«Fullfør din tjeneste!»

 1. Hvordan bør en betrakte den kristne tjeneste?

GUD har aldri latt sitt folk være uten noe å gjøre. Han har satt dem til å arbeide, og ettersom deres arbeid er et oppdrag de har fått fra ham, kan det med rette kalles en tjenestegjerning, for det har karakter av en tjeneste som de utfører for ham. En må derfor aldri betrakte dette arbeidet som noe som er av liten betydning, men en bør betrakte det som en forvaltning. Det er et stort privilegium å utføre dette arbeidet, og det gir stor glede. Men det medfører også et stort ansvar. Dette bør ikke skremme oss, for Gud kjenner våre ufullkommenheter og svakheter, og i sin ufortjente godhet har han truffet en foranstaltning til gagn for oss.

 2. Hvilke formaninger og oppmuntringer blir gitt med tanke på tjenesten, og hvilket grunnlag må en basere den på?

² Det var tydeligvis dette Paulus hadde i tankene da han skrev de to brev til Timoteus som er en del av Bibelen. Hver side er full av inntrengende formaninger og av oppmuntringer og betimelige advarsler. Han skrev for eksempel: «Jeg vitner [jeg påbyr deg høytidelig, NW] . . .: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære.» Etter å ha advart om at mange «skal vende øret bort fra sannheten», kommer han så med følgende konklusjon: «Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» Legg imidlertid merke til at i de foregående ord blir det vist hva som er det viktigste grunnlag en må bygge på, for å kunne fullføre en slik tjeneste. Hva er så det? Jo, Paulus sa til Timoteus: «Fra barndommen av kjenner [du] de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse.» Så tilføyde han: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 4: 1—5; 3: 15—17.

 3. Hvordan skiller Jehovas vitner seg ut fra andre, og viser så dette at de er overmennesker?

³ Vi kan ikke understreke sterkt nok hvor nødvendig det er å holde seg nær til Guds Ord i all vår tjeneste, både den vi utfører innenfor Guds organisasjon, og den vi utfører utenfor organisasjonen når vi forkynner og vitner for andre. Dette er noe som skiller Jehovas vitner ut fra kirkesamfunnene i kristenheten. Vi holder oss ikke til tradisjoner eller trosbekjennelser eller våre egne meninger. Alle våre arrangementer, vår ledelse av møtene, vår måte å gi tilrettevisning og føre kontroll på, vår finansieringsmåte, det vi lærer, og våre undervisningsmetoder har alt sammen et bibelsk grunnlag. Når det blir gjort noen forandringer, skyldes det at vi har fått en bedre forståelse av de skriftsteder som har forbindelse med det. Bibelen, Guds Ord, utgjør det nødvendige grunnlag for at vi kan utføre en effektiv tjeneste. Først må vi ha en riktig forståelse av Bibelen, og denne forståelse må være ledsaget av en oppriktig og målbevisst anstrengelse for å sette de ting vi lærer, ut i livet både i vår levemåte og i den hjelp vi gir andre som tar imot sannhetens ord. Si ikke at dette er noe du ikke kan makte. Hundretusener av Jehovas vitner over hele verden oppfyller disse kravene, og de gir seg ikke for et øyeblikk ut for å være overmennesker. De har lært å dra nytte av Jehovas foranstaltninger og sette sin lit til dem. De holder seg nær til ham i bønn og holder seg nær til hans Ord og organisasjon, som er de viktigste kanaler for hans hellige ånd. — Fil. 4: 13.

Tjenesten innenfor organisasjonen

 4. Hvordan ble helligdomsklassens tjeneste godt illustrert på Davids og Salomos tid?

⁴ Når vi tenker på at den kristne menighet blir sammenlignet med «et hellig tempel for Jehova . . . et sted der Gud kan bo ved ånden», og på at alle får-lignende mennesker blir innbudt til å tjene i nær forening med levningen av helligdomsklassen som nå er på jorden, blir vi hjulpet til å forstå hvor viktig og omfattende den tjenestegjerning er som nå blir utført innenfor Guds organisasjon. Dette ble godt illustrert ved det som hendte da David gjorde iherdige forberedelser til byggingen av det bokstavelige tempel og de tjenester som skulle utføres der. Han tildelte levittene bestemte tjenesteoppdrag, for han sa at «fire tusen skal lovsynge [Jehova] til de instrumenter jeg har latt gjøre til lovsangen». Disse tjenesteordninger ble på tilbørlig vis satt i verk av Davids sønn Salomo som sørget for at det ble utført regelmessig tempeltjeneste, for han satte blant annet «levittene til deres gjøremål, til å synge [Jehovas] lov og gå prestene til hånde, etter som det krevdes for hver dag». Denne lovprisningstjeneste måtte utføres i enhet både hva stemme og handling angår. — Ef. 2: 21, 22, NW; 1 Krøn. 23: 5; 2 Krøn. 8: 14.

 5. Hvilken annen illustrasjon benyttet Paulus med tanke på tjenesten?

⁵ Når apostelen i sitt brev til efeserne drøfter nødvendigheten av at det samme krav blir oppfylt når det gjelder det åndelige tempel, bruker han illustrasjonen med det menneskelige legeme. Først forteller han hvordan Kristus etter å ha steget opp i det høye «ga gaver i form av mennesker», innbefattet apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, «med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme». Han sier at den kristne menighet og dens medlemmer til å begynne med er i sin barndom, som spebarn, men målet er at de skal vokse opp og gå framover mot modenhet både kollektivt og individuelt. Hvordan dette blir gjort under Kristus som Hode, blir meget treffende beskrevet av Paulus med følgende ord: «Hele legemet medvirker til legemets vekst, ved at det er harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som er tilmålt hvert enkelt lem, så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten.» — Ef. 4: 8—16, NW.

 6. Hvordan kan illustrasjonen med det menneskelige legeme anvendes i vår tid?

⁶ Det er tydelig at apostelen her har i tankene den tjenestegjerning som skal bli utført innenfor Guds organisasjon for at den «kan oppbygge seg selv». Det samme prinsipp og de samme organisasjonsmetoder som gjaldt for den første kirke eller menighet, gjelder også i vår tid. Det er de små og store ledd i det menneskelige skjelett som bevirker at hele legemet kan funksjonere harmonisk. På lignende måte er det utnevnte tjenere, «gaver i form av mennesker», som bevirker at hele den nye verdens samfunn av Jehovas vitner med dets styrende organ og de enkelte menigheter samarbeider harmonisk. Disse tjenerne utgjør leddene. — Ef. 4: 8, NW.

 7. Hvilken oppmuntring gir det at «hvert enkelt lem» utfører sin oppgave?

⁷ Men dette er ikke det eneste trekket apostelen nevner. Han nevner også en annen faktor, nemlig det arbeid eller den «funksjon som er tilmålt hvert enkelt lem». (Ef. 4: 16, NW) Dette omfatter alle, både menn og kvinner, enten de er unge og umodne eller gamle og svake. Si ikke at du ikke har noen betydning, for det er ikke sant. Så snart du kommer i kontakt med Jehovas vitner, forholder det seg i virkeligheten slik at du ikke kan unngå å være en kilde til oppmuntring hvis du gjør gode framskritt. Å finne noen som gjør gode framskritt på et hjemmebibelstudium, eller å se nye ansikter på møtene, slike som ikke bare kommer en gang, men som kommer regelmessig, er meget oppmuntrende for alle andre og er et bevis for at Jehovas velsignelse og ånd hviler over vår tjeneste. Det er også meget oppbyggende å se de gamle og uføre gjøre seg store anstrengelser for å overvære møtene og ha del i tjenesten med å forkynne for andre, selv om det ikke er så mye de kan utrette. Akkurat som tilfelle var med det menneskelige legeme, har selv det minste lem sin tilmålte oppgave. Vi tenker kanskje ikke på det når alt er bra, men så snart det blir noe galt med selv et av de minste lemmer, for eksempel en tå som får en inngrodd negl, blir vi straks klar over det! Det er bra å erkjenne det faktum at vi alle kan ha en tilmålt andel i den tjeneste som må utføres innenfor Guds organisasjon eller i den lokale menighet som vi tilhører, for at den «kan oppbygge seg selv i kjærligheten». Det er mye som må gjøres, og en kan alltid gjøre ytterligere framskritt. I begge disse illustrasjonene blir betydningen av å vokse understreket. Det tales om «legemets vekst», og det sies at hele bygningen «vokser . . . til et hellig tempel for Jehova». — Ef. 4: 16; 2: 21, NW.

Tjenesten utenfor organisasjonen

 8. Hvordan blir de kristne i Bibelen omtalt som lysbærere?

⁸ I harmoni med bildet med et hellig tempel omtaler også Bibelen den kristne menighet av 144 000 medarvinger til Riket som et «hellig presteskap». Apostelen Peter knytter templet og presteskapet sammen når han skriver: «Bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap.» Hvilket formål tjener så dette presteskapet? Apostelen svarer: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Jesus understreket også at hans sanne etterfølgere skulle være lysbærere. Han sa: «I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; . . . La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» Dette er nøye forbundet med det herlige bildet i Esaias’ profeti som blir oppfylt i vår tid, og hvor det blir sagt til Sion, Guds organisasjon, som er som en by som ligger på et fjell: «Stå opp, bli lys!» Og hvilket resultat ville dette føre til? «Folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg.» Dette er nøye i samsvar med den inspirerte uttalelse om Guds ’administrasjon for å samle alle ting sammen igjen i Kristus’. — 1 Pet. 2: 5, 9; Matt. 5: 14—16; Es. 60: 1—4; Ef. 1: 10, NW.

 9. Hva sier Paulus i forbindelse med den nye pakt og dens tjeneste?

⁹ Legg nå merke til hvordan Paulus viser at det å være lysbærere er en del av vår tjeneste. Idet han skriver til korintierne, sier han at Gud «i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt». Han viser så forskjellen mellom denne nye pakt som ble opprettet med den kristne menighet med Kristus Jesus som mellommann, og den gamle lovpakten som ble opprettet med Moses som mellommann. Han viser at «åndens tjeneste» under den nye pakt har større herlighet enn «den lovbok som fører til død, og som med bokstaver var innrisset i steiner». Da Moses kom ned fra Sinai med vitnesbyrdets to tavler, skinte hans ansikt «så Israels sønner ikke kunne stirre på Moses’ ansikt». Men Paulus forklarer senere at den egentlige vanskelighet lå hos Israels sønner. «Deres mentale oppfattelsesevner var sløvet. . . . Ja, helt til denne dag ligger et slør over deres hjerter når Moses blir lest. Men,» fortsetter han, «når det foregår en omvendelse til Jehova [i helhjertet undergivenhet og kjærlighet], blir sløret tatt bort.» Med tanke på den tjeneste som er gitt til dem som er i den nye pakt eller i nøye tilknytning til den, slik de «andre får» er det, sier så apostelen at ’vi alle med utildekte ansikter lik speil reflekterer Jehovas herlighet’. — 2 Kor. 3: 6—8, 14—18, NW; 2 Mos. 34: 29—35; Heb. 9: 15.

10. Hvordan kan vi ’lik speil reflektere Jehovas herlighet’?

¹⁰ Du undres kanskje på hvordan skrøpelige, dødelige skapninger på noen mulig måte kan reflektere Jehovas herlighet, ettersom ikke noe menneske kan se hans åsyn og leve. (2 Mos. 33: 20; sammenlign også 1 Timoteus 6: 16) Jo, i tillegg til Jehovas personlige herlighet kommer også den storslagne herlighet som har tilknytning til hans hensikt i forbindelse med hans rike under hans elskede Sønn. Riket, den sentrale læresetning i Bibelen, og sannheter som har nøye tilknytning til det, utgjorde «Guds storslagne ting» som begynte å bli forkynt av dem som den hellige ånd ble utgytt over på pinsedagen. De begynte derved sin tjeneste utenfor organisasjonen. (Ap. gj. 2: 11, NW) I harmoni med dette sier Paulus angående «denne tjeneste» at vi ikke «forfalsker . . . Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn». — 2 Kor. 4: 1, 2.

11. Hva kan vi vente oss hva resultater og frukter av vår tjeneste angår?

¹¹ Ja, vi har fått i oppdrag å gjøre sannheten kjent. Vi blir ikke mismodige når vi finner at Satan, «guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn», og at deres sinn og hjerte derfor er sterkt tilslørt. Men ikke alle er vantro. Mange, ja, svært mange blir fortsatt ufrivillig holdt i fangenskap av Satan. De «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer» i Satans tingenes ordning, og vårt oppdrag består blant annet i å «forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn». — 2 Kor. 4: 4, NW; Esek. 9: 4; Luk. 4: 18.

12. Hvordan lar Gud i vår tid lyset skinne ut av mørket?

¹² For et gledelig oppdrag vi har, og for et stort ansvar som hviler på oss, spesielt nå når Riket er blitt opprettet! I sin profeti om avslutningen på denne tingenes ordning sa Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Alle Guds løfter og profetier må og vil bli oppfylt uten unntagelse. Noen ganger blir de oppfylt på en bokstavelig måte, og noen ganger på en figurlig eller åndelig måte. Paulus viser dette når han siterer den første befaling som er blitt nedskrevet: «La lyset skinne ut av mørket.» Dette ble oppfylt bokstavelig. Han viser så hvordan det er blitt oppfylt på en åndelig måte, idet han tilføyer: «Og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi åsyn.» — 2 Kor. 4: 6, NW.

13. Hvorfor har Gud gitt ufullkomne mennesker i oppdrag å utføre en slik tjeneste?

¹³ Når vi betrakter oss selv, kan vi kanskje føle at vi som speil er meget ufullkomne. Men for å trøste oss og vise at vi ikke setter vår lit til menneskers styrke eller visdom når vi utfører vårt oppdrag, forklarer Paulus at «vi har denne skatt [i form av tjeneste] i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss». Gud har truffet en foranstaltning som gjør at vi kan utføre en antagelig tjeneste, selv om den er ufullkommen. Dette fritar oss imidlertid ikke for å holde oss selv som speil i en så ren og god tilstand som vi på noen mulig måte kan. — 2 Kor. 4: 7; se også 1 Korintierne 1: 26—31.

Enhet er nødvendig

14. Hva slags enhet kan en se i verden, og hvilket motiv ligger til grunn for den?

¹⁴ I all den tjeneste vi utfører, er enhet nødvendig. Det er sant at i verden blir det ofte vist en forent front, enten av et politisk parti eller av et folk i krigstid. I den religiøse verden blir det også gjort store anstrengelser for å skape enhet, men det ser ut som de er lite effektive. Og er det ikke vanligvis slik at det motiv som ligger til grunn for den forente front ofte er frykt for en felles fiende? Så snart faren er over, hender det svært ofte at den gamle striden bryter ut igjen. En enhet som tilskyndes av et slikt motiv, har lett for å bli brutt. Det er ikke kjærlighet som knytter dem sammen. Kjærlighet, en gudlignende kjærlighet, er imidlertid det eneste som kan skape og bevare den ekte enhet. La oss se hvordan dette virker blant alle dem som blir samlet under Kristi administrasjon.

15. Hva er de første skritt en må ta for å bli forent med Gud?

¹⁵ Enhet innen en gruppe mennesker må alltid begynne med det enkelte menneske. I dette tilfellet tenker vi på dem som er blitt kristne. Det første viktige skritt en må ta for å kunne bli en kristen, er å bli forent med Gud. Dette blir ofte betraktet som en følelsesmessig opplevelse, en plutselig omvendelse, men sann enhet fordrer et mer solid grunnlag. For å bli forent med Gud må et menneske bli kjent med hva Gud mener i alle spørsmål som angår ham. Det er en av de viktigste grunnene til at Gud har gitt oss sitt Ord, Bibelen. Gjennom den kunngjør den Høyeste sine tanker og sin vilje. Når vi studerer den og får forståelse av den, blir vårt sinn påvirket av de rette tanker, og vi blir så tilskyndet til å gjøre de rette gjerninger, de gjerninger som «Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem». — Ef. 2: 10.

16. Hvordan er hjertet innbefattet i dette, og hvilket velsignet resultat fører det til?

¹⁶ Både hjerte og sinn er innbefattet i dette. Når vi lærer og vokser i kunnskap, bør også vår verdsettelse av Gud, kilden til all kunnskap og visdom, vokse. Vi blir av hjertet dratt til ham, og vi blir tilskyndet til å takke og tilbe ham og ledet til å ta det skritt som består i innvielse og dåp, noe som fører til at vi kommer inn i et personlig forhold til Jehova og blir forent med ham. For å kunne bevare dette forhold og denne overensstemmelse når det gjelder sinnet, må vi fortsette å studere hans Ord. Dette er noe som stadig er nødvendig, slik det så vakkert kommer til uttrykk i Salmene: «Salig [lykkelig, NW] er den mann som . . . har sin lyst i [Jehovas] lov og grunner på hans lov dag og natt.» Hvilket resultat fører dette til? «Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til.» Hvilken større velsignelse kunne du ønske deg? — Sl. 1: 1—3.

17. Hvordan kunne Jesus si at det var hans lyst å gjøre Guds vilje i betraktning av de lidelser det ville føre til for ham?

¹⁷ Som en bekreftelse på dette kan vi også lese de profetiske ord i Salmene som fikk sin anvendelse på Jesus i tiden for hans dåp da han sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lover i mitt hjerte.» (Sl. 40: 9; se Hebreerne 10: 5—7) Hvordan kunne Jesus si at det var hans lyst å gjøre Guds vilje når han visste ut fra slike skriftsteder som Esaias, kapittel 53, at hans innvielse innebar at han måtte følge en handlemåte som ville føre til den største lidelse og forhånelse, at han ville bli foraktet, gjennomstunget og knust og måtte ’uttømme sin sjel til døden’? (Es. 53: 3, 5, 12) Det var fordi hans Fars Ord og lov var i hans hjerte. Som følge av at han hadde fullkommen kunnskap og husket Guds Ord fullkomment, visste han hvilke tanker hans Far hadde om alle disse ting, og dette ledet ham og holdt ham oppe hele tiden. Han visste at hans død var «kostelig i [Jehovas] øyne», og han kunne derfor si slik som det var forutsagt: «Deg [Jehova] vil jeg ofre takkoffer . . . Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter.» Jesus er det fullkomne eksempel på en som er forent med Jehova. — Sl. 116: 15—18; se også Johannes 5: 19, 30.

18. Hva blir spesielt understreket i de råd som blir gitt til hustruene?

¹⁸ En må også ta i betraktning spørsmålet om enhet innenfor familien, for den nye verdens samfunn består i stor utstrekning av familier. Nøkkelen til enhet innen familien finnes i de ord som er rettet direkte til ektemannen, familieoverhodet. Dette er interessant. Den blir gitt i den detaljerte veiledning Paulus gir til både hustruer og ektemenn. Vi nevner hustruene først, ettersom både Paulus og Peter gjorde det da de ga den detaljerte veiledning. (Ef. 5: 22—33; 1 Pet. 3: 1—7) De understreker begge nødvendigheten av at hustruene underordner seg under sin mann, akkurat som «menigheten underordner seg under Kristus» i alle ting. Hustruene viser dette ved «den saktmodige og stille ånd». Dette er nødvendig for å oppnå enhet innen familien. Var det ikke så at det for det første menneskepars vedkommende var hustruen som først handlet urett og rettet det første slag mot familiens enhet ved å vise at hun var uavhengig? — Ef. 5: 24; 1 Pet. 3: 4.

19. Hvilket ansvar hviler på ektemennene, og hvilke resultater vil det at de påtar seg dette ansvaret, føre til?

¹⁹ Men nøkkelen til å løse problemene ble ikke gitt til hustruene. Paulus legger først og fremst ansvaret på ektemennene idet han sier til dem: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» (Ef. 5: 25) En må bruke et helt liv for fullt ut å kunne verdsette og lære å legge denne Kristus-lignende kjærlighet for dagen med all dens ekte varme og fullstendige uselviskhet. Det utgjør en ytterligere grunn til å holde seg nær til de hellige skrifter og alle de opplysninger de gir om dette emnet. Etter hvert som ektemannen mer og mer lærer å legge denne kjærlighet for dagen, vil hustruen, som en del av sin undergivenhet, lære å legge den samme kjærlighet for dagen, og det blir på den måten bygd opp en enhet mellom dem som er en kilde til gjensidig styrke og fred og stor lykke. Barna blir så oppdratt i den samme atmosfære og etter de samme prinsipper, noe som fører til at det blir en lykkelig, forent familie som er til ære for den nye verdens samfunn og framfor alt til ære for Jehova. Situasjonen er naturligvis meget forskjellig i et splittet ekteskap, men den av foreldrene som er innvigd, enten det nå er mannen eller hustruen, bør likevel bestrebe seg på å oppnå enhet i familien på en måte som er i samsvar med Bibelens prinsipper, ved å søke Guds veiledning og overlate det endelige resultat til ham.

20. Hvorfor er det viktig at tjenerne ’ydmyker seg som et lite barn’, og på grunn av hvilke farer må de gjøre det?

²⁰ Vi vil nå vende vår oppmerksomhet mot menighetens utnevnte tjenere, som svarer til leddene i det menneskelige skjelett. Noe som undertiden er vanskelig for disse tjenerne å erkjenne, er at enhet og ydmykhet går hånd i hånd. Hvorfor er det så vanskelig for dem å erkjenne dette? Jo, det er fordi spørsmålet om stilling kommer inn i bildet. Den ’salvede kjerub’ hadde en enestående stilling «på det hellige gudefjell», idet han hadde overoppsynet med «Eden, Guds hage». Men han var ikke tilfreds med det. Han la planer om å oppnå en høyere stilling, og på Babylons tid la han planer om å ’gjøre seg lik den Høyeste’. (Esek. 28: 13—15; Es. 14: 14) Jesu 12 disipler var altfor opptatt av spørsmålet om en stilling, og undertiden ble det «også en trette mellom dem», selv før de hadde fått noen stilling i det hele tatt. Hvor typisk er ikke dette for den menneskelige natur! Jesus sa til dem at de måtte ’ydmyke seg som et lite barn’. Undertiden kommer en kvinne inn i bildet, slik som i tilfellet med «Sebedeus-sønnenes mor» som ba Herren om at hennes sønner måtte få spesielle stillinger. Det vil derfor være på sin plass at tjenerne og deres hustruer og alle andre gir akt på Peters råd: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — Luk. 22: 24; Matt. 18: 1—4, NW; 20: 20—28; 1 Pet. 5: 5; se Johannes 13: 14, 15.

21. Hvordan anvender Paulus på tjenerne illustrasjonen med å plante og vanne?

²¹ Paulus ga også et utmerket råd til de assisterende tjenere og til menigheten i Korint, ’hvor det var avind og trette’. Han minnet dem om at de mest ansvarlige tjenere som utfører et slikt arbeid som å plante og vanne i åndelig forstand, simpelthen ikke er noe uten Gud, som alene kan få en menighet som er lik en plantning, til virkelig å vokse og oppnå økning. Vi kan ikke få noen til å forstå sannheten og tro på den. Det er bare ’etter som Herren gir enhver’ at de kommer til troen og slutter seg til de kristnes rekker. Han understreker betydningen av enhet ved å si: «Den som planter, og den som vanner, er ett.» Hvorfor er de det? Jo, fordi det de gjør, er alt sammen ett og samme arbeid. «Vi er Guds medarbeidere.» Dette befrir oss imidlertid ikke for ansvar, for «enhver av dem [skal] få sin egen lønn etter sitt eget arbeid». — 1 Kor. 3: 3—9.

22. a) Hvorfor sviktet Israel Jehova og hvilken illustrasjon benyttet han overfor dem? b) Hvordan anvendte Jehova denne illustrasjonen?

²² Vi vet fra Guds Ord at den Høyestes vilje og hensikt helt sikkert blir gjennomført, og dette er også noe som vi har fått bekreftet av kjensgjerningene og vår egen erfaring. Han lover at de som bevarer sin enhet med ham ved å holde seg nær til hans Ord, skal ha framgang. (Sl. 1: 1—3) Han lover også at hele skaren av troende mennesker som blir samlet i enhet med Kristus ved «den ytterste grense for de fastsatte tider», skal ha framgang. (Ef. 1: 10, NW) Det kjødelige Israel foretrakk i en uavhengighetens ånd å velge sin egen handlemåte. Og Jehova sa til dem at hans tanker og veier var langt høyere og i virkeligheten helt forskjellig fra deres tanker og veier. Israel sviktet Gud, men betydde det at Jehovas hensikt kom til å slå feil? Han benyttet illustrasjonen med regnet og snøen som faller ned fra himmelen, og som ikke vender tilbake (som damp) før jorden er blitt vannet og gjort fruktbar, slik at den kan gi «såmannen sæd og den etende brød». Idet Jehova anvender denne illustrasjonen, sier han med ettertrykk: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» Hva var det Gud hadde sendt ut sitt ord for å utføre, og som det helt sikkert ’lykkelig vil utføre’? Han taler nå til det åndelige israel, til dem som utgjør den kristne menighet, og til deres får-lignende medarbeidere: «For med glede skal I dra ut, og i fred skal i føres fram [inn, NW].» I et vakkert, billedlig språk følger deretter en frydefull beskrivelse av den gjenopprettede, blomstrende paradisiske tilstand Guds folk befinner seg i etter at de er blitt samlet i enhet under Guds administrasjon under Kristus. «Det skal være til et navn for [Jehova], til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» — Es. 55: 8—13.

23. Hvilken trøst og oppmuntring har Jehova gitt oss i vår tid?

²³ For en kontrast dette er til stridighetene i denne verden, som motarbeider seg selv, og hvis riker er i strid med seg selv! Jehova har i vår tid sendt ut sitt Ord og har i sin godhet gitt oss forståelse av det rene sannhetens budskap. Ettersom han har vist oss en så stor ufortjent godhet, vil vi ikke svikte ham, men vil fullføre vår tjeneste i forening med hverandre. Som Jehova forutsa om vår tid: «For da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de alle påkaller [Jehovas] navn og tjener ham med ett sinn.» — Sef. 3: 9.