La oss gjøre Gud til Overherre i vårt liv
«Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» — Åpb. 11: 15.
1, 2. Spiller det egentlig noen rolle hvem som er overherre i vårt liv? Forklar.
SPILLER det egentlig noen rolle hvem som er overherre i vårt liv? Ja, i aller høyeste grad! I et land hvor herskeren har absolutt og uinnskrenket makt, spiller det en stor rolle om folket har en god eller en dårlig overherre.
2 Tittelen «overherre» brukes om en monark eller en politisk hersker som har den høyeste makt i et land og står over alle andre hva stilling og myndighet angår. Hans styre berører alle hans undersåtter i god eller dårlig retning. En vis monark i gammel tid sa det på denne måten: «Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket seg; men når en ugudelig mann hersker, sukker folket.» — Ordspr. 29: 2.
3. Hvilke to politiske stormakter kjemper i dag for å få herredømme over alle folk på jorden?
3 Vi lever i en kritisk tid. Vi kan ikke unnlate å ta stilling til spørsmålet om hvem som er overherre i vårt liv. På overflaten virker det som om to politiske stormakter kjemper innbitt mot hverandre om overherredømmet over alle jordens folk. Selv de landene som hevder at de er politisk nøytrale, blir tvunget til å bygge opp et sterkt forsvar for ikke å bli oversvømt av en av disse supermaktene. Blokker av nasjoner står oppstilt på hver side i denne kampen om herredømmet over menneskenes sjeler. Den ene blokken går inn for fullstendig ensretting av all offentlig og privat virksomhet. Ikke engang religionen blir fritatt for politikernes forordninger, hvis da religion i det hele tatt blir tillatt. Den andre blokken tillater at borgerne har et visst mål av frihet i sitt privatliv. Men også der krever den politiske stat full kontroll over borgernes liv når statens interesser er i fare og må forsvares.
4. Hvilken kamp, som er av langt større omfang enn kampen mellom kommunismen og demokratiet, vil om kort tid nå sin klimaks?
4 Det pågår imidlertid en kamp av langt større omfang enn denne politiske konflikten. Striden mellom den internasjonale kommunisme og det kapitalistiske demokrati er verdensomfattende. Den andre striden har likevel mye større omfang, ja, den omfatter hele universet. Kampen pågår mellom to store makter. Den ene øver god innflytelse og den andre dårlig. Denne kampen har nå pågått i nesten 6000 år, og den vil om kort tid nå sin klimaks. De to stridende makter er knyttet til to personligheter som er i besittelse av intelligens. Det er følgelig ikke to blinde krefter i likhet med magnetismen og tyngdekraften som uvilkårlig øver en god og en dårlig innflytelse. Det onde er til fordi personer gjør det som er ondt, og det gode er til fordi personer gjør det som er godt. Både det gode og det onde skriver seg fra en personlig kilde. Gode lover skriver seg fra en god Intelligens; dårlige lover skriver seg fra en dårlig Intelligens.
5. Hva blir disse to stridende makter sammenlignet med, og hvorfor?
5 De to stridende makter blir sammenlignet med lys og mørke. Den makt som øver en god innflytelse, blir sammenlignet med lyset, ettersom gode gjerninger blir gjort i lyset. Den som gjør gode gjerninger, er ikke redd og har ikke noe å skamme seg over. Den makt som øver en dårlig innflytelse, blir sammenlignet med mørket, for dårlige gjerninger blir gjort i mørket. Den som gjør dårlige gjerninger, vet at det han gjør, er galt, og ønsker ikke å bli straffet for det. Den som gjør onde gjerninger i mørket for ikke å bli oppdaget, hater lyset med dets evne til å avsløre. Som det så treffende er blitt sagt: «Menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset; men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart.» — Joh. 3: 19—21.
6. Hvordan blir mørkets gjerninger stilt opp som en kontrast til lysets gjerninger i Romerne 13: 12—14?
6 En kjent skribent som levde i det første århundre etter Kristus, understreket ytterligere kontrasten mellom mørkets og lysets gjerninger. Han sa til mennesker som hadde forpliktet seg til å gjøre det gode: «Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men ikle oss lysets våpen! La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind. . . . og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!» — Rom. 13: 12—14.
7. a) Hvilken makt var det som seiret den natten Jesus ble forrådt? b) Hvem var mest interessert i at denne store forbrytelsen skulle bli begått?
7 Da kristendommens grunnlegger ble forrådt av en av sine 12 apostler, Judas Iskariot, sa han til den bevæpnede flokken som kom for å gripe ham i ly av nattemørket: «Dette er eders time og mørkets makt.» (Luk. 22: 53) Mørkets makt seiret den tragiske natten, men det var mennesker som gjorde de mørkets gjerninger som førte til at den største forbrytelse i menneskehetens historie ble begått dagen etter, på påskedagen i år 33 e. Kr. Det var imidlertid en høyere og mektigere person som var mer interessert i at denne forbrytelsen skulle bli begått, enn disse menneskene var. Det var en usynlig, høyere intelligens som øvde innflytelse på dem og fikk dem til å begå denne forbrytelsen. Det var denne overmenneskelige intelligens som påvirket Judas Iskariots hjerte og innga ham den tanke at han skulle forråde sin uskyldige Mester. Beretningen legger ikke skjul på det. Den sier: «Satan fór inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv [apostler], og han gikk bort og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvorledes han skulle forråde ham til dem.» (Luk. 22: 3, 4) Da Jesus Kristus spiste påskemåltidet sammen med apostlene, viste han hvem som skulle forråde ham, ved å gi ham et stykke av maten, og beretningen sier: «Etter at han hadde fått stykket, fór Satan inn i ham. . . . Da han nå hadde fått stykket, gikk han straks ut. Men det var natt.» — Joh. 13: 27—30.
8. Hvordan viste Jesus hvem som sto bak all denne forbryterske virksomhet, og seiret denne personen?
8 Da Jesus så var blitt alene med de 11 trofaste apostlene, viste han hvem som sto bak all den forbryterske virksomhet som pågikk. Han sa: «Se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete.» (Luk. 22: 31) Disse 11 apostlene ble en tid som siktet hvete, idet de ble atspredt og til og med forlot sin Leder, Jesus. Men Satan Djevelen seiret ikke, for apostlene kom sammen igjen og samarbeidet som en forent gruppe under ledelse av sin oppstandne Leder. Også apostelen Simon Peter var med i denne gruppen, enda han fornektet Jesus tre ganger den natten han ble forrådt. — Luk. 22: 47—62; Matt. 26: 31, 35; Mark. 14: 50—52.
Den onde overherre
9. Hvordan viste Jesus at et overmenneskelig, intelligent vesen sto bak de jødene som ville drepe ham?
9 Vi har følgelig ingen grunn til å tvile på at det i det første århundre av vår tidsregning fantes et overmenneskelig vesen som var usynlig for mennesker, men som på en effektiv måte ledet sine menneskelige redskaper og fikk dem til å gjøre mørkets gjerninger. Denne onde person var Satan Djevelen. Jesus Kristus sa til de av hans landsmenn som gikk Satan Djevelens ærend: «Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger; men nå står I meg etter livet, . . . det gjorde ikke Abraham. I gjør eders fars gjerninger. . . . I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» — Joh. 8: 39—44.
10. Hvordan ville noen ifølge Jesus tro at de ’viste Gud en dyrkelse’, men hvilken regel fikk sin anvendelse i denne forbindelse?
10 Fram til denne dag har de kjødelige, omskårne jøder måttet lide på grunn av de mørkets gjerninger som ble gjort iblant dem for 1900 år siden. Dette illustrerer godt hva som kan skje når en hel nasjon kommer under Satan Djevelens innflytelse. Jesus Kristus kalte denne usynlige, overmenneskelige, onde person «denne verdens fyrste», og Jesu eget folk fulgte ham som sin «fyrste», sin overherre, i stedet for den Gud som de hevdet at de tilba i templet i Jerusalem. Jesus Kristus sa til sine trofaste apostler: «Det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» (Joh. 12: 31; 16: 2) Men det er ikke Gud de dyrker! De villedte religionsutøvere som begår slike onde handlinger, tjener i virkeligheten Guds fiende, Satan Djevelen. Dette er i samsvar med regelen: «Når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder.» — Rom. 6: 16.
11. Hvilke onde herskere viste Paulus at de kristne må kjempe mot?
11 Det er på høy tid at folk får øynene opp for at det finnes andre verdensherskere enn de synlige herskere av kjøtt og blod som er her på jorden. Apostelen Paulus, som led mye på grunn av mennesker som trodde at de viste Gud en dyrkelse, sa til sine medtroende i den hedenske byen Efesos i Lilleasia: «Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep; for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.» — Ef. 6: 11, 12.
12. Hvem er «verdens herrer i dette mørke» underlagt, og hvilket spørsmål bør vi stille oss selv, i betraktning av at vi befinner oss i denne verden?
12 Hvem i vår tid, nå i siste halvdel av det 20. århundre, vil benekte at et moralsk mørke preget av onde gjerninger er framherskende på jorden? La bare materialistiske, verdsligvise mennesker benekte det! Det er likevel en kjensgjerning at det finnes «verdens herrer i dette mørke». Hele denne «ondskapens ånde-hær i [det usynlige] himmelrommet» er underlagt Satan Djevelens overherredømme. (Ef. 6: 16; Matt. 13: 19) La oss se realistisk på dette. Det betyr noe for hver enkelt av oss. Hva er det? Jo, vi befinner oss alle «i verden». (Joh. 17: 11) Vi føler virkningene av alle de vanskelighetene verden har hatt, særlig siden 1914, og dette får oss til å innse at vi befinner oss i en uheldig situasjon. Det spørsmål ingen av oss kan unngå å ta stilling til, er derfor: Er Satan Djevelen overherre i vårt liv, i betraktning av at han er «denne verdens fyrste»?
13. Hvilken tilstand er verden fremdeles i, og hvilke spørsmål bør vi på bakgrunn av det stille oss selv?
13 Vi bør tenke alvorlig og oppriktig over dette personlige spørsmålet. Den tilstand verden er i i dag, er ikke noe annerledes enn den den var i for 1900 år siden, da den siste av bibelskribentene sa: «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Vi bør derfor spørre oss selv: Gjelder dette meg? Er jeg også i Djevelens, denne verdens fyrstes, vold? Saken stiller seg ikke annerledes om vi blir forarget over spørsmålet og sier: «Det er et altfor nærgående spørsmål til at jeg i det hele tatt vil reflektere over det.» Vi ønsker ikke å føre oss selv bak lyset, gjør vi vel? Men vi kan komme til å gjøre det. Den samme bibelskribenten forutsa begivenheter i vår tid da han sa:
14, 15. Hvem blir forført av Djevelen, og når vil det bli satt en stopper for hans virksomhet?
14 «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: . . . Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpb. 12: 9—12.
15 Denne store forfører har ikke til hensikt å gjøre noe godt for noen av dem som bor på jorden. Han er fremdeles løs og befinner seg i nærheten av jorden, som han er blitt kastet ned til. Han vil fortsette å forføre hele jorderike helt til den nær forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon er blitt utkjempet. Først da vil han sammen med sine demonengler bli ’kastet i avgrunnen for at han ikke lenger skal forføre folkene, inntil de tusen år [med Jesu Kristi styre] er til ende’. (Åpb. 16: 14, 16; 20: 1—3) Den tid da Satan Djevelen og hans demoner skal bli fjernet fra jorden og fengslet i avgrunnen, har ennå ikke kommet. Forholdene på jorden i vår tid viser det. Hver enkelt av oss kan derfor risikere å bli forført av Djevelen, denne verdens fyrste. Hvis vi selvsikkert hevder at vi ikke blir forført av ham som har hele verden i sin vold, kjemper vi da en seierrik kamp mot ondskapens overmenneskelige makter? Enten blir vi forført, eller så kjemper vi. Vi har ikke noe annet alternativ.
16. Hvem kjemper vi ikke mot hvis vi er en del av denne verden, og hvorfor vil ikke de forsøk som blir gjort på å reformere verden, lykkes?
16 La derfor alle dem som bestemt hevder at Satan Djevelen ikke er overherre i deres liv, i all oppriktighet spørre seg selv: Kjemper jeg en seierrik kamp mot ’maktene’ i Djevelens usynlige, overmenneskelige organisasjon, mot dens «myndigheter», mot «verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet»? (Ef. 6: 12) Den forførte menneskeverdenen gjør det ikke. Hvis vi er en del av denne verden, gjør heller ikke vi det, uansett hvor sterkt vi prøver å reformere verden i politisk, religiøs, sosial og materiell henseende. De som prøver å forbedre Djevelens synlige organisasjon på jorden, prøver bare å få den til å bestå lenger og gjøre den mer tiltalende og akseptabel. Slike forsøk vil aldri resultere i tusenårig fred, framgang og lykke for hele menneskeheten. Det er ikke meningen at denne verden eller det menneskelige samfunn under den nåværende ordning skal få i stand en verdensomfattende reform. Den er dømt til undergang, og «denne verdens fyrste» kan ikke gjøre noe for å forhindre det!
Nødvendig å treffe en avgjørelse
17, 18. Hvem kan vi velge som overherre i vårt liv hvis vi ikke vil at Djevelen skal være det, og hva sier denne personen om seg selv?
17 Vi kan ikke vente at vi skal bli tatt ut av denne verden. Vi er nødt til å være i den. Men betyr det at vi skal la Satan Djevelen, ondskapens opphavsmann, få være overherre i vårt liv? Hvis vi ikke ønsker at det skal skje, hvem kan vi da velge som overherre i vårt liv? Jo, Ham hvis store Fiende Satan Djevelen er. Han er den eneste levende og sanne Gud. (Jer. 10: 10) Han er den eneste som Bibelen sier har «navnet [Jehova]». (Sl. 83: 19) Han er ikke et abstrakt prinsipp, en upersonlig, formløs ånd som fyller hele universet og alt i det. Han er en person, like fullt som Satan Djevelen er en person. Når han taler om seg selv, bruker han et språk som viser at han har et legeme hvis form vi ikke kan forestille oss. I motsetning til Satan Djevelen, som har gjort seg selv til gud, er Jehova den opprinnelige Gud, den Gud som ikke er dannet av noen skapning, den eneste Gud som var til før hele skaperverket. Han sier med rette om seg selv til forskjell fra folkenes menneskelagde guder:
18 «Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser.» — Es. 43: 10, 11.
19, 20. Hva er Jehova Gud kilden til, og hvem gjorde han det første menneske lik?
19 Han er det intelligente vesen som er kilden til alt godt. Han er selv helt igjennom god. Han er den som skapte jorden og himmelen og alt som er i dem. Det var han som satte mennesket på jorden og gjorde det lik Ham som utelukkende er god. Bibelens første bok sier: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden! . . .
20 og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det ble morgen, sjette dag.» — 1 Mos. 1: 27—31.
21. Hvordan var det Gud hadde skapt, og hvordan tenkte han ikke?
21 Da Gud så at alt det han hadde skapt, var «såre godt», lot han det være godt og avholdt seg fra å skape mer hva jorden og menneskene angår. Han sa ikke: ’Alt må ha sin motsetning. Som en motsetning til det som er «såre godt», må det finnes noe ondt. Jeg må derfor skape noe ondt. Jeg er en god Gud, og nå må jeg skape min rake motsetning, en ond gud. Jeg må sette et ondt prinsipp i gang. Jeg må gi menneskeheten motivering for å gjøre det som er ondt.’
22. Hvordan illustrerer forskjellige bibelskribenter at Gud ikke kan være kilden til både det som er godt, og det som er ondt?
22 Nei! Gud utformet ikke en slik urett filosofi. Han kunne ikke være kilden til det som er godt, og samtidig til det som er ondt, like lite som samme kilde kan gi både salt og ferskt vann. (Jak. 3: 12) Han kan ikke være lys og mørke samtidig. Apostelen Paulus sa: «Hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke?» (2 Kor. 6: 14) For å illustrere at den sanne Gud er alt som er lyst, klart, rent og opplysende, skrev apostelen Johannes: «Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre.» — 1 Joh. 1: 5—7.
23, 24. a) Hvorfor kan Gud med rette omtales som «lysenes Fader»? b) Hvordan lot Gud det åndelige lys skinne på apostlenes tid?
23 Jehova er en Gud som opplyser sine skapninger både i himmelen og på jorden. Hvor passende var det ikke at han på den første dag i skapelsesuken ga befalingen: «Det bli lys»! Fordi han skapte de lysende himmellegemer for å gi lys til skapningene på jorden, er han blitt kalt «lysenes Fader». Dagslyset er en av de gode gaver han har gitt menneskene. Vi leser: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.» — 1 Mos. 1: 3, 14—18; Jak. 1: 17.
24 Apostelen Paulus sier så fint om Guds makt til å opplyse: «Gud, som bød at lys skulle skinne fram av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss.» (2 Kor. 4: 6) Ingen kan på bakgrunn av dette vitnesbyrdet med rette hevde at Jehova, Bibelens Gud, tror på uvitenhetens mørke og falsk lære. Vi må si oss enig med den kristne apostelen Johannes i at «Gud er lys», og at han derfor er den største kilde til opplysning. Kristendommen, den sanne kristendom og ikke den som kristenhetens kirkesamfunn bekjenner seg til, er den største opplysning menneskeheten noen gang har fått. I likhet med lyset er den livgivende og bringer frihet!
25. Hva vil det føre til at vi lar lysets Gud være Overherre i vårt liv?
25 Er det denne lysets Gud vi ønsker skal være Overherre i vårt liv? Hvis vi gjør ham til vår Overherre, vil vårt liv uvegerlig bli opplyst av sannhetens lys, det lys som gir oss frihet til å gjøre det som er rett, og det lys som viser oss veien til evig liv i harmoni med universets Overherre.
[Bilde på side 104]
Judas Iskariot valgte Satan Djevelen som sin overherre, med den følge at han forrådte Jesus Kristus