Bevar et likevektig syn på tiden

«Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!» — Sl. 90: 12.

1, 2. Hva erfarer vi alle med hensyn til tiden?

LIVET er en kostelig skatt. Alt annet er uten betydning sammenlignet med det. (Matt. 6: 25—27; 16: 26) Men selv i vår moderne verden er menneskenes levetid fortsatt kort, og altfor snart er livet slutt. Det er som han som skrev den 90. salme, sa for lenge siden: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møye og tomhet; for hastig ble vi drevet fremad, og vi fløy av sted.» — Sl. 90: 10.

² I mange land er det slik at når et menneske har nådd 30-årsalderen, er det i sin beste alder. Men fordi menneskenes levetid er så kort, begynner det allerede i den alderen å gå tilbake med dem i fysisk henseende, og de begynner å merke at kroppsfunksjonene svekkes. Ja, hvor hurtig går ikke årene!

 3. Hvorfor vil menneskene gjerne ha sine ønsker oppfylt med en gang?

³ Det er derfor ikke så merkelig at vi mennesker vanligvis er meget tidsbevisste. Og det er heller ikke så merkelig at blant alle jordens levende skapninger er det bare menneskene som er opptatt av framtiden, og som legger planer for den og er interessert i hva den vil bringe. (Pred. 3: 11) Fordi menneskenes levetid er så begrenset, er de tilbøyelige til å bli utålmodige og vil ha sine ønsker oppfylt med en gang.

4, 5. a) Hvorfor har Jehova Gud et annet syn på tiden? b) Hvorfor er Jehovas oppfatning av når han skal gå til handling, bedre enn den oppfatning menneskene har?

⁴ Den situasjon ufullkomne mennesker befinner seg i, er derfor høyst forskjellig fra den situasjon som Skaperen, som er evig, tidløs, befinner seg i. Salmisten skrev om ham: «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. . . . For tusen år er i dine øyne som den dag i går når den farer bort.» — Sl. 90: 2—4.

⁵ Men betyr det at Jehova Gud er likegyldig med tiden? Nei, og det betyr heller ikke at han ikke er sterkt interessert i framtiden og i hvordan den vil utvikle seg. Men fordi Jehova Gud ikke betrakter tingene på samme måte som ufullkomne mennesker, som bare lever en kort tid, men er i stand til å betrakte dem med tanke på evigheten, er han aldri presset av å måtte se noe bli oppfylt før tiden utløper. (Sl. 90: 2; 2 Pet. 3: 8) Han har overblikk over hele tidens strøm og er i stand til å avgjøre akkurat når han skal gå til handling og forårsake at hans ufeilbarlige hensikter blir gjennomført. Han gjør det nøyaktig på det rette tidspunkt, det beste tidspunkt for alle som blir berørt — hverken for snart eller for sent.

 6. Hindrer det at Gud er evig, ham i å bestemme seg for å gjøre en bestemt ting til en bestemt tid?

⁶ På grunnlag av sin kjennskap til framtiden og sin allmakt er Gud i stand til å holde seg til et bestemt tidsskjema for framtiden, og fra tid til annen har han gjort det kjent for menneskene. Han sa for eksempel til Abram (Abraham): «Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal trelle for folket der og plages av dem i fire hundre år.» (1 Mos. 15: 13; Ap. gj. 7: 6, 7) Da det hadde gått 400 år, utfridde Jehova Gud i samsvar med denne profetien Abrahams etterkommere, israelittene, av trelldommen, og deres utgang av Egypt begynte.

 7. Hvordan fulgte Gud et bestemt tidsskjema i forbindelse med a) jødenes fangenskap i Babylon? b) tidspunktet da Messias skulle stå fram?

⁷ Senere forutsa Gud at Juda land skulle ligge øde i 70 år, og da denne perioden hadde utløpt, ble jødene utfridd, nøyaktig til fastsatt tid. (Jer. 25: 8—11; Dan. 9: 2) Det ble også forutsagt at Messias skulle framstå 483 år (69 årsuker) etter at befalingen om å gjenoppbygge Jerusalems murer hadde utgått, og nøyaktig til fastsatt tid, da denne perioden utløp i år 29 e. Kr., ble Jesus Kristus døpt og salvet som den lovte Messias. — Dan. 9: 24—27.

 8. Er det mulig for oss å vite når et bestemt trekk ved Guds hensikt skal bli gjennomført, hvis han ikke har kunngjort det nøyaktige tidspunkt?

⁸ Når Jehova Gud derfor gjør kjent det nøyaktige tidspunkt da et eller annet trekk ved hans guddommelige hensikt skal bli gjennomført, kan hans trofaste tjenere ha ubetinget tillit til det fastsatte tidspunktet. Men når han ikke har kommet med en slik kunngjøring, er det fullstendig umulig for dem å fastslå på hvilket tidspunkt dette trekket ved hans hensikt vil bli gjennomført. Dette er tilfelle når det gjelder tidspunktet for begynnelsen til den «store trengsel», en domstid som hans Sønn forutsa, og som skal bane veien for det tusenårige styre med utallige velsignelser for jorden og dens innbyggere. — Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 14—17.

Ting som blir holdt skjult, og ting som blir åpenbart

 9. Hva viser Guds ord gjennom Moses i 5 Mosebok 29: 29 med hensyn til vår forståelse av Guds hensikter?

⁹ Bør vi synes at det er merkelig at Gud holder visse opplysninger for seg selv på denne måten? Så langt tilbake som da israelittene skulle gå inn i det lovte land, skrev Moses ned disse inspirerte ordene i 5 Mosebok 29: 29: «Det skjulte hører [Jehova] vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov.» Ja, Jehova Gud åpenbarer for oss alt det vi virkelig trenger å vite for å kunne tjene ham trofast og for å kunne holde fast ved vårt håp og vår overbevisning. Men hvis det tjener hans hensikt bedre, kan han også holde visse ting skjult uten at det skader hans tjenere.

10. a) Hva viser det Jesus sa til sine disipler like før han fór opp til himmelen, med hensyn til vår kjennskap til bestemte tider eller timer? b) Hva skrev apostelen Paulus til noen av de første disipler da de feilaktig tidfestet visse begivenheter?

¹⁰ Den større Moses, Jesus Kristus, sa til sine disipler like før han fór opp til himmelen: «Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt.» Dette sa han som svar på deres spørsmål om gjenopprettelsen av riket, noe de uten tvil hadde et brennende ønske om å få oppleve. Han sa videre: «Men I skal få [hva skulle de få? Ikke kjennskap til de tider eller timer som Faderen hadde fastsatt av sin egen makt, men] kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder.» (Ap. gj. 1: 6—8; 3: 20—23) Gud ville gi dem kraft til å utføre den gjerning de var blitt tildelt, og tjene i harmoni med det som var hans åpenbarte vilje for dem. Det var imidlertid visse ting som de ikke visste. Senere var det noen disipler som var tilbøyelige til å trekke slutninger angående visse lovte begivenheter, og de forsøkte i virkeligheten å framskynde dem. (Jevnfør 2 Tessalonikerne 2: 1—5.) Men Gud sørget for at de fikk vite alt det de virkelig trengte å vite for å kunne ha en sterk tro og være modige, og for å kunne holde fast ved sin overbevisning og handle forstandig.

11. Hadde disiplene kjennskap til det nøyaktige tidspunkt for Jerusalems ødeleggelse? Hva fikk de vite?

¹¹ Det var slik det var i forbindelse med ødeleggelsen av Jerusalem i det første århundre av vår tidsregning. Kristus Jesus åpenbarte for sine disipler hvordan forholdene ville være like før ødeleggelsen av denne troløse byen, sentret for den jødiske tilbedelse på den tiden. Når hans disipler så de tilstander som skulle utgjøre dette ’tegn’, ville de «vite at dets [Jerusalems] ødeleggelse» var nær. (Luk. 21: 10—20) Han sa til dem: «Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» (Mark. 13: 30) Det var derfor en sak som gjaldt dem personlig, noe som ville inntreffe i deres generasjon. Men de fikk ikke vite akkurat når det skulle skje.

12. a) Hvorfor var de kristne i Jerusalem i stand til å flykte før byen ble ødelagt, enda de ikke kjente til det nøyaktige tidspunkt for ødeleggelsen? b) Hvilken prøve ble de som flyktet ut av Jerusalem så snart beleiringen ble opphevet, satt på?

¹² Tidspunktet kom da de så det trekk ved tegnet som gikk ut på at Jerusalem skulle bli omringet av romerske hærer. Da forholdene plutselig endret seg (da de romerske hærer midlertidig og uventet trakk seg tilbake), fikk de anledning til å flykte ut av den dødsdømte byen og søke tilflukt i fjellområdene. Men de visste fortsatt ikke akkurat når selve ødeleggelsen skulle finne sted. Det gikk i virkeligheten omkring fire år fra det tidspunkt de flyktet ut av Jerusalem, og inntil byen ble ødelagt. I løpet av dette tidsrommet ville det ha vært lett for dem å unnlate å være årvåkne, eller å trekke den slutning at de hadde misforstått tegnet, og som følge av det unnlate å gi akt på Jesu advarsel: «De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den.» — Luk. 21: 20, 21.

13. a) Hvilken profeti ble oppfylt i og med ødeleggelsen av Jerusalem? b) Var den advarselen som ble gitt den gangen, til gagn for de kristne, selv om det ikke ble oppgitt en nøyaktig dato?

¹³ Én ting er sikkert: Deres generasjon fikk se oppfyllelsen av det som Guds Sønn hadde advart om. Det lyktes dem som hadde gitt akt på advarselen, og som holdt seg årvåkne, å unnslippe den forferdelige ødeleggelsen som kom over Jerusalem. Men historien viser at det var hundretusener som ikke gjorde det. De var ikke våkne for betydningen av de forhold som hersket, og den alvorlige tiden de levde i. Da Roma til slutt sendte sine hærer tilbake og plutselig omringet Jerusalem i år 70 e. Kr., ble tusenvis av besøkende som hadde kommet til byen for å feire påskehøytiden det året, fanget i den militære fellen. Hundretusener av disse og av byens borgere døde i løpet av bare fem måneder. De hadde unnlatt å vise tro på den guddommelige advarsel som var blitt gitt gjennom Guds Sønn; de ’kjente ikke sin besøkelses tid’. — Luk. 19: 41—44.

14, 15. Hvilket bevis har vi for at den profetiske advarsel Jesus kom med til sine disipler den gangen, vil få en verdensomfattende oppfyllelse i vår tid?

¹⁴ I dag er det over 1900 år siden denne betydningsfulle tidsperioden. Vi lever imidlertid i en langt mer kritisk tid. Apostelen Johannes skrev i slutten av det første århundre, det vil si flere tiår etter Jerusalems ødeleggelse, og omtalte de samme tingene som Jesus hadde fortalt sine disipler skulle være et ’tegn’ på at ødeleggelsen av Jerusalem var nær. Men Åpenbaringen, som Johannes mottok fra Jesus, dreide seg om framtidige ting, ting som ennå ikke hadde funnet sted. (Åpb. 1: 1) Det Johannes skrev ned, viser at det ’tegn’ Jesus omtalte, skulle få et globalt omfang, med krig, hungersnød, høye leveomkostninger og smittsomme sykdommer som skulle komme til å berøre store deler av befolkningen mange steder over hele jorden. (Åpb. 6: 3—8) Han omtaler deretter den «store trengsel» og sier at «en stor skare» av Guds tjenere fra alle nasjoner, stammer og tunger skulle komme levende og trygt igjennom den. (Åpb. 7: 9—15) Denne trengselen er også en del av det som skal komme.

¹⁵ Denne «Jesu Kristi åpenbaring» viser derfor at Jesu profeti om den «store trengsel», som er gjengitt i Matteus 24, Markus 13 og Lukas 21, ikke var begrenset til det første århundre. Den viser at den trengsel som kom over Jerusalem, bare var en oppfyllelse i mindre målestokk av denne profetien, og at dens større oppfyllelse i verdensomfattende målestokk vil få den trengsel som kom over Jerusalem, til å virke liten i sammenligning. Likså sikkert som at den generasjon som levde og hørte Jesu advarsel i det første århundre, var den generasjon som fikk se oppfyllelsen av hans ord, likså sikkert vil denne generasjon — den generasjon som nå ser den større oppfyllelse av det tegn som han ga, og som skulle avmerke de siste dager av denne tingenes ordning — være den generasjon som får oppleve den forestående, verdensomfattende trengsel. — Matt. 24: 34, NW.

16. Er det grunn til å være likegyldige fordi vi ikke har fått oppgitt hvilken dag eller hvilket år den «store trengsel» vil begynne?

¹⁶ Hva har så Gud åpenbart for oss angående dette? Han har på ingen måte unnlatt å gi oss veiledning. Gjennom sine profetier, for eksempel dem som vi nettopp har drøftet, setter han oss i stand til å vite hvor vi befinner oss på tidens strøm. Oppfyllelsen av hans profetiske ord overbeviser oss om at Gud ikke har falt i søvn eller er sen, og som apostelen Peter sa angående dem som følger en ond handlemåte, «beveger ikke dommen fra gammelt av seg langsomt, og ødeleggelsen av dem slumrer ikke». (2 Pet. 2: 3, NW) Vi har tilstrekkelig med opplysninger og beviser til at vi kan være sikker på at vi lever i «endens tid» for den nåværende, urettferdige tingenes ordning. Men det finnes ting som Gud ikke har åpenbart for oss. En av disse tingene er tidspunktet for begynnelsen til den «store trengsel», som ble forbilledlig framstilt ved den trengsel som kom over Jerusalem, en trengsel som vil få et verdensomfattende omfang.

Tidsfaktorer som Gud ikke har åpenbart

17. Vi vet at det har gått 6000 år av menneskenes historie, men hvilken forbindelse har dette med Guds hviledag?

¹⁷ Det finnes grunner for hvorfor vi ikke kan vite dette. For det første: Selv om den bibelske kronologi tydelig viser at det har gått 6000 år siden det første menneske, Adam, ble skapt, sier ikke Bibelen noe om hvor lang tid det gikk etter denne begivenheten og inntil den sjette skapelsesdag sluttet og den sjuende skapelsesperiode eller «dag», Guds store hviledag, begynte. Første Mosebok, kapittel 2, vers 3, sier at Jehova velsignet og helliget denne ’dagen’, og det synes derfor å være rimelig å anta at den onde, gamle ordning vil være fjernet og Guds rettferdige, nye ordning vil være opprettet under Guds Sønns tusenårige styre før denne ’dagen’ er slutt. Vi har derfor grunn til å tro at denne tusenårige perioden vil komme til å danne avslutningen på den store hviledagen og bringe jorden og menneskene på den tilbake til en fullkommen tilstand. Da vil Gud kunne si om den sjuende dag og det som er blitt oppnådd på den, at ’det var godt’ — slik han sa om de andre skapelsesdagene. — 1 Mos. 1: 4, 10, 12, 18, 21, 25, 31.

18, 19. a) Hva skjedde etter at Adam var blitt skapt, og før Guds hviledag begynte? b) I hvilken forstand var Adam ikke som et nyfødt barn da han var blitt skapt?

¹⁸ Men denne store hviledagen begynte ikke straks etter Adams skapelse. Det skjedde andre ting etter at Adam var blitt skapt, men før den sjette skapelsesdag var avsluttet. En av disse var av stor betydning for oss alle. Det var at Eva, den første kvinne, ble skapt. Hvis ikke hun var blitt skapt, ville ingen av oss hatt liv i dag, for som apostelen Paulus sier i 1 Korintierne 11: 12: «Liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen.» For å bli født måtte vi alle ha en jordisk mor.

¹⁹ Hvor lang tid gikk det fra mannens skapelse og til kvinnens skapelse? Bibelen sier ikke noe om det. Det kan ha gått forholdsvis kort tid. Adam ble ikke skapt som et barn eller som en tenåring, men som en voksen, fullt ut moden mann, både i fysisk og mental henseende. Det var ikke nødvendig for ham å kravle omkring inntil han lærte å gå, og han utstøtte ikke bare forskjellige lyder inntil han lærte å snakke. Han ble skapt med disse evnene og kunne ta imot opplysninger fra sin himmelske Skaper, og han kunne bli satt til å dyrke og ta seg av den hagen han bodde i. Han var i stand til å oppfatte Skaperens veiledning og også hans forbud mot å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. (1 Mos. 2: 15—17) I disse henseender må han derfor ha vært i stand til å kunne ta imot en hustru på et hvilket som helst tidspunkt.

20. Men i hvilke henseender kunne Adam sammenlignes med et nyfødt barn?

²⁰ I andre henseender var Adam ikke desto mindre som et nyfødt barn da han var blitt skapt. Hvordan det? Selv om han var fullvoksen, var den dagen han ble skapt, likevel den første dagen i hans liv. Alt det han så — hvert tre, hver blomst og hver plante, alle bekker, elver og sjøer, hver eneste skapning blant fugler, dyr og fisker — så han for aller første gang. Det samme var tilfelle med alt det han gjorde. Da han begynte å gå, tok han sitt aller første skritt. Da han løp og klatret, da han rørte ved noe, luktet på noe, smakte på noe og spiste det — gjorde han det for aller første gang. Hvor vitebegjærlig må han ikke ha vært da han undersøkte Jehova Guds enestående og fascinerende skaperverk og gjorde seg kjent med Edens hage! Hvor lang tid ville han få til å tilfredsstille dette vitebegjær før han ble pålagt ytterligere ansvar som familieoverhode?

21, 22. Hvilke faktorer kan tyde på at Adam var en tid i Edens hage før Eva ble skapt?

²¹ Det ser ikke ut til at Edens hage bare var et lite jordstykke. Ifølge 1 Mosebok, kapittel 2, vokste det alle slags trær i hagen. Det gikk også «en elv ut fra Eden og vannet hagen», en elv som var stor nok til at den kunne dele seg og danne fire større elver, hvorav noen eksisterer den dag i dag. (1 Mos. 2: 8—10) Det ville ta tid for Adam å utforske alt dette, slik at han kunne bli kjent i det område han skulle dyrke og ta seg av.

²² «Men,» sier noen kanskje, «ville det ikke ha vært gledebringende for ham hvis han så å si med én gang kunne ha vært sammen med et annet menneske, en hustru, slik at de i fellesskap kunne lære om alle disse tingene?» Det er nok mulig, men ville det ikke være enda mer passende om han på forhånd tilegnet seg en hel del kunnskap og erfaring? Når han da fikk en hustru, ville han være i stand til å besvare hennes spørsmål og forklare tingene for henne, og dette ville uten tvil øke hennes respekt for ham som hennes hode. (Ef. 5: 22, 23) Det at Gud direkte henvendte seg til Adam og advarte ham om hvilke følger det ville få å være ulydig og spise av det forbudte tre, gjorde Adam til Guds profet overfor den jordiske ledsagerske som Gud ville skape til ham. — 1 Mos. 2: 16, 17.

23, 24. Hva antyder det at Adam ga alle dyrene navn, med hensyn til hvor lang tid det kan ha tatt?

²³ Den eneste opplysning Bibelen kommer med, er at før Eva ble skapt, ledet Gud alle de skapninger han hadde dannet, til mennesket, og mennesket ga «navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like». (1 Mos. 2: 18—20) Det som fant sted, kan beskrives med noen få ord, men hvor lang tid tok det egentlig?

²⁴ Den kortfattede beretningen i 1 Mosebok krever ikke at vi tror at Gud rett og slett samlet sammen alle dyr og fugler i en stor flokk og fikk dem til å gå forbi Adam én for én, mens han raskt ga dem et navn. Det er nok så at han kanskje bare ble stilt overfor noen utvalgte eksemplarer av hvert slag og ikke overfor alle de forskjellige varieteter av alle de dyr som finnes innen hver familie eller hvert slag. Men selv om det forholdt seg slik, kan vi ikke utelukke den mulighet at det at Gud førte disse skapningene fram for Adam, kan ha vært ensbetydende med at de kom ham tilstrekkelig nær til at han kunne studere dem en tid, iaktta deres spesielle vaner og utseende og så gi dem et navn som passet spesielt godt til hvert enkelt dyr. Dette kan bety at det gikk ganske lang tid. Og vi bør også merke oss at da Adam fikk se sin nyskapte hustru, var det første han sa: «Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt.» (1 Mos. 2: 23) Dette kan også tyde på at han hadde ventet en tid før han fikk sitt vakre, jordiske motstykke.

25. Hvilken slutning kan vi trekke angående hvor lang tid det gikk fra Adams skapelse og inntil Eva ble skapt, og hva dette viser med hensyn til Guds hviledag?

²⁵ Hva betyr så dette? Jo, ganske enkelt: At disse faktorer og de muligheter de innebærer, hindrer oss i å si med sikkerhet hvor lang tid det gikk fra Adams skapelse og inntil den første kvinne ble skapt. Vi vet ikke om det var et kort tidsrom, for eksempel en måned, eller om det var en periode som strakte seg over flere måneder, et år eller enda lenger. Men uansett hvor lang tid det gikk, må dette tidsrommet trekkes fra det antall år som har gått siden Adam ble skapt, hvis vi skal komme fram til hvor mange år det har gått av Guds sjuende «dag», hans store hviledag. Seks tusen år av menneskets tilværelse er derfor én ting. Seks tusen år av Guds sjuende skapelsedag er noe helt annet. Og når det gjelder det siste, vet vi ikke akkurat hvor på tidens strøm vi befinner oss.

26, 27. Betyr det vi har drøftet her, at vi ikke er interessert i den bibelske kronologi?

²⁶ Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke er interessert i den bibelske tidsregning. Det er naturlig at vi er interessert i den, ettersom Gud har funnet det passende å ta den med i sitt inspirerte Ord. Apostelen Peter sier om de gamle profetene at «de grundet over, når den tid vilde komme, og hvordan den tid vilde bli, som Kristusånden i dem viste frem til, når den på forhånd vidnet om Kristi lidelser og all den herlighet som siden skulde følge». — 1 Pet. 1: 10, 11, LB.

²⁷ Vi som lever i dag, er med rette interessert i å få vite hvilken «tid» vi er i nå, og Gud gir oss de nødvendige opplysninger. Guds profeter i gammel tid hadde fullstendig tillit til at alt det Gud hadde sagt, ville bli oppfylt. Vi bør også ha en urokkelig tro på Guds uforanderlige hensikt, selv om det er visse detaljer eller tidsfaktorer som vi ikke kjenner til. Guds Sønn har gitt oss den sterkeste grunn til at vi bør holde oss våkne for oppfyllelsen av denne hensikt, noe den neste artikkelen vil vise

[Bilder på side 534]

Jehovas løfter blir oppfylt nøyaktig til den tid han har bestemt

Messias sto fram nøyaktig til den tid som var forutsagt

Jehova sørget for at israelittene ble løslatt fra Babylon etter 70 års fangenskap

Etter 400 års trengsler ble israelittene løslatt fra Egypt nøyaktig til fastsatt tid