Hva Bibelen sier

Kvinnens rolle i menigheten i det første århundre

I DET første århundre tjente kvinnene ikke som utnevnte lærere i den kristne menighet. Hvorfor gjorde de ikke det? Hvordan bidro de til å fremme menighetens åndelige interesser?

Apostelen Paulus skrev angående undervisningen i menigheten: «En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet; men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.» (1 Tim. 2: 11—14) «Liksom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighets-samling.» — 1 Kor. 14: 34, 35.

Disse inspirerte ordene oppmuntret kvinnene til å lytte oppmerksomt til den undervisningen som ble gitt av utnevnte menn. Kvinnene skulle forholde seg tause og ikke forsøke å ha en andel i å gi offentlig veiledning.a

De kristne kvinner skulle ved sin holdning og sine handlinger vise at de fullt ut innordnet seg under den ordning for undervisning som gjaldt i menigheten. Det ville være upassende av en kvinne å stille spørsmål offentlig og derved vise at hun var uenig med mennene, eller på en måte antyde at deres undervisning manglet klarhet. Slike offentlige spørsmål ville røpe mangel på ydmykhet og beskjedenhet fra kvinnens side og forstyrre den orden og det alvor som burde prege et menighetsmøte. Hjemme kunne derimot en kvinne stille spørsmål til sin troende mann, som ville hjelpe sin hustru til å se tingene i det rette perspektiv. Slike spørsmål hjemme ville ikke kaste et ugunstig lys over hustruen og føre til at hun ble betraktet som ytterliggående og ubeskjeden.

Da apostelen Paulus gjorde oppmerksom på at det var galt av en kvinne å stille seg selv opp som lærer, gjorde han det ikke på grunnlag av sin egen oppfatning. Han gjorde det på grunnlag av det Bibelen sa. Bibelens første bok, 1 Mosebok, hørte med til det som ble betegnet som loven eller Tora. Den delen av Tora viste tydelig at det var mannen og ikke kvinnen som skulle være lærer. Adam ble skapt først, og hans hustru hadde derfor mye å lære av ham, deriblant slike ting som navnene på de forskjellige dyrene. (1 Mos. 2: 18—23) Det var da Eva unnlot å ta sin ektemann og sitt hode i betraktning, at hun brakte seg selv i vanskeligheter. Hun ble fullstendig bedratt av Djevelens løgn, som ble uttrykt gjennom en slange. — 1 Mos. 3: 1—6.

Kristne kvinner skulle med rette handle i harmoni med den sannhet som kom til uttrykk i beretningen i 1 Mosebok. De skulle også erkjenne den underordnede rolle de spilte, ved å tildekke sitt hode når de ba eller profeterte. — 1 Kor. 11: 3—6.

Hva kunne de kristne kvinner så gjøre for å bidra til et oppbyggende møte når de respektfullt skulle forholde seg tause på møtene i menigheten, kanskje med unntagelse av å komme med visse kommentarer når de ble oppfordret til det? Apostelen Paulus besvarte dette spørsmålet da han skrev: «Kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære, ikke med fletninger og gull eller perler eller kostelig kledebon, men som det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger.» (1 Tim. 2: 9, 10) En sømmelig og pen klesdrakt ville harmonere med de kristne møters verdighet. Når kristne kvinner kledde seg pent, men ikke var unødig oppstaset, ville det vise utenforstående at de hadde god dømmekraft. Det ville være et vitnesbyrd for de vantro når de la merke til de kristne kvinners undergivenhet og deres sømmelige klesdrakt og gode gjerninger.

Selv om kvinnene ikke underviste offentlig på møtene, underviste særlig de eldre kvinnene privat. I sitt brev til Titus sier apostelen Paulus: «Gamle kvinner . . . kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet!» (Tit. 2: 3—5) Eldre kvinner utførte en verdifull tjeneste for menigheten ved å hjelpe yngre kvinner til å verdsette sine forpliktelser som kristne hustruer og mødre. Gjennom en slik undervisning lærte de yngre kvinner hvor galt det var å fly omkring til andre, å sladre og å blande seg opp i andres saker. Det at de ga akt på denne sunne lære, spilte en viktig rolle, for det hindret at menigheten fikk dårlig ord på seg.

Hjemme underviste kvinnene også sine barn, både gutter og piker. Dette framgår av det Paulus skrev til Timoteus: «Jeg er blitt minnet om den uskrømtede tro som er i deg, den som først bodde i din mormor Lois og din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.» (2 Tim. 1: 5) «Fra barndommen av kjenner [du] de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» — 2 Tim. 3: 15.

Som Jesu Kristi disipler hadde kvinnene dessuten del i å undervise andre i Guds sannhet. (Matt. 28: 19, 20) Vi leser for eksempel om Priskilla at hun sammen med sin mann ga Apollos åndelig hjelp. Bibelen sier: «[De tok] ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.» — Ap. gj. 18: 26.

Andre verdifulle tjenester kristne kvinner ytet, innbefattet det å vise gjestfrihet mot fremmede og gi materiell hjelp til trengende, deriblant å sy klær til dem. Dette ble betraktet som meget verdifullt. For at en eldre enke skulle kunne bli satt opp på en spesiell liste over dem som var kvalifisert til å få materiell hjelp regelmessig fra menigheten, måtte hun være en kvinne som gjorde slike gode gjerninger. (Ap. gj. 9: 36, 39; 1 Tim. 5: 9, 10) Selv om en eldre enke var fattig i materiell henseende, kunne hun gjøre mye for å hjelpe yngre kvinner i åndelig henseende. Det var i høy grad passende at menigheten æret henne ved å sørge for at hun regelmessig fikk materiell hjelp.

Ja, de kristne kvinner i det første århundre bidro i høy grad til å fremme menighetens åndelige interesser. De nøt godt av å ha en verdig stilling som verdsatte medlemmer av en stor åndelig familie og ble behandlet på en ærbar måte. Timoteus ble for eksempel formant til å behandle «gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet». (1 Tim. 5: 1, 2) For å være i harmoni med Guds vilje i dag må dette mønster fra det første århundre fortsatt bli fulgt. Enhver forandring ville være menneskelaget og ikke foreskrevet av Gud.

[Fotnote]