«La ekteskapet være ærbart blant alle»

 1. Hvorfor passet det godt at Hebreerne 13: 4 ble skrevet i slutten av Paulus’ brev?

HELE grunntanken i apostelen Paulus’ brev til hebreerne er å styrke Guds folk mot å falle tilbake til levemåten i den syndige verden som vi har forlatt. Det var derfor med god grunn han i slutten av brevet sitt skjøt inn denne formaningen: «La ekteskapet være ærbart blant alle, og la ektesengen være ubesudlet, for Gud skal dømme utuktige mennesker og ekteskapsbrytere.» (Hebr. 13: 4, NW) Dette brevet ble skrevet direkte til de hebraiske kristne. De hadde hatt den fordel å kunne nyte godt av moseloven med dens bud mot umoralskhet, som for eksempel: «Du skal ikke drive hor.» «Du skal ikke begjære din nestes hustru.» Men i løpet av den kristne tidsalders mange hundre år er det gode budskap blitt forkynt for alle nasjoner og folk, også til dem som ikke har vært under moseloven og dens moralforskrifter. Hensikten med det har vært å frelse syndere, utuktige mennesker og ekteskapsbrytere innbefattet. Utuktige mennesker er ugifte personer som begår umoralske handlinger. Ekteskapsbrytere er gifte personer som med vilje har kjønnslig omgang med en av det motsatte kjønn som ikke er deres lovlige ektefelle.

 2. Når mennesker som før har vært umoralske, kommer i sannheten, hva må de da gjøre?

² Alt på sin tid sa Paulus at han hadde forkynt for og fått inn i sannheten utuktige mennesker, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, sodomitter eller menn som blir brukt til unaturlige formål, og menn som ligger med menn, osv. Alle sammen hadde de grovt forbrutt seg mot den moralske lov. Jesus sa selv til prestene og de religiøse eldste, som i det ytre var svært moralske, at skatteoppkreverne og skjøkene kom inn i Guds rike før dem. (1 Kor. 6: 9—11, NW; Matt. 21: 31, 32) Men nå var de blitt renset av sannheten. Nå kunne de derfor ikke lenger la seg forme etter denne verdens skikker og normer, men de måtte innrette sine tanker, sine tilbøyeligheter og sin oppførsel etter Guds sannhet og bud. Når de kommer inn i sannheten og Gud mottar dem i sin teokratiske organisasjon, må de derfor gjøre en radikal forandring i sitt liv, og det innbefatter forholdene i deres hjem. Dette var nødvendig for nitten hundre år siden på apostlenes tid. Det er like nødvendig i dag.

 3. Kan en polygamist fortsette å være det når han blir kristen, på grunnlag av keiserens lover? Hvorfor eller hvorfor ikke?

³ På apostlenes tid var det i mange land lovlig med polygami, det at en mann samtidig er gift med flere kvinner. Det samme er tilfelle i dag. Sett at en polygamist blir kristen. Kan han fortsette å leve sammen med flere hustruer og ha Guds godkjennelse gjennom Kristus, bare fordi polygami er tillatt ifølge lov og skikk der han bor? Nei. I dette tilfelle må han ikke leve etter det «keiseren» tillater i denne verden. Han må gi Gud det han nå skylder Gud, nemlig ren tilbedelse. Han kan ikke dra fordel av keiserens lov for å tilfredsstille sin selviske lidenskap. Å gjøre det betyr å gå utenom Guds lov, som er høyere og helt igjennom rettferdig. «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29, NW.

 4. Hvordan viste Jesus hva den kristne norm for ekteskapet er?

⁴ Jesus uttrykte seg helt klart angående hva Guds lov om det kristne ekteskap er, at den kristne norm for ekteskapet er den Gud fastsatte i begynnelsen i Eden da han ga den fullkomne mann bare én levende hustru. Jesu fiender den gang prøvde å få ham til å gå på akkord angående det ekteskapelige forhold, akkurat som noen i dag prøver å få Guds organisasjon til å gå på akkord angående det samme forhold. Om dette leser vi: «Det kom da til ham noen fariseere som ville sette ham på prøve og sa: Er det tillatt å skille seg fra sin hustru av hva grunn som helst? Han svarte: Har dere ikke lest at Han som skapte dem, alt fra begynnelsen av ’skapte dem som mann og kvinne’ og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal bli til ett legeme’? Så er de da ikke lenger to, men ett legeme. Derfor: Det som Gud har føyet sammen, skal et menneske ikke skille! De sa til ham: Hvorfor har da Moses gitt forskrift om å skrive skilsmissebrev og skille seg? Han sa til dem: For Deres hårde hjerters skyld har Moses tillatt dere å skille dere fra Deres hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært så. Og det sier jeg dere: Den som skiller seg fra sin hustru for noe annet enn utukt og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i ekteskapsbrudd.» — Matt. 19: 3—9, LB.

 5. Hva må derfor en polygamist gjøre under de forskjellige forhold?

⁵ Derfor var det bare to Gud gjorde til «ett legeme» eller «ett kjøtt», mannen og hans ene hustru. Han gjorde ikke tre eller fire eller flere til ett kjøtt. Så når en polygamist, som ifølge sitt lands skikker og lover er vel ansett i sitt samfunn, ønsker å bli en virkelig kristen, da må han skille seg av med de konene han har ekstra. Det kan være han har barn med dem og at de lokale lover og alminnelig sømmelighet i så fall krever av ham at han forsørger disse hustruene og barna deres inntil disse kvinnene kanskje gifter seg med en annen mann. Men hvis lovene ikke tillater ham å skille seg fra disse konene som han har ekstra, hva så? Da fjerner han dem fra deres ekteskapelige stilling i forhold til ham, og beholder bare én av hustruene og gir bare henne den ekteskapelige skyldighet. Han innrømmer ikke noen av de andre kvinnene en slik utveksling av den ekteskapelige skyldighet med ham, selv om sakens omstendigheter kan gjøre det nødvendig at han fremdeles beholder dem og barna deres i sin husstand. De arbeider bare som tjenere eller som leid hjelp til vederlag for sitt underhold, men han anerkjenner åpent bare den ene kvinnen som sin hustru i harmoni med de kristne moralnormer.

 6. Hvorfor kan ikke polygami bli tillatt blant de kristne noe sted? Har det vært mullg for dem å rette på det?

⁶ Det er ikke tvil om at polygami er et forhold som det er vanskelig å rette på og bringe i orden. Men Guds organisasjon kan ikke gå på akkord bare av den grunn, og tillate én norm for ekteskapet å rå i Afrika for eksempel, på grunn av de innfødtes lover der, og så forby den andre steder og insistere på at en annen norm skal gjelde der, fordi kristenhetens lover gjør det lett. Det finnes bare én kristen norm, og det er den som Jesus holdt fast på. Selv i land hvor polygamiet er rådende, har det vært mulig å anvende denne norm ved Guds hjelp og ånd. Polygamiet har for eksempel vært en av de vanskeligheter som har hindret vårt arbeid i Tanganjika i Øst-Afrika. Der har folkets skikker vært som på andre steder i Afrika. Reglene for ekteskapet er ikke særlig faste. Høvdinger kan ha opptil 25 koner eller flere, mens alminnelige menn har tre eller fire. Som sanne kristne kan ikke Jehovas vitner se gjennom fingre med slike skikker hos menn som antar kristendommen, blir døpt og tjener som vitner for den høyeste Gud. Den verdslige skikk som polygami er, er derfor blitt renset ut fra deres midte. — Se i Jehovas vitners årbok for 1951, side 226; også i The Watchtower for 1. august 1949, side 240, «On Polygamy» [Angående polygami].

EKSEMPLER I MORALSK HENSEENDE

 7. Hvorfor kan ikke polygamister bli satt i ansvarlige tjenestestillinger?

⁷ Hvis en polygamist fortsetter å være det, fornekter han den eier som kjøpte ham, for hans eier Jesus Kristus stilte opp den norm at hans etterfølgere bare skulle ha én levende hustru. En polygamist kan ikke bli utnevnt til en ansvarlig tjenestestilling i en kristen menighet av det synlige styrende organ i Jehovas teokratiske organisasjon. Apostelen Paulus tilhørte det styrende organ i det første hundreåret. Da han skrev til sin assistent Timoteus angående de kvalifikasjoner som burde kreves av menn som skulle utnevnes til offisiell tjeneste i menighetene, sa han: «Hvis en mann streber etter et embete som tilsynsmann, da ønsker han seg rette slags arbeid. Tilsynsmannen bør derfor være uklanderlig, én hustrus mann, .... en mann som styrer sitt eget hus på en rett måte og har barn i lydighet med fullt alvor.» Gjaldt dette kravet bare de mest fremtredende tjenerne i menigheten? Nei. Angående de underordnede tjenerne er det også foreskrevet: «Menighetstjenere bør være menn til én hustru, og styre sine barn og sine egne hus på en rett måte.» Titus var i et annet land, men han fikk ikke lov til å stille opp en annen norm av den grunn. Han ble instruert på samme måte: Utnevn «eldre menn i by etter by, som jeg ga deg ordre om, hvor det er en mann som er fri fra anklager, én hustrus mann, som har troende barn som ikke blir beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige. For en tilsynsmann må være fri fra anklager som Guds husholder.» — 1 Tim. 3: 1, 2, 4, 12 og Titus 1: 5—7, NW.

 8. Var det bare av slike tjenere det ble forlangt monogami? Hvilket krav til enker viste hvordan det forholdt seg?

⁸ Det ble forlangt av slike tjenere at de bare skulle være ektemenn til én levende hustru. Dette skal ikke forstås slik at monogami eller engifte ble forlangt bare av tjenerne, mens polygami ble tillatt for resten av menigheten. Kvinnene den gang hadde absolutt ikke mange ektemenn på én gang, slik at de praktiserte polygami. Det var altså ikke polygami fra kvinnenes side som lå til grunn for følgende krav til eldre enker som skulle registreres for å få materiell støtte av en menighet: «La en enke bli satt opp på listen hvis hun ikke er under seksti år gammel, én manns hustru.» (1 Tim. 5: 9, 10, NW) Ved at hun hadde nøyd seg med å ha én mann, viste en slik enke at hun hadde selvkontroll og behersket de sanselige lidenskaper. Hun fulgte det råd Paulus ga angående enker i 1 Korintierne 7: 8, 9, 39, 40: «Jeg sier til de ugifte og til enkene at det er godt for dem at de fortsetter å være som jeg er. Men hvis de ikke har selvkontroll, la dem da gifte seg, for det er bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap. En hustru er bundet hele den tiden hennes ektemann er i live. Men hvis hennes ektemann skulle sovne inn i døden, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. Men hun er lykkeligere om hun fortsetter å være som hun er [altså: enke] etter min mening. Jeg mener absolutt at jeg også har Guds ånd.» — NW.

 9. Hva viser altså det eksempel de utnevnte tjenere skulle sette, når det gjelder hele menigheten?

⁹ Monogami gjelder derfor både for kristne kvinner og menn. Etter som menighetens utnevnte tjenere, tilsynsmennene og menighetstjenerne, skulle være eksempler for den kristne hjorden, skulle de også være eksempler for de troende når det gjaldt å være gift med én levende hustru. Dette viser i seg selv at normen for hele den kristne menighet, for alle Kristi etterfølgere, er den at mannen bare skal ha én levende hustru, akkurat som Gud opprinnelig ordnet det for Adam i Eden.

KRISTNE GRUNNER FOR SKILSMISSE

10. Hvordan utelukker Matteus 19: 9 alt polygami, og hvordan forstår noen geistlige dette verset?

¹⁰ Jesu ord angående skilsmisse i Matteus 19: 9 utelukker helt enkelt alt polygami blant kristne mennesker: «Jeg sier til dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» (NW) Hvis det å gifte seg med en annen kvinne mens ens tidligere, skyldfrie hustru fremdeles lever, er ekteskapsbrudd, hvordan kunne da en kristen praktisere polygami uten å bli en ekteskapsbryter? Noen religiøse geistlige forstår disse Jesu ord dit hen at all skilsmisse skulle være utelukket for kristne mennesker, selv når grunnen er ekteskapsbrudd. New York Times for 13. desember 1948 meldte følgende: «Skilsmisse kan ikke rettferdiggjøres av noen slags forhold i ekteskapet, hvor ’pinlige eller brutale’ de enn kan være, erklærte pastor Anselm Leahy i går i sin annen adventpreken i St. Patrick’s Cathedral. Han kalte de moderne skilsmisser for ’sammenhengende polygami’, og fraskilte mennesker som inngikk nye ekteskap mens den annen ektefelle ennå lever, fordømte han som ’ekteskapsbrytere og ekteskapsbrytersker’ .... Hans fullstendige fordømmelse av skilsmissene [ble] fu1gt av en erklæring fra monsignore Robert E. McCormick hvori han oppfordret de lovgivende myndigheter [i staten New York] til å ’forby’ skilsmisse, og angrep den ’nåværende bevegelse for å gjøre skilsmisse mer lettoppnåelig i vår stat’ som ’en trusel mot samfunnet’.»

11. Er det slik at Jesu ord i Matteus 5 eller Markus 10 fordømmer all skilsmisse?

¹¹ Ved å innta et slikt standpunkt fordømmer disse prestene Jehova Gud for at han tillot jødene å praktisere skilsmisse ifølge den guddommelige lov som ble gitt gjennom Moses. (5 Mos. 24: 1—4) Men i Matteus 19: 1—9 fordømte ikke Jesus denne skilsmisseordningen, og han sa heller ikke at den ikke kunne «rettferdiggjøres av noen slags forhold i ekteskapet, hvor ’pinlige eller brutale’ de enn kan være». Det han sa om samme emne i bergprekenen, fordømmer heller ikke denne ordningen. Han sa bare: «Det ble sagt: ’Hver den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne et skilsmissebevis.’ Men jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru uten på grunn av utukt, gjør at hun blir en årsak til ekteskapsbrudd, idet han vet at enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.» (Matt. 5: 31, 32, NW) Han viste også at en kvinne kan gå til skilsmisse, da han sa: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot henne, og hvis noen gang en kvinne, etter å ha skilt seg fra sin mann, gifter seg med en annen, da begår hun ekteskapsbrudd.» — Mark. 10: 11, 12, NW.

12. Hvis dette ikke utelukker all skilsmisse, hva gir det som grunn til det?

¹² Dette gjør det ikke fullstendig utelukket for kristne å skille seg, men det gir dem bare én berettiget bibelsk grunn til skilsmisse, og det er umoralskhet. Enhver som gifter seg med en person som er skilt av andre grunner enn umoralskhet, ville begå ekteskapsbrudd, for i Guds øyne var ekteskapets bånd i virkeligheten ikke blitt oppløst ved den rettslige skilsmisse. Men dette betyr ikke at en kristen som får skilsmisse på grunn av sin ektefelles kjønnsliges utroskap, nok kan bli kvitt denne ektefellen og frata henne bord og seng, men så ikke har frihet til å gifte seg med en annen kristen kvinne. Under Guds lov i Israel var det slik at en mann som fikk skilsmisse fra sin moralsk urene hustru, ikke var hindret fra å gifte seg med en annen israelittisk kvinne. Jesus fortolket derfor ikke skilsmisse for de kristnes vedkommende på en slik måte at det ville forby den kristne å gifte seg igjen. Jesu ord betyr akkurat dette: Hvis en kristen skaffer seg skilsmisse av andre grunner enn umoralskhet hos sin ektefelle, da begår denne kristne ekteskapsbrudd om han gifter seg igjen.

EN UBESUDLET SENG

13. Hvordan godkjenner noen land med anti-skilsmisselover i virkeligheten bigami eller polygami? Hvilken vanskelighet skaper dette for sannhetssøkere?

¹³ At det blir lagd lover som forbyr skilsmisse under alle omstendigheter, har ikke tjent til å holde ekteskapet i akt og ære eller hindre ekteskapsbrudd og utukt. I land hvor det finnes anti-skilsmisselover, er det mange gifte mennesker som ignorerer dem og følger sine egne lyster. Av en eller annen grunn kan det være at en mann svikter sin hustru eller at en kvinne forlater sin ektemann. De kan ikke få noen skilsmisse ved domstolene. Så vil mannen eller kvinnen inngå et slags «kameratekteskap» med eller fritt forhold til en annen person mens deres lovlige ektefelle fremdeles er i live. Ved å gå fram på denne måten begår mannen eller kvinnen ekteskapsbrudd, og praktiserer også bigami eller polygami. Selv om de lokale myndigheter holder seg til den religiøse kirkeloven som forbyr skilsmisse, ser de enten gjennom fingre med polygami eller de godkjenner det rett og slett når de ikke håndhever loven og straffer dem som bryter den. Dette skaper vanskeligheter for en slik mann eller kvinne når vedkommende kommer i kontakt med sannheten om Riket og ønsker å bli et vitne for Jehova. Deres problem blir da hvordan de på rette måte skal få orden i sine ekteskapelige forhold.

14. Hvordan krenker noen et fritt forhold også, og hva må slike overtredere gjøre når de tar imot sannheten?

¹⁴ I noen land hvor det er religiøse forbud mot skilsmisse og hersker økonomisk undertrykkelse, er det helt alminnelig med slike frie forhold. Folk i omegnen ser ikke ned på det, og de som praktiserer det, blir heller ikke behandlet annerledes enn andre. Men det finnes dem som misbruker denne skikken også. De har én kvinne i et slikt fritt forhold på ett sted, én på et annet sted, og enda flere på andre steder igjen. Så reiser de rundt og avlegger regelmessig besøk hos de forskjellige i en bestemt tid. De kvinnene det gjelder, er klar over at mannen deres har en annen kvinne eller andre kvinner og at han regelmessig har omgang med dem. Men fordi han forsørger dem, gjør de ikke innvendinger, men er tilfreds over at han kommer og lever med dem når det er deres tur. Når en mann gjør noe slikt, er det polygami, og kvinnene gjør seg skyld i utukt. Hvis en slik mann eller kvinne får kjennskap til sannheten og ønsker å slutte seg til Guds organisasjon, er det absolutt nødvendig at vedkommende slutter å ha noen del i en slik ekteskapsbrytende, polygamisk ordning. Mannen må nøye seg med én hustru, og kvinnen må nøye seg med én ektemann, og begge må være trofaste og sanne mot sin ektefelle fra da av.

15. Hva bør kristne som lever i et fritt forhold gjøre, selv om det ikke er nødvendig med noen geistlig til å gi velsignelse til det? Hvorfor?

¹⁵ Det hender svært ofte at mennesker som lever i den slags frie forhold kommer i sannheten. De bør gjøre sitt forhold juridisk lovlig i sannhetens interesse og forat de selv kan være fri for å bli spottet på noen slags måte. At de gjør det, vil ære deres ektestand. Det er riktig ut fra Bibelen at ekteskapsseremonien ikke er et såkalt sakrament, som bare det religiøse presteskap har rett til å utføre. Det er ikke nødvendig med noen prest for å utføre en vielse. Men dette er ikke noe argument mot at man skal få et ekteskap inn i lovlige former, og til fordel for frie forhold. I Israels teokratiske nasjon fantes det ikke godkjente forhold utenom ekteskapet, enda det ikke ble tilkalt religiøse prester for å gi velsignelse til ekteskapet. Likevel ble ekteskapet inngått i lovlige former. En formidler eller mellommann forhandlet med foreldrene eller formynderne til den unge mann og kvinne som de prøvde å ordne et ekteskap for, og så ble det sluttet en kontrakt. Fra da av ble mannen og kvinnen ansett for å være forlovet eller trolovet med hverandre. Hvis kvinnen begikk en umoralsk handling før brudgommen tok henne til sitt hjem, ble det betraktet som et brudd på ekteskapskontrakten og var et tilfelle av ekteskapsbrudd som hun kunne bli stenet i hjel for. Det var slik det var med Josef og Maria da hun ble fruktsommelig ved Guds hellige ånd. Etter en trolovingstid tok brudgommen sin brud fra hennes foreldres hjem. Han førte henne offentlig til sin bolig, under jubel og lykkønskninger fra naboene, og så ble det holdt en bryllupsfest. På den måten kom ekteskapet til offentlighetens kjennskap, og det var mange vitner til det.

16. Hvordan viste israellttenes sedvane at det er riktig å registrere et ekteskap? Hvilke gode formål tjener det?

¹⁶ Dessuten ble barna i dette ekteskapet innskrevet i landsbyens eller byens folkeregister, der familiens stamtavler ble oppbevart, og derved kunne hvert barn oppspore sine forfedre. Ektemannen ble også innskrevet som sin svigerfars sønn etter loven. Hele denne ordningen førte til at både mannens, konens og barnas rettigheter fikk en rettslig beskyttelse. Hver og en ble derved holdt ansvarlig for sin personlige oppførsel mot den andre i familien og ekteskapsforholdet. Jødene var de første som ble kristne, og de førte denne ordningen inn i den kristne menighet. Derfor er det riktig og passende at par som lever i et fritt forhold i dag, og som blir innvigde kristne, inngår ekteskap i lovlige former. På den måten forplikter de seg både overfor Gud og loven til å være trofaste og lojale mot hverandre. Det åpner også muligheten for at de fullt ut kan dra nytte av den teokratiske organisasjons privilegier, og arbeide som utnevnte tjenere i den.

17, 18. Hvorfor er ordene i Hebreerne 13: 4 betimelige nå? Hva må ugifte og enker ikke gjøre, for å kunne inngå ekteskap på en ærbar måte?

¹⁷ Nå i tiden er forholdet mellom ekteskap og skilsmisser 4 mot 1 i Sambandsstatene og 8 mot 1 i England og Wales, og løse ekteskapelige forhold og umoralskhet rår i alle land. Det er derfor høyst påkrevet at innvigde kristne lyder den apostoliske befaling: «La ekteskapet være ærbart blant alle, og la ektesengen være ubesudlet.» Et virkelig ekteskap er i seg selv ærbart til alle tider, for det er en ordning fra Gud. Det har ingen ting å si at vi lever i «endens tid» eller at det ennå er før Harmageddon-slaget. De som ønsker eller føler behov for å gifte seg, kan inngå ekteskap i all ærbarhet. Ingen bør kritisere dem selv om det er tydelig at denne verden ikke har så lang tid igjen. Men kristne mennesker bør inngå ekteskap på en ærbar måte. En ugift pike bør ikke lokke en ugift mann til å ha kjønnslig omgang med seg forat hun skal gjøre ham forpliktet til å gifte seg med henne. Da begår de utukt, begge to, selv om han etterpå føler han har en forpliktelse på seg og gifter seg med henne. Det som imidlertid er sannsynlig, er at hennes løsaktige oppførsel får ham til å forakte henne, så han ikke ønsker å ha henne som sin hustru, men foretrekker en ærbar kvinne som motstår alle tilbøyeligheter til eller forslag om å gjøre noe umoralsk. Ingen ung enke med sanselig begjær bør lokke en mann eller gi etter for en mann for å få kjønnslig tilfredsstillelse. Paulus sier: «Jeg ønsker at de yngre enkene skal gifte seg, føde barn, styre et hus, så motstanderen ikke får noen anledning til å spotte.» — 1 Tim. 5: 11—14, NW.

¹⁸ På den annen side må ingen ugift mann tro at han har førekteskapelig frihet og kan ha kjønnslig omgang med den ene piken etter den andre inntil han treffer på en med de moralske egenskaper han ønsker å se hos en hustru. Når han viser den slags kjønnslig toleranse, er han et utuktig menneske, og en egoistisk kvinneforderver. Den kristne menighet må være på vakt mot menn som prøver å snike seg inn av slike umoralske grunner.

19. Hvordan bør mann og kone betrakte sitt ekteskap og forholde seg overfor det?

¹⁹ Ekteskapet bør bli hedret og gjort til en ansvarsfull sak ved at det blir gjort lovlig i vitners nærvær og blir innregistrert hos landets lovlige myndigheter. Når de først er gift, bør mann og kone holde sitt ekteskap i akt og ære ved å være trofaste mot det løfte de har gitt hverandre. De bør ta sitt ekteskapelige forhold alvorlig, som noe som ikke kan brytes så lett av andre grunner enn ekteskapelig utroskap, selv om landets skilsmisselover kan være svært liberale og frie. Ekteskapet er noe som legger bånd på dem i deres forhold til andre av det motsatte kjønn. At mann og kone har kjønnslig omgang, er ikke en besudling av ektesengen, men ifølge 1 Korintierne 7: 1—7 oppfyller de da sin ekteskapelige forpliktelse. Men hvis mann eller kone begår ekteskapsbrudd med en utenforstående, da besudler de ektesengen.

20. Hva viser om det er tillatt med separasjon? Med hvilke begrensninger?

²⁰ Er det tillatt for ektepar som ikke kan komme overens med hverandre, å skille lag enten etter gjensidig overenskomst eller ved lovformelig separasjon? Ja, for i 1 Korintierne 7: 10, 11, 15 (NW) sier apostelen: «Til dem som er gifte gir jeg instrukser, likevel ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke burde forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da bør hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann burde ikke forlate sin hustru. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter.» Etter som det bare er en separasjon og det ikke er kommet til noen lovlig skilsmisse på grunn av ekteskapelig utroskap hos en av partene, kan ingen av de separerte gifte seg igjen eller ha kjønnslig omgang med en utenforstående. Å gjøre det ville være å begå ekteskapsbrudd, og det ville være en besudling av ektesengen.

21. Hva bør derfor en kristen unngå å besudle, og hvordan?

²¹ En kristen som står utenfor et ekteskap, bør respektere en manns og kones ekteseng og ikke gi etter for noen av partene, så han derved kommer til å besudle den. Hvis en kristen skaffer seg skilsmisse når ektefellen ikke har vist seg å være umoralsk, og så gifter seg igjen, da krenker han ektesengen. Bibelsk sett er det bigami. Og en kristen som praktiserer polygami, vanærer også ekteskapet og besudler den kristne ektesengen. En kristen vil ære sitt eget eller en annens ekteskap, fordi det er noe Gud har innstiftet. En kristen vil ikke begjære en annens ektefelle, og vil ikke begå ekteskapsbrudd eller utukt. Slike ting er synd og misager Gud. Apostelen Paulus advarer mot den slags synder, «for Gud skal dømme utuktige mennesker og ekteskapsbrytere». Dette burde avskrekke en fra å vanære ekteskapet og besudle ektesengen. Jehova er nå i sitt tempel og han gir denne advarsel: «Jeg skal komme nær til dere til dom; og jeg skal være et hastig vitne mot trollmennene og mot ekteskapsbryterne, .... sier hærskarenes Jehova.» — Mal. 3: 5, AS.

TIL GAGN FOR ET IDEELT EKTESKAP

22. Hvorfor må den umoralske bli utstøtt?

²² Den høyeste Gud vil nå ha en ren synlig teokratisk organisasjon. Han vil derfor sørge for at den nå, etterat han er kommet til templet, blir holdt ren for umoralskhet og andre vanærende ting. En som har gjort seg skyldig i umoralskhet, kan hevde at han har rett til å være med i organisasjonen, og kan protestere mot å bli utstøtt. Han protesterer og kommer med det argument at han ved å ha fri adgang til organisasjonen kan bli hjulpet til å overvinne sitt umoralske forhold med en av det motsatte kjønn og derved bli frelst fra de onde følger av sin handlemåte. Men Guds ord befaler at en slik umoralsk person skal utstøtes, som et uttrykk for Hans dom mot ham. Hvis ikke den skyldige angrer og retter på sin livsførsel, kan han ikke bli tilgitt og tatt opp i den teokratiske organisasjons samfunn igjen. Men en annen umoralsk person kan være trassig, og sier kanskje som så: ’Bare sett i gang og støt meg ut om dere vil. Jeg har et personlig forhold til Gud, så jeg bryr meg ikke om det.’ Men et slikt menneske bedrar seg selv, for Gud dømmer ekteskapsbrytere og utuktige mennesker med fordømmelse og har ingen forbindelse med dem. Det er derfor han forbyr sin organisasjon å ha forbindelse med dem.

23. Hvordan viser Gud respekt for sin organisasjon?

²³ Guds organisasjon betyr mer for ham enn en umoralsk og ulydig skapnings frelse. Opphøyelsen av Jehovas overhøyhet og det at hans navn blir hevet over vanære og skjensel, er av større betydning enn at overlagte syndere blir bevart. Disse største ting må derfor komme først. Følgelig viser også Gud tilbørlig respekt for den organisasjon som bærer hans navn. Han fullbyrder sine dommer mot dem som besudler den, og holder den ren. Han handler etter dette prinsipp: «Hvis noen ødelegger Guds tempel skal Gud ødelegge ham; for Guds tempel er hellig, og det er dere som er dette tempel.» — 1 Kor. 3: 17, NW.

24. Hvordan bør vi vise respekt for hans organisasjon, og hvorfor?

²⁴ Når Gud respekterer sin organisasjon på denne måten, må vi vise frykt og også respektere den. Vi er høytidelig forpliktet til å passe vår oppførsel og unngå å føre skjensel over den eller forderve den. Derfor bør vi også holde ekteskapet i akt og ære og ektesengen ubesudlet. Vi kan ikke besudle og føre skjensel over organisasjonen ved en uren oppførsel og fortsette å være i organisasjonen, for dette ville virke lik en surdeig og ha lett for å gjennomsyre hele organisasjonen med urenhet, hykleri og synd. Det ville få organisasjonen til å ta seg avskyelig ut i oppriktige menneskers øyne, og hindre dem som tar anstøt, i å komme til organisasjonen og bli frelst. Det er ikke logisk at vi skulle kunne vinne vår egen frelse mens vi samtidig hindrer andre i å gjøre det på grunn av vår umoralske, skjendige oppførsel, som berører Guds organisasjon. Den dom som Gud fullbyrder i dag, er derfor: «Fjern den onde mann [som er lik en syndens surdeig] fra deres midte.» (1 Kor. 5: 1—13, NW) Hvis vi fornekter Gud ved vår oppførsel, vil han fornekte oss ved å utstøte oss. I dag beveger ikke hans dom seg langsomt, og ødeleggelsen av de urene slumrer ikke.

25. Hvorfor bør vi nå, når vi er så nær den nye verden, leve et rent liv?

²⁵ Vi står nå på treskelen til den rettferdige nye verden. Om dem som kommer inn i denne nye verdens guddommelige regjering, er det skrevet: «Noe som ikke er hellig og noen som driver med en avskyelig ting eller med en løgn, skal slett ikke komme inn i den.» (Åpb. 21: 27, NW) Jehova bygger nå opp en ny verdens samfunn, og det må holde mål med de rene, rettferdige normer som skal rå i hans nye verden. Det er bare dem som strever for å holde mål med disse normer, som han vil føre gjennom «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», da han skal kjempe mot denne urene verden, og de vil komme levende inn i den rene verden etter Harmageddon. Da vil det ikke bli godkjent noe polygami forat det guddommelige oppdrag om å ’oppfylle jorden’ med en rettferdig slekt, kan bli utført. Det vil ikke bli tillatt umoralskhet av noe slag, og skilsmisser skal ikke forekomme blant dem som tar del i å oppfylle det guddommelige oppdrag. Liksom vannflommen på Noahs tid feide vekk de umoralske normer og skikker som rådde i den verden som var før vannflommen, skal den veldige stormbølge, Harmageddon, skylle vekk den moralske fordervelse i denne verden.

26. Hva må vi derfor nå se som vår plikt?

²⁶ Måtte vi da forstå hvordan det nå er vår plikt «å kjempe hardt for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige», og gjøre det ved å motstå alle mennesker i dag som er lik Bileam og Jesabel, og som prøver å få umoralskhet, urenhet og verdslighet til å sive inn i den teokratiske organisasjon. Den regel vi må følge i denne henseende er: «La ekteskapet være ærbart blant alle, og la ektesengen være ubesudlet.» Ektemenn og hustruer vil sørge for å leve i harmoni med denne guddommelige regel. De vil arbeide på å ære sitt ekteskap ved å hedre det med å leve etter de ideelle normer som Guds ord setter opp for det. — Ef. 5: 21—33.