Må de kristne gi tiende?
NOEN religiøse organisasjoner, som for eksempel adventistene og mormonerne, krever at deres medlemmer skal gi en tiendedel (eller tiende) av sin årsinntekt til støtte for sine respektive kirkesystemer. Det sies at dette kravet er i samsvar med de lover om tiende som ble gitt til det gamle Israel.
Første gang tiende blir nevnt i Bibelen er i 1 Mosebok 14: 20, der det fortelles at patriarken Abraham ga Melkisedek, kongen i Salem og prest for den høyeste Gud, en tiendedel av det byttet som var tatt i et bestemt slag. Det er noen som trekker den slutningen at når Kristus skulle være prest etter Melkisedeks vis, og apostelen Paulus forteller om denne hendelsen i Hebreerne og viser at Melkisedeks prestedømme står over det levittiske prestedømme, så bør de kristne gi ukentlig, månedlig eller årlig tiende til den større Melkisedek, Kristus Jesus. (Hebr. 7: 1—12) Når man trekker en slik slutning, overser man noen meget viktige fakta, nemlig at det bare er berettet om et eneste tilfelle da Abraham ga tiende. Det var altså ikke en vanlig ting for hans vedkommende, og han opprettet heller ikke et tiendesystem for sine etterkommere. Det at hans sønnesønn Jakob frivillig gjorde et løfte om å gi tiende på visse betingelser, beviser at de ikke hadde den faste skikken å gi tiende. — 1 Mos. 28: 22.
I utvidelsen av den lov som ble gitt ved Sinai berg, ble det krevd tiende av landet, frukttrærne og av storfe og småfe til støtte for levittene, fordi de ikke hadde noen alminnelig arv i landet med de andre stammene. (3 Mos. 27: 30—33; 4 Mos. 18: 21—32) Dette fondet ble også brukt til visse tiltak til beste for de fremmede og de farløse og enkene. Det ser ut til at understøttelsen til de fattige særlig kom fra den tienden som ble gitt hvert tredje år. I to år skulle tienden bringes til tabernaklet eller templet i Jerusalem, men det tredje året skulle den gis til de lokale landsbyene og bli gjort tilgjengelig ikke bare for levittene, men også for «den fremmede og den farløse og enken». — 5 Mos. 12: 5—7, 11, 12, 17—19; 14: 22—29; 26: 12—14.
Men under det undertrykkende styre av Israels selviske og ugudelige konger ble tienden enten forsømt eller feil anvendt, og som følge av det hadde ikke nasjonen Guds velsignelse. (Mal. 3: 8—11; 1 Sam. 8: 10—18) Den gode kong Esekias gjenopprettet i sin regjeringstid tienden til tjenesten i templet. Og etterat jødene vendte tilbake fra det babyloniske fangenskap, brakte også Nehemias orden i dette. — 2 Krøn. 31: 4—6; Neh. 10: 34—39; 12: 44; 13: 5, 12.
Så kom Jesus og den tiden da lovpakten skulle ende. Jesus var født under denne loven mens den ennå sto ved makt, og derfor holdt og oppfylte han alle deler av den, innbefattet dens forskrifter om tiende. Men hans eneste anbefaling av å gi tiende var en noe tvetydig uttalelse som var myntet på de formalistiske og hyklerske tiendegivende religionsledere. — Matt. 23: 23.
LOVEN MED FORORDNINGEN OM TIENDE FJERNET
Hvor meget du enn leter vil du ikke finne at Jesus noe sted anbefaler eller råder sine etterfølgere til å gi tiende. Da Jesus sendte ut sine apostler og disipler for å gjøre misjonsarbeid fra hus til hus og fra by til by like til verdens ender, traff han ingen ordning om at de skulle få sitt underhold gjennom tiende. (Matt. 10: 1—42; 28: 19, 20; Luk. 9: 1—10; 10: 1—17; Ap. gj. 1: 8) Jesus kom for å oppfylle og gjøre ende på lovpakten og alle dens forordninger ved å nagle den til sin torturpel, og samtidig satte hans utgytte blod i kraft en ny pakt med bedre ordninger. (Kol. 2: 14—16) Under denne nye ordning er de kristne under nye bud som kan oppsummeres i total eller fullstendig kjærlighet. De må derfor ikke innvie bare en tiendedel, men alt de eier til tjenesten for Gud og til å hjelpe og trøste de velvillige fremmede blant seg. — Matt. 22: 36—40.
Husk hvordan Jesus roste den fattige enken som ga to små mynter som tilsammen var verdt omtrent en øre. Det var ikke bare en tiendedel, men «alt det hun eide, hele sitt livsopphold». (Mark. 12: 41—44) Det samme prinsippet ble framhevet i Jesu lignelse om en mann som fant en «skatt som var gjemt i en aker», og som solgte alt, ikke bare en tiendepart, og kjøpte akeren, og også i lignelsen om kjøpmannen som søkte etter perler og fant en meget kostbar perle, og solgte alt for å kjøpe den. (Matt. 13: 44—46) Jesus gjorde seg ikke til talsmann for at de kristne skulle gi tiende da han sa til den rike unge mannen som hadde holdt alle Mose lover (innbefattet den om tiende), at han skulle selge de andre ni tiendedeler av det han eide og gi til de fattige, og deretter følge Jesus så han kunne få virkelige skatter i himmelen. (Matt. 19: 20—22) Nei, de kristne er sannelig under en høyere lov!
Det finnes en hel del mennesker som etter å ha gitt en tiendedel av sin lønn og formuesøkning, kan leve overdådig hver dag, tilfredsstille alle sine luner og strø om seg med penger. Hvordan kunne de oppfylle Kristi lov, eller være selvoppofrende? I stedet for å være lik Kristus, ville de bli lik fariseerne. Fariseerne var svært så nøyaktige med å gi tiende av de aller minste frø (mynte, anis og karve) — men hvor selviske og langt borte fra Herren var ikke deres hjerter! «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» (Matt. 15: 6—9; 23: 23, 24) Det falne menneske under Satans innflytelse er alltid tilbøyelig til å sette form og formalisme i stedet for ånd og åndelighet, og sette forskrifter i stedet for prinsipper. Det er så mye lettere å tilpasse sin handlemåte til en forskrift enn å la et prinsipp fylle hele ens liv. Moses ga forskrifter, Kristus innskjerpet prinsipper. Forskrifter er for barn, prinsipper for menn og kvinner som er modne i kristen vekst.
TIENDE UKJENT I DEN FØRSTE MENIGHET
Finner vi at apostlene anbefalte tiende blant de kristne etterat Jesus var fart opp til himmelen? Nei, slett ikke! Paulus, som hadde fått omsorgen for alle menighetene (2 Kor. 11: 28), erklærte at moselovens bestemmelser og forordninger bare var en «skygge av det himmelske», av de «kommende goder», og derfor ikke var selve virkeligheten av de åndelige ting. «La derfor ingen dømme eder» i forbindelse med den opphevede lov. De kristne har med legemet eller virkeligheten å gjøre, ikke med skyggen. — Hebr. 8: 5; 10: 1; Kol. 2: 12—17.
De kristne underholder ikke et levittisk prestedømme. Det finnes ingen «presteklasse» blant dem som det skal samles inn tiende til. «I er alle brødre.» (Matt. 23: 8—11) De som har tilsynet med de kristne menigheter, er derfor ulønte slaver, ikke leiesvenner, ikke slike som er glade i penger eller grådige etter selvisk vinning. (Joh. 10: 13; 13: 15, 16, NW; Hebr. 13: 5; 1 Pet. 2: 16; 5: 1—4) Det er grunnen til at Paulus, som var tilsynsmann, arbeidet med sine hender og lagde telt istedenfor å samle inn tiende til sitt underhold. (Ap. gj. 18: 3; 1 Kor. 4: 12; 1 Tess. 2: 9) De kristne i den tiden viste kjærlighet til Gud og sine medkristne og ga frivillige bidrag til de trengende, men det ble ikke opprettet noe trykkende tiendessystem. — Ap. gj. 11: 29, 30; Rom. 15: 26; 1 Kor. 16: 1, 2; 2 Kor. 9: 1—7; Gal. 2: 10.
Tienden, som altså var ukjent i den eldste menighet, ble ikke innført før det var kommet ulver inn i menigheten og hadde ødelagt den kristne hjords enkle renhet. (Matt. 7: 15; Ap. gj. 20: 29, 30; Rom. 16: 17, 18; 2 Peter 2: 1, 3) Frafallet frambrakte videre et undertrykkende og kostbart hierarki av biskoper, erkebiskoper, metropolitter, paver osv. som la tunge økonomiske byrder på folkets skuldrer. På et eller annet vis måtte det skaffes inntekter til denne droneklassen, og derfor gjorde kirkemøtet i Tours tienden tvungen i året 567. I 585 gjorde det andre kirkemøtet i Macon innbetalingen av den obligatorisk under trusel om ekskommunikasjon. Karl den store, som var kronet av paven, tvang tienden igjennom over hele det «hellige romerske rike», og i slike land som Frankrike fortsatte den romersk-katolske kirke å samle inn tiende helt til revolusjonen i 1790.
Det finnes flere forskjellig protestantiske samfunn som riktignok ikke krever tiende med trusel om dødsstraff og som ikke hevder at hele den jødiske lov er bindende for dem, men som likevel gir det bestemte inntrykk at den mosaiske tiendelov fremdeles hviler på de kristne. De peker på Abraham og Jakob som levde forut for moseloven. Ved denne ordningen strømmer det årlig svære summer inn i adventistenes og mormonenes skattkammer. Tienden er ofte det viktigste spørsmålet, det emnet som blir gjennomtersket på mormonenes årskonferanser. Lik fariseerne i fortiden «binder [de] svære byrder, som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger». (Matt. 23: 4) En kunne spørre de prester som får tiende i dag: Gir dere tiende av deres inntekt til det dere anser for å være Guds sak? Levittene ga tiende av den tienden de fikk. Får dere hele tienden til dere selv, eller til kirkens arbeid? Levittene beholdt ikke alt sammen. Sørger dere for de fattige i deres menighet med den tienden dere får inn, som Israel gjorde?
Adventistene prøver å rettferdiggjøre denne ordningen med tienden med en hel sperreild av feil anvendte skriftsteder. De siterer Ordspråksboken 3: 9: «Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling!» Men det står ikke noen ting her om å ære Gud bare med ti prosent. De kristne må innvie alt, de setter Herrens interesser først i sitt liv og gir ham det beste, «førstegrøden». Adventistene siterer Salme 24: 1 og 50: 10, 11 og Haggai 2: 8 og andre skriftsteder, men de støtter ikke på noen måte deres tynne argumenter for tienden. De siterer på en bedragersk måte 1 Korintierne 9: 11, 13, 14 i sin bok Bible Readings for the Home Circle [Bibellesning for hjemmet], utgaven fra 1921, sidene 657 og 658. Les det verset som de hopper over, vers 12, så vil du se at Paulus ikke argumenterte for å få støtte til seg selv av menigheten, men han viste at det var bedre å være selvhjulpen.
La syvendedags-adventistene forklare dette dilemmaet: De påstår at lovpakten med Israel var i to deler, de ti bud som var skrevet på stentavler, og seremoniloven som senere ble diktert Moses. Denne siste delen, de seremonielle ritualer og forordninger, var den delen som Kristus avskaffet, sier de. Nåvel, hvordan kan det så ha seg at de stadig snakker så meget om å holde loven om tiende, når de innser at den ikke var noen del av dekalogen eller de ti bud, men var en del av de tilføyde bestemmelsene? Til og med deres egen feilaktige dogmatisme feller dem!
Kristne, som er født av barnekårets ånd, er Guds sønner, og som sønner er de under den nye pakt, og de gir sitt alt til Herren. (Rom. 8: 14—17; 12: 1) De blir da gjort til husholdere i Guds store husholdning, og må gi sin tid, sine evner og sin materielle rikdom i samsvar med Guds fullkomne kjærlighetens lov. De bør derfor ikke ha tienden som målestokk, men i kjærlighet gi sitt alt, og således vinne inngang i de evige boliger gjennom sine sanne venner, Jehova Gud og hans Sønn Kristus Jesus. — Luk. 16: 9.