De som skal hjelpe andre til å vandre viselig

 1. Hvordan må tilsynsmenn handle i samsvar med befalingen i Esaias 58: 1, og hvilke retningslinjer får de å gå etter i Matteus 18: 15?

ÅNDELIGE tilsynsmenn må passe nøye på hvorledes den menighet de har tilsyn med, vandrer eller oppfører seg. Det er ikke bare med tanke på kristenheten de må handle i samsvar med befalingen i Esaias 58: 1: «Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs [Israels] hus dets synder!» De teokratiske tilsynsmenn må ikke bare gjøre oppmerksom på den syndige tilstand som råder i den fiendtlige organisasjon kristenheten. De må være upartiske, likevektige og rettferdige når de anvender et prinsipp. De må derfor gjøre oppmerksom på alle overtredelser og synder, også i de menigheter de fører tilsyn med. Hvis en tilsynsmann ser eller får rapport om noe galt som et av medlemmene har gjort imot menigheten, da har tilsynsmannen noe imot den skyldige, for det som angår menigheten, angår ham. Han må granske saken og gå til handling i samsvar med ånden i Matteus 18: 15: «Om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror.»

 2. Hva har menighetstjeneren i et slikt tilfelle rett og plikt til å gjøre, og hva er hovedformålet med dette?

² Menighetstjeneren har derfor — sammen med de andre medlemmene av menighetshtvalget — rett og plikt til å innkalle overtrederen, eller den som ser ut til å være en overtreder, for å komme til visshet i hva som har foregått. Han må direkte få fastslått skyld eller uskyld hos den som mistenkes for å ha gjort noe galt, og finne ut om det foreligger grunner for utstøtelse. Hovedformålet med dette er å holde Guds synlige organisasjon av «får» ren og beskyttet mot synd som griper om seg. Det å hjelpe overtrederen til å rette seg opp igjen, kommer i annen rekke. — 5 Mos. 13: 12—18.

 3. Når en anklaget bror blir innkalt til et forhør, hva bør han da gjøre?

³ Nå kan det være at et medlem av menigheten er blitt anklaget for å ha oppført seg slik at han fortjener å bli utstøtt. Når han blir innkalt til et rettferdig, redelig forhør i nærvær av de vitner som anklager ham, passer det seg ikke med noen selvrettferdighet eller å nekte å komme. Det er da om å gjøre for den anklagede å søke forlikelse med sine foruroligede brødre. Dette er ikke et tidspunkt da det passer seg at han opphøyer seg selv i sine egne tanker, men et tidspunkt da han bør søke enhet med organisasjonen ved å rydde av veien alle misforståelser eller rette på sakene. Den anklagede bør ikke være sta i sin egen selvrettferdighet lik en sterkt befestet by. «En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning, og trette med ham er som en bom for en borg.» (Ordspr. 18: 19) Hvis man forstår at brødrene har noe imot en, bør dette få en til å handle raskt for å få ordnet opp i saken, især hvis det virkelig viser seg at en selv er synderen.

 4, 5. a) Hva sa Jesus i forbindelse med dette i sin bergpreken? b) Hva betyr disse Jesu ord, og hva skjer hvis noen ignorerer hans ord?

⁴ I sin bergpreken sa Jesus: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram! Skynd deg å være føyelig mot din, motstander så lenge du er med ham på veien.» — Matt. 5: 23—25.

⁵ Først etterat man har gjort alt som gjøres kan for å tilfredsstille rettferdighetens krav og rette på det gale man kan ha gjort her på jorden mot sine medmennesker, først da er man i en slik tilstand at man kan frambære offer for Gud og bli godtatt av ham. I denne forbindelse står det skrevet: «De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for [Jehova], men de oppriktiges bønn er ham til velbehag.» (Ordspr. 15: 8; 21: 27) Ingen må bedra seg selv ved å ignorere dette.

 6. Hva bør en bror være villig til å gjøre når han står anklaget, og hvorfor bør han ikke være selvrettferdig og gjenstridig?

⁶ En innvigd kristen bør være så ivrig etter å bevare eller gjenopprette et rett forhold til sine brødre og sin Gud, at han ønsker og er villig til å høre på den klage som blir framsatt mot ham, for å finne ut om han virkelig har forsyndet seg. Bare den omstendighet at han har fått sine brødre til å ta anstøt på en eller annen måte, burde gjøre ham meget bekymret. Det burde få ham til å ønske å oppklare misforståelser eller rette på misforhold. Han burde ikke fare indignert opp og svare: «Hvis de ikke liker det jeg gjør, hva bryr vel jeg meg om det? Jeg vet at jeg er uskyldig og at jeg ikke gjør noe galt. Hvis de vil lage vanskeligheter ut av det, så viser det bare at de har en urett hjertetilstand. Jeg bryr meg ikke det døyt om hva de mener.» En slik gjenstridig, uforsonlig, selvrettferdig holdning bidrar ikke til å skape fred og harmoni i menigheten. Det er et tåpelig forsøk på å avgjøre en sak før man har hørt den fullt ut, før man kjenner motpartens syn. Ordspråkene 18: 13 maner oss til forsiktighet med disse ord: «Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.»

Selvrettferdighet er ikke bra

 7. Hvorfor er ikke hans egen framstilling av saken nok, og hva bør han gjøre overfor dem han har skapt bekymring hos?

⁷ Den saken gjelder, kan kanskje mene at han er uten skyld. Slik han selv legger det hele fram, kan det se ut til at hans sak står sterkt og tjener til rettferdiggjørelse for ham. Men hans egen framstilling er bare den ene siden av saken. Etterat de som har klagemål mot ham, har trådt fram for å vitne og har lagt fram sin side av saken, vil han kanskje finne ut at han ikke var så uskyldig eller feilfri som han trodde. Ordspråkene 18: 17 sier: «Den som taler først i en rettsstrid, synes å ha rett; men så kommer motparten og gransker hans ord.» Hans motpart som står fram og vitner imot ham, gir ham sannelig grunn til å foreta en omhyggelig selvransakelse og gjør ham foruroliget og ikke så sikker i sin sak. Han blir i det minste hjulpet til å se hvorfor han ikke virker så uskyldig og ren på andre. Han bør finne ut hvor feilen ligger, om den kanskje ligger hos ham selv. Han bør i det minste prøve iherdig på å fjerne misforståelser hos andre hvis de har fortolket sakens fakta feilaktig. Han bør respektere den holdning andre oppriktige brødre inntar, og han bør be om unnskyldning hvis han har voldt anstøt, selv om dette kanskje bare skyldes taktløshet eller tankeløshet fra hans side, og ikke at han virkelig har syndet.

 8. Hvem kan finne feil hos ham selv om ingen andre kan det, og hva bør han derfor be om for å bevare et rett forhold til ham?

⁸ Om ingen her på jorden kan finne feil hos ham, så er det iallfall sikkert at Jehova Gud i himmelen kan det. Ordspråkene 20: 9 sier: «Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri for min synd?» De kristne, som vet at de er født som syndere og er tilbøyelige til å synde, burde være ydmyke og villige til å bli irettesatt, og de burde be med salmisten: «Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat meg mine lønnlige synder! Bevar også din tjener fra skammelige synder, la dem ei herske over meg! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser. La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» — Sl. 19: 13—15.

 9. Hvorfor opptentes Elihus vrede mot Job, og hva bør derfor ikke en som er anklaget, gjøre for å lede oppmerksomheten vekk fra seg selv?

⁹ Husk at den unge mann Elihu ble opptent av vrede mot den tålmodige Job «fordi han rettferdiggjorde sin egen sjel mer enn Gud». (Job 32: 2) Job var uskyldig, og likevel var det galt av ham å tenke og snakke som om Jehova Gud var direkte ansvarlig for de lidelser som hadde kommet over Job, som om Han skulle føre ulykke både over rettferdige og urettferdige. (Job 9: 22, 30—35; 27: 1—6; 30: 19—23; 19: 6—22; 6: 4; 7: 19—21) Når et menneske står overfor muligheten av å bli utstøtt, da passer det seg ikke for ham å komme med motbeskyldninger eller å anklage andre, slik de ugudelige kommunistene gjør, for å lede oppmerksomheten vekk fra seg selv og over på andres forseelser og misgjerninger og derved vise at andre er like dårlige som ham selv, og også fortjener å bli dømt.

10. Hvem blir vi ført fram for når våre forhold blir gransket, og hva bør vi gjøre for å kunne besvare det store spørsmål alle stilles overfor?

¹⁰ Det er ikke bare et tjenerutvalg i menigheten vi blir ført fram for når vi blir gransket på grunn av en urett handling. Våre hemmelige feil er godt kjent av Gud selv om de ikke er kjent av menighetens tjenerutvalg. Gud kan helt nøyaktig bedømme våre hemmelige feil, og han vil føre dem fram for dommen i sin egen tid. (Pred. 12: 14; 1 Kor. 4: 4, 5) Det store spørsmål som hver enkelt må svare på, er derfor: Kan jeg stå rettferdig overfor Gud? For å finne ut om vi kan det, må vi foreta en selvransakelse ved hjelp av Guds Ords gjennomtrengende lys, for hans Ord «er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med». — Heb. 4: 12, 13.

11. Hvem gjelder dette foruten at det gjelder de enkelte mennesker, og hvordan ble dette belyst i tilfellet med Akan, Serahs sønn?

¹¹ Når dette gjelder de enkelte mennesker, gjelder det også en gruppe mennesker, en menighet eller en organisasjon. Husk israelitten Akan, Serahs sønn, som deltok i angrepet på Jeriko etterat Jehova Gud ved et mirakel hadde fått byens murer til å styrte sammen. Alt av verdi som fantes i byen, skulle helliges til Jehova Gud, for Jeriko var førstefrukten av Kana’ans land for ham. Men Akan røvet fra Gud ved å bemektige seg en del av byttet i byen, nemlig en praktfull babylonisk kappe, to hundre sekel sølv og en gullstang som veide femti sekel. Dette tyvegodset gjemte Akan i jorden under teltet sitt i den tro at ingen utenom hans egen familie hadde kjennskap til saken, og at han ville komme ustraffet fra det. Men Gud hadde sett hvordan Akan hadde syndet i lønndom og derved blitt uren. Så lenge han og hans urene familie fikk gå ustraffet blant israelittene, kunne ikke Israels folk ha framgang i erobringen av det lovte land Kana’an. Gud sørget derfor for at Akan ble ført fram i lyset og utryddet ved stening. Etterat det var gjort, hadde Israels menighet den rette framgang i overensstemmelse med Guds vilje. — Jos. 7: 1 til 8: 2.

12. Hvem kan Gud derfor fjerne fra vår midte i dag, og hvorfor bør vi da gjøre bruk av vår åndelige brynje og troens skjold?

¹² I vår tid kan Gud likeledes ved sine hellige engler oppspore enhver Akan som synder i lønndom midt iblant oss. Måtte ingen av oss være en slik Akan! Vi må derfor vokte vårt hjerte og våre nyrer. «[Jehova], hærskarenes Gud, er en rettferdig dommer, han prøver nyrer [eller: de innerste følelser, NW, fotnote] og hjerte.» (Jer. 11: 20) Vi trenger å være iført rettferdighetens brynje og være dyktige til å håndtere troens skjold for å kunne holde vårt hjerte og våre innerste følelser rene og i en rett tilstand. — Ef. 6: 14, 16.

13. Hvordan må tilsynsmenn være modige som Natan, men hva må de først være sikre på?

¹³ Tilsynsmenn må være modige som profeten Natan, ikke svake med å irettesette som ypperstepresten Eli. I likhet med profeten Natan må de anvende Guds Ord på et medlem av menigheten som har gjort noe galt, og uten frykt si til ham: «Du er mannen.» (2 Sam. 12: 7) Men de må være sikre på at de sitter inne med alle sakens fakta og derved kan komme fram til en rett dom, og at de har støtte i Guds Ord og ikke handler ut fra selviske, personlige motiver.

14. Hvordan må utvalgene bruke sin fryktelige makt til å utstøte, og hvilken advarsel må de huske i denne forbindelse?

¹⁴ Menighetenes tjenerutvalg har en fryktelig makt ved at det påligger dem å utstøte de uregjerlige og umoralske fra menigheten. De må bruke denne makt med varsomhet, ikke bare for å unngå å bli innviklet i juridiske vanskeligheter ved landets domstoler, men også for å unngå å synde med denne makt til å utstøte ved at de misbruker den. Den må aldri bli brukt til å gi utløp for uvilje mot noen i menigheten eller til å bli kvitt en som de i tjenerutvalget eller en av dem ikke liker personlig, eller som er en kilde til irritasjon eller misunnelse, og som man derfor mener det er best å få av veien. Kristne mennesker må passe seg for dårlige motiver og huske Jesu advarsel: «Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Matt. 7: 1, 2.

Behandling av sladrebøtter og bakvaskere

15. Hvordan kan et tjenerutvalg føre dom over seg i en utstøtelsessak selv om det ikke har noen urette motiver?

¹⁵ Selv om tjenerutvalget i en menighet ikke har noen urette motiver, men handler i all oppriktighet, kan det hende at det fører dom over seg ved at det ikke anvender Bibelens prinsipper på rette måte i en sak som ender med utstøtelse. Dette kan skje i forbindelse med en sak som angår noe annet enn ekteskapsbrudd eller utukt. Tenk for eksempel på sladder. Et tjenerutvalg kunne komme i skade for ikke å skjelne mellom sladder og bakvaskelse.

16. Hva er forskjellen mellom sladder og bakvaskelse?

¹⁶ Bakvaskelse kan være sladder, men ikke all sladder er bakvaskelse. Sladder kan defineres som løst prat om personlige ting, som tomt prat, særlig om andres affærer. Det er samtale om løst og fast, eller nyhetskremmeri. Det kan bli til baktalelse hvis praten begynner å gå om grunnløse rykter eller er egnet til å skade et annet menneskes gode navn. Baktalelse kan være mer eller mindre ondsinnet, og skyldes uvilje eller et ønske om å skade den baktalte. Sladder kan rett og slett være passiar eller brevskrivning om uhøytidelige emner, og behøver ikke være baktalersk i det hele tatt. Bakvaskelse blir det først når et annet menneske ærekrenkes, når de ord som faller, er en ondsinnet, falsk og ærekrenkende uttalelse eller beretning eller teori om en annen, og blir sagt for å skade hans rykte.

17. Hva sa Paulus til Timoteus angående slike som for med sladder?

¹⁷ Apostelen Paulus skrev om hvordan slike som for med sladder, skulle behandles. Han skrev til Timoteus som tilsynsmann og ga følgende instrukser angående yngre enker som fremdeles kunne gifte seg, og som ikke skulle føres opp på listen over dem som skulle få økonomisk hjelp av menigheten: «Yngre enker skal du derimot avvise. For når de i sanselig lyst stritter imot Kristus, vil de gifte seg, og får den dom over seg at de har brutt sin første tro [ignorert sitt første trosutsagn, NW]. Dessuten lærer de seg til å gå ledige og løpe omkring i husene, og ikke bare å gå ledige, men også å fare med sladder [phlyaroi]a, å blande seg i ting som ikke kommer dem ved og å føre utilbørlig tale. Jeg vil derfor at yngre enker skal gifte seg, føde barn, styre sitt hus og ikke gi noen motstander anledning til spott. Alt nu er jo noen falt fra og har fulgt i Satans spor. Dersom en troende kvinne har enker i huset, skal hun ta seg av dem og ikke la dem falle menigheten til byrde, forat den kan ta seg av de virkelig enslige enkene.» — 1 Tim. 5: 11—16, LB.

18. Hvorfor var det riktig av Paulus å drøfte enkenes forhold, og hvordan var det åndelig sett til skade for yngre enker å være ubeskjeftiget?

¹⁸ Det var religiøst sett riktig av apostelen Paulus å drøfte enkenes forhold, for hans meddisippel Jakob skrev: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt, er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» (Jak. 1: 27, NW) Med hensyn til de yngre enkene hadde imidlertid apostelen Paulus lagt merke til at deres mangel på beskjeftigelse i åndelig forstand var skadelig for dem. Etter som de ikke var opptatt med huslige plikter eller med tjenesten for Jehova på feltet, var de tilbøyelige til å gå omkring i husene, ikke for å forkynne eller vitne fra dør til dør, men for å prate om løst og fast, for å sladre, ja til og med blande seg inn i andre folks saker og «føre utilbørlig tale».

19. Hvilket råd fikk Timoteus av Paulus angående yngre enker, og hvorfor påla han eldre kvinner et spesielt ansvar?

¹⁹ Hvilket råd var det apostelen Paulus ga tilsynsmannen Timoteus angående slike enker? Formante han Timoteus til å sørge for at de ble utstøtt? Nei! Han anbefalte at de skulle få alvorlige plikter forat de stadig skulle være opptatt med gagnlig virksomhet. Han gikk så langt at han foreslo at de skulle gifte seg og få barn å oppdra, slik at de kunne bli til ære for menigheten og ikke gi kristendommens motstandere noen årsak til å spotte Jehovas organisasjon under Kristus. Og de eldre kvinner skulle foregå yngre enker og andre kvinner med et godt eksempel: «Likeså at gamle kvinner i sin ferd skal te seg som det sømmer seg for hellige, ikke fare med baktalelse [diáboloi], ikke være treller av drikk, men veiledere i det gode, forat de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, forat Guds ord ikke skal bli spottet!» (Tit. 2: 3—5) De rådgjerder apostelen anbefalte, tjente til å bevare de yngre kvinner i menigheten og holde dem opptatt med gode og prisverdige gjøremål, slik at de ble et aktivum for menigheten og kunne bidra til å bevare dens gode åndelige tilstand i fred og enhet.

20. Hva skrev apostelen Johannes til disippelen Gajus om Diotrefes?

²⁰ Apostelen Johannes måtte ta seg av et tilfelle av misbruk av tungen, og dette gjaldt ikke bare sladder, men bakvaskelse. Dette skjedde i tilfellet med Diotrefes, som tilhørte den samme kristne menighet som Gajus, en elsket disippel, som Johannes holdt inderlig av. I forbindelse med denne saken sa han: «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss [tar ikke imot noe fra oss med respekt, NW]. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler [phlyatein]b oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» — 3 Joh. 9, 10.

21. Hvorfor var det bakvaskelse Diotrefes hadde gjort seg skyldig i, og hvorfor fortjente han å bli utstøtt?

²¹ Diotrefes slarvet eller sladret om apostelen Johannes bak hans rygg, og han gjorde det «med onde ord». Han bakvasket altså Johannes. Av denne grunn fortjente han at apostelen grep inn mot ham. Johannes sa derfor at han ved sin ankomst til denne menigheten skulle minne om de gjerninger som Diotrefes gjorde, noe som ville føre med seg at det ble truffet passende tiltak imot Diotrefes. Denne onde baktaler hadde ingen rett eller myndighet til å utstøte noen for egen regning, til å kaste gjestfrie brødre ut av menigheten. Ved å bakvaske apostelen Johannes gjorde Diotrefes seg skyldig i å ’ringeakte herredømme og tale nedsettende om de herlige’. (Jud. 8, NW) Diotrefes fortjente selv å bli kastet ut.

22. Var det bare sladder Satan Djevelen gjorde seg skyldig i da han var i Eden, og hvorfor ble han kalt Djevelen?

²² Husk, det var ikke bare sladder Satan Djevelen gjorde seg skyldig i da han var i Edens hage. Han stilte innledningsvis Eva et spørsmål for å få henne til å gi visse opplysninger, og kom så med følgende kommentar til hennes svar: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 4, 5) Denne djevelske uttalelsen var mer enn sladder. Den var, som Jesus påpekte, bakvaskelse — en løgn som ble uttalt i den onde hensikt å skade Jehova Guds gode rykte eller navn og framkalle opprør mot Ham og skape mistro og splittelse i Hans organisasjon. Jesus sa følgende til dem som etterlignet Satan Djevelen: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44) La oss være helt på det rene med at dette var bakvaskelse og ikke bare sladder, og at den troløse bakvasker derfor ble kalt Djevelen (Dábolos), som betyr «bakvasker». Det var en ondsinnet løgn imot Jehova Gud som ødela Guds rykte i Evas øyne, og som åpenbarte at denne åndesønn hadde gjort opprør mot universets Overherre og burde bli utstøtt av Jehovas hellige universelle organisasjon og ikke lenger bli regnet som en Guds sønn.

23. Hva bør et tjenerutvalg først avgjøre i forbindelse med sladder, og hvorfor bør det føres minst to vitner?

²³ Av denne grunn må tjenerutvalget i alle menigheter hvor Jehovas innvigde folk samles, være forsiktige med å treffe drastiske tiltak imot sladder. De må først avgjøre sladderens natur eller art. Hvis det dreier seg om overfladisk og uvesentlig nyhetskremmeri angående en eller flere personer, foreligger det ingen bibelsk grunn til utstøtelse og dermed til å opptre med hårdhet. Men hvis det dreier seg om bakvaskelse som finner sted i ondskap i den hensikt å skade en annens rykte og stilling, da er det på sin plass å ta opp saken til behandling og avgjøre om det er riktig og bibelsk forsvarlig å utstøte den formodede bakvasker, og om det er nødvendig for å beskytte menigheten. Det kreves minst to vitner forat det skal bli slått fast at baktalelse har funnet sted, og for å beskytte tjenerutvalget.

24. Hvordan bør et tjenerutvalg være som Jeremias i forbindelse med at det viser forsiktighet når det gjelder utstøtelser?

²⁴ Et tjenerutvalg må ikke bruke sin makt til å utstøte på en farlig måte. Det må unngå å pådra seg fordømmelse i forbindelse med en slik sak. Kong David sa profetisk: «Den som baktaler sin neste i lønndom, ham vil jeg utrydde [bringe til taushet, NW] . . . Hver morgen vil jeg tilintetgjøre [bringe til taushet, NW] alle ugudelige i landet for å utrydde av [Jehovas] stad alle dem som gjør urett.» (Sl. 101: 5, 8) Følgende står skrevet til veiledning for oss angående bakvaskere: «Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter, og med den som er åpenmunnet, skal du ikke ha noe å gjøre.» (Ordspr. 20: 19; 11: 13) Et tjenerutvalg må trekke et skarpt skille mellom blott og bar sladder og bakvaskelse. I denne henseende bør tjenerne i utvalget være som en som prøver metall, akkurat som profeten Jeremias var: «Du skal kjenne og prøve deres vei. De er alle sammen de stridigste gjenstridige, de går omkring som baktalere, de er kobber og jern; de gjør alle det som er til skade. . . . Vraket sølv kalles de; for [Jehova] har vraket dem.» — Jer. 6: 27—30; 9: 4—8.

25. Hvorfor gjør et tjenerutvalg vel i å etterforske eventuelle tilfelle av bakvaskelse, men hva har utvalget ingen bibelsk bemyndigelse til å foreta utstøtelse for?

²⁵ Bakvaskere kan volde andre død, enten legemlig eller åndelig sett, og derfor blir denne advarsel gitt: «Du skal ikke gå omkring og baktale folk, du skal ikke stå din neste etter livet; jeg er [Jehova].» (3 Mos. 19: 16) Av denne grunn gjør et tjenerutvalg vel i å etterforske eventuelle tilfelle av bakvaskelse. Men utvalget har ingen bibelsk bemyndigelse til å utstøte bare på grunnlag av den slags sladder som består i en overfladisk plapring som er motivert med interesse for folk, og som ikke er ondsinnet og ikke dreier seg om falske beskyldninger.

26. Hva har den utstøtte anledning til, og hva framgår av at enkelte dommer er blitt omstøtt?

²⁶ Utstøtelser kan appelleres av dem som er blitt utstøtt, og som ikke kan få seg fra å tro at utvalget gikk for langt. Enkelte saker er blitt appellert til Selskapet i Brooklyn, og noen utstøtelser er blitt omstøtt. Dette viser at enkelte utvalg har vært for ivrige etter å utstøte. Enten har de ikke hatt de nødvendige vitner med tilstrekkelige vitnemål, eller de har forstørret feiltrinnet over all måte og foretatt en tyrannisk utstøtelse på ubibelsk grunnlag. En utstøtelse foretas først og fremst for å hindre at menigheten som en helhet blir gjennomsyret av synd på grunn av en liten surdeig. (1 Kor. 5: 6—8, 13) Men husk at utstøtelsen har å gjøre med den utstøttes evige liv.

27. Hvordan bør et utvalg handle med likevekt i forbindelse med utstøtelser etter som slike saker angår sjeler?

²⁷ Ja, en slik sak angår sjeler, dyrebare liv. Dette gjør det hele til noe meget alvorlig. Få ikke en uskyldig bror til å snuble ved å utsette ham for en ufortjent utstøtelse. Gransk deres hjerter og deres motiver og dertil Guds Ord. Få ikke utstøtelses-mani, slik at dere utøver en forferdelig makt bare for å vise at dere kan bruke den, og prøver å skremme ved å true med å bruke den. Slaveeiere ble pålagt å ’la være å true’ sine kristne slaver. Kjærligheten beskrives som en egenskap som ’ikke holder regnskap med krenkelser’. (Ef. 6: 9; 1 Kor. 13: 4, 5, NW) Vi må derfor stadig passe på at vi tåler hverandre i kjærlighet, idet vi legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd’. (Ef. 4: 2, 3) Utvalgene må altså handle med likevekt i slike spørsmål.

28. a) Hva må til hvis visdom og frelse skal bli oss til del? b) Hvordan kan vi kjøpe den beleilige tid, og i harmoni med hvilken betydningsfull omstendighet i vår tid vil dette skje?

²⁸ Visdom og frelse kan bare bli oss til del hvis vi ’passer nøye på’ hvorledes vi vandrer, ikke for å unngå utstøtelse, men for å behage og ære Gud og hevde hans universelle kongeverdighet. Den viktigste kjensgjerning i vår tid, nemlig at Guds rike hersker og at den gamle verdens ende derfor er nær, burde virke bestemmende på vårt liv. Selv om disse dagene er onde, byr de på en stor mulighet for oss, muligheten til å ’kjøpe den beleilige tid’. Hvordan kan vi det? Ved at vi ikke lenger sløser bort tid på å vandre på en gagnløs og uforstandig måte, slik de dødsdømte i denne verden gjør, men i stedet vandrer som vise mennesker i overensstemmelse med det som vi forstår er Jehovas vilje. Hvis vi gjør dette, vil vi finne at vi er i harmoni med Guds rike ved Kristus, og vi vil få leve i lykke i hans rettferdige nye ordning, som består i nye himler og en ny jord.

[Fotnoter]