Veien til legedom åpnet av Gud
Før leseren tar for seg de tre følgende artiklene, gjør han vel i først å gjøre seg kjent med det stoffet de er basert på, nemlig Jesajas profeti, kapitlene 58 og 59
«Din legedom [skal] snart spire fram.» — Jes. 58: 8, EN.
1. Hvorfor trenger menneskeheten legedom?
TRENGER hele menneskeheten legedom — helbredelse? Folk som holder seg underrettet ved hjelp av alle de nyhetsmedier som i vår tid formidler opplysninger fra nær og fjern, vil neppe nøle med å svare ja! Men en kan spørre: Hvem av oss kan tilveiebringe den legedom vi så sårt trenger? De som er opptatt med humanitært arbeid, prøver å gjøre det, men til tross for alle de oppriktige bestrebelser de har gjort seg, har det ikke lykkes dem å stanse forverringen av menneskenes helsetilstand, verken på det sosiale, det moralske eller det økonomiske område. Klageropet fra en lidende menneskehet blir stadig høyere!
2, 3. a) Hvem har større grunn til å beklage seg over den tilstand menneskene er i, enn menneskene selv? b) Hvordan beskriver Romerne 3: 9—18 menneskenes falne tilstand?
2 Hvis vi alminnelige mennesker synes vi har grunn til å beklage oss, hvor mye større grunn må da ikke universets overmenneskelige Skaper ha til å beklage den kaotiske tilstand vi befinner oss i i dag! Han brakte på ingen måte sin skaperevne i vanry ved å være årsak til at menneskene kom i en slik tilstand. Han gjør på en utvetydig måte oppmerksom på at det som forårsaket alt dette, var at synden kom inn i verden. For 1900 år siden viste han hvor langt menneskene var fra å nå opp til den opprinnelige fullkommenhet, ved å la en av Bibelens skribenter skrive ned disse ordene under inspirasjon:
3 «Hva skal vi da si til dette? Står saken bedre for oss jøder enn for andre? Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under syndens makt. For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er som en åpen grav, de har falske ord på tungen, under leppene har de ormegift, i munnen forbannelser og harde ord. De er raske på foten når de vil utøse blod, ødeleggelse og elendighet følger i deres spor. Fredens vei kjenner de ikke, og frykt for Gud vet de ikke av.» — Rom. 3: 9—18.
4. a) Hvor siterte Paulus fra med disse ordene? b) Hvordan er tingenes tilstand i dag, 1900 år senere?
4 I denne delen av sitt brev, som apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i det gamle Roma, siterte han fra en del av de hebraiske skrifter som ble skrevet under inspirasjon over 450 år før han skrev sitt brev, omkring år 56 e. Kr. Paulus siterte fra Jesaja 59: 7—20. Dette viser at situasjonen allerede var nokså ille på hans tid, ikke bare når det gjaldt menneskene i sin alminnelighet, men særlig når det gjaldt dem som hevdet at de var Jehova Guds folk, nemlig jødene eller israelittene. Hva kan så vi, som lever over 1900 år etter at Paulus skrev dette til den kristne menighet i den keiserlige hovedstaden Roma, vente med hensyn til den moralske og religiøse tilstand i verden og — ikke å forglemme — i den delen av den som kalles kristenheten? Det aviser og tidsskrifter klart og tydelig åpenbarer for oss angående dette, er nokså sjokkerende, ja, skremmende.
5, 6. a) Hvordan burde de nasjoner som utgjør kristenheten, oppføre seg, i betraktning av opprinnelsen til dette navnet? b) Hvilken større anvendelse bør vi ha i tankene når vi leser Jesajas profeti til Israel?
5 I samsvar med opprinnelsen til navnet sitt, burde kristenheten etterligne Kristus Jesus og leve opp til hans lære. De nasjoner som utgjør kristenheten, burde vite hvordan de skal gjøre dette. I disse såkalte kristne land finnes det millioner av eksemplarer av Bibelen, og særlig av «Det nye testamente», på alle de språk som tales der. De fleste av dem som bor der, kan lese disse inspirerte skriftene, slik at de kan lære hvordan en blir en kristen. Ettersom kristenheten identifiserer seg med Kristus og hevder at den er hans menighet, stempler det at den unnlater å følge Kristi eksempel, den som hyklersk. Dens sosiale, moralske og religiøse tilstand kan sammenlignes med den tilstand som Jehova Guds «utvalgte folk» var i på profeten Jesajas tid, 800 år før kristendommen framstod på jorden.
6 Kristenhetens sørgelige tilstand er i virkeligheten en parallell til Israels tilstand på Jesajas tid, for den hevder at den har avløst Israel som Guds utvalgte folk. Når vi derfor leser visse kapitler av Jesajas profeti, kan vi ha i tankene den større anvendelsen disse ordene har på kristenheten. Betraktet Jesajas Gud Israel på profetens tid som et hyklersk folk som trengte åndelig legedom? Vi vil la Jehova Gud selv fortelle hva han fant.
Hva Gud fant med hensyn til religiøst hykleri
7. Hva skulle ifølge Jesaja 58: 1 profeten kunngjøre for Jehovas utvalgte folk?
7 Guds påbud til Jesaja lød slik: «Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap [opprør, NW], Jakobs ætt om deres synder.» — Jes. 58: 1
8. Hvordan skulle Jesaja kunngjøre Jehovas anklager, og hvordan kan han ha følt det?
8 Ifølge dette påbudet hadde Jehova Gud funnet Israel skyldig i «opprør» eller opprørskhet og andre «synder», som det ikke blir nærmere redegjort for. Han brukte Jesaja som sitt talerør som skulle kunngjøre det han fant. Profeten fikk beskjed om å rope ut Guds anklager med høy røst og la ropet lyde som en «lur» eller trompet. Da Jesaja fikk vite at han skulle rope «uten stans», kan han ha følt det på samme måte som profeten Amos, da denne på et tidligere tidspunkt sa: «Når løven brøler, hvem må ikke da bli redd? Når Herren [Jehova] har talt, hvem må ikke da profetere?» — Am. 3: 8.
9. I hvilken utstrekning bør Jehovas harde budskap bli kunngjort i dag, og hva bør det hjelpe dem som gir akt på det, til å finne?
9 De som tilhører Herren Jehovas innviede, døpte folk i dag, bør føle det på samme måten. De bør bli tilskyndt til å forkynne det som er Guds budskap i dag, og rope det ut vidt og bredt. Som Jehovas vitner bør de fortelle om det verdensomfattende opprør mot universets suverene Overherre, som krever at hans folk er lojale og unngår verdslige synder. Dette forklarer hvorfor dette harde budskapet blir kunngjort over hele jorden. De som gir akt på det, kan bli hjulpet til å finne legedom.
10. 11. Hva gjorde israelittene samtidig som de fastet?
10 Ved det Jesaja fikk påbud om å fortelle «Jakobs ætt» med høy røst, avslørte han dette folkets hykleri:
11 «De søker meg dag for dag og vil gjerne kjenne mine veier. Lik et folk som gjør det rette og ikke forlater sin Guds lov, spør de etter mine rettferdige bud og ønsker at Gud skal være dem nær! [De sier:] ’Hvorfor ser du ikke at vi faster, og enser ikke at vi plager oss?’ Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt. Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven.
12. Kunne Jehova godta at israelittene fastet og plaget seg selv for å vise seg for andre?
12 Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter [Jehovas] vilje?» — Jes. 58: 2—5.
13. Hva sa Jesus i Bergprekenen om det å faste?
13 Det er sant at Jesus Kristus fastet i 40 dager etter at han var blitt salvet med Jehovas ånd, men det skjedde i Judeas ørken, og det var ingen mennesker som så det. I Bergprekenen kunne han derfor senere si uten hykleri: «Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går med et fordreid ansikt, for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser det skjulte, skal lønne deg.» — Matt. 6: 16—18.
14. a) Hva slags religiøse faster blir holdt i kristenheten, og hvorfor? b) Hva kunne de formelle fastene og de selvpålagte plagene i det gamle Israel ikke dekke over?
14 Kristi disipler ble ikke påbudt å faste på bestemte dager; å faste er frivillig, noe en selv velger å gjøre. Kristenheten har sine obligatoriske faster, men disse er bare menneskelagde ordninger. På profeten Jesajas tid ville det kanskje ikke ha vært reist noen innvendinger mot at «Jakobs ætt» selv valgte å faste, hvis det var blitt gjort med det rette motiv. Men la oss huske hva som skjedde i Israel samtidig med eller før og etter at «Jakobs ætt» fastet. Det var strid og trette, og i ondskap slo de hverandre. Den formelle fasten og de plager de påla seg selv, kunne aldri dekke over all denne ondskapen og skjule den for Jehova Guds gjennomtrengende blikk. Det er derfor ikke overraskende at det virket som om han ikke så eller la merke til at de fastet.
15. a) Hva harmonerte israelittenes ytre fromhet og avholdenhet ikke med? b) Med hvem forholder det seg på lignende måte i dag, og hvorfor er ikke dette rett?
15 For å stille sin fromhet til skue hang de formalistiske jødene med hodet som et siv eller kledde seg i sekk og la seg i aske som om de sørget dypt. Men de gjorde ikke dette som et tegn på at de oppriktig angret sine synder, sin opprørskhet overfor Gud og sine misligheter. Hvis deres faste var av det rette slag, hvis de avholdt seg fra noe som de vanligvis hadde rett til, hvorfor undertrykte og plaget de da samtidig «arbeidsfolkene», sine egne brødre, ved å presse dem til å arbeide? Når arbeidsgivere viste formell avholdenhet på fastedager og samtidig opptrådte som slavedrivere overfor dem som arbeidet for dem, var det i høy grad hyklersk. Det hadde ikke Guds godkjennelse, og det brakte ham heller ingen glede. Det samme er tilfelle med kristenheten, som overholder visse faster i dag, for den hevder at den tilber den samme Gud som inspirerte Jesaja til å gjøre kjent sitt utvalgte folks opprør og synder.
16. Hva kunne israelittene ha gjort hvis de virkelig hadde ønsket å behage Gud?
16 Hva slags faste, hvilken form for avholdenhet, er antagelig for Jesajas Gud, den Gud som kristenheten gir seg ut for å tilbe? For å finne ut av dette kan vi lese Jehovas ord slik Jesaja gjengir dem. Til gagn for dem som føler at de har behov for åndelig legedom, eller som ønsker å forbedre sitt forhold til Bibelens Gud, sier han: «Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.» — Jes. 58: 6, 7.
17. Hva viser ordene i Jesaja 58: 6, 7, og hva trengte folket derfor å bli leget for?
17 På en indirekte måte viser disse beskrivende ordene fra Jehova at det var israelitter som med urette var lagt i lenker. Andre måtte bære et åk som om de var trekkdyr. Noen følte seg undertrykt på grunn av den store arbeidsbyrden som ble lagt på dem. Vanskeligstilte israelitter fikk lov til å gå sultne eller være hjemløse. De som hadde midler til å hjelpe, lot som om de ikke var klar over den ulykkelige tilstand deres israelittiske brødre var i. De overholdt riktignok pliktskyldigst en formell, nasjonal faste, men de hadde ikke nok nestekjærlighet til å befri sitt eget kjød og blod for urettferdighet og undertrykkelse. Bare det å holde faste fjernet ikke en slik hjerteløs handlemåte, og det var heller ikke i samsvar med Guds påbud: «Du skal elske din neste som deg selv. Jeg er [Jehova].» (3. Mos. 19: 18) Hvis det var noe disse israelittene trengte, var det å bli leget for en åndelig sykdom som ville bety den visse død for deres forhold til Gud.
18. Hvorfor er det ingen overdrivelse å si at israelittenes åndelige sykdom ville bety døden for deres forhold til Gud hvis det ikke ble gjort noe med den?
18 Dette er ingen overdrivelse, for i århundret etter at Jesaja hadde uttalt sin profeti, mistet Israels folk sitt hjemland og ble bortført til Babylonia, hvor de billedlig talt var begravd fra 607 til 537 f. Kr. (Esek. 37: 1—11) Det er nok så at folket på grunn av Jehovas ufortjente godhet kom tilbake til sitt hjemland, men de ødela sitt paktsforhold til Jehova Gud 569 år senere, i år 33 e. Kr. I år 70 e. Kr. ødela romerne under ledelse av general Titus den opprørske byen Jerusalem, og det jødiske folk ble spredt over hele jorden og utsatt for hån og spott. Alt dette tjener som en advarsel for kristenheten, som er dødssyk.
De som har slått inn på veien til legedom
19. Led Jesaja selv av den samme åndelige sykdom som hans folk, og hva viser de ordene av ham som blir sitert i Brevet til hebreerne?
19 Ingen må tro at profeten Jesaja var åndelig syk og led av det religiøse hykleri hans folk led av. Den mannen som Jehova Gud skulle bruke til å avsløre dette hykleriet, måtte være åndelig sunn og stå i et godt forhold til ham. Jesaja viste hvordan hans egen og hans families åndelige helse var, da han sa: «Se, jeg og de barn som [Jehova] har gitt meg, er tegn og varsler [undere, NW] i Israel fra [Jehova], Allhærs Gud, som bor på Sion-fjellet.» (Jes. 8: 18) Den kristne apostelen Paulus siterer disse ordene i sitt brev til hebreerne og anvender dem på Jesus Kristus og hans salvede, åndsavlede disipler med disse ordene: «Han sier: Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre og lovsynge deg i menigheten. Videre: Jeg vil sette min lit til ham. Og enda et sted: Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.» — Hebr. 2: 12, 13.
20. Hvem var de første «barn» som Jehova gav den større Jesaja, Jesus Kristus?
20 De «barn» som Jehova Gud gav Jesus Kristus på pinsedagen i år 33 e. Kr., var menn og kvinner som tilhørte den jødiske organisasjon, som hadde sitt hovedsete i Jerusalem. Før de var blitt salvet med Guds ånd på pinsedagen, hadde de derfor vært tilknyttet den i åndelig henseende syke tingenes ordning som omfattet dem som Jesus Kristus kalte «de bortkomne sauene i Israels folk». (Matt. 10: 6; 15: 24) Men fra pinsedagen av tilhørte de ikke lenger den religiøse organisasjon som profeten Jesaja fikk påbud om å kunngjøre Jehovas kritiske ord for. Under ledelse av Jesus Kristus hadde de begynt å gå på veien til den legedom som Jehova gav løfte om i Jesaja 58: 8 (EN). De forlot den organisasjon som de selvrettferdige fariseerne tilhørte. Det var en slik fariseer som stilte seg opp i templet og skrytende sa: «Jeg faster to ganger i uken.» — Luk. 18: 11, 12.
21. Hvilket profetisk løfte fikk Kristi disipler i Jesaja 58: 8?
21 På lignende måte har de fleste av Jehovas innviede, døpte vitner i dag kommet ut fra de forskjellige sekter og religionssamfunn i kristenheten, vår tids motstykke til Israels nasjon på Jesajas tid og på Kristi tid. Som belønning for at de har løsrevet seg fra den i åndelig henseende syke og formørkede kristenhet, er det profetiske løftet i Jesaja 58: 8 (EN) blitt oppfylt på dem. «Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram; din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og [Jehovas] herlighet slutte ditt tog.»
22. Når begynte løftet om «legedom» å spire fram for de disipler som rev seg løs fra kristenheten?
22 I etterkrigsåret 1919 begynte denne profetien straks å få sin oppfyllelse på de kristne vitner for Jehova som da rev seg fullstendig løs fra den tradisjonsbundne og prestestyrte kristenhet. Lyset over bibelske sannheter og profetier begynte å «bryte fram som morgenrøden» for disse utfridde vitner. Deres «legedom», som gav dem en god åndelig helse i forholdet til Jehova Gud gjennom Kristus, spirte raskt fram. I likhet med Jesaja i templet var de blitt renset for å tjene som Jehovas vitner. — Jes. 6: 1—10; 43: 10—12.
23. Hva har gått foran dem, og hvem har ’sluttet deres tog’?
23 «Rettferdighet», ikke kristenhetens uærlighet, har gått foran dem og ledet dem på de veier som er rette i Jehovas øyne. Han har gått bak dem og ’sluttet deres tog’ like til nå, for å beskytte dem. På grunn av dette har de fortsatt å ha hans godkjennelse og har unngått den utryddelse som deres fiender truet dem med under den annen verdenskrig, fra 1939 til 1945. — Matt. 24: 9—14.