Hva Bibelen sier

Hvorfor blir det lagt så stor vekt på den kristne frihet?

TIL frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.» (Gal. 5: 1) «Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere!» (1. Pet. 2: 16) Disse og lignende uttalelser i de kristne greske skrifter understreker den kristne frihets store verdi og betydningen av å verne om den. Når vi undersøker forholdene i det første århundre, kan det hjelpe oss til å forstå hvorfor det ble lagt så stor vekt på den kristne frihet.

Før Jesus Kristus kom til jorden for å gi sitt liv som et offer, handlet den allmektige Gud utelukkende med Israels folk. I det første århundre hadde israelittene vært underlagt Moseloven i over 1500 år. Jødedommens religiøse ledere, spesielt fariseerne, trodde at de kunne oppnå Guds gunst ved nøye å holde loven i samsvar med den tradisjonelle fortolkning. I stedet for å legge ydmykhet for dagen og se hen til Jehova Gud for å oppnå hans gunst og bli vist barmhjertighet av ham roste de seg av å være bedre enn andre israelitter og av å stå i et spesielt forhold til Gud. De minnet om den fariseeren som Jesus omtalte i en av sine lignelser, og som ba: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» — Luk. 18: 11, 12.

I virkeligheten fordømte Moseloven også fariseerne som syndere. Selv om Paulus var en fariseer, var han for eksempel klar over at han ikke kunne holde loven til fullkommenhet. Han fant at til tross for at han gjorde seg de største anstrengelser, ble han fordømt av budet om ikke å begjære. I sitt brev til romerne skrev han: «Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære. Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, for uten loven er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde.» — Rom. 7: 7—10.

En av de viktigste hensiktene med loven var å lede israelittene til Messias ved å gjøre dem klar over behovet for Messias’ gjenløsningsverk. Etter at Jesus Kristus hadde frambåret sitt offer og framstilt verdien av det for sin Far, var derfor hensikten med loven oppfylt. (Gal. 3: 24, 25, EN) Alle som viste tro på den foranstaltning Gud hadde truffet i forbindelse med Kristus for at deres synder skulle kunne bli tilgitt, ble befridd for syndens fordømmelse og løst fra loven, som åpenbarte at de var fordømt. — Rom. 7: 6; 8: 1, 2.

Enkelte jøder i det første århundre som var blitt omvendt til kristendommen, forsto ikke denne grunnleggende sannhet og hevdet at det ikke var mulig å oppnå frelse uten å holde loven. De mente at en antagelig moralsk oppførsel var avhengig av streng lydighet mot loven, og de ville derfor at troende ikke-jøder skulle pålegges å holde den. (Apg. 15: 2, 5) Slike kristne jøder tapte den kjensgjerning av syne at loven i seg selv ikke kunne få noen til å ha en god oppførsel, og at Guds ånd, som virker på dem som tror på Kristus, er en langt sterkere kraft når det gjelder å frambringe rettferdighet. (Gal. 5: 16—18) Guds ånd frambringer kjærlighet hos en person, og ’kjærligheten gjør ikke noe ondt mot sin neste’. — Rom. 13: 10.

De som insisterte på at det var nødvendig å holde loven, fornektet verdien av tro, som er av så stor betydning, og fortsatte å betrakte gjerninger som det middel de kunne oppnå rettferdighet ved. Deres lovpregede syn på det som hadde med tilbedelsen å gjøre, ville ha resultert i at de kristne igjen kom under en ordning som bare viste at de var syndere og fortjente å dø. — Rom. 3: 20; 6: 23.

Å insistere på at det var nødvendig å holde loven for å oppnå frelse, var derfor i virkeligheten det samme som å vende tilbake til en form for trelldom som de kristne var blitt utfridd av på grunnlag av Jesu offer. Apostelen Peter påpekte dette for dem som mente at uomskårne ikke-jøder som var kommet til troen, skulle pålegges å oppfylle de krav loven stilte. Apostelen påpekte at den italiske offiseren Kornelius og andre hadde fått Guds ånd til tross for at de var uomskårne, og trakk denne slutningen:

«Gud som kjenner menneskets hjerte, viste at han godtar dem ved at de fikk Den Hellige Ånd likesom vi. Han gjorde ikke noen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han deres hjerter. Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk [Moseloven] som verken våre fedre eller vi [jødene] har orket å bære? Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» — Apg. 15: 8—11.

Ettersom Jehova Gud gjennom sin Sønn utgjøt sin ånd over troende ikke-jøder, klandret de som ville at uomskårne troende skulle pålegges å holde loven, i virkeligheten Gud. De fikk det til å se ut som om den Høyeste ikke visste hva han gjorde når han godtok ikke-jøder uten først å kreve at de holdt loven. Det var i virkeligheten det samme som å ’sette Gud på prøve’ på en urett måte. Den kristne frihet måtte forsvares, slik at de troende ikke kom til å mishage Jehova.

Vi som lever nå, må også verne om vår kristne frihet. Det betyr ikke at vi kan være lovløse. Vi er i stedet Guds og Kristi slaver. Hvis vi praktiserte synd, ville det være det samme som å fornekte selve hensikten med at Guds Sønn døde for oss, nemlig å frigjøre oss fra synden. Hvor galt ville det ikke være å trekke for store veksler på den ufortjente nåde som er blitt vist oss! (Rom. 8: 2—11; 1. Pet. 1: 17—19) Ja, vi må være forsiktige, slik at vi ikke faller i den snare å tro at vi kan få det evige livs gave ved å utføre visse gjerninger. Det ville kunne få oss til å ha for høye tanker om oss selv, slik som fariseerne hadde, og til å gi oss selv æren for det Gud utretter gjennom Kristus og den hellige ånd. (Jevnfør Romerne 7: 21—25; 1. Korinter 3: 6, 7.) Rette gjerninger og en god oppførsel er bare et uttrykk for vår virksomme, levende tro. (Jak. 2: 26) Det er noe som viser at vi lar oss bruke av vår himmelske Far og hans Sønn som deres redskaper. All ære går derfor til Jehova Gud og til vår Herre, Jesus Kristus.

Måtte vi aldri tape av syne verdien av den kristne frihet og betydningen av å tjene Gud med et rett motiv. En fullkommen lovsamling kan ikke gjøre en person rettferdig. For å kunne overvinne syndige, kjødelige tendenser og bli godkjent av Gud trenger vi en sterkere kraft i vårt liv enn loven. Denne sterkere kraft er Guds ånd, som virker fullt ut på mennesker som har virkelig tro på Guds foranstaltning for frelse gjennom Kristus. Å erstatte denne kristne frihet med det jødiske lovverk er derfor det samme som å fornekte den kristne tro.