Det er noe som kan gjøres med depresjon
ALLE mennesker kan bli deprimert. Når det bare skjer en gang iblant, er det ikke noe som bør gi grunn til uro. Det er ganske enkelt et tegn på at en bør gjøre noe konstruktivt for å komme seg ovenpå igjen. Slike kortere perioder da vi føler oss svært nedtrykt, har vanligvis ikke noe med virkelig depresjon å gjøre. Sorg på grunn av at en mister en av sine kjære, eller problemer som skyldes arbeidsledighet, økonomiske vanskeligheter, ulykker og så videre, er vanligvis noe de fleste kommer over i løpet av en forholdsvis kort tid. Det er sjelden de utløser virkelig depresjon.
I en artikkel om depresjon i tidsskriftet Science World for 16. desember 1975 blir det gjengitt en uttalelse av dr. Nathan S. Kline, som er klinisk professor i psykiatri ved Columbia universitet i New York, hvor han sier at det vanligste symptomet på virkelig depresjon ikke er nedtrykthet, men anhedonia (fra gresk), som han definerer som «fravær av glede, manglende evne til å sette pris på ting som virkelig gjør livet verdt å leve».
Artikkelen sier videre at det at en person mister interessen for å spise, slik at han går ned i vekt, er ett av symptomene på depresjon. Vedkommende har vanskelig for å få sove, og selv om han får en god natts søvn, føler han seg trett. Han kan ikke konsentrere seg og mister evnen til å arbeide. Andre derimot sover for mye og holder sengen mesteparten av tiden. For dem blir søvn et middel til å flykte fra livet.
Hvis du lider av depresjon, bør du først forsøke å finne ut hva som er grunnen til den tilstand du er i, og granske dine innerste følelser og motiver. Finn ut om det virkelig er «så ille» med deg, om den situasjon du er i, virkelig gir deg grunn til å føle deg deprimert. Ettersom depresjon også kan ha en fysisk årsak, bør du få undersøkt om det er noe i veien med stoffskiftet, om du har lavt blodsukker, anemi, mononukleose, sukkersyke eller en eller annen annen sykdom som kan være årsak til at du er trett og nedtrykt. Finn ut hvor mye av din depresjon som skyldes din egen mentale holdning, og hva det er som får deg til å føle deg nedtrykt. Det kan til og med være at du finner ut at du hengir deg til «eskapisme» eller virkelighetsflukt, eller at du på en sykelig måte «nyter» din nedtrykte tilstand og nærer en slags selvmedlidenhet.
HVA DU KAN GJØRE
Hva kan du gjøre, spesielt om du ikke finner noe medisinsk årsak til din nedtrykte tilstand? Selv om psykiatrisk behandling i enkelte tilfelle kan være til hjelp, kan du få den beste hjelp og den hjelp som vil være til mest varig gagn, fra Bibelen og fra den kristne menighet. Hvorfor det? Grunnen til det er at Gud har skapt menneskekroppen og menneskesinnet, og at han vet hvordan begge deler virker. Salmisten sier: «[Jehova], du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter, eller jeg står opp, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.» (Sl. 139: 1—3) Den veiledning Gud gir, er derfor den beste form for terapi.
Det den som er deprimert, først og fremst trenger, er derfor å be til Jehova Gud. Guds tjener David var mer enn én gang svært deprimert, noen ganger på grunn av sine egne feilgrep og andre ganger på grunn av at hans fiender var i ferd med å omringe ham og hadde til hensikt å drepe ham. I disse situasjonene ba han alltid inderlig. Ved én anledning ga han uttrykk for sin motløshet i bønn til Gud på denne måten:
«Vær meg nådig, [Jehova]! for jeg er bortvisnet. Helbred meg, [Jehova]! for mine bein er forferdet, og min sjel er såre forferdet; og du [Jehova], hvor lenge? Vend om, [Jehova], utfri min sjel, frels meg for din miskunnhets skyld! For i døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket? Jeg er trett av mine sukk, jeg gjennombløter min seng hver natt; med mine tårer væter jeg mitt leie.» — Sl. 6: 3—7.
Den bibelske beretning viser at Gud besvarte Davids bønner og styrket ham, slik at han kunne se framover og utrette noe som var av verdi. Selv om vi føler at det ikke er noe menneske som forstår oss, vet vi at Gud gjør det. Han sier om seg selv: «Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. . . . de som venter på [Jehova], får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.» — Es. 40: 28—31.
Apostelen Paulus gir følgende råd: «Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse.» (Kol. 4: 2) Men du føler deg kanskje maktesløs, som om alt trenger seg inn på deg. Hvis du gjør det, kan du tenke på Jonas, som sank ned i havets dyp med tang rundt hodet. Hans ’sjel falt i avmakt’. Men han ba. Senere ble han svært opprørt og motløs på grunn av at han selv hadde en feilaktig innstilling. Han følte at det ville være bedre å få dø enn å leve. Ikke desto mindre ba han. I begge tilfellene ble han hjulpet. — Jon. 2: 6—8, vers 8 fra MMM; 4: 1—8.
Men det kan være at du føler deg så deprimert at du synes at du ikke kan be til Gud. Du føler kanskje at du ikke er skikket til å vende deg til Gud. I en slik situasjon kan apostelen Johannes’ ord være til trøst:
«På dette skal vi kjenne at vi er av sannheten, og så skal vi stille våre hjerter tilfreds for hans åsyn; for om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. I elskede! dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag. Og dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, således som han bød oss.» — 1 Joh. 3: 19—23.
Johannes sier her at når vårt hjerte fordømmer oss, når vi føler oss ute av stand til eller uverdige til å be til Gud, føler Gud det ikke på den måten overfor oss. Gud kan se og forstå den triste sinnsstemning vi er i. Han vet at vi ikke ønsker å være slik. Hvis vi er klar over dette, vil vi overvinne vår tvil og vår frykt og vende oss til Gud og utøse vårt hjerte for ham og fortelle ham om våre sorger. Han vil høre på oss med medfølelse, og han vil sørge for at vårt sinn igjen blir brakt i likevekt. — 1 Joh. 4: 17, 18; 1 Pet. 3: 12.
Men hvis du ikke kan få deg selv til å be, kan du få hjelp ved å vende deg til de eldste i den kristne menighet. Jesu halvbror Jakob sier: «Er noen iblant eder [åndelig] syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt.» — Jak. 5: 14, 15.
Du bør også sørge for å få den fine, vise veiledning og den trøst som Guds Ord gir, ved daglig å lese og meditere over det du leser. Hvis du føler at du ikke kan lese selv, kan du be en annen om å lese for deg. Å drøfte det som er blitt lest, vil være til stor oppmuntring for deg. — Jos. 1: 8; Sl. 63: 7, 8; 77: 13.
NØDVENDIG Å GJØRE SEG ANSTRENGELSER
Under alt dette må du også ønske å komme ut av din deprimerte tilstand. Selv om andre ber for deg og hjelper deg på andre måter, må du selv gjøre deg visse anstrengelser i samsvar med din tro. Da Jesus forutsa at Peter ville fornekte ham og deretter bli svært nedtrykt, sa han: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du en gang omvender deg, da styrk dine brødre!» (Luk. 22: 32; jevnfør Lukas 22: 54—62.) Peter måtte også ha medfølelse med sine kristne brødre, som etter Jesu død trengte oppmuntring og hjelp, og han måtte ha et ønske om å hjelpe dem. Det å være interessert i andre er noe av det som vil være til størst hjelp når det gjelder å overvinne nedtrykthet. Tenk på dem du omgås, hvilket behov de har, og hvilket ansvar du har overfor dem. Til en viss grad lider også de på grunn av din nedtrykte tilstand. Tenk på hvor glade de vil bli når du kommer deg og ikke lenger er så nedtrykt.
Du bør aldri tro at ditt tilfelle er annerledes enn alle andres, og at ditt problem, hva det nå enn måtte bestå i, er mer enn du kan klare. Du må ikke føle at det er umulig å se optimistisk på situasjonen og håpe på en løsning. Apostelen Paulus beskrev en situasjon som gjorde ham svært nedtrykt. Han sier: «Den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mer enn vi kunne bære, så vi endog mistvilte om livet; ja, vi hadde oppgjort med oss selv at vi måtte dø, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, som oppvekker de døde.» (2 Kor. 1: 8, 9) Paulus forsikret de kristne i Korint, som også måtte utholde store lidelser, at det ikke ville være umulig for dem å utholde den trengsel som kom over dem: «Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære, og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» (1 Kor. 10: 13) Det finnes ikke noen situasjon som Gud ikke kan hjelpe oss til å klare hvis vi legger tro for dagen.
Hvis du skulle føle det som om det ikke er noen som forstår den situasjon du er i, hvis du skulle føle det som om du er forlatt av alle, kan du finne trøst i Davids ord: «For min far og min mor har forlatt meg, men [Jehova] tar meg opp.» (Sl. 27: 10) Dine brødre i den kristne menighet vil naturligvis ikke forlate deg. Det kan nok være at du synes at de råd de gir, ikke er av det rette slag, at de ikke forstår hvordan du føler det. I sine bestrebelser for å hjelpe deg og oppmuntre deg til selv å gjøre deg visse anstrengelser kan det være at de høres for strenge ut. Men husk at de forsøker å hjelpe deg, og at du på grunn av din nedtrykte tilstand har lett for å ta den slags ille opp. Hør på hva de sier, sett pris på at de er interessert i deg, og gjør hva du kan for å følge de forslag de kommer med.
Du bør dessuten gjøre alt du kan for å komme sammen med dine medkristne. De har Guds ånd og kan oppgløde deg til kjærlighet og gode gjerninger. Der hvor Jehovas ånd er, er frihet — frihet fra den trelldom som depresjon holder et menneske i. (Heb. 10: 24; 2 Kor. 3: 17) Unngå å ’isolere deg’. (Ordspr. 18: 1, NW) Inviter dine venner til å besøke deg. Vær til stede på de kristne møter. — Heb. 10: 25, NTN.
Ettersom depresjon er en tilstand som kjennetegnes ved mangel på glede, må en som er deprimert, forsøke å finne glede i de goder han nyter, og de gode ting han opplever. Tenk på det som du kan være takknemlig for og glede deg over, og sky negative, usunne tanker. (Fil. 4: 8) Det vil hjelpe deg til å unngå å pådra deg de sykdommer som depresjon kan føre til, og hvis det er sykdom som har gjort deg deprimert, vil slike sunne tanker kunne lindre dine smerter. Det kan kanskje være til hjelp for deg å tilbringe noen dager eller noen uker i andre omgivelser, på et eller annet sted hvor du ikke stadig blir minnet om det som er årsaken til ditt problem. Det er anerkjent blant leger at «et glad hjerte gir god legedom, men et nedslått mot tar margen fra beinene». Det er også sant at «et glad hjerte gjør åsynet lyst, men hjertesorg bryter motet ned». — Ordspr. 17: 22; 15: 13.
ANDRE MÅ VÆRE TÅLMODIGE MED DEM SOM ER DEPRIMERT
Slektninger og venner av den som er deprimert, må på den annen side huske at det er vanskelig for ham eller henne å hjelpe seg selv. Det er også viktig å være tålmodig og ikke mene at den som er deprimert, bare forsøker å være krakilsk eller irritere andre. Snakk alltid på en vennlig og kjærlig måte med vedkommende. Til sine tider må du imidlertid kanskje snakke på en bestemt måte for å overbevise den som er deprimert, om at han eller hun må ta seg sammen.
De som tilhører den kristne menighet, bør gjøre alt de kan for å trøste og hjelpe den som er nedtrykt. De bør vise god dømmekraft med hensyn til når og hvor ofte de bør besøke vedkommende, men de bør ikke bli mismodige hvis deres anstrengelser ikke straks bærer frukt. Gi ikke opp vedkommende som en som det er umulig å hjelpe. Det var også noen som var deprimert eller mismodige i den første kristne menighet, og dette fikk apostelen Paulus til å skrive: «Vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle!» Han skrev også: «Rett de hengende hender og de maktløse knær!» — 1 Tess. 5: 14; Heb. 12: 12.
Alle ønsker egentlig å være lykkelige. Når vi har det i tankene, vil vi vise medfølelse med en som er ulykkelig, og prøve å forstå at det som hindrer ham i å være lykkelig, virkelig er et problem for ham. Hvis vi har et oppriktig ønske om å hjelpe vedkommende, vil vi hvis det er mulig, forsøke å finne ut hva problemet er, og hvordan vi kan hjelpe vedkommende til å gjenvinne lykken. Den som er ulykkelig og deprimert, må på den annen side gå inn for å bli glad og lykkelig og ta imot hjelpen i den ånd den er gitt, idet han bestreber seg på å gjøre hva han kan for å bli frisk, først og fremst ved å benytte seg av bønn og deretter ved å gjøre det som viser seg å være nødvendig.
[Uthevet tekst på side 389]
«Du bør aldri tro at ditt tilfelle er annerledes enn alle andres, og at ditt problem, hva det nå enn måtte bestå i, er mer enn du kan klare.»
[Uthevet tekst på side 390]
«Det finnes ikke noen situasjon som Gud ikke kan hjelpe oss til å klare hvis vi legger tro for dagen.»