En apostel tar avstand fra frafallet

For at du skal få størst mulig utbytte av denne artikkelen, anbefaler vi deg å lese den boken i Bibelen som er kjent som Johannes’ første brev. Den består bare av noen sider.

HENIMOT slutten av det første århundre av vår tidsregning ble den første kristne menighet truet av en alvorlig, snikende fare. Bestod den i forfølgelse fra dem som ikke tilhørte det kristne samfunn? Nei, den største faren kom innenfra. Den skjulte fienden bestod i frafall.

I år 98 e. Kr. var det bare en apostel igjen som kunne tjene som et endelig bolverk mot det som senere skulle vise seg å være en voksende flom av falske læresetninger og religiøse og politiske kompromisser. Det var den gamle apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror av apostelen Jakob, som hadde lidd martyrdøden hele 54 år tidligere. Som ung hadde Johannes tjent sammen med Jesus under Jesu korte tjeneste her på jorden. Jesus kalte ham en ’tordensønn’, muligens på grunn av hans dynamiske personlighet. Nå, da han var en svært gammel mann, gikk han i gang med å skrive et kraftfullt brev som skulle advare og rettlede de kristne menigheter. Det han sier, er fremdeles av stor betydning, og det er derfor også viktig for oss som lever nå. — Markus 3: 17; Lukas 9: 51—56.

Johannes var i høy grad klar over at et frafall begynte å gjøre seg gjeldende blant hans medtroende. Apostelen Paulus hadde tidligere forutsagt at et slikt frafall skulle finne sted. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Johannes avslørte bedragerne i utvetydige vendinger. Vi leser: «Mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at den siste tid er kommet. De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» Det forhold at Johannes taler om «antikrister» i flertall, viser at frafallet ikke var begrenset til en person, men at det innbefattet mange, som forkastet det syn på Kristus som Bibelen framholder. — 1. Johannes 2: 18, 19.

Hvem var disse antikristene? Og hvordan forsøkte de å bedra sine medtroende? Johannes legger ikke fingrene imellom når han avslører disse frafalne antikristene. Han angriper dem på tre punkter: 1) de fornektet at Kristus kom i kjødet, 2) de fornektet at Jesus var Kristus og Guds Sønn, og 3) de fornektet at de selv var syndere.

Kom Kristus i kjødet?

Men du spør kanskje: ’Hvordan kunne noen av de troende benekte at Jesus kom i kjødet?’ Det var tydeligvis noen kristne ved slutten av det første århundre som var blitt påvirket av gresk filosofi, begynnende gnostisisme innbefattet. Disse frafalne antikristene hevdet at alle materielle ting var onde, også det kjødelige legeme. De var derfor av den oppfatning at Jesus ikke kom i det onde kjød, men at han kom som en ånd. Johannes viser klart og tydelig at han på ingen måte slutter seg til et slikt teologisk resonnement, som forkastet verdien av Kristi gjenløsningsoffer. Han skriver således om «Jesus Kristus, Den Rettferdige», som ble «en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».— 1. Johannes 2: 1, 2.

Senere kaster Johannes ytterligere lys over dette spørsmålet ved å komme med en enkel og kategorisk definisjon. Han sier: «Hver ånd [inspirert uttalelse, NW] som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd [inspirert uttalelse] som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud.» — 1. Johannes 4: 2, 3 .

Jesus ikke Kristus?’

Det ser ut til at noen andre jøder som hevdet at de var kristne, hadde begynt å fornekte at Jesus var Kristus og Guds Sønn. Johannes går til felts mot en slik mangel på tro på denne måten: «Hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen.» (1. Johannes 2: 22) Johannes’ tydelige uttalelser gir ikke rom for tvil.

Johannes stiller et annet spørsmål til støtte for sin argumentasjon: «Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn? . . . Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» — 1. Johannes 5: 5, 13.

Er vi syndere?

Hvor utrolig det enn kan høres ut, sa noen av disse antikristene at de var uten synd, eller det kan være at de (siden de betraktet seg som frelst) mente at de ikke kunne synde. Johannes går derfor til angrep på denne villfarelsen gjennom hele sitt brev. Han sier for eksempel: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. . . . Sier vi at vi ikke har syndet, da gjør vi ham [Gud] til en løgner, og hans ord er ikke i oss.» — 1. Johannes 1: 8—10.

’Men hva er synd?’ spør du kanskje. Det greske ordet hamartía betyr bokstavelig «å forfeile målet». Men Johannes gav under inspirasjon en mer omfattende definisjon: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er således lovløshet [gresk: anomía, som betegner forakt for og overtredelse av loven, lastefullhet, ondskap] . . . Den som fortsetter å gjøre synd, er av Djevelen . . . Enhver som er blitt født av Gud, fortsetter ikke å gjøre synd.» — 1. Johannes 3: 4, 8, 9, NW.

Vi er riktignok alle syndere. Men Johannes er interessert i å rette søkelyset mot den som med vilje synder eller krenker loven, den som «fortsetter å gjøre synd», eller som praktiserer synd. Senere viser han hvor alvorlig situasjonen er for dem som praktiserer synd, ved å si: «Slik viser det seg hvem som er Guds barn og hvem som er djevelens barn: Den som ikke lever rett og ikke elsker sin bror, han er ikke av Gud.» (1. Johannes 3: 10; 5: 18, NW) Måtte vi derfor unngå å praktisere synd, som er en ukristen handlemåte.

Hva lå til grunn for frafallet?

Hva var så muligens motivet bak disse forskjellige falske læresetningene? William Barclay, en ekspert i gresk nå i det 20. århundre, peker på en mulighet når han skriver at det problemet Johannes forsøker å komme til livs, skrev seg fra menn «som hadde som mål å gjøre kristendommen ansett i intellektuelle kretser . . ., som kjente til datidens intellektuelle tendenser og strømninger, og som ønsket å gi kristendommen en klesdrakt som svarte til disse populære, filosofiske tankene. Det skrev seg fra menn som mente at tiden var inne til at kristendommen inngikk forlik med verdslig filosofi og samtidens tenkemåte».

Et lignende syn, som har ført til et angrep på grunnlaget for den sanne tro, er blitt framholdt i vår tid. De som har et slikt syn, ønsker å utvanne den kristne lære og gjøre den mer antagelig for de respekterte, intellektuelle elementer i denne ordning. Hvis slike synspunkter, som enkelte i de senere år har gjort seg til talsmenn for, var blitt antatt, ville Jehovas vitner uten tvil ha mistet sine særegne, «urkristne» egenskaper og sin styrke.

Johannes’ veiledning er derfor i høy grad på sin plass også i dag: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» Disse budene innbefatter den befaling vi har fått om å forkynne det gode budskap om Guds rike, og befalingen om å holde oss atskilt fra verden og innta en nøytral holdning til dens konflikter, samtidig som vi gjør vårt ytterste for å hellige Jehovas navn og legge sann kjærlighet for dagen. — 1. Johannes 5: 3; Markus 13: 10; Johannes 17: 16; Matteus 6: 9; 1. Johannes 3: 23.

Hvordan synd og frafall kan motvirkes

Finnes det så noe som kan hindre oss i å praktisere synd? Johannes svarer: «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, FOR GUD ER KJÆRLIGHET.» Johannes understreker således på en påfallende enkel måte det som er hans poeng. Kjærlighet er løsningen. Og Guds kjærlighet, som kom til uttrykk gjennom hans Sønn, er det som kan fjerne syndens virkninger. «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham.» Hvordan bør kunnskapen om dette berøre oss? Johannes svarer: «Mine kjære, har Guds elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» — 1. Johannes 4: 8—11.

Hvis vi virkelig elsker Gud og vår neste, vil vi bekjempe synd og frafall. Kjærligheten handler ikke med vilje i strid med Guds lover og prinsipper. Ikke desto mindre kommer Johannes med denne advarselen: «Det finnes synd som fører til død.» Frafalne som ikke angrer, vil være blant dem som fortjener å bli tilintetgjort. — 1. Johannes 5: 16, 17; Matteus 12: 31; Lukas 12: 10; Hebreerne 6: 4—6; 10: 23—27.

Hvis synd og frafall er den røde tråd som går gjennom Johannes’ brev, er sann kjærlighet som perler på en snor det som dekker den. Selv om hans brev inneholder en alvorlig advarsel, blir det ikke desto mindre klart opplyst av tre tilbakevendende temaer — kjærlighet, lys og liv. Johannes sier: ’Unngå løgnerne, antikristene, de frafalne. Sky mørket og bestreb dere på å vandre i lyset. Avlegg hat og praktiser kjærlighet. Motstå synden, idet dere vet at hvis dere synder, har dere en hjelper eller talsmann hos Faderen, Jesus Kristus.’ Ja, «dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn». — 1. Johannes 5: 11; 2: 1, 2.

Til slutt kommer Johannes med denne advarselen: «Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!» (1. Johannes 5: 21) I det gamle Roma var denne veiledningen svært passende. Og den er av like stor betydning for dem som i dag ønsker å utøve den sanne kristendom og unngå å falle fra troen. Måtte vi derfor gi akt på Johannes’ inspirerte veiledning. Den vil hjelpe oss til å motstå synden, legge sann kristen kjærlighet for dagen, vandre på sannhetens vei og fortsette å innta en holdning som viser at vi tar avstand fra frafall.

[Bilde på side 18]

Gresk filosofi førte til frafall