Ble en hel verden en gang tilintetgjort?
FOR en tid siden la noen forskere ved et medisinsk fakultet i Detroit i USA et stykke vev av en håret mammut som hadde vært dypfryst i lang tid, under et elektronmikroskop. Til sin overraskelse kunne de se en rekke røde og hvite blodlegemer — noe en aldri hadde sett tidligere i vev som var så gammelt.
Hva var det som gjorde at de gamle mammutene ble så hurtig nedkjølt at de er blitt så fullkomment bevart? Vitenskapsmennene kan bare gjette seg til svaret. Den britiske astronomen Fred Hoyle legger for eksempel skylden for den plutselige utryddelsen på et sammenstøt mellom jorden og en asteroide eller en komet. Et slikt sammenstøt skal angivelig ha fylt atmosfæren med støvpartikler som stengte ute sollyset, slik at mammutene ikke kunne se og i blinde tråkket ut i sumpområder, hvor de senere ble frosset. Nokså søkt, ikke sant?
Selv om Hoyles teori er usannsynlig, inneholder den likevel én viktig faktor: En eller annen katastrofe må ha stått bak det som har skjedd. Men hva slags katastrofe var det? Var det bare et tilfeldig sammenstøt mellom himmellegemer, eller var det noe mer hensiktsmessig?
’Er det noe å bry seg om hva det var?’ sier kanskje noen. ’Betyr det egentlig noe for noen bortsett fra mammutene?’ Svaret er ja! Tenk om de hårete mammutene ikke ble rammet av en kosmisk ulykke, men av en dom som ble fullbyrdet over en hel verden? Sett at en lignende domsfullbyrdelse venter den nåværende generasjon av mennesker. Ville du ikke da ønske å få vite om det?
’Absurd!’ repliserer skeptikeren. ’Det forekommer ganske enkelt ikke at en dom blir fullbyrdet over en hel verden ved hjelp av en katastrofe. Det finnes ikke noe historisk vitnesbyrd om at noe slikt har funnet sted!’
Jo, det gjør det! I 1. Mosebok i Bibelen, kapittel 7, fortelles det om en verdensomfattende flom som utslettet alle former for liv på jorden for omkring 4300 år siden. Beretningen viser at det var en grunn til at dette fant sted. «Jorden . . . ble full av lovløshet . . . den [var] fordervet.» (1. Mosebok 6: 11, 12) Flommen representerte en domsfullbyrdelse over den onde generasjon som var ansvarlig for lovløsheten. Selv om dette var drastisk, var vannflommen nødvendig hvis ikke jorden skulle bli fullstendig ødelagt. I sin store kjærlighet traff Gud en foranstaltning for at Noah og hans familie, i alt åtte mennesker, som ikke var blant dem som ødela jorden, skulle få overleve.
Har dette virkelig funnet sted? Ja, beretninger om en universell vannflom er bevart i en rekke folkeminner. Det finnes over 150 eksempler på det. En slik omfattende katastrofe utgjør en langt bedre forklaring på hva som hendte med mammutene, enn Hoyles teori om de frosne sumpområdene. Noen forskere har sagt: «Disse restene av dyr ble ikke funnet i deltaer, sumper eller elvemunninger, men de var spredt over hele landet.» Sumpområder som langsomt er blitt frosset, kan heller ikke forklare det drastisk plutselige temperaturfallet. På grunnlag av undersøkelser av cellene er det blitt anslått at temperaturen var helt nede i minus 100 grader celsius!
’Men noe slikt kan ikke skje idag!’ vil de som håner dette, hevde. Bibelen viser imidlertid at vi lever i de «siste dager» for denne tingenes ordning. (2. Timoteus 3: 1—5; Matteus 24: 3—14) Hvem kan benekte at menneskene igjen er i ferd med å ’ødelegge jorden’? (Åpenbaringen 11: 18) Hvilken generasjon har vært mer voldspreget enn vår, med to verdenskriger som har kostet millioner av menneskeliv nå i dette århundre? Gud treffer nå tiltak for at oppriktige mennesker skal kunne overleve den kommende ødeleggelsen, akkurat som han gjorde på Noahs tid, men mange er ikke interessert i disse foranstaltningene.
Legg merke til hva Bibelen sier nettopp om de skeptikere som håner muligheten for en kommende dom: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ’Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.’»
Hva har dette med vannflommen på Noahs tid å gjøre? Bibelen besvarer dette spørsmålet: «For i samsvar med deres ønske unngår dette faktum deres oppmerksomhet, at det var himler fra gammel tid og en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann ved Guds ord; og ved disse midler led datidens verden tilintetgjørelse da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som er nå, er ved det samme ord spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og tilintetgjøres.» — 2. Peter 3: 3—7, versene 5—7 fra NW.
Lyder disse spotternes resonnement kjent? Det burde det gjøre. Det er den slags resonnement som ligger til grunn for utviklingslæren, som forkaster tanken om en vannflom og et framtidig oppgjør med Gud. De som resonnerer slik, sier egentlig: ’Vi har ikke vært vitne til noen dramatiske domshandlinger fra Guds side i vår levetid, og våre forfedre har heller ikke opplevd noe lignende. Etter det vi kan se, går de naturlige prosesser framover i langsomt tempo, slik at det skal millioner av år til for å forandre på tingene i global målestokk. Hvorfor skulle vi så frykte for en plutselig, verdensomfattende ulykke?’
En slik tankegang er farlig! Det ser kanskje ut som om de naturlige prosesser virker på den måten i dag, men de som resonnerer slik, ignorerer helt og holdent det advarende eksempel som vannflommen utgjør. De som tenker slik, nekter å godta den kjensgjerning at det var en vannflom, ikke på grunn av mangel på beviser, men ’i samsvar med sitt ønske’, fordi de ikke vil bli krevd til regnskap av Gud.
Men en slik ønsketenking vil ikke forandre kjensgjerningene. Det fant virkelig sted en verdensomfattende vannflom på Noahs tid, akkurat som den nåværende generasjon vil bli krevd til regnskap for sine handlinger, og det i verdensomfattende målestokk. (Matteus 24: 32—34) Skylder du ikke deg selv og din familie å undersøke hvordan du kan få overleve denne kommende dom?