Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 2: 2369—1943 f.Kr. — En jeger, et tårn og du!

«Det er bare én religion, skjønt det er hundre avskygninger av den.» — George Bernard Shaw, irsk dramatiker (1856—1950)

DET er sant at da mennesket ble skapt, og også etter vannflommen på Noahs tid, var det bare én religion. ’Hvorfor finnes det da hundre, ja, enda flere, avskygninger av den i dag?’ spør du kanskje.

For å finne svaret på det retter vi vår oppmerksomhet mot Nimrod, et av Noahs oldebarn. Bibelen sier om ham: «Han var den første som ble en mektig på jorden. Han viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova. . . . Og begynnelsen til hans rike ble Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette land drog han ut til Assyria og satte seg fore å bygge Ninive og Rehobot-Ir og Kalah.» — 1. Mosebok 10: 8—11, NW.

Ettersom Nimrod «var den første som ble en mektig på jorden», begynte han tydeligvis med noe nytt. Hva var det? Ordene «begynnelsen til hans rike» gir oss en ledetråd. Hvis Nimrod hadde et rike, må han ha vært en konge, en hersker. I en tysk bibelkommentar av dr. August Knobel blir han derfor med rette kalt «den første herskeren etter vannflommen», og det blir sagt at det aldri tidligere hadde levd en som ham. Norsk Bibel, 1988, gjengir 1. Mosebok 10: 8 slik: «Nimrod . . . var den første store hersker på jorden.»

Nimrod satte seg i opposisjon til Jehova, som aldri hadde hatt til hensikt at menneskene skulle styre seg selv. Og da Nimrod ’drog ut til Assyria’, fortsatte han å utvide sitt politiske rike, kanskje ved å bruke våpen. Hvis det er tilfellet, gjorde han seg til «en mektig jeger», som ikke bare jaget dyr, men også mennesker.

Har Nimrod og tårnet virkelig eksistert?

«Forskerne har uten hell forsøkt å påvise at Nimrod kan ha vært en av en rekke gamle konger, helter eller guder, blant dem Merodak (Marduk), en assyrisk-babylonsk gud, Gilgamesj, en babylonsk nasjonalhelt som er kjent som en jeger, og Orion, en jeger i klassisk mytologi,» sier Collier’s Encyclopedia. Et tysk oppslagsverk innrømmer at vi i realiteten «ikke vet noe mer om ham enn det beretningen i Bibelen forteller».

Nimrod har likevel levd. Han blir omtalt i arabiske sagn. Navnet hans forekommer i stedsnavn, som Nimrud eller Nimroud, i Midtøsten. Sumerisk-akkadiske læredikt forteller om hans heltedåder. Og den jødiske historieskriveren Josefus omtaler ham ved navn.

Nimrods politiske system, som det var meningen skulle erstatte Guds rettmessige herredømme over menneskene, antok dermed religiøse dimensjoner. Folk begynte å bygge ’et tårn som nådde opp til himmelen’, for å «skape [seg selv] et navn», ikke for å ære Guds navn. — 1. Mosebok 11: 4.

Arkeologene har riktignok ikke kunnet fastslå med sikkerhet om gamle ruiner som de har funnet, er Nimrods tårn i Babel, men de har funnet over 20 lignende byggverk i Mesopotamia. Denne typen tårn var faktisk karakteristisk for tempelarkitekturen der. Boken Paths of Faith sier at babylonske templer «hadde som midtpunkt en ziggurat, som var et pyramideformet byggverk med et alter på toppen». Den legger til: «I likhet med religiøse byggverk, fra pyramidene i Egypt til stupaene i India og pagodene i den buddhistiske verden, var zigguraten . . . sannsynligvis en tidlig forløper til kirketårnet.»

Den tyske arkeologen Walter Andrae foretok omfattende utgravninger i dette området i begynnelsen av det 20. århundre. Han skrev at alteret på toppen av zigguraten ble oppfattet som «porten . . . som himmelens Gud gikk gjennom når han steg ned trappene på zigguraten for å komme til sin jordiske bolig». Det er ikke så merkelig at Babels innbyggere hevdet at navnet på byen deres betydde «Guds port», avledet av ordene Bab (port) og ilu (Gud).

Men som vi skal se, har vi ytterligere grunner til ikke å tvile på Bibelens beretning om Nimrod og hans tårn.

Følger som berører deg

Nimrod, som var den første som blandet religion og politikk, fastsatte mønstret for alle lignende forbindelser senere. Ville Gud godkjenne dette? Prinsippet om at «et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt», som senere ble nedskrevet i Bibelen, skulle snart få sin anvendelse. — Matteus 7: 18.

I begynnelsen snakket alle mennesker på jorden samme språk.a Men da Nimrod og hans tilhengere satte seg fore å bygge dette tårnet i Babel, uttrykte Gud sin misnøye. Vi leser: «Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel [av ba-lalʹ, som betyr ’å forvirre’]. For der forvirret Herren all verdens tungemål.» (1. Mosebok 11: 1, 5, 7—9) Hvor frustrert må ikke byggearbeiderne ha blitt når de plutselig ikke kunne snakke om hva som hadde hendt, og langt mindre om hvorfor det hadde hendt! Det ble uten tvil framsatt mange teorier, og forskjellen mellom disse økte på grunn av språkgruppenes manglende evne til å kommunisere.

Da disse gruppene spredte seg ut over jorden, tok de naturlig nok med seg sine religiøse teorier. Med tiden ble disse forestillingene, som i utgangspunktet var like, farget av lokale tradisjoner og begivenheter. Fra å være «bare én religion» ble det snart «hundre avskygninger av den». Det er tydelig at dette første forsøket på religiøs-politisk virksomhet endte dårlig.

Det som skjedde den gangen, berører også deg, noe du kan forstå hvis du har forsøkt å diskutere religion med en som har en annen tro. Selv vanlige religiøse ord som «Gud», «synd», «sjel» og «død» har forskjellige betydninger for ulike mennesker. Den lærde engelskmannen John Selden sa treffende for 300 år siden: «Hvis man undersøkte saken nøye, ville man neppe finne tre [personer] noen steder som har en religion som er lik på alle punkter.» Dette er menneskehetens arv fra denne mektige jegeren som levde for lenge siden, og som ikke klarte å fullføre tårnet sitt fordi han ikke hadde Guds velsignelse.

Vår tids levninger fra Babel

«Ingen av de religioner vi kjenner, har så mange guder som den sumerisk-assyrisk-babylonske,» hevder forfatterinnen Petra Eisele. Hun sier at det er snakk om 500 guder, og at mer omfattende lister inneholder inntil 2500 navn. Med tiden «ordnet Babylons offisielle teologer hierarkiet av guder etter mer eller mindre bestemte linjer og delte dem inn i triader,» sier New Larousse Encyclopedia of Mythology. Én framstående triade av guder bestod av Anu, Enlil og Ea. En annen bestod av himmelgudene Sin, Shamash og Istar, også kjent som Astarte, mor-gudinnen, Tammuz’ hustru.

Marduk, Babylons fremste gud, som senere ble kalt Enlil eller Bel, var en krigsgud. Paths of Faith sier at dette «utgjorde en religiøs erkjennelse av det historiske faktum at krig var i ferd med å bli en økende beskjeftigelse blant dem som tjente gudene i Babylon». En mektig jeger som Nimrod, som drev jakt på mennesker og dyr, ville utvilsomt tilbe en krigsgud i stedet for den «kjærlighetens og fredens Gud» som Bibelen taler om. — 2. Korinter 13: 11.

Babylons og Assyrias guder var forbausende «menneskelige», ettersom de hadde de samme behov og lidenskaper som menneskene. Dette førte til at det oppstod religiøse ritualer og skikker, for eksempel tempelprostitusjon, som neppe kan sies å være fra Gud.

Hekseri, djevleutdrivelse og astrologi var også elementer i den babylonske religion. Petra Eisele hevder at «det er ganske trolig at vestlige forestillinger om hekser . . . er av kaldeisk opprinnelse». Og babylonerne gjorde forbløffende fremskritt i studiet av astronomien som følge av sine bestrebelser for å lese framtiden i stjernene.

Innbyggerne i Mesopotamia trodde også på menneskesjelens udødelighet. Det kom til uttrykk ved at de begravde ting sammen med de døde som de mente de hadde behov for etter døden.

Tenk nå et øyeblikk på noen av de store religionene vi har i dag. Vet du om noen som lærer at menneskesjelen er udødelig, som lærer at Gud er en treenighet av tre guder i én, som lar umoral blant sine medlemmer gå upåaktet hen, som blander seg opp i politikk, eller som har medlemmer som heller ofrer sitt liv for en krigsgud enn for fredens Gud? Hvis du gjør det, har du funnet moderne, datterlignende organisasjoner som stammer fra Babel, og som fremdeles utbrer religiøse levninger fra den tid Nimrod bygde sitt tårn. Navnet «Babylon» brukes passende i Bibelen om hele den falske religions verdensrike. — Se Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18.

Nå var det selvfølgelig ikke alle som levde etter vannflommen, som lot seg forlede av den babylonske religiøse forvirring. Abraham, som ble født i det tiende slektsledd etter Noah, holdt fast ved den sanne tilbedelse. Gud inngikk en pakt med denne etterkommeren av Sem, og i 1. Mosebok 22: 15—18 lovte han ham at i tilknytning til den ene sanne religion, skulle alle folk på jorden bli velsignet. Denne pakten trådte tydeligvis i kraft i år 1943 f.Kr., noe som innebar at striden mellom den ’ene sanne religion’ og de «hundre avskygninger» av falsk religion nå skulle komme til å bli mer åpenbar. Det skulle snart finne sted en betydningsfull konfrontasjon mellom de to. Les om dette i neste nummer av Våkn opp!, i tredje del, som heter «Egypt — gudenes slagmark».

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

Myter som gjenspeiler Bibelens beretning

Folk i det nordlige Burma tror at alle i begynnelsen «bodde i en stor landsby og snakket ett språk». Så begynte de å bygge et tårn til månen, og det krevde at de arbeidet på forskjellige nivåer av tårnet, og derved mistet de kontakten med hverandre. De «utviklet gradvis ulike vaner, skikker og talemåter». Jenisej-ostjakene i det nordlige Sibir sier at folk berget seg under en vannflom ved å flyte på tømmerstokker og flåter. En sterk nordavind spredte dem imidlertid, slik at «de etter flommen begynte å snakke forskjellige språk og ble til forskjellige folkeslag». — «The Mythology of All Races».

De første aztekerne lærte at «etter vannflommen bygde en kjempe en kunstig høyde som nådde helt opp i skyene. Dette vakte gudenes vrede, og de kastet ild eller en stein ned fra himmelen». Ifølge mayaene var Votan, det første menneske, med på å bygge et stort hus som nådde inn i himmelen. Himmelen viste seg å være «det sted hvor Gud gav hver stamme sitt spesielle språk». Og maidu-indianerne i California hevdet at «under en begravelsesseremoni begynte [alle] plutselig å tale ulike språk». — «Der Turmbau von Babel».

Slike sagn støtter forfatteren dr. Ernst Böklens uttalelse om at «det er høyst sannsynlig at 1. Mosebok, kapittel 11, og beslektede beretninger som skriver seg fra andre folkeslag, er basert på virkelige historiske erindringer».

[Ramme på side 22]

Kommer korset fra Babylon?

«Babylonia», «Kaldea» og «Mesopotamia» sikter alle til det område som i dag kalles Irak. Julien Ries ved Université Catholique de Louvain-la-Neuve i Belgia skriver: ’Korset finnes i gamle kulturer i Asia, Europa, Nord-Afrika og Amerika [og også] i Mesopotamia, [hvor] korset med fire like lange armer er tegnet for himmelen og guden Anu.’ «An Expository Dictionary of New Testament Words» uttrykker det klarere. Den sier at korset «skriver seg fra det gamle Kaldea og ble brukt som et symbol på guden Tammuz (ettersom det hadde samme form som den mystiske Tau, forbokstaven i navnet hans)». Det er tydelig at korset er av førkristen opprinnelse. Noen har antydet at Tammuz, som også kalles Dumuzi, opprinnelig var en konge som ble gjort til en gud etter sin død. O. R. Gurney skriver for eksempel i «Journal of Semitic Studies»: «Dumuzi var opprinnelig et menneske, en konge i Erek.» Kan dette være en mulig henvisning til Nimrod, som Bibelen sier følgende om: «Begynnelsen til hans rike ble Babel og Erek»? (1. Mosebok 10: 10, NW) Foreløpig vet vi ikke noe sikkert om dette.

[Bilde på side 23]

Rester av ziggurater i Mesopotamia gjør Bibelens beretning om Babels tårn troverdig