Må en være gift for å være lykkelig?

Framholder Bibelen at en må være gift for å være lykkelig og leve et fullverdig liv? Ved første øyekast kan det kanskje virke som om Guds Ord støtter en slik tanke. Hvordan det?

Ifølge beretningen i 1. Mosebok så Gud at det ‘ikke var godt’ for den første mannen, Adam, å fortsette å være alene. Gud skapte derfor Eva «som et motstykke til» Adam. (1. Mosebok 2:18) Et «motstykke» kompletterer noe og gjør det fullstendig. På bakgrunn av den beretningen trekker vi kanskje den slutning at en person ikke er et fullstendig menneske med mindre han eller hun er gift. Mange steder i Bibelen blir ekteskapet dessuten framstilt som noe som bringer gleder og velsignelser. Beretningen om Rut er ett eksempel.

Men er slike beretninger nedskrevet for å lære oss at kristne i vår tid ikke kan være lykkelige og fullstendige mennesker og leve et fullverdig liv med mindre de gifter seg og får barn? Det kan ikke være tilfellet. Ingen har vært et så fullstendig menneske og levd et så fullverdig liv som Jesus Kristus, som forble ugift. Han var dessuten et fullkomment speilbilde av ‘den lykkelige Gud’, Jehova. (1. Timoteus 1:11; Johannes 14:9) Jesus, det viseste menneske som noen gang har levd, lærte andre hva som må til for å være lykkelig i denne verden. (Matteus 5:1–12) I den forbindelse nevnte han ikke noe om det å være gift.

Betyr så dette at Bibelen motsier seg selv? På ingen måte. Vi må se ekteskapet i sammenheng med Jehovas hensikt. Jehova innstiftet ekteskapsordningen for at den skulle være en kilde til glede, nærhet og støtte, men den har til tider også spilt en viktig rolle i forbindelse med gjennomføringen av visse trekk ved hans vilje. Guds hensikt var for eksempel at Adam og Eva skulle ‘være fruktbare og bli mange og fylle jorden’. (1. Mosebok 1:28) Verken Adam eller Eva kunne på egen hånd sørge for at Guds erklærte hensikt ble gjennomført. Nei, de trengte hverandre, og hver av dem kompletterte den andre på en helt spesiell måte.

I tråd med dette lot Jehova ekteskap og familieliv tjene en spesiell hensikt i Israels nasjon. Han ville at hans nasjon skulle bli folkerik, slik at den ikke ble oppslukt av fiender. Hans hensikt gikk også ut på at Juda stamme skulle frambringe Messias, som skulle befri trofaste mennesker for virkningene av synd og død. (1. Mosebok 49:10) Israelittiske kvinner betraktet det som et spesielt privilegium å bli gift og få barn, og de så det som en skam og en sorg hvis dette ikke var mulig.

Hvordan er det så i dag? Betyr Guds befaling om å ‘fylle jorden’ at kristne i vår tid, da det lever så mange mennesker på jorden, er forpliktet til å gifte seg og få barn? Nei. (Matteus 19:10–12) Og Gud trenger ikke lenger å beskytte og sikre Messias’ slektslinje eller å verne den nasjonen som Frelseren skulle bli født i. Men hvilket syn bør de kristne i betraktning av det vi nå har vært inne på, ha på ekteskapet og den enslige stand?

Både ekteskapet og den enslige stand kan sies å være gaver fra Gud. En gave som passer godt til én person, passer kanskje dårlig til en annen. Ekteskapet er en hellig ordning som kan bety kjærlighet, fellesskap og et stabilt grunnlag for en familie. Samtidig inneholder Bibelen den realistiske betraktning at de som gifter seg i denne ufullkomne verden, også vil «få trengsel i sitt kjød», det vil si møte problemer. Og Jehova betrakter ikke det å være ugift som en grunn til skam eller sorg. Hans Ord sier faktisk at det å være ugift kan by på visse fordeler i forhold til det å være gift. – 1. Korinter 7:28, 32–35.

Bibelen inneholder altså et likevektig syn på ekteskapet og den enslige stand. Jehova, som har innstiftet ekteskapet og familieordningen, vil at alle hans tjenere – både ugifte og gifte – skal være lykkelige og leve et fullverdig liv.