Selv om vi sørger, er vi ikke uten håp
«Vi [vil] ikke at dere skal være uvitende om dem som sover i døden, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp.» — 1. TESSALONIKER 4: 13.
1. Hva opplever menneskene stadig?
HAR du mistet noen du var glad i? De fleste — både yngre og eldre — har opplevd den sorg å miste en slektning eller en venn. Det kan ha vært en av besteforeldrene, en av foreldrene, en ektefelle eller et barn. Alderdom, sykdom og ulykker fører stadig til at noen dør. Forbrytelser, vold og krig skaper ytterligere sorg og elendighet. Hvert år dør gjennomsnittlig over 50 millioner mennesker rundt omkring i verden. Det daglige gjennomsnittstallet for 1993 var 140 250. Når et menneske dør, blir også familie og venner rammet, og tapet er tungt å bære.
2. Hvorfor er det naturstridig at barn dør?
2 Alle kan sikkert føle med det foreldreparet i California som mistet en gravid datter i en meningsløs bilulykke. Med ett slag mistet de sin eneste datter og det fosteret som skulle bli deres første barnebarn. Trafikkofferets mann mistet sin kone og sin første sønn eller datter. Det at foreldre mister et barn, virker naturstridig, enten barnet er yngre eller eldre. Det er ikke normalt at barn dør før foreldrene sine. Vi er alle glad i livet. Derfor er døden i sannhet en fiende. — 1. Korinter 15: 26.
Hvordan døden fikk innpass i den menneskelige familie
3. Hvordan kan Abels død ha virket på Adam og Eva?
3 Synden og døden har hersket som konger i omkring 6000 år av menneskenes historie, helt siden våre første foreldre, Adam og Eva, gjorde opprør. (Romerne 5: 14; 6: 12, 23) Bibelen sier ikke noe om hvordan de reagerte på at deres sønn Abel ble myrdet av sin bror Kain. Det må ha vært en uhyggelig opplevelse for dem. Her så de for første gang døden i øynene; den stirret imot dem fra deres egen sønns ansikt. De så frukten av sitt opprør og av et vedvarende misbruk av den frie vilje. Kain hadde med overlegg begått det første brodermord til tross for at Gud hadde advart ham. Vi vet at Abels død må ha gått sterkt inn på Eva, for da hun fødte Set, sa hun: «Gud har gitt meg en annen sønn og satt ham istedenfor Abel, siden Kain slo ham i hjel.» — 1. Mosebok 4: 3—8, 25.
4. Hvorfor kunne ikke myten om en udødelig sjel ha vært til noen trøst etter Abels død?
4 Våre første foreldre opplevde også fullbyrdelsen av den dommen Gud hadde felt over dem — at de ’visselig skulle dø’ hvis de gjorde opprør og ble ulydige. Til tross for Satans løgn hadde tydeligvis ikke myten om den udødelige sjel oppstått ennå, så de kunne ikke hente noen falsk trøst fra den. Gud hadde sagt til Adam: «Du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.» Han hadde ikke nevnt noe om noen framtidig tilværelse som en udødelig sjel i himmelen, helvete, limbus, skjærsilden eller noe annet sted. (1. Mosebok 2: 17, EN; 3: 4, 5, 19) Fordi Adam og Eva var levende sjeler som hadde syndet, ville de til slutt dø og opphøre å eksistere. Kong Salomo skrev under inspirasjon: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.» — Forkynneren 9: 5, 6.
5. Hva er det virkelige håp for de døde?
5 Hvor sant er ikke dette! Hvem husker vel forfedre som levde for 200 eller 300 år siden? Ofte er også deres graver borte, eller gravene har kanskje lenge vært forsømt. Betyr dette at det ikke finnes noe håp for våre døde slektninger? Nei, langt ifra. Marta sa til Jesus om sin døde bror, Lasarus: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (Johannes 11: 24) Hebreerne trodde at Gud ville oppreise de døde en gang i framtiden. Men det betydde ikke at de ikke sørget over tapet av en de var glad i. — Job 14: 13.
Trofaste menn og kvinner som sørget
6, 7. Hvordan reagerte Abraham og Jakob på dødsfall?
6 For nesten 4000 år siden døde Abrahams kone, Sara. «Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara.» Denne trofaste Guds tjener gav uttrykk for sine dype følelser ved tapet av sin elskede og lojale hustru. Selv om han var en modig og handlekraftig mann, skammet han seg ikke over å vise sin sorg ved å gråte. — 1. Mosebok 14: 11—16; 23: 1, 2.
7 Det samme kan sies om Jakob. Hvordan reagerte han da han ble lurt til å tro at hans sønn Josef var blitt drept av et vilt dyr? Det kan vi lese om i 1. Mosebok 37: 34, 35: «Så flerret Jakob klærne sine, bandt sørgeplagg [sekk, EN] om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. Alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste. ’Med sorg går jeg ned til min sønn i dødsriket,’ sa han. Og faren gråt over sønnen sin.» Ja, det er både menneskelig og naturlig å gi uttrykk for sorg når noen en er glad i, dør.
8. Hvordan gav hebreerne ofte uttrykk for sin sorg?
8 Noen mener kanskje at Jakobs reaksjon var overdrevent sterk og melodramatisk sammenlignet med de normer som gjelder i vår tid eller der hvor vi bor. Men han var et produkt av en annen tid og en annen kultur. Det å kle seg i sekk som et tegn på sorg blir her nevnt for første gang i Bibelen. Men De hebraiske skrifter viser at folk også viste sin sorg ved å rope høyt og synge klagesanger og sette seg i asken. Det er tydelig at hebreerne ikke hadde hemninger når de gav uttrykk for sin dype sorg.a — Esekiel 27: 30—32; Amos 8: 10.
Sørgende mennesker på Jesu tid
9, 10. a) Hvordan reagerte Jesus da Lasarus var død? b) Hva lærer vi om Jesus av den måten han reagerte på?
9 Hva kan vi i denne forbindelse si om Jesu første disipler? Lasarus’ søstre, Marta og Maria, viste sin sorg med gråt og tårer da deres bror døde. Hvordan reagerte det fullkomne menneske Jesus da han kom? Johannes forteller: «Da Maria så kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: ’Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.’ Da nå Jesus så at hun gråt, og at de jødene som kom sammen med henne, gråt, sukket han i ånden og ble opprørt; og han sa: ’Hvor har dere lagt ham?’ De sa til ham: ’Herre, kom og se.’ Jesus lot tårene strømme.» — Johannes 11: 32—35.
10 «Jesus lot tårene strømme.» Disse få ordene sier mye om Jesu menneskelighet, hans medlidenhet, hans følelser. «Jesus gråt,» fortelles det, selv om han var helt på det rene med oppstandelseshåpet. (Johannes 11: 35, NO) Det heter videre at de som så dette, sa: «Se, hvilken hengivenhet han nærte for ham!» Når det fullkomne menneske Jesus gråt da han mistet en venn, er det selvfølgelig ingen skam om en mann eller en kvinne sørger og gråter i vår tid. — Johannes 11: 36.
Hvilket håp finnes det for de døde?
11. a) Hva kan vi lære av de bibelske eksemplene som gjelder sorg? b) Hvorfor sørger vi ikke som folk som ikke har noe håp?
11 Hva kan vi lære av disse bibelske eksemplene? Vi kan lære at det er menneskelig og naturlig å sørge, og at vi ikke bør skamme oss ved å gi uttrykk for vår sorg. Selv om sorgen blir mildnet av håpet om oppstandelsen, er et dødsfall blant ens nærmeste fremdeles en traumatisk og smertelig opplevelse. Et nært fellesskap som har vart i årevis, kanskje i mange tiår, har fått en plutselig og tragisk ende. Vi sørger likevel ikke som dem som ikke har noe håp, eller som har et falskt håp. (1. Tessaloniker 4: 13) Vi er heller ikke villedet av noen slags myter om at mennesket har en udødelig sjel eller fortsetter å leve ved inkarnasjon. Vi vet at Jehova har lovt ’nye himler og en ny jord hvor rettferdighet skal bo’. (2. Peter 3: 13) Gud «skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet». — Åpenbaringen 21: 4.
12. Hvordan gav Paulus uttrykk for at han trodde på oppstandelsen?
12 Hvilket håp finnes det for dem som har dødd?b Den kristne skribenten Paulus gir oss trøst og håp når han under inspirasjon skriver: «Som den siste fiende skal døden bli gjort til intet.» (1. Korinter 15: 26) Hvordan kunne Paulus være så sikker på dette? Jo, fordi han var blitt omvendt og undervist av en som var oppreist fra de døde, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 9: 3—19) Derfor kunne Paulus også si: «Ettersom døden er kommet ved et menneske [Adam], kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske [Jesus]. For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus.» — 1. Korinter 15: 21, 22.
13. Hvordan reagerte de som var vitne til Lasarus’ oppstandelse?
13 Jesu lære er til stor trøst for oss og gir oss et håp for framtiden. Hva gjorde han for eksempel i tilfellet med Lasarus? Han gikk til graven der Lasarus’ legeme hadde ligget i fire dager. Han bad en bønn, «og da han hadde sagt disse ting, ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Han som hadde vært død, kom ut med føttene og hendene ombundet med tøystrimler, og hans ansikt var ombundet med et klede. Jesus sa til dem: ’Løs ham og la ham gå’». Kan du forestille deg den glede og overraskelse som lyste av ansiktene til Marta og Maria? Naboene må ha undret seg da de så dette miraklet. Det er ikke så merkelig at mange av de tilstedeværende begynte å tro på Jesus. Men hans religiøse fiender «la . . . opp råd om å drepe ham». — Johannes 11: 41—53.
14. Hva var Lasarus’ oppstandelse et varsel om?
14 Det var mange som var vitne til at Jesus fikk i stand denne uforglemmelige oppstandelsen. Den var et varsel om den framtidige oppstandelsen som han hadde forkynt om ved en tidligere anledning: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans [Guds Sønns] røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» — Johannes 5: 28, 29.
15. Hvilket bevis hadde Paulus og Ananias for at Jesu oppstandelse hadde funnet sted?
15 Som tidligere nevnt trodde apostelen Paulus på oppstandelsen. Hvilket grunnlag hadde han for det? Han hadde tidligere vært den beryktede Saulus som forfulgte de kristne. Hans navn og rykte vakte frykt blant de troende. Var det kanskje ikke han som hadde samtykt i at den kristne martyren Stefanus ble steinet til døde? (Apostlenes gjerninger 8: 1; 9: 1, 2, 26) Men den oppstandne Kristus fikk Saulus til å besinne seg da han var på vei til Damaskus. Kristus slo ham med midlertidig blindhet, og Saulus hørte en røst som sa til ham: «’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’ Han sa: ’Hvem er du, Herre?’ Han sa: ’Jeg er Jesus, som du forfølger.’» Den oppstandne Kristus oppfordret så Ananias, som bodde i Damaskus, til å gå til det huset hvor Saulus bad, og sørge for at han fikk synet tilbake. Av personlig erfaring var derfor både Saulus og Ananias klar over at de hadde god grunn til å tro på oppstandelsen. — Apostlenes gjerninger 9: 4, 5, 10—12.
16, 17. a) Hvordan vet vi at Paulus ikke trodde på den greske forestillingen om menneskesjelens iboende udødelighet? b) Hvilket pålitelig håp gir Bibelen? (Hebreerne 6: 17—20)
16 Legg merke til hvordan Saulus, apostelen Paulus, ordla seg da han som en forfulgt kristen ble ført fram for stattholderen Feliks. I Apostlenes gjerninger 24: 15 leser vi: «Jeg har det håp til Gud . . . at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» Det er tydelig at Paulus ikke trodde på den hedenske, greske forestillingen om menneskesjelens iboende udødelighet, og at denne sjelen levde videre i en eller annen mytologisk underverden. Han trodde på og lærte også andre å tro på oppstandelsen. Det vil for noens vedkommende si at de vil få udødelig liv som åndeskapninger i himmelen sammen med Kristus, men for de aller fleste vil det si at de får komme tilbake til livet på en fullkommen jord. — Lukas 23: 43; 1. Korinter 15: 20—22, 53, 54; Åpenbaringen 7: 4, 9, 17; 14: 1, 3.
17 Bibelen gir oss altså et klart løfte og et pålitelig håp om at mange ved hjelp av oppstandelsen vil få se sine kjære igjen her på jorden, men under helt andre forhold enn nå. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4.
Praktisk hjelp til dem som sørger
18. a) Hvilket nyttig hjelpemiddel ble presentert på stevnene med temaet «Gudsfrykt»? (Se rammen.) b) Hvilke spørsmål trenger nå å bli besvart?
18 Nå har vi våre minner og vår sorg. Hva kan vi gjøre for å klare oss gjennom en vanskelig sørgetid? Hva kan andre gjøre for å hjelpe dem som sørger? Og hva kan vi gjøre for å hjelpe oppriktige, sørgende mennesker vi treffer i vår kristne tjeneste, mennesker som ikke har noe virkelig håp? Hvilke ytterligere trøsterike opplysninger kan vi finne i Bibelen angående våre kjære som har sovnet inn i døden? Det vil bli behandlet i den neste artikkelen.
[Fotnoter]
a Selskapet Vakttårnets oppslagsverk Insight on the Scriptures, bind 2, sidene 446, 447 (Hjælp til forståelse af Bibelen, sidene 1204, 1205) inneholder ytterligere opplysninger om sørgeskikker i bibelsk tid.
b Det oppstandelseshåpet som Bibelen forteller om, er mer utførlig behandlet i Insight on the Scriptures, bind 2, sidene 783—793 (Hjælp til forståelse af Bibelen, sidene 981—987).
Kan du svare på dette?
◻ Hvorfor kan vi si at døden er en fiende?
◻ Hvordan gav Guds tjenere i bibelsk tid uttrykk for sin sorg?
◻ Hvilket håp finnes det for våre kjære som har dødd?
◻ Hvilket grunnlag hadde Paulus for å tro på oppstandelsen?
[Ramme på sidene 8 og 9]
Praktisk hjelp til dem som sørger
Under stevnene med temaet «Gudsfrykt», som ble holdt i 1994/1995, presenterte Selskapet Vakttårnet en ny brosjyre som heter «Når en du er glad i, dør». Denne brosjyren er skrevet med det formål å bringe trøst til mennesker av alle nasjoner uansett hvilket språk de snakker. Som du kanskje alt har sett, redegjør den for Bibelens enkle forklaring på døden og de dødes tilstand. Enda viktigere er det at den retter oppmerksomheten mot Guds løfte ved Kristus Jesus om en oppstandelse til liv på en renset, paradisisk jord. Den er virkelig til trøst for dem som sørger. Derfor bør den være et nyttig hjelpemiddel i den kristne tjeneste og bidra til å vekke interesse og få i gang mange flere hjemmebibelstudier. Spørsmål som kan brukes under et studium, er plassert i rammer mot slutten av hvert kapittel, slik at det er enkelt å repetere de punktene som er drøftet, sammen med oppriktige, sørgende mennesker.
[Bilde på side 8]
Da Lasarus døde, gråt Jesus
[Bilde på side 9]
Jesus oppreiste Lasarus fra de døde
[Bilderettigheter på side 7]
«Den første sorg» av W. Bouguereau, fra den originale glassplaten i «Skapelsens fotodrama», 1914