Hva Bibelen sier

Finner Gud behag i å se oss lide?

TYNGET av vekten av et stort trekors vakler en mann gjennom folkemengden mens det drypper blod fra en tornekrone som han har på hodet. På «retterstedet» blir armene hans strakt ut på korset, og store nagler blir slått gjennom hendene. Han vrir seg i smerte idet naglene trenger igjennom. Korset blir reist opp, og smertene blir uutholdelige. Ifølge det filippinske bladet Panorama blir slike smertefulle ritualer gjennomført regelmessig under feiringen av den stille uke på Filippinene.

Det som er beskrevet her, er en moderne tolkning av Jesu lidelser. Men mannen spiller ikke bare en rolle i et skuespill. Naglene, blodet, tårene — alt er helt ekte.

Andre steder kan man se nidkjære katolikker som pisker seg selv offentlig fordi de ønsker å oppleve Jesu Kristi lidelser. Hvorfor? Noen gjør det i den tro at deres lidelser vil frambringe mirakler, for eksempel at noen av deres nærmeste som er syke, vil bli helbredet. Andre gjør det for å sone synder som de frykter at de ikke kan få tilgivelse for uten at deres eget blod blir utgytt. Boken The Filipinos forklarer: «Smerte er et godt rensemiddel for sinnet og sjelen. . . . Synderen skal være renset for syndene og lettet for byrdene når smertene er over.»

Men det er slett ikke bare filippinske katolikker som driver med selvpining. Mennesker i forskjellige religioner og i forskjellige land tror at selvpåførte lidelser har en viss verdi i Guds øyne.

I sin søken etter sannheten reiste for eksempel Buddha, Siddhartha Gautama, fra sin kone og sin sønn og flyktet ut i ødemarken, hvor han levde som asket i seks år. Han inntok ubekvemme, smertefulle stillinger som han holdt i timevis, og hevdet senere at han hadde levd på ett riskorn om dagen i lange tider, til han ble så tynn at han sa: «Huden på min mage klebet seg til ryggraden.» Men uansett hvor mye han torturerte seg selv, oppnådde han ikke den opplysningen han søkte.

Også de hinduiske fakirene i India utførte forskjellige botsøvelser som noen ganger var meget ekstreme — de stirret på solen til de ble blinde, eller stod på ett ben eller i andre ubekvemme stillinger i lang, lang tid. Man mente at noen asketer var så dydige at de kunne beskytte en hel by mot fiendtlige angrep.

Bibelen omtaler på sin side Ba’al-tilbedere som rispet seg selv «med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem», i et forgjeves forsøk på å få oppmerksomhet fra sin gud. — 1. Kongebok 18: 28.

«Dere skal plage deres sjeler»

Jehova gav riktignok sitt utvalgte folk befalingen: «Dere skal plage deres sjeler», men det er alminnelig enighet om at dette sikter til faste. (3. Mosebok 16: 31, NW) Slik faste var et uttrykk for sorg og anger over synder eller ble utført under vanskelige forhold. Faste var altså ikke en form for selvplaging, men et tegn på at man ydmyket seg for Gud. — Esra 8: 21.

Det var imidlertid noen jøder som feilaktig mente at det ubehaget som var forbundet med å ’plage sin sjel’, eller å faste, hadde verdi i seg selv, og at det forpliktet Gud til å gi dem noe til gjengjeld. Når de ikke fikk noen belønning, formastet de seg til å be Gud om å gi dem det de mente de hadde krav på: «Hvorfor ser du ikke at vi faster, og enser ikke at vi plager oss?» — Jesaja 58: 3.

Men de tok feil. En rett form for religiøs faste innbefattet ikke askese, at man skulle plage kroppen med sult, som om legemlig smerte eller ubehag i seg selv hadde noen verdi. Sterke følelser kan ha redusert sultfølelsen. Hvis sinnet er opptatt med presserende problemer, føler man kanskje ikke så stort behov for mat. Det viser Gud hvor sterke følelser den som faster, har.

Gleder Gud seg over selvpining?

Finner vår kjærlige Skaper behag i å se på at folk torturerer seg selv? Selv om de kristne til tider blir nødt til å ha «del i Kristi lidelser», betyr ikke det at de er ute etter problemer eller etter en martyrglorie. — 1. Peter 4: 13.

Jesus var langt fra asket. De religiøse lederne klaget fordi hans disipler ikke fastet; de anklaget ham til og med for å være «en mann som fråtser og er henfallen til vindrikking». (Matteus 9: 14; 11: 19) Jesus viste måtehold i alt han foretok seg, og stilte ikke urimelige krav, verken til seg selv eller til andre. — Markus 6: 31; Johannes 4: 6.

Det finnes ikke noe skriftsted som støtter askese, som om man kunne oppnå Guds gunst ved å nekte seg selv visse livsfornødenheter eller bekvemmeligheter. Legg merke til hva apostelen Paulus sier om det å påføre seg selv smerter: «Nettopp disse ting har riktignok et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen; men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet.» — Kolosserne 2: 23.

Da Martin Luther var munk, torturerte han seg selv i bokstavelig forstand. Senere forkastet han imidlertid slike handlinger; han sa at de fremmet den tanken at det var to veier til Gud, en høy og en lav, mens Bibelen lærte at det var bare én vei til frelse, nemlig å vise tro på Jesus Kristus og hans Far, Jehova. (Johannes 17: 3) Noen betraktet imidlertid smertefulle ritualer som en måte å frelse seg selv på.

Boken Church History in Plain Language kommer med følgende kommentar om askese: «Det hele var bygd på et feilaktig menneskesyn. Munkene mente at sjelen var lenket til kjødet som en fange som var lenket til et lik. Dette er ikke et bibelsk menneskesyn.» Ja, selve den tanken at selvpining kan behage Gud, er fremmed for Bibelen. Den har sine røtter i den gnostiske villfarelsen at alt som er forbundet med kjødet, er ondt, og bør mishandles så mye som mulig for at man skal oppnå frelse.

Jehova ønsker at vi skal være lykkelige, så tjenesten for ham har ingenting med askese å gjøre. (Forkynneren 7: 16) Derfor står det ingen steder i Bibelen at selvpining er veien til frelse. Tvert imot, Guds Ord sier uttrykkelig at det er Kristi blod og vår tro på det som renser oss for all synd. — Romerne 5: 1; 1. Johannes 1: 7.