Hva Bibelen sier
Er «Det nye testamente» antisemittisk?
EN AMERIKANSK evangelist uttalte en gang: «Den institusjonelle kirke har syndet opp gjennom store deler av sin historie og har mye å svare for på dommens dag, spesielt for den antisemittisme den har praktisert overfor det jødiske folk.»
Hvorfor har antisemittismen hatt en så lang og dyster historie, som har fortsatt like inn i det 20. århundre? Noen legger skylden på de kristne greske skrifter, som også blir kalt Det nye testamente. Dekanus ved Harvard Divinity School, Krister Stendahl, hevdet: «At . . . uttalelser i Det nye testamente har fungert som en ’guddommelig’ tillatelse til å hate jødene, er både velkjent og alminnelig anerkjent.» Selv om dette kanskje er alminnelig anerkjent, bør vi stille spørsmålet: Er det virkelig sant?
Hvem fikk skylden for Jesu død?
Noen vers i «Det nye testamente» som blir anført som bevis for at det er antisemittisk, er Matteus 27: 15—25. Der fortelles det at en jødisk folkeskare forlangte at den romerske stattholderen Pontius Pilatus skulle pælfeste Jesus. De ropte til og med: «La hans blod komme over oss og over våre barn.» Viser «Det nye testamente» her at alle jøder i det første århundre var ansvarlig for Jesu død, og at jøder for alltid skulle være kjent som ’de som drepte Kristus’?
Hvordan reagerte for det første de fleste jøder på Jesus i løpet av hans tjeneste? «Det nye testamente» viser at Jesus var umåtelig populær hos de jødiske folkeskarer, spesielt i Galilea, hvor han utførte størstedelen av sin tjeneste. (Johannes 7: 31; 8: 30; 10: 42; 11: 45) Bare fem dager før han ble arrestert og henrettet, ønsket en jødisk folkemengde ham velkommen til Jerusalem som Messias. — Matteus 21: 6—11.
Hvem var det så som ønsket å drepe Jesus? «Det nye testamente» viser at Jesus var upopulær blant overprestene og mange av fariseerne og saddukeerne fordi han avslørte deres hykleri. (Matteus 21: 33—46; 23: 1—36)a Øverstepresten Kaifas var en av de fremste av Jesu motstandere. Han hadde utvilsomt lidd et personlig økonomisk tap da Jesus kastet ut pengevekslerne fra templet. (Markus 11: 15—18) I tillegg fryktet Kaifas at Jesu popularitet blant de jødiske folkeskarene til slutt ville føre til at romerne grep inn, og at han personlig ville miste makt. (Johannes 11: 45—53) Derfor la overprestene og andre religiøse ledere hemmelige planer om å drepe Jesus, og de utleverte ham til en romersk domstol for å få ham henrettet. (Matteus 27: 1, 2; Markus 15: 1; Lukas 22: 66 til 23: 1) Så ironisk det er at Jesu popularitet hos de jødiske massene førte til hans død!
Hvordan kunne en jødisk folkemengde i betraktning av Jesu popularitet rope at de ville ha ham drept? Ettersom de fleste av Jesu tilhengere var galileere, er det mulig at den folkemengden som ønsket ham død, hovedsakelig var judeere. Galileerne var som regel godhjertete, ydmyke og liketil av natur, mens judeerne ofte var overlegne og rike og hadde høy utdannelse, spesielt i Jerusalem. Det er verdt å merke seg at Matteus avslører at folkemengden ble oppegget av «overprestene og de eldste». (Matteus 27: 20) Hvilken løgn kan de ha fortalt folkemengden som kunne opphisse dem på denne måten? Var det den løgnen de tidligere hadde kommet med under rettssaken mot Jesus, og som ble gjentatt under henrettelsen av ham, nemlig at han hadde sagt at han ville ødelegge templet? — Markus 14: 57, 58; 15: 29.b
Samfunnsansvarlighet
Hvis denne jødiske folkemengden ikke omfattet hele det jødiske folk, hvorfor sa da apostelen Peter følgende til en stor jødisk folkemengde som var samlet i Jerusalem på ukefesten omkring 50 dager senere: «Dere festet [Jesus] til en pæl ved lovløse menns hånd»? (Apostlenes gjerninger 2: 22, 23) Peter visste utvilsomt at de fleste av tilhørerne ikke hadde noe å gjøre med de begivenheter som førte til at Jesus ble henrettet. Hva mente så Peter?
Ifølge Skriftene førte et mord som det ikke var blitt gjort soning for, straffskyld over både morderen og det samfunnet som ikke gav ham den rettmessige straff. (5. Mosebok 21: 1—9) En gang ble for eksempel hele Benjamin stamme dømt for blodskyld fordi en gruppe mordere i denne stammen ikke var blitt straffet. Selv om de aller fleste av dem som tilhørte Benjamin stamme, ikke var direkte innblandet i mordet, så de gjennom fingrene med det som hadde skjedd, og bar derfor en del av ansvaret. (Dommerne 20: 8—48) Det er blitt sagt at ’den som tier, samtykker’.
På lignende måte protesterte ikke den jødiske nasjon i det første århundre mot den forbrytelsen deres ledere var skyldig i, og som de pådrog seg blodskyld for. Ved å se gjennom fingrene med overprestenes og fariseernes morderiske handlinger var hele nasjonen medansvarlig. Det var uten tvil derfor Peter oppfordret den jødiske tilhørerskaren til å vise anger.c
Hva ble konsekvensene av at jødene forkastet Jesus som Messias? Jesus sa til dem: «Deres hus [templet i Jerusalem] blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) Ja, Gud trakk sin beskyttelse tilbake, og senere ødela romerske hærer byen Jerusalem og dens tempel. Hvis en mann ødsler bort alt han eier, får det også konsekvenser for familien hans, og på lignende måte fikk tapet av Guds beskyttelse konsekvenser, ikke bare for dem som ropte at de ville ha Jesus drept, men også for familiene deres. I den forstand kom Jesu blod over dem og over deres barn. — Matteus 27: 25.
Det er imidlertid ingenting i «Det nye testamente» som antyder at framtidige generasjoner av jøder skulle bære noen spesiell skyld for Jesu død. Tvert imot; Gud viste spesiell omtanke for jødene på grunn av sin kjærlighet til deres forfader Abraham og lot dem få muligheten til å bli de første kristne. (Apostlenes gjerninger 3: 25, 26; 13: 46; Romerne 1: 16; 11: 28) Da denne muligheten senere ble utvidet til å omfatte ikke-jøder, sluttet Gud å handle med menneskene på grunnlag av hvilken nasjon de tilhører. Peter sa: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Apostelen Paulus skrev senere: «Det er nemlig ingen forskjell på jøde og greker.» (Romerne 10: 12) Jøder hadde da samme status innfor Gud som ikke-jøder, og slik er det fremdeles den dag i dag. — Jevnfør Esekiel 18: 20.
Hvorfor er det antisemittisme i kristenheten?
Det er derfor tydelig at «Det nye testamente» ikke er antisemittisk. Det inneholder snarere læren til en mann som levde og døde som jøde, og som lærte sine jødiske etterfølgere til å vise respekt for prinsippene i Moseloven. (Matteus 5: 17—19) Men hvis en ikke kan skylde på «Det nye testamente», hvorfor har det da vært en slik hårdnakket antisemittisme i kristenheten?
Selve kristendommen kan ikke klandres. På en måte som minner om de falske kristne på Judas tid, som ’vendte Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel’, har folk som hevdet at de var kristne, trukket Kristi navn ned i en hengemyr av skinnhellighet og fordomsfullhet. (Judas 4) Antisemittismen i kristenheten skyldes derfor selviske fordommer hos folk som bare har vært kristne i navnet.
Interessant nok forutsa Jesus selv at noen ville hevde at de gjorde alle slags kraftige gjerninger i hans navn, men i virkeligheten ’øvde de lovløshet’ og var ikke hans venner! (Matteus 7: 21—23) Mange av disse har prøvd å bruke «Det nye testamente» til å rettferdiggjøre sitt hat og sine fordommer, men tenkende mennesker gjennomskuer en slik falskhet.
Falske kristne vil måtte svare for sin antisemittisme overfor Gud. Men akkurat som det at det finnes falske penger, ikke er noe bevis for at det ikke finnes ekte penger, undergraver heller ikke det at det finnes falske kristne, det faktum at det også finnes sanne kristne; mennesker som er kjent for å vise kjærlighet, ikke for å være fordomsfulle. Hvorfor ikke bli kjent med slike mennesker i Jehovas vitners Rikets sal der hvor du bor?
[Fotnoter]
a Josef ben Matthias (Flavius Josefus), som var jødisk historieskriver i det første århundre, skrev at på den tid ble Israels øversteprester innsatt og avsatt av representanter for det romerske rike så ofte som én gang i året. I dette klimaet ble øversteprestens stilling forringet til et embete man søkte av selviske grunner, og som tiltrakk seg de verste elementer i samfunnet. The Babylonian Talmud dokumenterer de moralske utskeielsene til noen av disse øversteprestene. (Pesaḥim 57a) Denne talmud bemerker også fariseernes tendenser til hykleri. (Soṭah 22b)
b Jesus sa i virkeligheten til sine motstandere: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager vil jeg reise det opp.» (Johannes 2: 19—22) Men som Johannes påpeker, siktet ikke Jesus til templet i Jerusalem, men til «sitt legemes tempel». Jesus sammenlignet på denne måten sin forestående død og oppstandelse med nedrivingen og gjenoppbyggingen av en bygning. — Jevnfør Matteus 16: 21.
c Et slikt ansvar er også blitt erkjent i nyere tid. Ikke alle innbyggerne i Nazi-Tyskland var direkte innblandet i de grusomhetene nasjonen gjorde seg skyldig i. Ikke desto mindre erkjente Tyskland prinsippet om samfunnsansvarlighet og valgte frivillig å betale erstatning til dem som hadde vært ofre for nazistenes forfølgelse.
[Uthevet tekst på side 13]
Kristenhetens antisemittisme praktiseres av slike som bare er kristne i navnet
[Bilde på side 11]
Verken Jesus eller hans disipler oppmuntret til antisemittisme