ROMERBREVET

Et brev i De kristne greske skrifter fra apostelen Paulus til de kristne i Roma. Det er aldri blitt reist alvorlige innvendinger mot at brevet er skrevet av Paulus, og så å si alle bibelkommentatorer har vært enige om at boken er en autentisk del av den hellige kanon, bortsett fra noen som ikke har fått den til å stemme med sine egne trosoppfatninger. Brevet er i virkeligheten fullt ut i harmoni med de øvrige inspirerte skrifter. Paulus siterer hyppig fra De hebraiske skrifter og henviser dessuten mange ganger til dem, så det kan sies at brevet er solid fundert på De hebraiske skrifter og Kristi lære.

Hvor og når det er skrevet. Brevet er skrevet i Korint omkring år 56. Tertius tjente tydeligvis som Paulus’ sekretær og skrev etter diktat. (Ro 16: 22) Det er mulig at Føbe, som bodde i Korints havneby Kenkreai, 11 km fra Korint, overbrakte brevet til menigheten i Roma. (Ro 16: 1) Paulus hadde ennå ikke vært i Roma, noe som framgår av det han sier i kapittel 1, versene 9 til 15.

Opprettelsen av menigheten i Roma. Menigheten i Roma kan ha blitt opprettet av noen av de jødene og proselyttene fra Roma som hadde vært i Jerusalem på pinsedagen i år 33, og som hadde vært vitne til de miraklene som ledsaget utgytelsen av den hellige ånd, og hørt det som ble sagt av Peter og de andre kristne som var samlet der. (Apg 2) En annen mulighet er at noen som tok imot kristendommen på et senere tidspunkt, brakte med seg det gode budskap om Kristus til Roma; ettersom Roma var Romerrikets midtpunkt, var det mange som flyttet dit, og det var dessuten svært mange reisende og handelsmenn som kom til byen. Paulus sender hilsener til Andronikus og Junias, sine ’slektninger og medfanger’, som var «ansette menn blant apostlene», og som hadde tjent Kristus lenger enn han selv hadde gjort. Det er godt mulig at disse mennene var med på å opprette menigheten i Roma. (Ro 16: 7) Da Paulus skrev dette brevet, hadde menigheten tydeligvis eksistert en tid og var så aktiv at det ble talt om de kristne romernes tro i hele verden. – Ro 1: 8.

Formålet med brevet. Når man leser brevet, ser man tydelig at det er skrevet til en kristen menighet som bestod av både jøder og ikke-jøder. På den tiden var det mange jøder i Roma; de hadde vendt tilbake til byen etter at keiser Claudius, som hadde forvist dem, var død. Selv om Paulus ikke selv hadde vært i Roma og ikke personlig hadde erfart de problemene som menigheten stod overfor, kan han ha blitt informert om menighetens tilstand og dens problemer av sine to gode venner og medarbeidere Akvilas og Priskilla, eller av noen andre som han hadde truffet. Hans hilsener i kapittel 16 tyder på at han kjente mange av menighetens medlemmer personlig.

I sine brev gikk Paulus inn på konkrete problemer og drøftet de spørsmålene som han anså for å være viktigst for dem han skrev til. Når det gjaldt spørsmålet om motstand fra jødene, hadde han allerede skrevet til menighetene i Galatia og gjendrevet uriktige påstander, men i det brevet hadde han spesifikt tatt for seg de jødene som hevdet å være kristne, men som var «judaister» og insisterte på at ikke-jøder som ble kristne, måtte bli omskåret og pålagt å overholde visse bestemmelser i Moseloven. I menigheten i Roma var det tydeligvis ingen som samlet seg om slike synspunkter, men hos både jøder og ikke-jøder eksisterte det øyensynlig likevel en viss skinnsyke og visse følelser av overlegenhet.

Dette brevet var derfor ikke et generelt brev som Paulus skrev til menigheten i Roma uten noe spesielt formål, slik noen mener, men det drøfter åpenbart nettopp det som menigheten trengte i sin situasjon. De kristne i Roma kunne fullt ut fatte meningsinnholdet og kraften i Paulus’ veiledning, ettersom de utvilsomt kjempet med nettopp de spørsmålene som han tok opp og besvarte. Det er tydelig at han hadde til hensikt å bilegge meningsforskjellene mellom jødekristne og hedningkristne i menigheten og hjelpe dem til å nå fram til full enhet i Kristus Jesus. Men ved den måten Paulus skriver på, opplyser og beriker han leseren med kunnskapen om Gud, og han opphøyer Guds rettferdighet og ufortjente godhet og framhever Kristi opphøyde stilling i forhold til den kristne menighet og hele menneskeheten.

Alvor og varme. Angående spørsmålet om hvorvidt Romerbrevet er autentisk, har den engelske bibelkommentatoren dr. William Paley skrevet: «I et ekte Paulus-skrift til ekte konvertitter ville hans sterke ønske om å overbevise dem helt naturlig gi et slikt resultat; det er en oppriktighet og en personlighet, hvis jeg kan bruke et slikt ord, i uttrykksmåten som opphavsmannen til en kald forfalskning, etter hva jeg kan forstå, verken hadde kunnet tenke ut eller gjennomføre.» – Horæ Paulinæ, 1790, s. 50.

Meget åpenhjertig og direkte skisserer Paulus opp jødenes stilling og viser at jøder og ikke-jøder står på like fot innfor Gud. I den forbindelse må han nødvendigvis si en del ting som jøder vil kunne ta anstøt av. Men hans kjærlighet til sine landsmenn og hans varme følelser for dem kommer til uttrykk ved den taktfulle måten han håndterer disse spørsmålene på. Når han sier noe om Moseloven eller om jødene som kan lyde nedsettende, følger han taktfullt opp med en uttalelse som mildner det han har sagt.

Når han for eksempel sier: «Den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet», tilføyer han: «Hva er da jødens fortrinn, eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye, på enhver måte. Først og fremst fordi de ble betrodd Guds hellige utsagn.» (Ro 2: 28; 3: 1, 2) Når han sier: «Et menneske blir erklært rettferdig ved tro, uten lovgjerninger», skynder han seg å legge til: «Opphever vi da lov ved vår tro? Måtte det aldri skje! Tvert imot, vi stadfester lov.» (3: 28, 31) Etter uttalelsen: «Men nå er vi blitt løst fra Loven», spør han: «Er Loven synd?», og svarer: «Måtte det aldri bli slik! Jeg ville i virkeligheten ikke ha lært synden å kjenne hvis det ikke hadde vært for Loven.» (7: 6, 7) Og i kapittel 9, versene 1 til 3, uttrykker han den største hengivenhet for sine kjødelige brødre, jødene, som det er mulig å uttrykke: «Jeg sier sannheten i Kristus; jeg lyver ikke, ettersom min samvittighet vitner sammen med meg i hellig ånd, at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv, liksom den som er forbannet, var skilt fra Kristus til gagn for mine brødre, mine slektninger etter kjødet.» – Sml. også Ro 9: 30–32 med 10: 1, 2 og 10: 20, 21 med 11: 1–4.

Et studium av boken viser altså at dette ikke er noen planløs eller formålsløs drøftelse, men en avhandling med en hensikt og et emne, og at man ikke kan forstå noen isolert del av den fullt ut uten å studere hele boken og kjenne til formålet med den. Paulus legger vekt på Guds ufortjente godhet ved Kristus og understreker at det bare er ved Guds ufortjente godhet og ved tro at et menneske kan bli erklært rettferdig; han påpeker at verken jøde eller ikke-jøde har noe grunnlag for å rose seg eller for å heve seg over andre. Han advarer strengt de hedningkristne mot å få høye tanker om seg selv fordi de har nytt godt av at jødene ikke tok imot Kristus, slik at ikke-jøder har fått muligheten til å bli lemmer på Kristi legeme. Han sier: «Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet overfor dem som falt, men Guds godhet overfor deg, forutsatt at du forblir i hans godhet; ellers vil også du bli hogd av.» – Ro 11: 22.

[Ramme på side 699]

HOVEDPUNKTER I ROMERNE

Et brev som forklarer at rettferdighet ikke er et resultat av avstamning eller av lovgjerninger i samsvar med Moseloven, men oppnås ved tro på Jesus Kristus og som følge av Guds ufortjente godhet

Skrevet ca. år 56, omkring 20 år etter at de første ikke-jøder ble kristne

Rettferdighet oppnås ved tro på Jesus Kristus og som følge av Guds ufortjente godhet (1: 1 til 11: 36)

Tro er en forutsetning for frelse: «Den rettferdige – ved tro skal han leve»

Selv om jødene ble svært begunstiget av Gud, kunne de ikke oppnå rettferdighet ved hjelp av Moseloven

Både jøder og ikke-jøder er underlagt synden – «det er ingen som er rettferdig, ikke en eneste»

Ved Guds ufortjente godhet kan både jøder og ikke-jøder bli erklært rettferdige som en fri gave når de har tro, akkurat som Abraham ble tilregnet rettferdighet som følge av tro – og det allerede før han ble omskåret

Menneskene har arvet synd og død fra ett menneske, Adam; gjennom ett menneske, Jesus, blir mange syndere erklært rettferdige

Dette betyr ikke at det er tillatt å synde; den som fortsetter å være en slave for synden, er ikke en slave for rettferdigheten

De som tidligere har vært underlagt Moseloven, er «gjort døde for Loven» ved Kristi legeme; de må vandre i harmoni med ånden, idet de lar legemets syndige gjerninger dø

Moseloven tjente det formål at den gjorde synden kjent; frelse fra synden kan bare oppnås ved Kristus

De som skal være i forening med Kristus, blir kalt og erklært rettferdige av Gud; hans ånd vitner om at de er hans sønner

Det kjødelige Israel har mottatt løftene, men de fleste kjødelige israelitter prøver å oppnå rettferdighet ved Loven, og derfor blir bare en rest av dem frelst; for å bli frelst må man offentlig kunngjøre at man tror på Kristus

Illustrasjonen om oliventreet viser hvordan det kjødelige Israels mangel på tro har gitt ikke-israelitter muligheten til å bli podet inn, slik at det sanne Israel kan bli frelst

Holdningen til de høyere myndigheter, en selv og ens neste (12: 1 til 15: 13)

Framstill ditt legeme som et offer som er antagelig for Gud, forny ditt sinn, bruk dine gaver i tjenesten for Gud, vis kjærlighet, vær glødende i ånden, hold ut og fortsett å overvinne det onde med det gode

Underordne deg under de høyere myndigheter

De kristne skal elske hverandre, og de må vandre sømmelig og ikke på forhånd legge planer med tanke på kjødets begjær

Døm ikke andre i forbindelse med slikt som er opp til hver enkelts samvittighet; misbruk på den annen side ikke din kristne frihet, slik at du får dem som har en svak samvittighet, til å snuble

La deg lede av Kristi eksempel ved at du ikke er deg selv til behag; vær villig til å bære andres svakheter ved å gjøre det som er godt til andres oppbyggelse

Paulus’ kjærlige interesse for menigheten i Roma (15: 14 til 16: 27)

Paulus skriver brevet for å fullføre sitt oppdrag som en hedningenes apostel og for at folk fra nasjonene skal kunne være et antagelig offer for Gud

Ettersom Paulus ikke lenger har noe distrikt hvor det gode budskap ikke er blitt forkynt, vil han gjerne realisere det ønsket han lenge har hatt om å komme til Roma og deretter reise til Spania, men først skal han reise til Jerusalem for å overbringe et bidrag fra brødrene i Makedonia og Akaia til de hellige

Paulus sender en rekke personlige hilsener til forskjellige troende og oppfordrer brødrene til å unngå dem som volder splittelser, og til å være vise med hensyn til det som er godt