Oppstandelsen — et strålende håp for framtiden

TROEN på en oppstandelse er utbredt. Islams hellige bok, Koranen, vier et helt kapittel til oppstandelsen. I kapittel (sure) 75 sies det blant annet: «Jeg sverger ved Oppstandelsens dag . . . Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler? . . . han spør: ’Når kommer så Oppstandelsens dag?’ . . . Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?» — Kapittel 75: 1—6, 39, ifølge Einar Bergs oversettelse.

Et leksikon inneholder følgende opplysning: «I zoroastrismen inngår en tro på at det onde til slutt skal bli overvunnet, at det skal finne sted en alminnelig oppstandelse og en endelig dom, og at en renset verden skal bli gjenopprettet for de rettferdige.» — The New Encyclopædia Britannica.

I det jødiske oppslagsverket Encyclopaedia Judaica blir oppstandelseshåpet omtalt som «troen på at de døde til slutt skal bli legemlig gjenopplivet og få leve på jorden». Det samme oppslagsverket peker også på at troen på at menneskene har en udødelig sjel, en tro som er blitt antatt i jødedommen, medfører et dilemma. Det innrømmes i dette verket: «Troen på oppstandelsen og troen på sjelens udødelighet er i bunn og grunn i strid med hverandre.»

Ifølge hinduismen gjennomgår menneskene en rekke gjenfødelser, eller reinkarnasjoner. Hvis dette skulle være mulig, måtte menneskene ha en sjel som lever videre etter døden. I hinduenes hellige bok Bhagavadgita står det: «Vit at det, som har utbredt hele altet, er uforgjengelig; ingen er i stand til å tilintetgjøre dette uforgjengelige. Forgjengelige er disse legemer som huser den evige, uforgjengelige, uendelige sjel.» — Det står skrevet, «Utdrag av Bhagavadgita».

Buddhismen skiller seg (i sin opprinnelige form) fra hinduismen ved at den avviser at det finnes en udødelig sjel. Likevel tror mange buddhister i Det fjerne østen i vår tid på en udødelig sjel og sjelevandring.a

Forvirring angående læren om oppstandelsen

Under begravelsesseremonier som blir forrettet i kristenheten, blir det ofte både snakket om at sjelen er noe som lever videre etter døden, og at det forestår en oppstandelse. Prester i den anglikanske kirke sier for eksempel vanligvis: «Ettersom det har behaget Den allmektige Gud i sin store barmhjertighet å ta til seg sjelen til vår kjære bror som nå har gått bort, overgir vi derfor hans legeme til jorden — jord til jord, aske til aske, støv til støv, i det sikre og visse håp om oppstandelsen til evig liv, ved vår Herre Jesus Kristus.» — The Book of Common Prayer.

Denne uttalelsen kan få en til å undres på hva Bibelen egentlig lærer — om den lærer at det skal finne sted en oppstandelse, eller om den lærer at mennesket har en udødelig sjel. Legg merke til hva en fransk protestantisk professor, Oscar Cullmann, skriver: «Det er en radikal forskjell mellom den kristne forventning om de dødes oppstandelse og den greske troen på sjelens udødelighet. . . . Selv om kristenheten senere opprettet en forbindelse mellom disse to oppfatningene og de kristne i sin alminnelighet i dag blander dem fullstendig sammen, ser jeg ingen grunn til å skjule hva jeg og de fleste forskere betrakter som sannheten. . . . Ånden og tanken i Det nye testamente er fullstendig dominert av troen på oppstandelsen. . . . Hele mennesket, som virkelig er dødt, blir ført tilbake til livet ved en ny skapelseshandling fra Guds side.» — Immortalité de l’âme ou Résurrection des morts?

Det er ikke så merkelig at folk i sin alminnelighet er i villrede med hensyn til hva de skal tro om døden og oppstandelsen. For å få klarhet i saken er det nødvendig å søke opplysninger i Bibelen, som inneholder sannheter som er åpenbart av menneskenes Skaper, Jehova Gud. Der kan vi lese beretninger om flere mennesker som er blitt oppreist fra de døde. La oss undersøke fire av disse beretningene og se hva de lærer oss.

«Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse»

I brevet til jøder som var blitt kristne, skrev apostelen Paulus at noen troende kvinner hadde fått «sine døde tilbake ved oppstandelse». (Hebreerne 11: 35) En av disse kvinnene bodde i Sarefat, en fønikisk by i nærheten av Sidon ved middelhavskysten. Hun var en enke som viste Guds profet Elia gjestfrihet og gav ham mat selv om det rådde en hard hungersnød på den tiden. Denne kvinnens sønn ble syk og døde. Elia bar ham straks opp på takkammeret hvor han bodde, og bønnfalt Jehova om å gi gutten livet tilbake. Det skjedde et mirakel, og gutten ble levende igjen. Elia gav barnet tilbake til moren og sa: «Se, sønnen din lever.» Hvordan reagerte hun? Hun sa: «I sannhet, nå vet jeg virkelig at du er en Guds mann, og at Jehovas ord i din munn er sant.» — 1. Kongebok 17: 22—24.

Nesten 100 kilometer sør for Sarefat bodde et gavmildt ektepar som tok seg av Elias etterfølger, profeten Elisja. Hustruen var en fremtredende kvinne i sin hjemby, Sjunem. Hun og hennes mann var enige om å skaffe Elisja losji i et takkammer i huset sitt. De var barnløse, men opplevde så den glede at kvinnen fødte en sønn. Da gutten ble større, var han ofte ute på marken sammen med sin far og høstfolkene. En dag ble familien rammet av en stor sorg. Gutten jamret over at han hadde vondt i hodet. En tjener bar ham hjem til moren. Hun tok ham på fanget, men etter en stund døde han. Den ulykkelige moren bestemte seg for å søke hjelp hos Elisja. Sammen med en tjener drog hun nordvestover mot Karmel-fjellet, hvor Elisja oppholdt seg.

Profeten var straks villig til å hjelpe henne og sendte sin tjener, Gehasi, i forveien. Gehasi konstaterte at gutten var død. Elisja og kvinnen kom etter, og hva skjedde da de til slutt nådde fram til Sjunem? I beretningen i 2. Kongebok 4: 32—37 heter det: «Omsider kom Elisja inn i huset, og se, gutten var død og var blitt lagt på sengen hans. Så gikk han inn og lukket døren bak dem begge og begynte å be til Jehova. Til slutt steg han opp og la seg over barnet, idet han la sin munn mot hans munn og sine øyne mot hans øyne og sine hender mot hans hender og holdt seg bøyd over ham, og gradvis ble barnets kropp varm. Så begynte han igjen å gå omkring i huset, én gang den ene veien og én gang den andre veien, og deretter steg han opp og bøyde seg over ham. Og gutten begynte å nyse, hele sju ganger, og deretter åpnet gutten øynene. Han ropte nå på Gehasi og sa: ’Kall på den sjunamittiske kvinnen.’ Da kalte han på henne, og hun kom inn til ham. Så sa han: ’Løft opp sønnen din.’ Og hun kom da inn og falt ned for hans føtter og bøyde seg til jorden for ham, og deretter løftet hun opp sønnen sin og gikk ut.»

Akkurat som enken i Sarefat var også kvinnen fra Sjunem klar over at det som hadde skjedd, var en følge av Guds makt. Begge disse kvinnene erfarte en stor glede da Gud bevirket at deres kjære barn ble levende igjen.

Noen som ble oppreist fra de døde på Jesu tid

Omkring 900 år senere ble et menneske oppreist fra de døde like nord for Sjunem, utenfor den lille byen Nain. En gang da Jesus Kristus og hans disipler var på vei fra Kapernaum og nærmet seg byporten i Nain, støtte de på et begravelsesfølge, og Jesus fikk se en enke som hadde mistet sin eneste sønn. Jesus sa at hun ikke skulle gråte mer. Lukas, som var lege, forteller hva som deretter skjedde: «Så gikk han [Jesus] fram og rørte ved båren, og bærerne stanset, og han sa: ’Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!’ Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor.» (Lukas 7: 14, 15) De som var vitne til dette miraklet, æret Gud. Nyheten om det som hadde skjedd, spredte seg i Judea og området der omkring. Disiplene til døperen Johannes fikk høre om det og fortalte Johannes om dette miraklet. Han sendte to av dem av sted for at de skulle finne Jesus og spørre ham om han var den Messias som skulle komme. Jesus sa til dem: «Gå av sted og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde får  synet, uføre går, spedalske blir renset, og døve hører, døde blir oppreist, og for fattige blir det gode budskap forkynt.» — Lukas 7: 22.

Det av Jesu oppstandelsesmirakler som er best kjent, er det som fant sted da han oppreiste sin nære venn Lasarus. I dette tilfellet varte det en stund fra Lasarus døde, til Jesus kom fram dit familien hans bodde. Da Jesus omsider kom til Betania, hadde Lasarus vært død i fire dager. Jesus sa at den steinen som dekket inngangen til gravkammeret, skulle fjernes. Da sa Marta betenkt: «Herre, det lukter sikkert allerede av ham, for det er fjerde dagen.» (Johannes 11: 39) Det at Lasarus’ legeme antagelig hadde begynt å gå i oppløsning, var ikke til hinder for at han ble oppreist fra de døde. På Jesu befaling skjedde det at «han som hadde vært død, kom ut med føttene og hendene ombundet med tøystrimler» og med ansiktet ombundet med et klede. Den måten Jesu fiender deretter reagerte på, viser at det avgjort var Lasarus som var blitt levende igjen. — Johannes 11: 43, 44; 12: 1, 9—11.

Hva kan vi slutte oss til av disse fire beretningene om gjenoppvekkelse av døde mennesker? Hver og én av dem som ble oppreist, ble levende igjen som den samme personen han tidligere hadde vært. Alle ble gjenkjent, også av sine nærmeste slektninger. Ingen av de oppstandne sa noe om at de hadde opplevd noe i den korte tiden de hadde vært døde. Ingen snakket om noen reise til en annen verden. Alle var tydeligvis sunne og friske da de ble levende igjen. Det virket for dem som om de hadde sovet en stund og deretter hadde våknet igjen, slik Jesus antydet. (Johannes 11: 11) Likevel gikk det jo slik at de alle døde igjen etter en tid.

Gjenforening med dem som har stått oss nær — en oppløftende framtidsutsikt

Like etter det forferdelige tapet av Owen, som er omtalt i den forrige artikkelen, var hans far på besøk hos en nabo. Der lå det en løpeseddel på et bord, og han så at den gjaldt et foredrag med tittelen «Hvor er de døde?» — et foredrag som Jehovas vitner skulle arrangere. Dette var noe som appellerte til ham. Det var jo akkurat dette spørsmålet han var opptatt av. Han gikk og hørte foredraget og fant virkelig trøst i Bibelens lære. Han fikk vite at de døde ikke lider. Han ble klar over at de døde, deriblant Owen, ikke blir pint i et brennende helvete eller blir tatt opp til himmelen av Gud for å bli engler, men at de befinner seg i graven til tiden er inne til at de skal bli vekket opp igjen i oppstandelsen. — Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4.

Er din familie blitt rammet av en stor sorg? Undrer du deg i likhet med Owens far på hvor dine avdøde kjære nå er, og hvilke muligheter det er for å få se dem igjen? I så fall oppfordrer vi deg til å undersøke hva Bibelen videre sier om oppstandelsen. Kanskje du lurer på når oppstandelsen kommer til å finne sted, og hvem som egentlig vil få nyte godt av den? Disse og andre spørsmål blir drøftet i de neste artiklene.

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Elia bad Jehova om at en gutt måtte få livet tilbake

[Bilde på side 5]

Jehova benyttet Elisja til å gjenoppvekke en sjunamitts sønn

[Bilde på side 6]

Jesus gjenoppvekket sønnen til enken i Nain

[Bilde på side 7]

I oppstandelsen vil menneskene bli gjenforent med sine kjære