Et liv etter døden — hvordan, hvor og når?
MENNESKENES Skaper og Livgiver har gitt en garanti for at døden ikke behøver å bety at man mister livet for godt. Gud forsikrer oss om at det er mulig for mennesker å få livet tilbake, ikke for på nytt å leve bare et kort liv, men med mulighet til å slippe å dø igjen! Apostelen Paulus sa, likefram og tillitsfullt: «Han [Gud] har gitt en garanti til alle mennesker i og med at han har oppreist ham [Kristus Jesus] fra de døde.» — Apostlenes gjerninger 17: 31.
Likevel er det fortsatt tre grunnleggende spørsmål som krever et svar: Hvordan kan en som er død, få livet tilbake? Når skal dette skje? Hvor får man livet tilbake? Verden over er det blitt gitt forskjellige svar på disse spørsmålene, men for å kunne avgjøre hva som er sant, er det viktig å ha en riktig forståelse av hva som egentlig skjer med et menneske idet det dør.
Udødelighet?
Det er en utbredt oppfatning at en del av mennesket er udødelig, og at det bare er legemet som dør. Det har du sikkert hørt at noen har sagt. Den delen som skal være udødelig, blir omtalt enten som «sjelen» eller som «ånden». Man mener at den lever videre når legemet dør, og at den går inn i en annen tilværelse et annet sted. Denne læren skriver seg imidlertid ikke fra Bibelen. Det er riktig at personer som det blir fortalt om i Bibelens hebraiske skrifter, hadde håp om et liv etter døden, men ikke i den forstand at en udødelig del av dem skulle leve videre. De så tillitsfullt fram til at de en gang i framtiden skulle få liv på jorden igjen ved et oppstandelsesmirakel.
Patriarken Abraham hadde sterk tro på en framtidig oppstandelse av de døde. I forbindelse med det at Abraham var villig til å ofre sin sønn Isak som brennoffer, sier Hebreerne 11: 17—19: «Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak . . . Men han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde; og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte» — i og med at Gud ikke krevde at ofringen ble gjennomført. Også profeten Hosea skrev noe som vitner om at israelittene allerede på et tidlig tidspunkt trodde på en framtidig oppstandelse (ikke fortsatt eksistens umiddelbart i en åndeverden): «Av Sjeols hånd [Sjeol: menneskehetens felles grav] skal jeg løskjøpe dem; fra døden skal jeg vinne dem tilbake.» — Hosea 13: 14.
Når kom så forestillingen om at menneskene har iboende udødelighet, inn i jødisk tenkning og tro? Oppslagsverket Encyclopaedia Judaica innrømmer: «Det var trolig på grunn av gresk innflytelse at læren om sjelens udødelighet kom inn i jødedommen.» Men enda på Jesu tid var det noen gudfryktige jøder som trodde på og så fram til en framtidig oppstandelse. Dette framgår tydelig av den samtalen Jesus hadde med Marta i forbindelse med at hennes bror Lasarus var død: «Marta sa så til Jesus: ’Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.’ . . . Jesus sa til henne: ’Din bror skal oppstå.’ Marta sa til ham: ’Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.’» — Johannes 11: 21—24.
Hvilken tilstand befinner de døde seg i?
Det er ikke nødvendig å gjette seg til svaret på dette spørsmålet heller. Bibelen gir et ukomplisert svar: De døde «sover»; de er uten bevissthet og helt fri for følelse og kunnskap. Dette blir ikke lagt fram på en snirklete og uforståelig måte i Bibelen. Se bare på disse enkle og lettforståelige skriftstedene: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting . . . Alt det din hånd finner å gjøre, gjør det med din kraft, for det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol, det sted som du går til.» (Forkynneren 9: 5, 10) «Sett ikke deres lit til fornemme eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse. Hans ånd farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.» — Salme 146: 3, 4.
Det er derfor ikke så merkelig at Jesus Kristus omtalte døden som en søvn. Apostelen Johannes gjengir en samtale mellom Jesus og disiplene: «Han sa . . . til dem: ’Lasarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.’ Disiplene sa derfor til ham: ’Herre, hvis han er gått til hvile, kommer han til å bli frisk.’ Jesus hadde imidlertid talt om hans død. Men de trodde at han talte om søvnens hvile. Da sa Jesus derfor rett ut til dem: ’Lasarus er død.’» — Johannes 11: 11—14.
Hele mennesket dør
Når et menneske dør, er det hele mennesket, ikke bare kroppen, som dør. På grunnlag av klare uttalelser i Bibelen må vi trekke den slutning at menneskene ikke har noen udødelig sjel som lever videre når de dør. Bibelen viser tydelig at sjelen kan dø. «Se, alle sjelene — meg hører de til. Som farens sjel, så også sønnens sjel — meg hører de til. Den sjel som synder — den skal dø.» (Esekiel 18: 4) Ordene «udødelig» og «udødelighet» blir aldri brukt i Bibelen om noe iboende trekk ved menneskenaturen.
Et katolsk oppslagsverk gir noen interessante opplysninger om det hebraiske og det greske ordet som blir oversatt med «sjel» i Bibelen: «Sjelen er i GT [Det gamle testamente] nepeš og i NT [Det nye testamente] [psy·khẹ]. . . . Nepeš er avledet av et gammelt rotord som trolig betyr å puste, og . . . fordi det er åndedrettet som skiller en som lever, fra en som er død, kom nepeš til å betegne livet eller jeget eller ganske enkelt det å leve som et individ. . . . Det [er ikke] tale om noen dikotomi [todeling] i form av kropp og sjel i GT. Israelitten så tingene som noe konkret, i sin helhet, og han betraktet følgelig menneskene som personer og ikke som sammensetninger. Ordet nepeš [nẹ·fesj], som riktignok er oversatt med vårt ord ’sjel’, sikter aldri til en ’sjel’ atskilt fra legemet eller personen. . . . Ordet [psy·khẹ] er det ordet i NT som tilsvarer nepeš. Det kan bety livsprinsippet, selve livet eller det levende vesen.» — New Catholic Encyclopedia.
Ut fra dette forstår du sikkert at et menneske, en levende sjel, opphører å eksistere i dødsøyeblikket. Kroppen vender tilbake til ’støvet’, til jordens grunnstoffer, enten forholdsvis langsomt, ved begravelse og forråtnelse, eller raskt, ved kremasjon. Jehova sa til Adam: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1. Mosebok 3: 19) Hvordan kan det så være mulig å få et liv etter døden? Det er mulig fordi Gud bevarer dem som dør, i sitt minne. Jehova har jo den makt og de evner som skal til for å skape mennesker, så det skulle ikke overraske oss at han er i stand til å bevare opplysninger om den enkeltes livsmønster i sitt minne. Ja, muligheten til å bli levende igjen avhenger av Gud.
Det er nettopp dette som ligger i begrepet «ånd», når Bibelen sier at ånden går tilbake til Gud, som gav den. Som det heter i boken Forkynneren i Bibelen: «Da vender støvet tilbake til jorden, slik som det var, og ånden vender tilbake til den sanne Gud, som gav den.» — Forkynneren 12: 7.
Det er bare Gud som kan gi liv. Da Jehova Gud skapte det første menneske, Adam, i Edens hage og blåste «livspust» inn i hans nese, i tillegg til at han fylte lungene hans med luft, sørget han for at livskraften satte liv i alle cellene i Adams kropp. (1. Mosebok 2: 7) Fordi denne livskraften kan bli ført videre fra foreldre til barn, er det riktig å si at det er Gud som har gitt oss livet, selv om han har gjort det gjennom foreldrene våre.
Oppstandelsen — grunn til stor glede
Vi må ikke forveksle læren om en oppstandelse med læren om reinkarnasjon, som det ikke finnes støtte for i De hellige skrifter. Læren om reinkarnasjon går ut på at man blir gjenfødt til én eller flere tilværelser etter hverandre, enten på et høyere eller på et lavere plan enn det forrige, avhengig av hvordan man har levd før. Ifølge denne læren kan man bli «gjenfødt» enten som et menneske eller som et dyr. Dette er i strid med Bibelens lære.
Ordet «oppstandelse» er en oversettelse av det greske ordet a·nạ·sta·sis, som bokstavelig betyr «å stå opp igjen». (Til hebraisk har man oversatt dette uttrykket med techi·yạth ham·me·thịm, som betyr «gjenopplivning av de døde».) Oppstandelsen innebærer at den enkeltes livsmønster blir satt i virksomhet på nytt. Gud har bevart opplysningene om dette livsmønsteret i sitt minne. Den enkelte blir gjenreist enten med et menneskelig eller med et åndelig legeme, alt etter hva som er Guds vilje med vedkommende, men beholder sin identitet og personlighet og får de samme minner som han hadde idet døden inntraff.
Bibelen omtaler altså to slags oppstandelse. Den ene er en oppstandelse til himmelsk liv med et åndelig legeme, noe som forholdsvis få får del i. Jesus Kristus fikk en slik oppstandelse. (1. Peter 3: 18) Og han viste at også noen utvalgte blant dem som fulgte i hans fotspor, skulle få en slik oppstandelse. De første som ble utvalgt, var apostlene, som Jesus gav dette løftet: «Jeg går bort og bereder et sted for dere . . . jeg [kommer] igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» (Johannes 14: 2, 3) Bibelen omtaler dette som «den første oppstandelse»; den er først både hva tid og hva betydning angår. Bibelen omtaler dem som får del i en slik oppstandelse til himmelsk liv, som Guds prester og som Kristi Jesu medkonger. (Åpenbaringen 20: 6) «Den første oppstandelse» er forbeholdt et begrenset antall mennesker, og Bibelen viser at det bare er 144 000 som blir utvalgt, hvorav alle er trofaste menn og kvinner. De kommer til å være slike som like til døden har bevist sin ulastelighet overfor Jehova Gud og Kristus Jesus, og som aktivt har forkynt for andre om sin tro. — Åpenbaringen 14: 1, 3, 4.
De dødes oppstandelse blir årsak til uendelig stor lykke for dem som blir oppreist til liv i himmelen. Men lykken begrenser seg ikke til dem, for det er også gitt løfte om en oppstandelse til liv her på jorden. De som får en oppstandelse, slutter seg til et uavgrenset antall mennesker som overlever avslutningen på den nåværende, onde ordning. Etter at apostelen Johannes i et syn hadde sett den lille gruppen som får en oppstandelse til himmelsk liv, fikk han i et nytt syn se «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». Det kommer virkelig til å bli årsak til stor glede at millioner, kanskje milliarder, blir oppreist til liv igjen her på jorden! — Åpenbaringen 7: 9, 16, 17.
Når finner oppstandelsen sted?
Gleden og lykken ville bli kortvarig hvis de døde ble oppreist på en jord som var fylt av stridigheter, blodsutgytelser, forurensning og vold, altså under slike forhold som vi har på jorden i dag. Oppstandelsen må vente til det er blitt dannet «en ny jord». Tenk deg en klode som er renset for de menneskene og de institusjonene som fram til nå har sett ut til å være fast bestemt på å ødelegge og vandalisere jorden, for ikke å snakke om de utallige lidelser de har påført jordens innbyggere. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 11: 18.
Den alminnelige oppstandelse må derfor ennå høre framtiden til. Den gode nyheten er at det ikke er lenge igjen. Først må riktignok den nåværende, onde tingenes ordning ende, men kjensgjerningene viser at ’den store trengsel’ plutselig bryter ut i meget nær framtid. Den skal kulminere i «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag», Harmageddon. (Matteus 24: 3—14, 21; Åpenbaringen 16: 14, 16) I denne krigen kommer all ondskap til å bli fjernet fra den herlige jordkloden. Deretter følger Kristi Jesu tusenårige styre, da jorden gradvis skal bli til et paradis.
Bibelen viser at det er under dette tusenårsriket oppstandelsen skal finne sted. Da kommer et løfte som Jesus gav mens han var her på jorden, til å bli oppfylt: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut . . . til en . . . oppstandelse.» — Johannes 5: 28, 29.
Hvordan oppstandelseshåpet virker
For et fantastisk framtidshåp utsiktene til en oppstandelse gir grunnlag for! Det at det skal komme en tid da de døde blir oppreist til liv igjen, er virkelig til oppmuntring for oss når vi kjemper med alderdomssvakhet, sykdom, plutselige ulykker, sorg og det press og de problemer som ellers måtte møte oss i hverdagen. Dette håpet fjerner dødens brodd — ikke så å forstå at vi ikke sørger, men vi sørger på en annen måte enn de som ikke har noe framtidshåp. Apostelen Paulus peker på nettopp dette at oppstandelseshåpet er til trøst for en, når han sier: «For øvrig, brødre, vil vi ikke at dere skal være uvitende om dem som sovner inn i døden, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp. For når vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud også føre dem som ved Jesus har sovnet inn i døden, fram sammen med ham.» — 1. Tessaloniker 4: 13, 14.
Vi har kanskje allerede erfart at følgende uttalelse av orientaleren Job er korrekt: «Og han er lik noe råttent som tæres bort, lik en kledning som en møll spiser opp. Mennesket, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. Lik en blomst er han kommet fram og blir han skåret av, og han flykter som skyggen og blir ikke stående.» (Job 13: 28 til 14: 2) Også vi er klar over at det er stor usikkerhet knyttet til livet, og at «tid og uforutsett hendelse» kan ramme hvem som helst. (Forkynneren 9: 11) Det er vel ingen som liker tanken på å eldes og dø. Men det sikre håpet om en oppstandelse hjelper oss til å bekjempe en altfor sterk frykt for å dø.
Fatt derfor mot! Det kan være at du vil måtte sove i døden en stund, men se lenger fram, og tenk på utsiktene til å få livet tilbake ved hjelp av oppstandelsesmiraklet. Du kan tillitsfullt se fram til å få et liv som aldri tar slutt, og dette kan du få oppleve i nær framtid!