Hva Bibelen sier
Er det galt å sørge?
«Jeg tror fullt og fast på oppstandelseshåpet, og jeg trodde at det ville være galt å gi uttrykk for min sorg i andres påsyn, og at jeg dermed ville gi dem grunn til å tvile på at jeg hadde et så sterkt håp. Jeg mente at hvis jeg virkelig trodde på oppstandelsen, ville jeg ikke ta tapet så tungt.» — CHARLENE, SOM HAR VÆRT EN DØPT KRISTEN I OVER 21 ÅR.
NÅR en du er glad i, dør, kan det dukke opp følelser og holdninger som du ikke har regnet med — frykt, sinne, skyldfølelse og depresjon. Bibelens oppmuntrende løfte om at de døde skal bli oppreist til liv på en paradisisk jord under Guds rikes styre, kan dempe sjokket for en kristen. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 21: 1—4) Men som det framgår av det Charlene sa, er det noen kristne som bærer en unødvendig byrde når de har mistet en av sine nærmeste — følelsen av at det er galt å sørge, at det å sørge på en eller annen måte røper mangel på tro på Bibelens løfte om en oppstandelse.
Men hva sier Bibelen om det å sørge? Er det galt å sørge når en mister en av sine nærmeste?
De sørget
Abraham er godt kjent for sin tro. Da han ble prøvd, «så godt som ofret [han] Isak». (Hebreerne 11: 17; 1. Mosebok 22: 9—13) Så vidt vi vet, hadde det ikke på det tidspunkt skjedd før at noen hadde fått en oppstandelse, men Abraham hadde tro på at Gud om nødvendig «kunne oppreise [sønnen] fra de døde». (Hebreerne 11: 19) Cirka 12 år etter at Abrahams tro var blitt prøvd, døde hans kone, Sara. Hvordan reagerte denne troens mann? Bibelen forklarer at han «sørget og gråt over Sara».a (1. Mosebok 23: 2) Ja, denne mannen som hadde tro på at Gud kunne oppreise de døde, la ikke skjul på at han sørget. Abraham blir likevel holdt fram som et særlig godt eksempel når det gjelder tro. — Hebreerne 11: 8—10.
Et av de mest rørende eksempler på det å sørge åpenlyst har vi i Jesus Kristus selv. Vi leser om hva som skjedde da Lasarus, en nær venn av Jesus, døde: «Da Maria så kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: ’Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.’ Da nå Jesus så at hun gråt, og at de jødene som kom sammen med henne, gråt, sukket han i ånden og ble opprørt; og han sa: ’Hvor har dere lagt ham?’ De sa til ham: ’Herre, kom og se.’ Jesus lot tårene strømme.» — Johannes 11: 32—35.
Det gjør en virkelig varm om hjertet å se at Guds fullkomne Sønn ikke skammet seg over å sørge i andres påsyn. Det ordet i grunnteksten som er gjengitt med «lot tårene strømme» (da·kryʹo), betyr «å felle tårer i stillhet». Det som er så bemerkelsesverdig, er at Jesus hadde oppreist to personer tidligere — sønnen til en enke i Nain og datteren til Jairus — og han aktet absolutt å oppreise Lasarus. (Lukas 7: 11—15; 8: 41, 42, 49—55; jevnfør Johannes 11: 11.) Like før hadde han sagt til Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør.» (Johannes 11: 25) Likevel ble Jesus grepet av så sterke følelser at øynene strømmet over av tårer.
Noe som er enda viktigere, er at Jesus er «det nøyaktige bilde av selve [Jehovas] vesen». (Hebreerne 1: 3) De ømme og dype følelsene Jesus fikk da han mistet en som stod ham nær, tegner derfor et rørende bilde av vår himmelske Far, Jehova. De viser at det skjærer Gud i hjertet når hans tjenere sørger. — Jevnfør Salme 56: 9.
Det er derfor tydelig at det ikke er galt av deg å sørge når en du er glad i, dør. Abraham sørget og gråt da Sara døde. Jesus sørget i andres påsyn da Lasarus døde. Jehova Gud forstår vår smerte, for «han har omsorg» for oss. — 1. Peter 5: 7.
Hva så med det kristne håp? Spiller ikke håpet noen rolle?
’Sørger ikke slik som de andre’
Da noen i den kristne menighet i Tessalonika sørget over tapet av noen trosfeller i det første århundre, prøvde apostelen Paulus å trøste dem. Han skrev: «For øvrig, brødre, vil vi ikke at dere skal være uvitende om dem som sover i døden, for at dere ikke skal sørge slik som de andre, de som ikke har noe håp.» (1. Tessaloniker 4: 13) Ja, de som har tillit til Guds løfte om å oppreise de døde, er langt bedre stilt enn de som ikke har håpet om oppstandelsen.b Hvordan det?
De som ikke har håpet om oppstandelsen, blir helt fortvilt når døden rammer en som står dem nær. Selv om de kanskje sier at de tror på et slags liv etter døden, er det få som finner noen virkelig trøst i dette. I mange andre tilfelle skyldes ikke sorgen bare det at de har mistet en de har vært glad i, men også at de har mistet ham for godt, slik de ser det. Fordi de ikke har noen klar forståelse av oppstandelsen, begraver de sitt håp når de begraver sine døde; etter deres oppfatning vil de aldri få se dem igjen. — Jevnfør 1. Korinter 15: 12—19, 32.
Men det forholder seg annerledes med de sanne kristne. Paulus forklarte at døden er som en søvn — ikke bare fordi den døde befinner seg i en ubevisst tilstand som minner om en dyp søvn, men også fordi det er mulig å bli vekket opp fra denne tilstanden gjennom en oppstandelse. (Salme 13: 4; Forkynneren 9: 5, 10) Dette håpet, som er basert på Bibelen, gjør at det er en forskjell.
Når de kristne mister en av sine nærmeste, føler de tapet like sterkt som ikke-troende — tapet av fellesskap, av et kjent ansikt, av en kjær stemme. Oppstandelseshåpet gjør ikke hjertet ufølsomt. Men det lindrer sorgen. Dette håpet fjerner ikke behovet for å sørge, men det kan gjøre smerten langt lettere å bære.
[Fotnoter]
a En ordbok sier om det hebraiske ordet som her er oversatt med «sørget»: «Alle som følte tapet av den avdøde, pleide å komme for å dele sin sorg med de pårørende. . . . Sørgingen var ofte ledsaget av skjærende skrik eller høye klagerop.» Den samme ordboken sier om det hebraiske ordet som er gjengitt med «gråt»: «Mens tårer er knyttet til øynene, er gråt knyttet til stemmen; semitter gråter ikke stille, men høyt. . . . I hele GT [Det gamle testamente] er gråt den naturlige og spontane måten å gi uttrykk for sterke følelser på.» — Theological Wordbook of the Old Testament.
b De kristne i det første århundre som Paulus skrev til, hadde håp om å bli oppreist til liv i himmelen, hvor de skulle tjene som Kristi medregenter. (1. Tessaloniker 4: 14—17; jevnfør Lukas 22: 29, 30.) Paulus oppfordret dem derfor til å trøste hverandre med håpet om at ved Kristi nærvær skulle de trofaste blant dem som hadde dødd, bli oppreist og bli forent med Kristus og hverandre. Men for de aller fleste av dem som dør, holder Bibelen fram håpet om en oppstandelse på jorden, i det gjenopprettede paradiset. — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 1—4.
[Bilderettigheter på side 26]
J. B. Greuze, detalj av «Farens forbannelse», Louvre; © Photo R.M.N.