Sett pris på det virkelige liv
ER DET liv vi lever nå, alt vi kan vente oss? Når Bibelen oppfordrer oss til å «få et fast grep om det virkelige liv», indikerer den at det er noe mer i vente. (1. Timoteus 6: 17—19) Hvis vårt nåværende liv ikke er det virkelige liv, hva er det da som er det?
Den sammenhengen som det ovenstående skriftstedet står i, viser at det liv gudfryktige mennesker bør få et fast grep om, er «det evige liv». (1. Timoteus 6: 12) For de aller flestes vedkommende vil dette si evig liv på jorden. Adam, det første menneske, hadde mulighet til å få leve evig på en paradisisk jord. (1. Mosebok 1: 26, 27) Bare hvis han spiste av ’det treet som gav kunnskap om godt og ondt’, skulle han dø. (1. Mosebok 2: 17) Fordi Adam og hans kone, Eva, i ulydighet spiste av dette treet, avsa Gud dødsdommen over dem. På ’den dagen de spiste av det’, døde de i Guds øyne, og samtidig begynte det å gå nedover med dem mot en legemlig død. Livet deres hadde ikke lenger den kvalitet de hadde kunnet glede seg over fra først av.
Veien til «det virkelige liv»
For å gjøre «det virkelige liv» mulig sørget Jehova Gud for en ordning med tanke på å redde menneskeheten. For at vi lettere skal forstå denne ordningen, kan vi tenke på en liten fabrikk. Alle maskinene i den er i ustand og skaper vanskeligheter for operatørene fordi den første arbeideren for mange år siden ignorerte instruksjonsboken og ødela alle maskinene. De som betjener dem nå, må bare gjøre så godt de kan, med det utstyret de har. Fabrikkeieren vil gjerne restaurere maskinene for å hjelpe sine arbeidere, og han setter av de nødvendige midler til formålet.
Den første «maskinoperatøren», Adam, satte ikke tilbørlig pris på det livet han hadde fått. Han overførte derfor et ufullkomment liv til sine etterkommere, noe som kan sammenlignes med en maskin som virker dårlig. (Romerne 5: 12) I likhet med dem som senere betjente maskinene i fabrikken, og som ikke kunne rette på situasjonen, har Adams etterkommere vært ute av stand til å oppnå det virkelige liv ved egen hjelp. (Salme 49: 8) For å rette på denne tilsynelatende håpløse situasjonen sendte Jehova sin enbårne Sønn til jorden for å kjøpe tilbake evig liv til menneskeheten. (Lukas 1: 35; 1. Peter 1: 18, 19) Ved å dø en offerdød for menneskeheten tilveiebrakte Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, det nødvendige botemiddel — det liv som svarer til det som Adam forspilte. (Matteus 20: 28; 1. Peter 2: 22) I og med dette dyrebare offeret har Jehova nå et grunnlag for å gi menneskene det virkelige liv.
For lydige mennesker vil Jesu gjenløsningsoffer bety evig liv på en paradisisk jord. (Salme 37: 29) Dette håpet gjelder for alle som overlever «krigen på Guds, Den allmektiges, store dag», også kalt Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14—16) Denne krigen vil fjerne all ondskap fra jorden. (Salme 37: 9—11) De som dør før den tiden og blir bevart i Guds minne, vil få en oppstandelse i det paradiset som vil være gjenopprettet på jorden, og de vil kunne glede seg over det virkelige liv som venter alle som adlyder Gud. — Johannes 5: 28, 29.
Vi må verne om vårt nåværende liv
Dette betyr ikke at vi med rette kan vise ringeakt for vårt nåværende livs hellighet. Ville fabrikkeieren i vårt eksempel bruke tid og penger på å restaurere en maskin for en arbeider som ikke tok vare på den? Ville ikke arbeidsgiveren heller betro den nyrestaurerte maskinen til en som gjorde sitt beste for å holde den gamle ved like?
Livet er en dyrebar gave fra Jehova. Som denne gavens godgjørende kilde vil han at vi skal sette pris på den. (Salme 36: 10; Jakob 1: 17) Jesus omtalte Jehovas store omsorg for mennesker på jorden. Han sa: «Selv hårene på deres hode er telt alle sammen.» (Lukas 12: 7) Jehova forbød israelittene å begå mord, og det innbefattet naturligvis selvmord. (2. Mosebok 20: 13) Dette hjelper oss til å unngå å betrakte selvmord som en valgmulighet.
Gudfryktige mennesker som er kjent med Jehovas kjærlige interesse for vårt ve og vel, anvender Bibelens prinsipper i forbindelse med vaner som er utbredt i vår tid. Fordi de sanne kristne er forpliktet til å ’rense seg for enhver besmittelse av kjød og ånd og fullkommengjøre hellighet i Guds frykt’, tar de for eksempel sterkt avstand fra tobakk og sinnsendrende, vanedannende stoffer. — 2. Korinter 7: 1.
Guds interesse for menneskenes liv framgår også av at han råder oss til å bevare «sinnets ro» og unngå umoralsk oppførsel. (Ordspråkene 14: 30; Galaterne 5: 19—21) Hvis vi holder oss til disse høye normene, blir vi beskyttet mot helsefarlig sinne og seksuelt overførte sykdommer.
Jehovas omtanke for hans folks liv framgår også av hans formaning om at vi ikke må spise og drikke for mye. (5. Mosebok 21: 18—21; Ordspråkene 23: 20, 21) De kristne har fått den advarsel at griske folk og drankere ikke skal arve Guds rike, det vil si, de vil aldri få oppleve det virkelige liv. (1. Korinter 6: 9, 10; 1. Peter 4: 3) Jehova oppfordrer oss til å vise måtehold og lærer oss derved det som er til gagn for oss. — Jesaja 48: 17.
Når vi holder oss til Guds normer, viser vi at vi setter pris på vårt nåværende liv. Men det virkelige liv har naturligvis enda større betydning. Fordi det er evig, er det enda viktigere for de sanne kristne enn deres nåværende liv. Da Jesus Kristus ofret sitt liv, underkastet han seg Jehovas vilje. Lydighet mot Faderen betydde langt mer for ham enn hans liv her på jorden. Jesu handlemåte førte til at han ble oppreist og fikk udødelighet i himmelen. (Romerne 6: 9) Hans død betyr også evig liv for mennesker som adlyder ham og viser tro på hans gjenløsningsoffer. — Hebreerne 5: 8, 9; 12: 2.
En viktig lov om blod
Jesu etterfølgere etterligner naturlig nok Jesu tenkemåte. De søker å behage Gud i alle ting, slik Kristus gjorde. Dette er blant annet forklaringen på at de nekter å ta imot blodoverføring, som ifølge noen leger er livreddende. La oss se hvordan et menneske viser at han eller hun verdsetter det virkelige liv ved å nekte å ta imot blodoverføring.
I likhet med Jesus Kristus ønsker de sanne kristne å være levende i Guds øyne, og det krever fullstendig lydighet mot Ham. Guds Ord gir følgende befaling til Kristi etterfølgere: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet . . . at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt.» (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Hvorfor ble denne loven om blod tatt med blant de befalingene som var bindende for de kristne?
Den loven som ble gitt til israelittene, krevde avhold fra blod. (3. Mosebok 17: 13, 14) De kristne er ikke under Moseloven. Men de er klar over at forbudet mot å spise blod ble gitt før Moseloven kom; det var tidligere blitt gitt til Noah etter vannflommen. (1. Mosebok 9: 3, 4; Kolosserne 2: 13, 14) Denne befalingen gjaldt alle Noahs etterkommere, som alle jordens nasjoner stammer fra. (1. Mosebok 10: 32) Dessuten hjelper Moseloven oss til å forstå grunnen til at Gud holder fast ved at blodet er hellig. Etter at Gud hadde forbudt israelittene å ta til seg blod av noe slag, sa han: «En skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det.» (3. Mosebok 17: 11) Gud bestemte at blodet skulle være forbeholdt alteret i forbindelse med offerhandlinger. Hans lov om blodets hellighet viser at han har myndighet over alt liv på jorden. (Esekiel 18: 4; Åpenbaringen 4: 11) Når vi betrakter vårt liv fra Jehovas synspunkt, forstår vi at det ikke tilhører oss selv, men at det er noe Gud bare har betrodd oss.
Akkurat som operatøren i vårt eksempel var betrodd ansvaret for en maskin, er vi betrodd vårt nåværende liv. Hva ville du gjøre hvis din maskin trengte å repareres og en mekaniker foreslo at den skulle lappes sammen med deler som uttrykkelig var forbudt i instruksjonsboken? Ville du ikke rådføre deg med andre mekanikere for å finne ut om maskinen kunne repareres i samsvar med veiledningen i instruksjonsboken? Et menneskeliv er langt viktigere og langt mer komplisert enn en maskin. I Skaperens inspirerte Ord, den instruksjonsboken som viser hvordan mennesker kan bevare livet, har vi fått forbud mot å bruke blod for å opprettholde livet. (5. Mosebok 32: 46, 47; Filipperne 2: 16) Er det ikke da fornuftig å holde seg til kravene i denne instruksjonsboken?
Kristne pasienter som ber om å bli behandlet uten bruk av blod, forkaster jo ikke all medisinsk behandling. De bare ber om en behandling som innebærer respekt for deres liv — både det nåværende og det framtidige. Leger som modig respekterer det standpunkt kristne har inntatt, bekrefter fordelene ved å behandle dem i overensstemmelse med deres henstilling. «Som en følge av mitt møte med Jehovas vitner har jeg fått et nytt sett med verdier,» sier en kirurg som tidligere benyttet blod i stor utstrekning. Nå forsøker han å unnlate å benytte blod også når han behandler pasienter som ikke er Jehovas vitner.
Verdsettelse av det virkelige liv
Hva innebar dette nye sett med verdier som denne kirurgen fant fram til ved å behandle Jehovas vitner? Han forstår nå at det å behandle en pasient ikke bare vil si å behandle den delen av kroppen som er syk, men hele mennesket. Bør ikke en pasient få lov til å be om den behandling som er best for hans eller hennes fysiske, åndelige og følelsesmessige helse?
For 15 år gamle Kumiko, som led av dødelig leukemi, var en blodoverføring det verst mulige behandlingsalternativ. Et forsøk på å forlenge livet hennes med noen få uker, måneder eller til og med år ved denne metoden var ikke verdt prisen i det lange løp. Hun hadde innviet sitt nåværende liv til Jehova Gud som et av hans vitner og respekterte derfor livets og blodets hellighet. Hun holdt stand til tross for at både hennes far og andre slektninger var sterkt imot hennes avgjørelse. Legen hennes spurte henne en gang: «Hvis din Gud tilgir feiltrinn, ville han ikke da tilgi deg selv om du gikk med på å få en blodoverføring?» Kumiko nektet å gå på akkord med sin bibelske tro og derved fornekte den. Hun bevarte «et fast grep om livets ord» og var standhaftig. (Filipperne 2: 16) Som hennes ikke-troende farmor sa: «Kumiko ville ikke svikte sin tro.» Men både hennes far og farmor og legene som behandlet henne, begynte snart å forandre holdning.
Kumikos sterke tro på Jehova Gud, som kan oppreise henne fra de døde, rørte manges hjerte. Mens hun fremdeles levde, sa hun inntrengende til sin far: «Selv om jeg dør, vil jeg bli gjenreist i paradiset. Men hvis du blir utslettet i Harmageddon, vil jeg ikke få se deg igjen. Derfor må du være så snill å studere Bibelen.» Faren hennes sa om og om igjen: «Når du blir frisk, skal jeg gjøre det.» Men da Kumiko døde av sin ondartede sykdom, la faren en lapp ned i kisten hennes. Der hadde han skrevet: «På gjensyn i paradiset, Kumiko.» Etter begravelsestalen henvendte han seg til dem som var til stede, og sa: «Jeg har lovt Kumiko at jeg skal treffe henne igjen i paradiset. Selv om jeg fremdeles ikke kan tro det fordi jeg ikke har studert nok, har jeg bestemt meg for å undersøke saken. Vær så snill å hjelpe meg.» Også andre i familien hennes begynte å studere Bibelen.
Kumiko hadde sann respekt for livet og ønsket å leve. Hun satte pris på alt det legene gjorde for å redde hennes nåværende liv. Men ved å rette seg etter veiledningen i Skaperens instruksjonsbok viste hun at hun satte stor pris på det virkelige liv. For millioner av mennesker vil det si evig liv på en paradisisk jord. Kommer du til å være blant dem?