Gud og keiseren

«Betal da for all del tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» — LUKAS 20: 25.

 1. a) Hvilken opphøyd stilling står Jehova i? b) Hva er det vi skylder Jehova, og som vi aldri kan gi keiseren?

DA JESUS KRISTUS gav denne veiledningen, var han fullstendig klar over at det Gud krever av sine tjenere, går foran det keiseren, eller staten, måtte kreve av dem. Jesus visste bedre enn noen annen hvor sant det var, det salmisten sa i en bønn til Jehova: «Ditt rike står gjennom alle tider, ditt herrevelde [overherredømme]a gjennom alle slekter.» (Salme 145: 13) Da Djevelen tilbød Jesus myndighet over alle rikene på den bebodde jord, svarte Jesus: «Det står skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.’» (Lukas 4: 5—8) Man skulle aldri dyrke eller tilbe «keiseren», verken den romerske keiser, en annen jordisk hersker eller selve staten.

 2. a) Hvilken stilling står Satan i i forhold til denne verden? b) Hvem er det som tillater at han står i en slik stilling?

² Jesus benektet ikke at Satan hadde myndighet over rikene på jorden og kunne gi dem til hvem han ville. Senere kalte han Satan «denne verdens hersker». (Johannes 12: 31; 16: 11) I slutten av det første århundre av vår tidsregning skrev apostelen Johannes: «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Det betyr ikke at Jehova har gitt avkall på sitt overherredømme over jorden. Da Satan tilbød Jesus herredømmet over de politiske rikene, sa han jo: «Jeg vil gi deg all denne myndighet . . . for den er blitt overgitt til meg.» (Lukas 4: 6) Når Satan utøver myndighet over rikene på jorden, er det altså utelukkende fordi Gud tillater det.

 3. a) Hvilken stilling har denne verdens myndigheter innfor Jehova? b) Hvordan kan vi si at det at man underordner seg under denne verdens myndigheter, ikke innebærer at man underordner seg under Satan, denne verdens gud?

³ Slik er det også med staten — det at den utøver myndighet, beror helt og holdent på at Gud, den suverene Hersker, tillater det. (Johannes 19: 11) Det kan derfor sies at «de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud». De har selvsagt langt mindre myndighet enn Jehova, universets suverene Overherre. Likevel er de «Guds tjener», «Guds offentlige tjenere», i den forstand at de yter nødvendige tjenester, opprettholder lov og orden og straffer lovbrytere. (Romerne 13: 1, 4, 6) Det er derfor viktig at en kristen forstår at det at Satan er denne verdens, eller denne ordnings, usynlige hersker, ikke innebærer at man underordner seg under Satan når man erkjenner at man er forpliktet til å underordne seg under staten i relativ forstand. Det er Gud man adlyder. Ennå i dag, i 1996, er den politiske stat en del av «Guds ordning», en midlertidig ordning som eksisterer så lenge Gud tillater det, og Jehovas jordiske tjenere må anerkjenne den som dette. — Romerne 13: 2.

Staten og Jehovas førkristne tjenere

 4. Hvorfor tillot Jehova at Josef fikk en fremtredende stilling i den egyptiske regjering?

⁴ I førkristen tid tillot Jehova at noen av hans tjenere hadde en fremtredende stilling i statsforvaltningen. I det 18. århundre før vår tidsregning ble Josef utnevnt til statsminister i Egypt, og det var bare farao som hadde høyere rang enn ham. (1. Mosebok 41: 39—43) Slik situasjonen utviklet seg, ble det tydelig at det var Jehova som hadde ledet begivenhetene for at Josef skulle kunne tjene som et redskap for å beskytte ’Abrahams ætt’, eller etterkommere, med tanke på gjennomføringen av Hans hensikt. Nå skal vi jo ha i tankene at Josef ble solgt som slave til Egypt, og at han levde på en tid da Guds tjenere verken hadde Moseloven eller «Kristi lov». — 1. Mosebok 15: 5—7; 50: 19—21; Galaterne 6: 2.

 5. Hvorfor fikk de landflyktige jødene befaling om å ’søke fred’ for Babylon?

⁵ Mange hundre år senere skrev den trofaste profeten Jeremia under Jehovas inspirasjon til de jødene som levde i landflyktighet i Babylon, og sa at de skulle underordne seg under myndighetene der, ja, at de til og med skulle be om at byen måtte ha fred. I brevet til dem sa han: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babylonia: . . . Søk også fred for den byen som jeg har latt dere gå i landflyktighet til, og be for den til Jehova, for i dens fred skal det vise seg å være fred for dere selv.» (Jeremia 29: 4, 7, vers 7 fra NW) Jehovas folk har all grunn til alltid å «søke fred» for seg selv og det landet hvor de bor, så de kan ha frihet til å tilbe Jehova. — 1. Peter 3: 11.

 6. Ved hvilke anledninger nektet Daniel og hans tre venner å inngå kompromiss i forhold til Jehovas lov, selv om de hadde høye stillinger i statsadministrasjonen?

⁶ Under fangenskapet i Babylon tok Daniel og tre andre trofaste jøder som var blitt ført til Babylon for å være slaver, imot opplæring i regi av myndighetene, og de ble høytstående embetsmenn i Babylon. (Daniel 1: 3—7; 2: 48, 49) Men allerede under opplæringen inntok de et fast standpunkt i en sak som hadde med mat og drikke å gjøre, fordi de ellers kunne ha kommet til å bryte den loven som deres Gud, Jehova, hadde gitt gjennom Moses. De ble velsignet på grunn av dette. (Daniel 1: 8—17) Da kong Nebukadnesar satte opp en billedstøtte, måtte Daniels tre venner tydeligvis være til stede under innvielsesseremonien sammen med de andre i statsadministrasjonen, men de nektet å «falle ned og tilbe» det statlige gudebildet. Også denne gangen lønnet Jehova dem for deres ulastelighet. (Daniel 3: 1—6, 13—28) På lignende måte viser Jehovas vitner i vår tid respekt for flagget til det landet hvor de bor, men de nekter å utføre noen tilbedelseshandling rettet mot det. — 2. Mosebok 20: 4, 5; 1. Johannes 5: 21.

 7. a) Hvilket modig standpunkt inntok Daniel, til tross for at han hadde en høy administrativ stilling i Babylon? b) Hvilke forandringer fant sted da den kristne æra begynte?

⁷ Da det nybabylonske riket hadde falt, fikk Daniel en høy administrativ stilling under det nye, medopersiske regimet i byen Babylon. (Daniel 5: 30; 6: 1—4) Men selv om han fikk en slik høy stilling, lot han seg ikke friste til å inngå kompromiss og bryte sin ulastelighet. Da det ble utstedt en statlig forordning som krevde at han skulle tilbe kong Dareios istedenfor Jehova, nektet han å etterkomme den. Han ble kastet for løvene på grunn av dette, men Jehova utfridde ham. (Daniel 6: 5—25) Nå var jo dette i førkristen tid. Da den kristne menighet ble opprettet, kom Guds tjenere «under lov overfor Kristus». Mye som hadde vært tillatt under den jødiske ordning, skulle nå betraktes på en annen måte, på bakgrunn av den måten Jehova nå handlet med sitt folk på. — 1. Korinter 9: 21; Matteus 5: 31, 32; 19: 3—9.

Jesu holdning til staten

 8. Hvilken hendelse viser at Jesus var fast bestemt på ikke å engasjere seg politisk?

⁸ Da Jesus Kristus var på jorden, fastsatte han en høyere norm for sine etterfølgere, og han avstod fullstendig fra å engasjere seg i politiske og militære spørsmål. Da han på mirakuløst vis hadde mettet flere tusen mennesker med noen få brød og to små fisker, var det noen jødiske menn som ville gripe ham og gjøre ham til konge. Men han unngikk dem ved raskt å trekke seg tilbake til fjellet. (Johannes 6: 5—15) En bibelkommentar sier følgende om denne hendelsen: «Det var sterke nasjonalistiske lengsler blant jødene i denne perioden, og det var nok mange av dem som var vitne til miraklet, som tenkte at her stod den lederen Gud hadde utnevnt, nettopp den som kunne lede dem mot romerne. De bestemte seg derfor for å prøve å gjøre ham til konge.» Bibelkommentaren tilføyer at Jesus «bestemt avslo» dette tilbudet om en politisk lederstilling. (The New International Commentary on the New Testament) Kristus støttet så visst ikke den jødiske oppstanden mot romernes styre. Han forutså faktisk utfallet av det opprøret som skulle finne sted etter at han var død — Jerusalems innbyggere skulle komme til å lide forferdelige trengsler, og byen skulle bli ødelagt. — Lukas 21: 20—24.

 9. a) Hvordan beskrev Jesus sitt rike i forhold til denne verden? b) Hvilken veiledning gav Jesus sine etterfølgere med tanke på forholdet til verdslige myndigheter?

⁹ Kort tid før Jesus døde, sa han til Romerrikets spesielle representant i Judea: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» (Johannes 18: 36) Kristi disipler kommer til å fortsette å følge hans eksempel helt til hans rike gjør ende på alle politiske styresmakter. De viser lydighet mot de etablerte myndigheter, men blander seg ikke opp i den politikk myndighetene fører. (Daniel 2: 44; Matteus 4: 8—10) Jesus gav retningslinjer som disiplene skulle følge, da han sa: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Tidligere, i Bergprekenen, hadde han sagt: «Hvis noen som står under myndighet, pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham.» (Matteus 5: 41) Den sammenhengen dette verset står i her i Bergprekenen, viser at det Jesus drøftet, var prinsippet om at man villig skal gjøre det som rettmessig blir krevd av en, enten det gjelder mellommenneskelige forhold eller krav som myndighetene stiller som ikke er i strid med Guds lov. — Lukas 6: 27—31; Johannes 17: 14, 15.

De kristne og keiseren

10. Hvilket samvittighetsfullt standpunkt inntok de første kristne overfor keiseren, ifølge en historiker?

¹⁰ Disse kortfattede retningslinjene skulle regulere de kristnes forhold til staten. Historikeren E. W. Barnes skriver: «I flere hundre år var det slik at når en kristen var i tvil om noe med hensyn til sine plikter overfor staten, vendte han seg til Kristi autoritative lære. Han betalte skatt; skattebyrdene kunne nok være tunge — i perioden forut for det vestromerske rikes fall var de uutholdelige — men en som var kristen, betalte likevel. Han aksepterte også alle de plikter som staten ellers påla ham, så lenge han ikke ble bedt om å gi keiseren de ting som tilhørte Gud.» — The Rise of Christianity.

11. Hva sa Paulus om hvordan de kristne skulle forholde seg til verdslige herskere?

¹¹ I tråd med dette skrev apostelen Paulus følgende til de kristne i Roma omkring 20 år etter at Kristus var død: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter.» (Romerne 13: 1) Rundt ti år senere, kort tid før han ble satt i fengsel i Roma og ble henrettet, skrev han til Titus: «Fortsett å minne dem [de kristne på Kreta] om å underordne seg og adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, å være rede til enhver god gjerning, ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker.» — Titus 3: 1, 2.

Fremadskridende forståelse av hvem «de høyere myndigheter» er

12. a) Hva mente Charles Taze Russell om hvordan en kristen bør forholde seg til myndighetene? b) Hvilke forskjellige standpunkter inntok salvede kristne under den første verdenskrig angående det å tjene i de væpnede styrker?

¹² Allerede i 1886 skrev Charles Taze Russell i en bok: «Jesus og apostlene . . . motsatte . . . seg ikke de jordiske herskere i noen henseende. . . . De formante menigheten til å adlyde lovene, vise ærbødighet mot øvrighetspersonene for deres embetes skyld, . . . betale den fastsatte skatt og ikke gjøre motstand mot den bestående lov (Rom. 13: 1—7; Matt. 22: 21), unntatt hvor den kom i motstrid med Guds lov. (Apg. 4: 19; 5: 29) Vår Herre Jesus, apostlene og de første kristne var alle lydige mot loven, skjønt de var atskilte fra og ingen del tok i denne verdens regjeringer.» (Tidsaldrenes Plan) Boken sa at de «foresatte øvrigheter» (EN) eller «høyere myndigheter» som apostelen Paulus omtalte, var jordiske styresmakter, noe som er helt riktig. (Romerne 13: 1) I boken Den nye Skabning (utgitt på engelsk i 1904) ble det sagt at de sanne kristne «bør høre til de mest lovlydige nå i tiden. De skal ikke agitere, strides eller søke å finne feil ved det bestående». Noen forstod dette slik at man skulle underordne seg fullstendig under styresmaktene og til og med gå med på å utføre tjeneste i de væpnede styrker under den første verdenskrig. Andre mente at det ville være i strid med Jesu uttalelse om at «alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd». (Matteus 26: 52) Det var åpenbart behov for en klarere forståelse av hvordan en kristen skal underordne seg under de høyere myndigheter.

13. Hvordan ble forståelsen av hvem de høyere myndigheter er, forandret i 1929, og hvordan viste dette seg å være gagnlig?

¹³ I 1929, i en tid da styresmaktene i mange land hadde begynt å forby ting som Gud påbyr, og å påby ting som ifølge Guds lov er forbudt, kom man til at det måtte være Jehova Gud og Jesus Kristus som var de høyere myndigheter.b Det var denne forståelsen Jehovas tjenere hadde i den kritiske tiden før og under den annen verdenskrig og inn i den kalde krigens dager, med terrorbalanse og opprustning. I ettertid må man kunne si at dette synet, som jo var et forsvar av Jehova Guds og Kristi overhøyhet, hjalp Guds folk til å stå fast for sin nøytralitet i denne vanskelige tiden.

Relativ underordning

14. Hvordan ble det kastet nytt lys over Romerne 13: 1, 2 og beslektede skriftsteder i 1962?

¹⁴ I 1961 ble New World Translation of the Holy Scriptures fullført. Arbeidet med den fordret et inngående studium av betydningen av ordene i bibelteksten. En presis oversettelse av de ordene som er brukt i Romerne, kapittel 13, og i visse andre passasjer, for eksempel Titus 3: 1, 2 og 1. Peter 2: 13, 17, viste at uttrykket «de høyere myndigheter» ikke sikter til Den høyeste myndighet, Jehova, og hans Sønn, Jesus, men til jordiske styresmakter. I slutten av 1962 ble det utgitt noen artikler i den engelske utgaven av Vakttårnet som gav en konsis forklaring av Romerne, kapittel 13, og som framholdt et syn som var enda klarere enn det man hadde hatt på C. T. Russells tid. Artiklene poengterte at det ikke er meningen at en kristen skal underordne seg under myndighetene i absolutt forstand. Han skal underordne seg i relativ forstand, altså bare så lenge han ikke blir pålagt å handle i strid med Guds lov. Senere artikler i Vakttårnet har framhevet dette viktige poenget.c

15, 16. a) Hvordan har den nye forståelsen av Romerne, kapittel 13, ført til større likevekt? b) Hvilke ytterligere spørsmål krever svar?

¹⁵ Denne klargjørende forståelsen av Romerne, kapittel 13, har gjort det mulig for Jehovas tjenere å vise den rette respekt for de politiske myndigheter og samtidig stå urokkelig fast for viktige bibelske prinsipper. (Salme 97: 11; Jeremia 3: 15) Den har hjulpet dem til å ha det rette syn både på sitt forhold til Gud og på hvordan de skal forholde seg til staten. Den har gjort det mulig for dem å betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, uten å glemme at de er forpliktet til å betale tilbake til Gud de ting som Guds er.

¹⁶ Men hva er det egentlig som er keiserens? Hva kan staten med rette kreve av en kristen? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Det er interessant å merke seg noe som professor F. F. Bruce skriver i en kommentar til Romerne, kapittel 13: «Det framgår tydelig av den umiddelbare sammenheng, så vel som av den generelle sammenheng, de apostoliske skrifter for øvrig, at staten bare har rett til å kreve lydighet innenfor grensene for det som er hensikten med at den er innsatt av Gud — framfor alt har man ikke bare rett, men også plikt til å trosse staten når den gjør krav på den troskap som utelukkende tilkommer Gud.»

Kan du forklare dette?

◻ Hvorfor innebærer ikke det at man underordner seg under de høyere myndigheter, at man underordner seg under Satan?

◻ Hvilken holdning hadde Jesus til politikk?

◻ Hvilken veiledning gav Jesus sine etterfølgere med tanke på forholdet til keiseren?

◻ Hva sa Paulus om hvordan de kristne skulle forholde seg til verdslige herskere?

◻ Hvordan har forståelsen av hvem som er de høyere myndigheter, utviklet seg i årenes løp?

[Bilde på side 10]

Jesus avslo Satans tilbud om politisk makt

[Bilde på side 13]

Russell skrev at de sanne kristne «bør høre til de mest lovlydige nå i tiden»