Travelt opptatt — med døde gjerninger eller i tjenesten for Jehova?
«BEKLAGER, men jeg har det travelt.» Dette er én av de innvendingene Jehovas vitner møter når de offentlig forkynner det gode budskap om Riket. (Matteus 24: 14) Selv om folk noen ganger sier «Jeg har det travelt» bare for å ha en lettvint unnskyldning, er det sant at mange har det travelt. De blir overveldet av «den bekymring som hører denne tingenes ordning til» — det presset det er å tjene til livets opphold, betale regninger, komme seg til og fra arbeid, oppdra barn og ta seg av hjemmet, bilen og andre eiendeler. — Matteus 13: 22.
Men selv om mange har det svært travelt, er det få som er engasjert i gjerninger som virkelig er fruktbare eller produktive. Det er som vismannen Salomo skrev en gang: «Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro. Også dette er tomhet.» — Forkynneren 2: 22, 23.
Slik fruktesløs virksomhet kaller Bibelen også «døde gjerninger». (Hebreerne 9: 14) Dominerer slike gjerninger livet ditt? Siden Gud «lønner enhver etter det han har gjort», bør du som kristen tenke nøye over dette. (Salme 62: 13) Og fordi «den tiden som er igjen, er begrenset», bør vi i særlig grad passe på at vi ikke sløser bort tiden med døde gjerninger. (1. Korinter 7: 29) Men hva er egentlig døde gjerninger? Hvordan bør vi se på dem? Og hvordan kan vi være sikker på at vi er travelt opptatt med gjerninger som er av virkelig verdi?
Døde gjerninger
I Hebreerne 6: 1, 2 skrev Paulus: «La oss derfor, nå som vi har lagt den grunnleggende lære om Kristus bak oss, trenge fram til modenhet og ikke på nytt legge en grunnvoll, nemlig anger fra døde gjerninger og tro på Gud, læren om dåp og håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og evig dom.» Legg merke til at «den grunnleggende lære» innbefattet «anger fra døde gjerninger». Som kristne hadde de som Paulus skrev til, allerede vist «anger fra døde gjerninger». På hvilken måte?
Noen av dem som tok imot Kristus i det første århundre, hadde tidligere vært opptatt med døde «kjødets gjerninger», nemlig «utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme» og andre gale handlinger. (Galaterne 5: 19—21) Det ville ha ført til åndelig død for dem å fortsette med slike gjerninger. Men heldigvis hadde disse kristne vendt om fra sin ødeleggende kurs og hadde angret og var blitt «vasket rene». De kunne derfor glede seg over å ha en ren stilling innfor Jehova. — 1. Korinter 6: 9—11.
Men ikke alle kristne trengte å angre gjerninger som var onde eller umoralske. Paulus’ brev var først og fremst rettet til troende jøder, og mange av dem hadde utvilsomt nøye overholdt Moseloven før de tok imot Kristus. Hvilke døde gjerninger hadde de så angret? Det var da vel ikke noe galt i at de hadde fulgt de ritualene og matforskriftene som Loven krevde? Var ikke Loven ’hellig og rettferdig og god’? (Romerne 7: 12) Jo, men i Romerne 10: 2, 3 sa Paulus om jødene: «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap; for ettersom de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å opprette sin egen, underordnet de seg ikke under Guds rettferdighet.»
Jødene trodde feilaktig at de ved å holde seg strengt til Loven kunne gjøre seg fortjent til frelse. Paulus forklarte imidlertid at «et menneske ikke blir erklært rettferdig på grunn av lovgjerninger, men bare ved tro på Kristus Jesus». (Galaterne 2: 16) Etter at Kristi løsepenge var blitt gitt, var lovgjerningene — uansett hvor prisverdige eller edle de var — døde gjerninger og uten noen som helst verdi når det gjaldt å oppnå frelse. Rettsindige jøder søkte derfor Guds gunst ved å angre slike døde gjerninger og la seg døpe for å symbolisere sin anger. — Apostlenes gjerninger 2: 38.
Hva lærer vi av dette? At døde gjerninger kan innbefatte mer enn onde og umoralske handlinger; de omfatter alle gjerninger som er åndelig døde, unyttige eller fruktesløse. Men angrer ikke alle kristne slike døde gjerninger før de blir døpt? Jo, men noen kristne i det første århundre gjorde seg senere skyldig i umoralsk oppførsel. (1. Korinter 5: 1) Mange jødekristne begynte igjen å praktisere de døde gjerningene som hørte Moseloven til. Paulus måtte minne dem om at de ikke måtte vende tilbake til døde gjerninger. — Galaterne 4: 21; 5: 1.
På vakt mot døde gjerninger
Jehovas folk i dag må derfor være på vakt mot å falle tilbake til døde gjerninger, som utgjør en snare. Fra alle kanter utsettes vi for press for å få oss til å gå på akkord med våre normer, være uærlige og begå umoralske seksuelle handlinger. Det er trist å se at flere tusen kristne hvert år gir etter for slikt press og blir utstøtt av den kristne menighet, ettersom de ikke angrer. Kristne må derfor mer enn noen gang før gi akt på Paulus’ råd i Efeserne 4: 22—24: «[Legg] av den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere livsførsel, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske begjær; men . . . dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft og ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.»
Naturligvis hadde efeserne som Paulus skrev til, allerede i stor utstrekning tatt på den nye personlighet. Men Paulus hjalp dem til å forstå at dette var en vedvarende prosess! Hvis ikke de kristne hele tiden anstrengte seg, kunne bedragerske begjær som fortsetter å øve en fordervende innflytelse, føre dem tilbake til døde gjerninger. Slik er det også med oss i dag. Vi må hele tiden arbeide med å ta på den nye personlighet og ikke la den bli flekket til av trekk som tilhørte vår gamle levemåte. Vi må sky og hate enhver form for kjødets onde gjerninger. «Dere som elsker [Jehova], hat det onde!» er salmistens formaning. — Salme 97: 10.
Det er rosverdig at flertallet av Jehovas folk i vår tid har fulgt dette rådet og forblitt moralsk rene. Noen har imidlertid latt seg distrahere av gjerninger som ikke nødvendigvis er gale i seg selv, men som egentlig er unyttige og fruktesløse. For eksempel er noen blitt helt oppslukt av planer om å tjene penger eller av å skaffe seg materielle ting. Men Bibelen advarer: «De som er bestemt på å bli rike, faller i fristelse og en snare og mange uforstandige og skadelige begjær, som styrter mennesker i tilintetgjørelse og ødeleggelse.» (1. Timoteus 6: 9) For andre har verdslig utdannelse vist seg å bli en snare. Et visst mål av verdslig utdannelse kan riktignok være nødvendig for å få arbeid. Men i sin streben etter en høyere verdslig utdannelse, noe som tar mye tid, har noen påført seg selv åndelig skade.
Ja, mange gjerninger er kanskje ikke i seg selv moralsk gale. Men hvis de ikke virkelig beriker livet vårt nå, eller gjør at vi oppnår Jehova Guds gunst, er de likevel døde. Slike gjerninger tar tid og krefter, men gir ikke noe åndelig utbytte eller noen varige goder. — Jevnfør Forkynneren 2: 11.
Du anstrenger deg uten tvil for å være travelt opptatt i givende, åndelig virksomhet. Men du gjør klokt i å ransake deg selv med jevne mellomrom. Fra tid til annen kan du spørre deg selv: ’Har jeg påtatt meg unødvendig verdslig arbeid som går ut over felttjenesten og møtedeltagelsen?’ ’Har jeg tid til atspredelser, men liten tid til personlig studium og familiestudium?’ ’Bruker jeg mye tid og krefter på å ta meg av materielle eiendeler, mens jeg ikke tar meg av dem som trenger hjelp i menigheten, for eksempel de syke og de eldre?’ Svarene på disse spørsmålene avslører kanskje at vi trenger å gi åndelige aktiviteter høyere prioritet.
Vær travelt opptatt i tjenesten for Jehova
Som 1. Korinter 15: 58 sier, er det «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». I første rekke kommer det arbeidet som består i å forkynne om Riket og å gjøre disipler. Paulus kom med følgende oppfordring i 2. Timoteus 4: 5: «Gjør forkynnelsen av det gode budskap til din livsgjerning, i gjennomført grundig tjeneste.» (The Jerusalem Bible) Eldste og menighetstjenere har også mye å gjøre når det gjelder å dekke hjordens behov. (1. Timoteus 3: 1, 5, 13; 1. Peter 5: 2) Familieoverhoder — som i noen tilfelle er aleneforeldre — har også et tyngende ansvar når det gjelder å ta hånd om familien og hjelpe barna til å vokse i sitt forhold til Gud. Dette kan noen ganger være slitsomt og til og med virke uoverkommelig. Men slike gjerninger er slett ikke døde — de bringer sann tilfredshet!
Problemet er: Hvordan får en tid til å ta hånd om alt dette nødvendige og givende arbeidet? Selvdisiplin og personlig organisering er avgjørende. I 1. Korinter 9: 26, 27 skrev Paulus: «Jeg løper derfor ikke på en usikker måte; jeg retter mine slag på en slik måte at jeg ikke slår i luften; men jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave, for at jeg, etter at jeg har forkynt for andre, ikke selv på en eller annen måte skal bli forkastet.» Én måte å anvende prinsippet i dette skriftstedet på er ved regelmessig å granske dine personlige vaner og din livsstil. Du oppdager kanskje at du kan kutte ut mange ting som helt unødvendig stjeler tid og krefter.
Bruker du for eksempel mye tid og krefter på TV-titting, atspredelser, verdslig lesestoff og hobbyer? Ifølge en artikkel i The New York Times ser den voksne gjennomsnittsamerikaner på TV «litt over 30 timer i uken». Den tiden kan helt sikkert brukes på bedre måte. En reisende tilsynsmanns kone forteller: «Jeg kuttet nesten helt ut alt som stjal tid, for eksempel å se på TV.» Hva førte det til? Hun fikk lest bibelleksikonet Insight on the Scriptures i to bind fra perm til perm!
Du trenger kanskje også å tenke over i hvilken grad du kan forenkle din livsstil. Salomo sa: «Søt er søvnen for den som tjener, uansett om det er lite eller mye han spiser; men den overflod som tilhører den rike, tillater ham ikke å sove.» (Forkynneren 5: 11, NW) Går mye av din tid og dine krefter med til å ta hånd om unødvendige materielle eiendeler? Jo mer vi eier, jo mer må vi vedlikeholde, forsikre og passe på. Kan det være til din fordel simpelthen å kvitte deg med noen eiendeler?
En annen måte å gjøre bedre bruk av tiden på, er å ha en realistisk timeplan. En slik timeplan bør ta hensyn til ens behov for avkobling og atspredelser, men åndelige interesser bør prioriteres. Du bør sette av tid til å overvære alle menighetsmøtene regelmessig. Og du kan på forhånd bestemme hvilke dager eller kvelder du kan vie til forkynnelsesarbeidet. Med god planlegging kan du kanskje også øke din andel i tjenesten og muligens tjene som hjelpepioner fra tid til annen. Men glem ikke å sette av tid til personlig studium og familiestudium, deriblant grundig forberedelse til møtene. Ved å være forberedt vil du ikke bare selv få mer ut av møtene, men du vil være bedre i stand til å «oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger» ved dine kommentarer. — Hebreerne 10: 24.
Du må kanskje ofre noe for å finne tid til å studere. Betel-familiene verden over står for eksempel tidlig opp hver morgen for å drøfte dagsteksten. Kan du «kjøpe» litt tid hver morgen til personlig studium? Salmisten sa: «Jeg var årle oppe i morgenlysningen og ropte om hjelp; jeg ventet på dine ord.» (Salme 119: 147, EN) Å stå tidlig opp krever selvfølgelig at du bestemmer deg for å legge deg i rimelig tid, slik at du frisk og uthvilt kan ta fatt på neste dag.
De velsignelser det gir å være travelt opptatt i tjenesten for Jehova
Å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning» krever virkelig planlegging, disiplin og selvoppofrelse. Men du vil få utallige velsignelser som følge av det. Fortsett derfor å være travelt opptatt — ikke med døde eller fruktesløse gjerninger som bare medfører tomhet og smerte — men i tjenesten for Jehova. Det er ved slike gjerninger du viser din tro, får Guds godkjennelse og til slutt evig liv som belønning!
[Bilde på side 28]
Å lage en realistisk timeplan hjelper en kristen til å bruke tiden mer fornuftig