LYDIGHET

Det å føye seg etter en som har myndighet over en, å etterkomme befalinger, å gjøre det som blir krevd, eller å avstå fra å gjøre noe som er forbudt.

I De hebraiske skrifter blir tanken om å vise lydighet uttrykt ved ordet sjamạʽ, som har grunnbetydningen «høre; lytte». Noen ganger betyr sjamạʽ ganske enkelt det å høre, å oppfatte noe gjennom høresansen. (1Mo 3: 10; 21: 26; 34: 5) Men hvis det hebraiske ordet blir brukt i forbindelse med at det som blir sagt, er et uttrykk for noens vilje, ønske, pålegg eller befaling, har det betydningen «å gi akt på» eller «å adlyde» den som taler. Adam «lyttet til» sin hustrus røst, det vil si, han etterkom hennes ønske om at han i likhet med henne skulle spise av den forbudte frukt. (1Mo 3: 17; jf. 21: 12.) Josef lot være å ’høre på’ Potifars hustrus plagsomme mas. (1Mo 39: 10) Kong Saul var redd folket og «adlød [lyttet til] deres røst» og overtrådte Guds befaling. (1Sa 15: 24) Jehova gav Abraham løftet om en ætt fordi Abraham «lyttet til», eller adlød, Jehovas røst og rettet seg etter hans befalinger. – 1Mo 22: 18; 26: 4, 5; jf. He 11: 8; se ØRE.

Det samme hebraiske ordet blir brukt når det fortelles at Gud «hørte» eller «lyttet til» forskjellige mennesker. Her passer ikke norske uttrykk som «adlyde» eller «være lydig mot», siden mennesker ikke kan gi Gud befalinger, men bare rette bønner og anmodninger til ham. Da Gud sa til Abraham: «Hva Ismael angår, så har jeg hørt deg», mente han med andre ord at han hadde gitt akt på Abrahams bønn, at han ville bønnhøre ham. (1Mo 17: 20) På lignende måte ’hørte’ eller reagerte Gud på anmodninger fra andre mennesker som hadde det vanskelig eller led, idet han etterkom deres inntrengende bønner når han fant det på sin plass å vise barmhjertighet. – 1Mo 16: 11; 29: 33; 21: 17; 2Mo 3: 7–9; jf. 5Mo 1: 45.

Et gresk ord for å adlyde eller være lydig (verbet hypakouo, med den tilhørende substantiviske formen hypakoẹ) betyr i likhet med sjamạʽ «å høre». Det greske ordet betyr faktisk bokstavelig å «høre under», det vil si å høre på en undergiven måte, med oppmerksomhet. (Apg 12: 13) Et annet uttrykk som leder tanken hen på lydighet, er peitho, som betyr «overtale» eller «overbevise». (Mt 27: 20; Apg 18: 4) Når det blir brukt i passiv eller i medium, betyr det ikke bare å bli overbevist (Lu 16: 31), å ha tillit til (Mt 27: 43) eller å bli troende (Apg 17: 4), men også å rette seg etter (Apg 5: 40), å adlyde (Apg 5: 36, 37). En negativ form av dette uttrykket er apeithẹo (som betyr «ikke tro» [Apg 14: 2; 19: 9] eller «ikke adlyde» [Joh 3: 36]). Det finnes også andre beslektede uttrykk.

Uttrykksmåten i de opprinnelige bibelske skriftene viser altså at lydighet først og fremst beror på at man hører, det vil si tar imot opplysning eller kunnskap (jf. Lu 12: 47, 48; 1Ti 1: 13), og at man deretter retter seg etter viljen eller ønsket til den som taler eller på annen måte gir uttrykk for sin vilje eller sitt ønske. En slik lydighet er avhengig av at den som hører, for det første anerkjenner vedkommendes myndighet eller rett til å be om eller kreve å bli hørt og for det andre ønsker eller er villig til å rette seg etter vedkommendes vilje. I de greske ordene peitho og apeithẹo ligger det også en antydning om at tro og tillit spiller inn.

Lydighet mot Gud en betingelse for liv. Gud er den som først og fremst har krav på alle sine skapningers lydighet. De skylder ham med rette fullstendig lydighet fordi han er deres Skaper, den Kilde livet kommer fra og er avhengig av. (Sl 95: 6–8) Det han sier, fortjener den største respekt og oppmerksomhet fordi han er den Allvise og Allmektige Gud. En menneskelig far venter med rette at hans barn gjør som han sier, og hvis et barn reagerer for sent, sier kanskje faren med ettertrykk: «Hørte du hva jeg sa?» Den himmelske Far har i langt høyere grad rett til å kreve at hans barn hører oppmerksomt på det han sier, og handler i samsvar med det. – Jf. 5Mo 21: 18–21; Ord 4: 1; Jes 64: 8; 1Pe 1: 14.

Det er ikke noe som kan erstatte lydighet. Det er umulig å oppnå Guds gunst uten å være lydig mot ham. Som Samuel sa til kong Saul: «Har Jehova like stort behag i brennofre og slaktofre som i at en adlyder [en form av sjamạʽ ] Jehovas røst? Se, å adlyde [bokst.: å høre] er bedre enn slaktoffer, å gi akt er bedre enn fettet av værer.» (1Sa 15: 22) Å unnlate å adlyde er ensbetydende med å forkaste Jehovas ord, med å vise at man ikke virkelig tror på eller stoler på hans ord og den som det kommer fra. Det stiller seg derfor ikke annerledes med en som unnlater å adlyde, enn med en som praktiserer spådomskunst eller bruker avgudsbilder. (1Sa 15: 23; jf. Ro 6: 16.) Et muntlig samtykke betyr ikke noe hvis det ikke følges av handling. Manglende handling vitner om manglende tro på eller respekt for den som gir befalingen. (Mt 21: 28–32) De som nøyer seg med bare å høre Guds sannhet og å si seg enig i den rent forstandsmessig, men som ikke gjør det som kreves i denne forbindelse, bedrar seg selv med et falskt resonnement og får ingen velsignelse. (Jak 1: 22–25) Guds Sønn gjorde det klart at til og med de som gjør noe i likhet med det som er befalt, men tydeligvis på en gal måte eller med et galt motiv, ikke får komme inn i Riket, men blir fullstendig avvist. – Mt 7: 15–23.

Ulydighet som skyldes medfødt synd, kan bekjempes. Helt fra først av gjorde Gud menneskene oppmerksom på at lydighet er av grunnleggende betydning, et spørsmål om liv og død. (1Mo 2: 16, 17) Det er det også for Guds åndesønner. (1Pe 3: 19, 20; Jud 6; Mt 25: 41) Adam var Evas ansvarlige «hode» og det mannlige opphav til hele menneskeslekten, og følgen av at han med vilje var ulydig mens han var fullkommen, ble derfor at synd og død ble overført til alle hans etterkommere. (Ro 5: 12, 19) Menneskene er derfor av naturen «ulydighetens sønner» og «vredens barn» som fortjener Guds mishag fordi de krenker hans rettferdige normer. De som ikke motstår denne medfødte tilbøyeligheten til ulydighet, befinner seg på en vei som til slutt fører til tilintetgjørelse. – Ef 2: 2, 3; 5: 6–11; jf. Ga 6: 7–9.

Jehova Gud har i sin barmhjertighet sørget for et middel som gjør det mulig å bekjempe synden i kjødet og oppnå tilgivelse for urette handlinger som skyldes ufullkommenhet og ikke overlagt ulydighet. Ved sin hellige ånd tilveiebringer Gud den kraft til rettferdighet som gjør det mulig for syndige mennesker å frambringe god frukt. (Ga 5: 16–24; Tit 3: 3–7) Ved å tro på Kristi gjenløsningsoffer er det mulig å oppnå tilgivelse for synder, og en slik tro er i seg selv noe som motvirker tilbøyeligheten til å begå urette handlinger og utgjør en spore til lydighet. (1Pe 1: 2) Paulus skriver om «lydighet [det å høre på en undergiven måte] ved tro». (Ro 16: 26; 1: 16; jf. Apg 6: 7.) I Romerne 10: 16–21 viser han at det å høre forbundet med det å tro fører til lydighet, og at det at israelittene var ulydige [av apeithẹo], skyldtes mangel på tro. (Jf. He 3: 18, 19.) Ettersom sann tro er «den sikre forventning om ting en håper på», og «det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses», og ettersom den innebærer en forvissning om at Gud er til, og «at han skal lønne dem som oppriktig søker ham», blir de som har en slik tro, ansporet til å adlyde. De stoler fullt og fast på at de vil bli velsignet for sin lydighet. – He 11: 1, 6.

Når Gud meddeler seg til menneskene, skjer det derfor ikke ved at han bare gir en rekke korte og konsise befalinger, slik en ufølsom diktator ville gjøre. Gud ønsker ikke den form for lydighet man kan oppnå fra et dyr ved å gjøre bruk av tøyler og bissel. (Jf. Jak 3: 3; Sl 32: 8, 9.) Han ønsker ikke at noen skal være lydige på en mekanisk eller motvillig måte, slik til og med demonene var overfor Kristus og hans disipler. (Mr 1: 27; Lu 10: 17, 20) Det han finner behag i, er en lydighet som er motivert av et takknemlig hjerte. (Sl 112: 1; 119: 11, 112; Ro 6: 17–19) Når Jehova gir uttrykk for sin vilje og sine hensikter, kommer han derfor samtidig med nyttige opplysninger som appellerer til menneskenes rettferdighetssans, til deres kjærlighet og godhet, og til deres intelligens, fornuft og visdom. (5Mo 10: 12, 13; Lu 1: 17; Ro 12: 1, 2) De som er rett innstilt i sitt hjerte, adlyder ham av kjærlighet. (1Jo 5: 2, 3; 2Jo 6) Det sanne og rette innhold i det budskapet som blir forkynt gjennom Guds tjenere, virker også overbevisende på dem som lytter til det, og får dem til å adlyde, og Peter skriver derfor om «lydighet mot sannheten, med broderlig hengivenhet uten hykleri som resultat». – 1Pe 1: 22; jf. Ro 2: 8, 9; Ga 5: 7, 8.

Jehova viste stor tålmodighet med israelittene og sier om seg selv at han «daglig stod tidlig opp» og sendte sine profeter til å tilrettevise og formane dem, og at han ’dagen lang bredte sine hender ut mot et folk som var ulydig og svarte igjen’, men de fortsatte å gjøre sine hjerter harde som smergelstein og nektet stivnakket å la seg tilrettevise. (Jer 7: 23–28; 11: 7, 8; Sak 7: 12; Ro 10: 21) Selv etter at Messias kom, forsøkte de å opprette rettferdighet på sin egen måte, ved hjelp av lovgjerninger. Det at de manglet tro og ikke var lydige mot de befalinger Gud hadde gitt gjennom sin Sønn, kostet de fleste av dem en plass i den himmelske regjering, Guds rike, mens veien ble åpnet for mange ikke-jøder til å bli en del av det åndelige Israel, et utvalgt folk. – Ro 10: 1–4; 11: 13–23, 30–32.

En sunn frykt for Gud spiller også inn i forbindelse med lydighet. Gudsfrykt innebærer at man erkjenner at Gud er allmektig og ikke lar seg spotte eller holde for narr, for han gjengjelder alle etter deres gjerninger. (Jf. Flp 2: 12, 13; Ga 6: 7, 8; He 5: 7.) Forsettlig ulydighet eller ringeakt for Guds åpenbarte vilje fører til «en fryktelig forventning om dom». – He 10: 26–31.

I Bibelen kan man finne mange oppmuntrende eksempler på trofast lydighet i alle slags situasjoner og omstendigheter og under all slags motstand. Det ypperste eksemplet har vi i Guds egen Sønn, som «ydmyket . . . seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». (Flp 2: 8; He 5: 8) Gjennom sitt livsløp i lydighet beviste han sin rettferdighet, at han var rettferdig på grunn av sin egen fortjeneste. Derfor kunne han bringe et fullkomment offer som kunne gjenløse menneskeheten fra synd og død. – Ro 5: 18–21.

Lydighet mot andre overordnede. Fordi Sønnen er utnevnt av Gud til å være Konge, er alle andre forpliktet til å adlyde ham. (Da 7: 13, 14) Han er «Sjilo» av Juda stamme, og «ham skal folkene adlyde». (1Mo 49: 10) Han er også den profet som er lik Moses, og som enhver sjel må høre på for ikke å bli utryddet. (Apg 3: 22, 23) Han er videre «en leder og befalingsmann for folkegruppene» (Jes 55: 3, 4), en som er satt «høyt over enhver regjering og myndighet og makt og ethvert herredømme» (Ef 1: 20, 21), og for ham «skal hvert kne bøye seg» i anerkjennelse av hans gudgitte myndighet (Flp 2: 9–11). Han er den Øversteprest som er ansvarlig for at alle som hører og retter seg etter hans lære, oppnår legedom og evig liv. (He 5: 9, 10; Joh 3: 36) Som Guds fremste talerør kunne Jesus med rette erklære at lydighet mot hans ord var det eneste solide grunnlag som menneskene kunne bygge sine framtidshåp på. (Mt 7: 24–27) Lydighet er et bevis for og utspringer fra den kjærlighet hans etterfølgere nærer til ham. (Joh 14: 23, 24; 15: 10) Fordi Gud har gitt sin Sønn en nøkkelstilling i forbindelse med gjennomføringen av alle sine hensikter (Ro 16: 25–27), er livet avhengig av at man «adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus», blant annet ved at man offentlig kunngjør sin tro på ham. – 2Te 1: 8; Ro 10: 8–10, 16; 1Pe 4: 17.

Som den kristne menighets hode delegerer Kristus Jesus myndighet til andre, slik han gjorde til apostlene. (2Kt 10: 8) Disse menneskene bringer veiledningen fra menighetens Hode videre, og det er derfor riktig og nødvendig å vise dem lydighet (2Kt 10: 2–6; Flp 2: 12; 2Te 3: 4, 9–15), for slike åndelige hyrder «våker over» de kristnes sjeler «som de som skal avlegge regnskap». (He 13: 17; 1Pe 5: 2–6; jf. 1Kg 3: 9.) Det er til glede for dem som bærer et slikt ansvar, når de andre i menigheten er samarbeidsvillige og lydige, slik de kristne romerne og filipperne var, og slik Filemon var, han som Paulus skrev følgende til: «Jeg vet at du til og med vil gjøre mer enn de ting jeg sier.» – Ro 16: 19; Flp 2: 12, 17; Flm 21.

Lydighet mot foreldre og ektemenn. Foreldre har en gudgitt og naturlig rett til å bli vist lydighet av sine barn. (Ord 23: 22) Det at Jakob var lydig mot sine foreldre, var uten tvil en av grunnene til at Jehova ’elsket Jakob, men hatet Esau’. (Mal 1: 2, 3; 1Mo 28: 7) Da Jesus var barn, underordnet han seg under sine jordiske foreldre. (Lu 2: 51) Apostelen Paulus skriver: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i alt.» Det er viktig å merke seg at hans brev var rettet til kristne; det at barn skal være lydige «i alt», kan derfor ikke bety at de må adlyde befalinger som innebærer at de må være ulydige mot den himmelske Fars ord, Jehova Guds ord, for dette ville ikke være «velbehagelig i Herren». (Kol 3: 20; Ef 6: 1) I Bibelen blir det sett alvorlig på ulydighet mot foreldre. Under Moseloven var det slik at en sønn som hardnakket fortsatte å være ulydig, skulle lide døden. – 5Mo 21: 18–21; Ord 30: 17; Ro 1: 30, 32; 2Ti 3: 2.

På grunn av mannens stilling som «hode» må hustruer underordne seg under sine menn «i alt». Sara blir nevnt som et eksempel til etterfølgelse. (Ef 5: 21–33; 1Pe 3: 1–6) Også her er det slik at mannens myndighet som «hode» ikke er suveren, men underordnet Guds og Kristi myndighet. – 1Kt 11: 3.

Mot herrer og myndigheter. Slaver ble på samme måte formant til å være lydige mot sine herrer «i alt», ikke med øyentjeneste, men som Kristi slaver, i frykt for Jehova. (Kol 3: 22–25; Ef 6: 5–8) De slavene som måtte utholde lidelser, burde betrakte Kristus Jesus som sitt eksempel, noe også kristne hustruer kan gjøre under lignende forhold. (1Pe 2: 18–25; 3: 1) Deres herrers myndighet var relativ, ikke absolutt, og kristne slaver ville derfor være lydige i «alt» som ikke var i strid med Guds vilje og bud.

Det er også påkrevd å vise lydighet mot jordiske regjeringer, myndigheter og herskere (Tit 3: 1), siden Gud har tillatt dem å virke og til og med å yte hans folk visse tjenester. De kristne må derfor ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er’. (Mr 12: 14–17) Den tvingende grunn til at de kristne skal lyde keiserens lover og betale skatter, er ikke først og fremst en tilbørlig frykt for keiserens straffende ’sverd’, men deres kristne samvittighet. (Ro 13: 1–7) Siden samvittigheten er den avgjørende faktor, er det klart at de kristne bare kan adlyde menneskelige myndigheter i saker som ikke er i strid med Guds lov. Da noen myndighetspersoner befalte apostlene å innstille det forkynnelsesarbeid Gud hadde pålagt dem å utføre, svarte de derfor bestemt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» – Apg 5: 27–29, 32; 4: 18–20.