1A Guds navn i De hebraiske skrifter
Hebr.: יהוה (JHWH el. JHVH)
«Jehova» (hebr.: יהוה, JHWH), Guds personlige navn, forekommer første gang i 1Mo 2: 4. Guds navn er et verb, den kausative (forårsakende) formen i imperfektum av det hebraiske verbet הוה (hawạh, «å bli»). Navnet betyr derfor «han lar (får til å) bli», eller «han forårsaker at . . . blir (til)». Dette åpenbarer Jehova som den som i fremadskridende handling lar seg selv bli den som oppfyller sine løfter, den som alltid gjennomfører sine hensikter. Se fotn. til 1Mo 2: 4, «Jehova»; tilleggsartikkel 3C. Jf. fotn. til 2Mo 3: 14.
At bibeloversettere fjerner eller skjuler Guds spesielle, personlige navn, er en grov fornærmelse mot Bibelens Forfatter. Guds navn forekommer faktisk 6828 ganger i den hebraiske teksten i formen יהוה (JHWH), vanligvis kalt tetragrammet (av gr. tẹtra, «fire», og grạmma, «bokstav»). Ved å bruke navnet «Jehova» har vi holdt oss tett opptil grunnteksten og unnlatt å følge den praksis å erstatte Guds navn, tetragrammet, med titler som «Herre», «Herren», «Adonai» eller «Gud».
Det hellige navnet er bevart på hebraisk i noen få fragmenter av tidlige utgaver av den greske oversettelsen Septuaginta, men for øvrig er dette betydningsfulle navnet i dag bare bevart i sin opprinnelige form i de hebraiske bibelhåndskriftene, skrevet med de fire bokstavene יהוה (JHWH). Man vet imidlertid ikke i dag nøyaktig hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. I de alminnelig brukte tekstutgavene av den greske oversettelsen Septuaginta (LXX), den syriske Peshitta (Sy) og den latinske Vulgata (Vg) er Guds unike navn erstattet med en tittel, vanligvis «Herren». — Se tilleggsartikkel 1C.
I det håndskriftet som er benyttet som hovedtekst i Biblia Hebraica Stuttgartensia (BHS), nemlig Leningrad-kodeksen (B 19A), som blir oppbevart i St. Petersburg, er tetragrammet forsynt med vokalpunkter som gir uttalen Jehwạh eller Jehwịh eller, på en rekke steder, Jehowạh (for eksempel i 1Mo 3: 14). I Ginsburgs hebraiske tekstutgave (Gins.) gir vokalpunktene uttalen Jehowạh. Mange oversettere foretrekker riktignok uttalen «Jahvẹ», men Ny verden-oversettelsen benytter formen «Jehova» (på engelsk «Jehovah»), ettersom denne formen har vært den alminnelige gjengivelsen av de fire konsonantene JHWH på norsk, engelsk, tysk og en rekke andre språk gjennom flere hundre år. (På norsk bortfaller den siste H-en fordi den er stum, og W blir til V. Se it under «Jehova».)
Blant jødene utviklet det seg en praksis som gikk ut på at man erstattet Guds navn med titler. Denne praksisen vant innpass i senere avskrifter av den greske oversettelsen Septuaginta og i den latinske Vulgata og har også vunnet innpass i mange andre oversettelser, både eldre og nyere. Derfor heter det i A Greek-English Lexicon av Liddell og Scott (LSJ), på s. 1013: «ὁ Κύριος,=hebr. Jahve, LXX 1Mo. 11.5, al. [og andre steder].» Greek Lexicon of the Roman and Byzantine Periods av E.A. Sophocles (Cambridge [USA] og Leipzig 1914) sier på lignende måte på s. 699, under oppslagsordet κύριος (Kỵrios): «Herren, gjengivelsen av יהוה. Sept. passim [spredt, en rekke steder].» Dictionnaire de la Bible av F. Vigouroux (Paris 1926, bd. 1, sp. 223) sier dessuten at «Septuaginta og Vulgata har Κύριος og Dominus, ’Herre’, der hvor grunnteksten har Jehova». Angående Guds navn heter det i A Compendious Syriac Dictionary, redigert av J. Payne Smith (Oxford 1979 [opptrykk], s. 298), at Marja’ «i [den syriske] Peshitta-oversettelsen av GT står for tetragrammet». Dette framgår også av fotnotene i kritiske utgaver av De hebraiske skrifter, som BHK og BHS, som vanligvis bruker det hebraiske tetragrammet som ekvivalent til de ovennevnte titlene på Gud i sitater fra de gamle oversettelsene (LXX, Sy, Vg). (Se f.eks. fotnotene i BHS i 1. Mosebok 7: 9; 1. Kongebok 1: 47; 12: 22.) Når vi har oversatt disse betegnelsene i fotnoter i De hebraiske skrifter, har vi fulgt en lignende praksis ved vanligvis å gjengi dem med «Jehova».
Den første engelske bibeloversettelsen hvor Guds navn forekom, var William Tyndales oversettelse av Bibelens fem første bøker, som utkom i 1530. Han stavet navnet «Iehouah» (i 1Mo 15: 2; 2Mo 6: 3; 15: 3; 17: 16; 23: 17; 33: 19; 34: 23) og «Iehoua» (i 5Mo 3: 24). I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . Og hver gang man ser HERREN med store bokstaver, står det (med forbehold om at det dreier seg om en trykkfeil) på hebraisk Jehova.» Siden da har engelske bibeloversettere fulgt den praksis å bruke navnet Jehova bare noen få steder og skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste stedene hvor tetragrammet forekommer på hebraisk. Denne praksisen ble fulgt av de oversetterne som utarbeidet den kjente oversettelsen King James Version (1611), hvor Jehovas navn forekommer bare fire ganger, nemlig i 2Mo 6: 3; Sl 83: 18; Jes 12: 2; 26: 4.
I oppslagsverket Theological Wordbook of the Old Testament (bd. 1, Chicago 1980, s. 13) heter det dessuten: «For ikke å risikere å misbruke Guds navn (JHWH) begynte fromme jøder å sette inn ordet ’ǎdōnā(j) i stedet for selve egennavnet. Massoretene, som riktignok beholdt de fire opprinnelige konsonantene i teksten, tilføyde vokalene ē (i stedet for ǎ av andre grunner) og ā for å minne leseren om å lese ’ǎdōnā(j), uten å ta hensyn til konsonantene. Denne særegenheten forekommer over seks tusen ganger i den hebraiske bibel. I de fleste [engelske] oversettelser benyttes tittelen ’LORD’ [HERRE] med store bokstaver. Unntak er ASV [American Standard Version] og New World Translation, som har ’Jehovah’, Amplified [Bible], som har ’Lord’, og JB [The Jerusalem Bible], som har ’Yahweh’. . . . På de stedene hvor ’ǎdōnā(j) jhwh forekommer, er det siste ordet forsynt med vokalene fra ’ēlōhim, og derved har engelske gjengivelser som ’Lord GOD’ [Herren GUD] oppstått (eks.: Amos 7: 1).»
Martin Luther fulgte i sin tyske bibeloversettelse det som var vanlig religiøs praksis på hans tid. I sitt forord til Det gamle testamente (1523) skriver han: «Den som leser denne bibelen, skal også vite at jeg har beflittet meg på å skrive jødenes gudsnavn, som kalles tetragrammet, med store bokstaver, altså: HERRE.» (Sitert fra D. Martin Luthers Werke, Die Deutsche Bibel, bd. 8, Weimar 1934, s. 30.) Christoph Walter, som var korrekturleser hos Luthers boktrykker H. Lufft, forteller i et skrift fra 1563: «Alle bibler trykt i Wittenberg har ’HERRE’ med store bokstaver der det på hebraisk står ’Jehouah’, Guds særegne, store navn.» — Sitert fra Die gantze Heilige Schrifft Deudsch, utgitt av Hans Volz i samarbeid med Heinz Blanke, München 1972, s. 273 i Anhang und Dokumente.
Videre opplyser Die Bibel in heutigem Deutsch, utgitt av Det tyske bibelselskap (Stuttgart 1982), i tillegget, på s. 314: «Ettersom de jødiske lærde som forsynte den hebraiske teksten med vokaler, på grunn av frykt ikke lenger uttalte Guds navn, satte de i stedet for de opprinnelige vokalene inn vokalene til det hebraiske ordet for ’Herre’, som skulle uttales når man kom til dette stedet under en opplesning (adonai: den innledende a-en ble ved nedskrivingen endret til en e).» Og i TBNT, bd. 1, s. 665, heter det: «Den som leser tyske oversettelser av GT, støter på ordet ’Herre’ når det er tale om Gud. Oversettelsene har dermed overtatt en lesemåte fra jødedommen; de har ikke fulgt selve grunnteksten. I grunnteksten finner man hver gang Guds personlige navn, Jahwe, det navnet som han åpenbarte seg for sitt folk ved, og som han ville påkalles ved.»
Det finnes imidlertid også tyske oversettelser hvor man i hovedteksten har gjengitt Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahwe».
Den første offisielle oversettelsen av hele Bibelen til dansk, Christian IIIs Bibel fra 1550, fulgte nøye Luthers tyske oversettelse, også med hensyn til å skrive «HERRE» i stedet for Guds navn. Denne praksisen ble senere fulgt i andre danske kirkebibler, og fram til 1800-tallet var det disse som ble brukt i Norge.
I løpet av 1800-tallet utgav Det Norske Bibelselskap flere norske revisjoner av den danske bibelen, og man gikk over til å erstatte Guds navn med «Herre». Man brukte altså stor forbokstav, men markerte ikke lenger hele ordet ved hjelp av store bokstaver.
Også i de fleste norske bibeloversettelsene som er blitt utarbeidet siden den tid, har man fulgt den praksis å gjengi tetragrammet, som står for Guds personlige navn, med titler som «Herren» og «Israels Gud». I Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1891/1904 er imidlertid navneformen «Jehova» brukt i en fotnote til 2Mo 3: 15. Og i Bibelselskapets oversettelser av 1930 og 1978/85 nevnes formen «Jahve» i fotnoter til henholdsvis 2Mo 3: 15 og 2Mo 3: 14.
Men det finnes eksempler på norske oversettelser hvor Guds personlige navn er brukt i mye større utstrekning. I pastor Storjohanns oversettelse av Salmene (1891) er navnet, i formen «Jehovah», brukt konsekvent. Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse av De hebraiske skrifter (1929—1963) har formen «Jahve» eller «Jahvæ» de fleste steder hvor tetragrammet forekommer på hebraisk. Og i Ny Baiboly, en oversettelse til madagassisk som Det Norske Bibelselskap har vært medutgiver av, er formen «Jehovah» brukt konsekvent i De hebraiske skrifter og også noen ganger i De kristne greske skrifter. (Den autoriserte danske oversettelsen av 1992 gjengir interessant nok tetragrammet noen ganger med «Jahve», f.eks. i 2Mo 3: 15; 6: 3; 15: 3.)
GUDS NAVN I DE HEBRAISKE SKRIFTER (NV)
Nettopp det at Guds navn forekommer så hyppig i Bibelen som det gjør, vitner om hvor stor betydning Gud selv tillegger sitt navn. Tetragrammet forekommer 6828 ganger i den hebraiske teksten (BHK og BHS). Dette tallet blir bekreftet av Theologisches Handwörterbuch zum Alten Testament (bd. I, redigert av E. Jenni og C. Westermann, 3. utg., München/Zürich 1978, sp. 703, 704). I Ny verden-oversettelsen er tetragrammet gjengitt med «Jehova» alle steder unntatt i Dom 19: 18 (se fotn. til dette verset).
På grunnlag av lesemåtene i LXX har vi gjeninnsatt tetragrammet på tre steder og gjengitt det med «Jehova». Det dreier seg om 5Mo 30: 16; 2Sa 15: 20; 2Kr 3: 1, hvor fotnotene i BHK angir lesemåten יהוה.
Ifølge fotnoter til Jes 34: 16 og Sak 6: 8 i BHK og BHS bør man her lese Guds navn i stedet for det hebraiske pronominalsuffikset som svarer til vårt eiendomspronomen i første person entall, «min». Vi har gjeninnsatt Guds navn disse to stedene og gjengitt det med «Jehova».
I tilleggsartikkel 1B blir det redegjort for gjeninnsettelsen av Guds navn ytterligere 141 steder.
Navnet «Jehova» forekommer altså i Ny verden-oversettelsen 6973 ganger i teksten til De hebraiske skrifter, innbefattet tre forekomster i sammensatte navn (1Mo 22: 14; 2Mo 17: 15; Dom 6: 24) og seks forekomster i overskrifter til salmer (Sl 7; 18 [tre ganger]; 36; 102). Disse ni forekomstene er regnet med i de 6828 forekomstene i BHK og BHS.
Navnet «Jehova» i HS i NV
6827 ganger er JHWH gjengitt med «Jehova»
146 ganger er navnet gjeninnsatt
Totalt 6973 forekomster av «Jehova» i 1Mo til Mal
DEN KORTE FORMEN AV GUDS NAVN
Den korte formen av Guds navn forekommer 50 ganger i den massoretiske tekst og gjengis med «Jah». Her følger en oversikt over alle forekomstene: 2Mo 15: 2; 17: 16; Sl 68: 4, 18; 77: 11; 89: 8; 94: 7, 12; 102: 18; 104: 35; 105: 45; 106: 1, 48; 111: 1; 112: 1; 113: 1, 9; 115: 17, 18, 18; 116: 19; 117: 2; 118: 5, 5, 14, 17, 18, 19; 122: 4; 130: 3; 135: 1, 3, 4, 21; 146: 1, 10; 147: 1, 20; 148: 1, 14; 149: 1, 9; 150: 1, 6, 6; Høy 8: 6; Jes 12: 2; 26: 4; 38: 11, 11.
De 237 forekomstene av «Jehova» i Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter drøftes i tilleggsartikkel 1D.