5. Mosebok

1 Dette er de ord* som Moses talte til hele Israel i Jordan-området,+ i ødemarken, på ørkenslettene* foran Suf,* mellom Pạran+ og Tọfel og Laban og Hạserot+ og Di-Sạhab; 2 det er elleve dager fra Họreb etter veien mot Sẹ’ir-fjellet til Kạdesj-Barnẹa.+ 3 Og det skjedde i det førtiende året,+ i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels sønner i samsvar med alt det Jehova hadde befalt ham angående dem, 4 etter at han hadde beseiret Sịhon,+ amorittenes konge, som bodde i Hẹsjbon, og Og,+ kongen i Bạsjan, som bodde i Ạsjtarot,+ i Ẹdre’i.+ 5 I området ved Jordan i Moabs land begynte Moses å forklare denne loven,+ idet han sa:

6 «Jehova vår Gud talte til oss i Họreb+ og sa: ’Dere har bodd lenge nok i dette fjellområdet.+ 7 Vend om og begi dere i vei og dra inn i amorittenes fjellområde+ og til alle deres naboer i Ạraba,*+ fjellområdet+ og Sjefẹla* og Nẹgev*+ og ved havets kyst,+ til kanaaneernes land,+ og til Libanon,+ opp til den store elven, elven Eufrat.+ 8 Se, jeg legger landet foran dere. Dra inn og ta i eie det landet som Jehova sverget overfor DERES fedre, overfor Abraham, Isak+ og Jakob,+ at han skulle gi dem og deres ætt* etter dem.’+

9 Og nettopp på den tiden sa jeg så dette til dere: ’Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.+ 10 Jehova DERES Gud har gjort dere tallrike, og se, dere er i dag så tallrike som himlenes stjerner.+ 11 Måtte Jehova, DERES forfedres Gud, la dere bli tusen ganger så mange+ som dere er, og måtte han velsigne+ dere, slik som han har lovt dere.+ 12 Hvordan kan jeg alene bære den byrde dere er, og den bør dere er, og DERES tretting?+ 13 Få tak i vise og kloke+ og erfarne+ menn fra DERES stammer, så jeg kan sette dem til overhoder over dere.’+ 14 Da svarte dere meg og sa: ’Det du har sagt at vi skal gjøre, er godt.’ 15 Dermed tok jeg overhodene for DERES stammer, vise og erfarne menn, og satte dem til overhoder over dere, til førere* for tusen og førere for hundre og førere for femti og førere for ti og til oppsynsmenn for DERES stammer.+

16 Og videre befalte jeg nettopp på den tiden DERES dommere og sa: ’Når dere hører på en sak* mellom DERES brødre, skal dere dømme med rettferdighet+ mellom en mann og hans bror eller hans fastboende utlending.+ 17 Dere skal ikke være partiske* når dere dømmer.+ Dere skal høre på både den lille og den store.+ Dere skal ikke bli skremt på grunn av en mann,+ for dommen hører Gud til;+ og den sak som er for vanskelig for dere, skal dere legge fram for meg, og jeg skal høre den.’+ 18 Og videre gav jeg dere nettopp på den tiden befaling om alt det som dere skulle gjøre.

19 Så brøt vi opp fra Họreb og begynte å vandre gjennom hele den store og fryktinngytende ødemarken+ som dere har sett, på veien mot amorittenes fjellområde,+ slik som Jehova vår Gud hadde befalt oss; og vi kom omsider til Kạdesj-Barnẹa.+ 20 Jeg sa da til dere: ’Dere er kommet til amorittenes fjellområde, som Jehova vår Gud gir oss.+ 21 Se, Jehova din Gud har overgitt landet til deg.+ Dra opp, ta det i eie, slik som Jehova, dine forfedres Gud, har sagt til deg.+ Vær ikke redd eller skrekkslagen.’+

22 Men dere kom alle sammen fram til meg og sa: ’La oss sende noen menn i forveien for oss, så de kan utforske landet for oss og komme tilbake med melding til oss om den veien som vi skal dra opp på, og de byene som vi kommer til.’+ 23 Nå viste dette seg å være godt i mine øyne, så jeg tok ut tolv menn blant dere, én for hver stamme.+ 24 Deretter vendte de om og drog opp i fjellområdet+ og kom helt til Ẹsjkol-elvedalen+ og begynte å utspeide den. 25 Og de gav seg til å ta noe av landets frukt+ i sin hånd og bringe det ned til oss, og de kom så tilbake med melding til oss og sa: ’Det landet som Jehova vår Gud gir oss, er godt.’+ 26 Men dere ville ikke dra opp,+ og dere begynte å sette dere opp mot Jehova DERES Guds befaling.+ 27 Og dere fortsatte å murre i teltene DERES og si: ’Det var fordi Jehova hatet+ oss at han førte oss ut av Egypts land+ for å gi oss i amorittenes hånd, for å tilintetgjøre oss.+ 28 Hvor drar vi opp? Våre brødre har fått vårt hjerte til å smelte+ ved å si: «Der så vi et folk som er større og høyere enn vi,+ byer som er store og befestet til himlene,+ ja også anakittenes+ sønner.»’

29 Da sa jeg til dere: ’Dere må ikke bli oppskaket eller være redde på grunn av dem.+ 30 Det er Jehova DERES Gud som går foran dere. Han skal kjempe for dere+ i samsvar med alt det han gjorde for dere i Egypt for øynene på dere,+ 31 og i ødemarken,+ hvor du så hvordan Jehova din Gud bar deg+ slik som en mann bærer sin sønn, hele den veien som dere vandret, til dere kom til dette stedet.’+ 32 Men til tross for dette ord trodde dere ikke på Jehova DERES Gud,+ 33 som gikk foran dere på veien for å søke ut et sted til dere hvor dere kunne slå leir+ — ved ild om natten for at dere skulle se hvilken vei dere skulle gå, og ved en sky om dagen.+

34 Hele tiden hørte Jehova DERES ords røst. Da ble han harm og sverget,+ idet han sa: 35 ’Ikke én av disse menn i denne onde generasjon skal få se det gode landet som jeg sverget at jeg skulle gi DERES fedre,+ 36 unntatt Kạleb, Jefụnnes sønn.+ Han skal få se det, og til ham og hans sønner skal jeg gi det landet som han trådte på, fordi han har fulgt Jehova helt og fullt.+ 37 (Også meg ble Jehova forbitret på for DERES skyld, idet han sa: ’Heller ikke du skal komme dit inn.+ 38 Josva,* Nuns sønn, som står framfor deg, han skal gå dit inn.’+ Ham har han gjort sterk,+ for han skal la Israel ta det i arv.) 39 Og DERES små barn, som dere sa dette om: «Til rov vil de bli!»,+ og DERES sønner, som i dag ikke kjenner godt eller ondt, de skal gå dit inn, og til dem skal jeg gi det, og de skal ta det i eie. 40 Men dere selv, vend dere i en annen retning og bryt opp og dra ut i ødemarken, langs veien mot Rødehavet.’+

41 Da svarte dere og sa til meg: ’Vi har syndet mot Jehova.+ Vi — vi skal dra opp og kjempe i samsvar med alt det Jehova vår Gud har befalt oss!’ Dermed spente dere hver især DERES krigsvåpen om dere og anså det for lett å dra opp i fjellet.+ 42 Men Jehova sa til meg: ’Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg er ikke midt iblant dere;+ for at dere ikke skal lide nederlag foran DERES fiender.»’+ 43 Så talte jeg til dere, og dere hørte ikke etter, men begynte å sette dere opp mot+ Jehovas befaling og bli opphisset,* og dere forsøkte å dra opp i fjellet.+ 44 Da kom de amorittene som bodde på det fjellet, ut for å møte dere, og de satte så etter dere,+ slik som bier gjør, og tok til å spre dere i Sẹ’ir,* like til Họrmah.+ 45 Deretter vendte dere tilbake og begynte å gråte framfor Jehova, men Jehova hørte ikke på DERES røst+ og lyttet ikke til dere.+ 46 Dermed ble dere boende i Kạdesj i mange dager, så mange dager som dere bodde der.+