1. Mosebok
19 Nå kom de to englene til Sodọma om kvelden, og Lot satt i Sodọmas port.+ Da Lot fikk se dem, reiste han seg for å gå dem i møte og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+ 2 Så sa han: «Vær så vennlig, mine herrer, jeg ber dere, ta inn i DERES tjeners hus og bli natten over og få DERES føtter vasket.+ Så kan dere stå tidlig opp og reise videre på DERES vei.»+ Til dette sa de: «Nei, vi overnatter heller på torget.»+ 3 Men han nødde dem sterkt,+ så de tok inn hos ham og kom inn i hans hus. Så laget han til et festmåltid for dem,+ og han bakte usyrede brød,+ og de gav seg til å spise.
4 Før de fikk lagt seg, omringet mennene i byen, mennene i Sodọma, huset+ — fra gutt til gammel mann, hele folket i én pøbelflokk.*+ 5 Og de ropte i ett sett til Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom inn til deg i natt? Før dem ut til oss, så vi kan ha omgang med dem.»+
6 Til slutt gikk Lot ut til dem ved inngangen, men han stengte døren bak seg. 7 Så sa han: «Jeg ber dere, mine brødre, gjør ikke en ond gjerning.+ 8 Vær så snill, se, jeg har to døtre som aldri har hatt omgang med en mann.+ La meg få føre dem ut til dere. Gjør så med dem som det synes godt i DERES øyne.+ Gjør bare ikke noe mot disse mennene;+ det er jo derfor de er kommet under skyggen av mitt tak.»+ 9 Da sa de: «Gå vekk!» Og de sa videre: «Denne ene mannen er kommet hit for å bo som utlending,+ og likevel vil han sannelig spille dommer.+ Nå skal vi handle verre mot deg enn mot dem.» Og så trengte de hardt inn på mannen,+ på Lot, og kom nærmere for å slå inn døren.+ 10 Da rakte mennene hånden ut og tok Lot inn til seg, inn i huset, og de stengte døren. 11 Men de mennene som var ved inngangen til huset, slo de med blindhet,+ fra den minste til den største,+ slik at de holdt på å slite seg ut i sitt forsøk på å finne inngangen.+
12 Så sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her? Svigersønn og sønner og døtre og alle som hører deg til i byen — før dem bort fra dette stedet!+ 13 For vi er i ferd med å ødelegge dette stedet, for ropet mot dem er blitt høyt framfor Jehova,+ så Jehova har sendt oss for å ødelegge byen.»*+ 14 Lot gikk derfor ut og begynte å snakke med svigersønnene sine, de som skulle ta* døtrene hans til ekte, og han sa om og om igjen: «Bryt opp! Dra bort fra dette stedet, for Jehova er i ferd med å ødelegge byen!»+ Men i sine svigersønners øyne var han som en som spøkte.+
15 Men da daggryet brøt fram, begynte englene å skynde på Lot, idet de sa: «Bryt opp! Ta din hustru og dine to døtre som befinner seg her,+ så du ikke blir revet bort i byens misgjerning!»+ 16 Da han fortsatt drøyde,+ grep mennene ham ved hånden og hans hustru ved hånden og hans to døtre ved hånden, fordi Jehova hadde medynk med ham,+ og de førte ham så ut og stilte ham utenfor byen.+ 17 Og det skjedde, så snart de hadde ført dem ut til utkanten, at han* begynte å si: «Flykt for din sjels skyld!+ Se deg ikke tilbake+ og stans ikke noe sted i hele Distriktet!*+ Flykt til fjellområdet, så du ikke blir revet bort!»+
18 Da sa Lot til dem: «Å nei, Jehova,* vær så snill! 19 Jeg ber deg, se, din tjener har funnet velvilje for dine øyne,+ slik at du gjør din kjærlige godhet*+ stor, den som du har vist meg for å bevare min sjel i live,+ men jeg — jeg er ikke i stand til å flykte til fjellområdet, for ulykken kan holde seg nær til meg, og jeg kommer sikkert til å dø.+ 20 Jeg ber deg, se, denne byen er nær å flykte til, og den er liten.+ La meg få lov til å flykte dit — er den ikke liten?* — og min sjel vil bli i live.»+ 21 Da sa han til ham: «Se, jeg viser deg hensyn også i denne utstrekning,*+ ved at jeg ikke omstyrter den byen du har talt om.+ 22 Skynd deg! Flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du kommer dit!»+ Derfor gav han byen navnet Sọar.*+
23 Solen var gått opp over landet da Lot kom til Sọar.+ 24 Da lot Jehova det regne svovel og ild fra Jehova, fra himlene, over Sodọma og over Gomọrra.+ 25 Så gikk han i gang med å omstyrte disse byene, ja hele Distriktet og alle innbyggerne i byene og jordens planter.+ 26 Og hans hustru begynte å se seg om bak ham,* og hun ble til en saltstøtte.+
27 Nå begav Abraham seg tidlig om morgenen til det stedet hvor han hadde stått framfor Jehova.+ 28 Og han så ned mot Sodọma og Gomọrra og mot hele Distriktets land og så da et skue. Ja se, tykk røyk steg opp fra landet, som den tykke røyken fra en brennovn!+ 29 Og det skjedde da Gud ødela byene i Distriktet, at Gud kom Abraham i hu, idet han tok skritt for å sende Lot bort fra omstyrtelsens midte da han omstyrtet de byene som Lot hadde bodd blant.+
30 Senere drog Lot opp fra Sọar og begynte å bo i fjellområdet, og hans to døtre var med ham,+ for han var blitt redd for å bo i Sọar.+ Så begynte han å bo i en hule, han og hans to døtre. 31 Og den førstefødte sa så til den yngste: «Vår far er gammel, og det finnes ingen mann i landet som kan ha omgang med oss etter hele jordens vis.+ 32 Kom, la oss gi vår far vin å drikke,+ og la oss ligge med ham og bevare avkom etter vår far.»+
33 Så gav de gjentatte ganger sin far vin å drikke den natten;+ deretter gikk den førstefødte inn og la seg hos sin far, men han merket det ikke da hun la seg, eller da hun stod opp.* 34 Og det skjedde neste dag at den førstefødte sa til den yngste: «Se, jeg lå med min far i natt. La oss gi ham vin å drikke også denne natten. Gå du så inn, ligg med ham, og la oss bevare avkom etter vår far.» 35 Så gav de gjentatte ganger sin far vin å drikke også den natten; deretter reiste den yngste seg og la seg hos ham, men han merket det ikke da hun la seg, eller da hun stod opp. 36 Og begge Lots døtre ble gravide ved sin far.+ 37 Med tiden ble den førstefødte mor til en sønn og gav ham navnet Mọab.*+ Han er Mọabs far til denne dag.+ 38 Når det gjelder den yngste, fødte også hun en sønn, og hun gav ham navnet Ben-Ạmmi.* Han er far til Ạmmons sønner+ til denne dag.