Lukas

24 Men på den første dag i uken gikk de svært tidlig til gravstedet og hadde med seg de krydderiene de hadde gjort i stand.+ 2 Men de fant steinen rullet bort fra minnegraven,+ 3 og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.*+ 4 Mens de var i villrede på grunn av dette, se, da stod to menn i skinnende klær hos dem.+ 5 Da kvinnene ble skremt og holdt ansiktene vendt mot jorden, sa mennene til dem: «Hvorfor ser dere etter Den levende blant de døde? 6 [[Han er ikke her, men er blitt oppreist.]]*+ Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilẹa,+ 7 og sa at Menneskesønnen måtte bli overgitt i syndige menneskers hender og bli pælfestet* og likevel skulle oppstå på den tredje dag.»+ 8 Da husket de hans uttalelser,+ 9 og de vendte tilbake fra minnegraven* og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.+ 10 Det var Magdalẹna-Maria og Johạnna+ og Maria, Jakobs mor. Også de andre kvinnene,+ som var sammen med dem, fortalte apostlene disse ting. 11 Men disse uttalelsene fortonte seg for dem som tøv, og de ville ikke tro+ kvinnene.

12 [[Men Peter reiste seg og løp til minnegraven, og da han bøyde seg fram, så han bare linbindene. Så gikk han bort, mens han undret seg over det som hadde skjedd.]]*

13 Men se, samme dag var to av dem på vei til en landsby som ligger omkring elleve kilometer* fra Jerusalem, og som heter Ẹmmaus, 14 og de snakket med hverandre om alt dette+ som hadde hendt.

15 Mens de nå snakket sammen og diskuterte, kom Jesus selv bort+ og begynte å gå sammen med dem; 16 men deres øyne ble hindret i å kjenne ham igjen.+ 17 Han sa til dem: «Hvilke spørsmål er det dere går og drøfter dere imellom?» Og de stanset, med sørgmodige ansikter. 18 Som svar sa den ene, som het Klẹopas, til ham: «Bor du som en utlending for deg selv i Jerusalem, så du ikke vet om de ting som har skjedd der i disse dagene?» 19 Og han sa til dem: «Hvilke ting?» De sa til ham: «De ting som gjelder Jesus, nasareeren,+ som ble en profet,+ mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket; 20 og hvordan våre overprester og styresmenn overgav ham til dødsdom og pælfestet ham.+ 21 Men vi håpet at han var den som skulle utfri Israel;+ ja, og foruten alt dette er det nå den tredje dagen siden disse ting skjedde. 22 Dessuten har også noen kvinner+ blant oss gjort oss forbauset, for de var tidlig ved minnegraven, 23 men fant ikke hans legeme, og de kom og sa at de også hadde sett et overnaturlig syn av engler, som sa at han lever. 24 Og noen av dem som er med oss, gikk bort til minnegraven;+ og de fant det slik, akkurat som kvinnene hadde sagt, men ham så de ikke.»

25 Da sa han til dem: «Å, dere uforstandige og sene i hjertet til å tro på alt det profetene har sagt!+ 26 Måtte ikke KRISTUS lide+ disse ting og gå inn til sin herlighet?»+ 27 Og han begynte med Moses+ og alle Profetene+ og forklarte* for dem ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene.

28 Til slutt nærmet de seg den landsbyen som de var på vei til, og han lot som om han skulle dra videre. 29 Men de la press på ham og sa: «Bli hos oss, for det går mot kveld, og dagen heller allerede.» Da gikk han inn for å bli hos dem. 30 Og da han lå til bords sammen med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og begynte å rekke det til dem.+ 31 Da ble deres øyne fullt ut åpnet, og de kjente ham igjen; og han forsvant for dem.+ 32 Og de sa til hverandre: «Brant* ikke våre hjerter da han talte til oss på veien, da han fullt ut åpnet Skriftene for oss?» 33 Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve og dem som var sammen med dem, forsamlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!»+ 35 Så fortalte de selv om det som hadde hendt på veien, og om hvordan han ble gjenkjent av dem da han brøt brødet.+

36 Mens de snakket om disse ting, stod han selv midt iblant dem [[og sa til dem: «Måtte dere ha fred.»]]* 37 Men fordi de var skrekkslagne og var blitt skremt,+ trodde de at de så en ånd. 38 Da sa han til dem: «Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger tvil opp i DERES hjerter? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv; ta+ på meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og ben,+ slik som dere ser at jeg har.» 40 [[Og da han sa dette, viste han dem sine hender og sine føtter.]]* 41 Men da de fortsatt ikke trodde+ for bare glede og undret seg, sa han til dem: «Har dere noe å spise der?»+ 42 Og de rakte ham et stykke stekt fisk;*+ 43 og han tok det og spiste det+ for øynene på dem.

44 Han sa nå til dem: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere,+ at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene+ og Salmene,+ må bli oppfylt.» 45 Så åpnet han fullt ut deres sinn, så de kunne forstå Skriftene,+ 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet, at KRISTUS skulle lide og oppstå fra de døde på den tredje dag,+ 47 og at det på grunnlag av hans navn skulle bli forkynt anger til tilgivelse for synder+ i alle nasjonene+ — idet dere begynner i Jerusalem,+ 48 skal dere være vitner+ om disse ting. 49 Og se, jeg sender over dere det som er lovt av min Far. Men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye.»+

50 Og han førte dem ut så langt som til Betạnia, og han løftet sine hender og velsignet dem.+ 51 Mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og begynte å bli løftet opp til himmelen.*+ 52 Og de bøyde seg ærbødig for ham og* vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.+ 53 Og de var stadig i templet og velsignet Gud.+