Kraft fra fjellets indre
«DAGSTUREN som vil bli et minne for livet.» Slik beskrev turistbrosjyrene den turen jeg skulle være med på til den sørvestlige delen av Sørøya i New Zealand. Og det var sant! Turen fra Manapouri til Doubtful Sound gikk over vann og fjell, og jeg fikk se vakker natur og imponerende ingeniørkunst — et vannkraftverk bygd i fjellets indre. Det var som om vi så verdens åttende underverk.
Turen fikk meg også til å tenke på New Zealands urinnbyggere, maoriene, og deres gamle legender og språk. Ifølge to beretninger blant maoriene betyr «Manapouri» enten ’sorgens eller tårenes sjø’ eller ’sjøen med det sorgfulle hjerte’. Manapouri var også navnet på byen der jeg startet turen denne minneverdige dagen.
Et uventet syn
Etter hvert som båten gled over den rolige innsjøen, fikk vi øye på praktfulle, U-formede daler og kneisende fjell. Vi var heldige som fikk oppleve en klar og vakker dag, for det regner mye i dette området; nedbørsmengden kan være på opptil 7500 millimeter i året. Det er et paradis for fotografer, med trær og frodig vegetasjon som vokser fra vannlinjen og oppover fjellsiden. I løpet av den en time og et kvarter lange turen over innsjøen var det bare duringen fra båten vår som vitnet om at det fantes mennesker der. Men hva ventet oss?
Et uventet syn — på West Arm, i enden av innsjøen, midt ute i ødemarken, lå det en fordelingsstasjon til et vannkraftverk. Hva kunne ha fått noen til å bygge et kraftverk her, så langt borte fra folk? Bare et enestående sammentreff av geografiske og geologiske omstendigheter kunne ha gitt en ingeniør en slik idé.
Ideen ble unnfanget i 1904, da P. J. Hay, en ekspert på området, la merke til hvilke muligheter som lå i disse vannmassene. Vannflaten ligger over 180 meter over havet, og innsjøens dybde er nesten 450 meter. Følgelig er bunnen omkring 270 meter under havet. Det er imidlertid bare én mil med fjellterreng som skiller innsjøen fra kysten. Men det skulle ta 60 år før ideen ble satt ut i livet. Hvordan skjedde det? En australsk bedrift i New Zealand, som drev med smelting og støping av metaller, hadde behov for elektrisk kraft til smelteverket sitt i Tiwai Point, som ligger i nærheten av Invercargill, omkring 160 kilometer i luftlinje fra West Arm. Men hvor skulle de få den elektriske kraften fra?
Fra visjon til virkelighet
Planen, som var utarbeidet av det amerikanske ingeniørfirmaet Bechtel, gikk ut på å lage en tunnel gjennom fjellet Leaning Peak og bygge en kraftstasjon ved enden av Manapourisjøen. Vannet kunne dermed strømme gjennom tilløpstunneler og drive sju strømproduserende turbiner. Den elektriske kraften ville så bli overført til det offentlige ledningsnettet ved hjelp av fordelingsstasjonen ved enden av innsjøen. (Se diagrammet på side 17.) Men hvor skulle alt vannet ta veien? Arbeiderne måtte grave ut en avløpstunnel som var omkring en mil lang og hadde en diameter på ni meter, under fjellene. Den skulle lede vannet ut i Deep Cove i Doubtful Sound, en av New Zealands vakre fjorder. Denne tunnelen alene krevde at en måtte flytte 760 000 kubikkmeter stein.
Tenk deg hvilke enorme mengder stein som måtte tas ut av fjellet bare for å lage tilløpstunnelene og turbinhallen. Denne hallen alene, også kalt maskinhallen, er 111 meter lang, 39 meter høy og 18 meter bred. Den er faktisk like lang som en fotballbane. Men først måtte man lage en tunnel med en vei inni for å komme ned til og grave ut maskinhallen, hvor turbinene og generatorene skulle være. Bare det var en enestående utfordring!
Denne tunnelen har en helningsgrad på ti prosent og snor seg over to kilometer inn i fjellet til maskinhallen. Da turistbussen vår kom til fjellet, ble vi alvorlig stemt ved tanken på at vi skulle forsvinne inn i dypet av det.
Da vi omsider gikk ut av bussen og inn i turbinhallen, var det nesten noe science fiction-aktig over det hele — en slags diger vitenskapelig katedral i dypet av fjellet. Men jeg lurte på én ting: Hvordan greide de å få alle de tunge maskinene inn til dette kompliserte prosjektet? De eneste atkomstmulighetene var fra innsjøen eller fra kysten. Det fantes ingen veier. Man fant ut at det ville være lettest å få inn mesteparten av utstyret til generatorene fra kysten. Men det betydde at man måtte passere en fjellkjede for å komme fram til det stedet hvor kraftverket skulle ligge. Hva var løsningen? Å bygge en vei.
New Zealands bratteste riksvei
I 1963 begynte arbeidet med en veiforbindelse mellom Deep Cove og West Arm, og én kilde betegnet dette som «et av de vanskeligste veiprosjekter i verden». Hvorfor det? «Regn, snø, elver av søle og massevis av sammenfiltret vegetasjon gjorde at anleggsarbeidet varte i 24 måneder istedenfor de planlagte 12 månedene.» Veien ble rundt 23 kilometer lang, og den kostet omkring 160 newzealandske dollar (600 kroner) pr. meter. Det ble en svært dyr vei. Med en stigningsgrad på opptil 20 prosent ble den New Zealands bratteste riksvei. Den ble en helt nødvendig transportåre for 87 000 tonn med utstyr som skulle fraktes fra havets overflate, over det 670 meter høye Wilmotpasset og ned til innsjøen. Én last alene veide 290 tonn og ble transportert ved hjelp av en 140-hjuls tilhenger som ble trukket av én bulldoser og skjøvet av en annen! Men de kom fram.
Virkningen på miljøet
Hvilken virkning har dette store prosjektet på miljøet i området? Ettersom størstedelen av kraftverket ligger under bakken, synes det minimalt i terrenget. Det er bare fordelingsstasjonen og kraftledningene over fjellene som kan ses. Og sammenlignet med den veldige naturen blir til og med høyspentmastene og kablene små. Men det gjenstår enda et spørsmål.
Hvordan kan vannstanden i Manapourisjøen opprettholdes når innsjøen faktisk tømmes i den ene enden? En grunnleggende årsak til det er den høye årlige nedbøren i området. Manapouri kommune får i gjennomsnitt 1250 millimeter nedbør i året, mens kraftverket på West Arm får 3750 millimeter. Man følger også strenge retningslinjer for å ha kontroll over vannstanden i innsjøen, slik at den holder seg så nær det naturlige nivået som mulig. Ettersom Manapourisjøen er i den øverste delen av et vassdrag som innbefatter Te Anausjøen og elvene Øvre og Nedre Waiau (se kart), blir det brukt demninger for å opprettholde den vannstanden som er nødvendig for kraftverket. Når det er for mye vann der til at generatorene kan ta imot det, åpner man så demningene for å slippe ut overskuddet.
Hvem nyter godt av energien?
Etableringen av New Zealands største vannkraftverk har vært et eksempel på internasjonalt samarbeid. Turbinene ble laget i Skottland, generatorene i Tyskland og transformatorene i Italia. Den første av generatorene ble bestilt i 1969, og i september 1971 var alle sju i drift. Hvem nyter godt av all den energien som blir produsert? Mesteparten går til smelteverket i Tiwai Point, og resten sendes ut over det offentlige ledningsnettet. Virksomheten i Manapouri og den jevnlige energiforsyningen er svært viktig for driften av smelteverket. Et opphold i strømforsyningen på mer enn to timer kan føre til en produksjonsstans på flere måneder. Kraftverket i Manapouri og smelteverket samarbeider derfor for å sikre at alt går sin jevne gang.
Vi tok bussen over Wilmotpasset og ned til Doubtful Sound. Der så vi avløpsvannet fra kraftverket i Manapouri strømme ut i det rolige sundet. Sundet, eller fjorden, har et merkverdig særtrekk. «Fjorden har et lag med ferskvann, som ligger oppå det tyngre saltvannet. Ferskvannet i fjorden forblir et atskilt lag — en elv som flyter stille over resten av vannet.» — Manapouri to Doubtful Sound av Barry Brailsford og Derek Mitchell.
Vi drog ut på en rolig tur i sundet med motorbåt. Ved én anledning slo kapteinen av motoren, og vi nøt stillheten i dette uberørte paradiset. Nå og da gav et fugleskrik gjenlyd over fjorden. For en kontrast til de ville kreftene ved Manapouri vannkraftverk bare noen kilometer borte, gjemt i hjertet av fjellet!
[Illustrasjon/bilder på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Plan over kraftverk
Manapourisjøen
Heissjakt
Sjakt til inntaksport
Inntak og skjermer
Avløpstunnel til Deep Cove
Nødutgang
Utendørsstasjon
Sjakt til kraftledning
Atkomsttunnel
Transformatorrom
Maskinhall
Servicetunnel
[Bilder]
Fordelingsstasjon
Maskinhall
Manapouri kraftverk
[Bilde på side 15]
Doubtful Sound i New Zealand
[Bilde på side 16]
Atkomsttunnelen, som fører inn i fjellet og ned til maskinhallen