Kjemikalier — venner og fiender?

VI TREFFER mange avgjørelser i livet ved å veie fordelene og ulempene mot hverandre. Det er for eksempel mange som kjøper seg bil fordi det gjør livet mer bekvemt. Men mot denne fordelen må de veie kostnadene ved å eie en bil — forsikring, årsavgift, verdiforringelse — og kostnadene ved å holde den i trafikksikker stand. De må også vurdere risikoen for at de skal bli skadet eller drept i en ulykke. Situasjonen er omtrent den samme når det gjelder syntetiske kjemikalier — fordelene og ulempene må veies mot hverandre. Ta for eksempel det kjemikaliet som kalles MTBE (metyl-tertiær-butyl-eter), et tilsatsstoff til bensin som øker oktantallet og reduserer eksosutslippene.

Delvis takket være MTBE er luften i mange amerikanske byer renere enn den har vært på mange år. Men den renere luften «har kostet,» melder bladet New Scientist. Det er fordi MTBE er et potensielt kreftframkallende stoff, og det har lekket ut av titusenvis av underjordiske bensintanker og i mange tilfeller forurenset grunnvannet. Et resultat av det er at én by nå må kjøpe 82 prosent av vannet sitt utenfra, til en kostnad av 25 millioner kroner i året. New Scientist sier at denne katastrofen «kan komme til å bli en av USAs mest alvorlige kriser med hensyn til forurensning av grunnvannet i årevis framover».

Enkelte kjemikalier er blitt forbudt og fullstendig fjernet fra markedet på grunn av den skadelige innvirkningen de har på miljøet og på helsen. «Men hvorfor skjer dette?» spør du kanskje. «Blir ikke alle nye kjemikalier grundig testet med tanke på giftighet før de blir sluppet ut på markedet?»

Problemer med å fastslå graden av giftighet

I virkeligheten er testing av kjemikalier med tanke på giftighet en blanding av vitenskap og gjettverk. «De som skal vurdere risikoen, vet ikke hvordan de skal trekke en skarp grense mellom ’farlige’ og ’ufarlige’ doser av noe som helst kjemikalium,» sier Joseph V. Rodricks i boken Calculated Risks. Slik er det også med legemidler, som i mange tilfeller blir framstilt syntetisk. The World Book Encyclopedia sier: «Selv den mest omhyggelige testing kan ikke alltid avdekke risikoen for at et legemiddel skal ha en uventet skadelig virkning.»

Laboratorier har visse innebygde begrensninger. De kan for eksempel ikke fullt ut simulere hvordan et kjemikalium vil oppføre seg i virkelighetens uensartede og kompliserte verden. I verden utenfor laboratoriet finnes det hundrevis, ja tusenvis av forskjellige syntetiske kjemikalier, og mange av disse kan virke inn på hverandre og dessuten på levende organismer. Noen av dem er ufarlige i seg selv, men hvis de forenes, utenfor eller inni menneskekroppen, kan de danne nye, giftige forbindelser. Visse kjemikalier blir giftige, og til og med kreftframkallende, først etter at kroppens stoffskifte har bearbeidet dem.

Hvordan går forskerne fram for å prøve å fastslå hvor trygt et kjemikalium er, når de står overfor slike utfordringer? Den vanligste metoden har vært å gi en viss dose av kjemikaliet til forsøksdyr og så forsøke å overføre resultatene på mennesker. Er denne metoden alltid pålitelig?

Er dyreforsøk pålitelige?

Ved siden av at testing av giftstoffer på dyr reiser etiske spørsmål angående grusomhet mot forsøksdyrene, reiser det også andre spørsmål. For eksempel reagerer forskjellige dyr ofte helt forskjellig på kjemikalier. En liten dose av et svært giftig dioksin som tar livet av et hunnmarsvin, må økes 5000 ganger før den tar livet av en hamster. Selv nær beslektede arter som rotter og mus reagerer forskjellig på mange kjemikalier.

Hvis nå reaksjonen hos én dyreart ikke er noen pålitelig indikasjon på hvordan andre arter reagerer, hvor sikre kan da forskerne være på at et bestemt kjemikalium ikke er helsefarlig for mennesker? Faktum er at de ikke kan være virkelig sikre.

Kjemikerne har utvilsomt en vanskelig oppgave. De må imøtekomme dem som gjerne vil ha produktene deres, berolige dem som er opptatt av dyrevern, og med god samvittighet kunne si til seg selv at stoffene er ufarlige. På grunn av disse faktorene eksperimenterer noen laboratorier nå med å teste kjemikalier på menneskelige celler som dyrkes i et egnet medium. Tiden vil vise om dette gjør det mulig å komme med noen pålitelige garantier.

Når laboratorietester slår feil

Pesticidet DDT, som fremdeles finnes i store mengder i miljøet, er et eksempel på et kjemikalium som med urette ble erklært som ufarlig da det ble lansert. Forskerne fant senere ut at DDT har en tendens til å bli værende lenge i levende organismer, noe som også er tilfellet med andre potensielle giftstoffer. Hvilke tragiske følger har dette fått? Jo, næringskjeden, som begynner med millioner av smådyr, fortsetter med fisk og slutter med fugler, bjørner, otrer, og så videre, blir en levende trakt som konsentrerer giftstoffene i de endelige konsumentene. I ett tilfelle var en koloni av lappedykkere ute av stand til å ruge ut en eneste unge i løpet av en periode på over ti år.

Disse biologiske traktene er så effektive at noen kjemikalier, som knapt kan påvises i vannet, blir konsentrert i forbløffende mengder i de endelige konsumentene. Hvithvalene i St. Lawrence-elven i Nord-Amerika er et godt eksempel. De får i seg så mye gift at de må behandles som farlig avfall når de dør.

Visse kjemikalier som er til stede i mange dyr, har vist seg å anta likhet med hormoner. Og det er først i det siste at forskerne har begynt å avdekke den lumske giftvirkningen disse kjemikaliene kan ha.

Kjemikalier som antar likhet med hormoner

Hormonene er viktige kjemiske budbringere i kroppen. De strømmer gjennom blodårene til andre deler av kroppen, der de enten stimulerer eller undertrykker en bestemt funksjon, for eksempel kroppens vekst eller forplantningssyklus. Det er interessant å lese hva en pressemelding av nyere dato fra Verdens helseorganisasjon (WHO) sier om følgene av at visse syntetiske kjemikalier føres inn i kroppen. Det hevdes der at «en raskt økende mengde forskningsresultater» viser at disse kjemikaliene griper forstyrrende inn i hormonenes virksomhet ved enten å etterligne dem på en skadelig måte eller ved å blokkere dem.

De kjemikaliene det er snakk om her, innbefatter PCBa, dioksiner, furaner og enkelte pesticider, deriblant rester av DDT. Disse kjemikaliene, som kalles endokrine hemmere, er i stand til å hemme den normale virksomheten til kroppens endokrine system, som produserer hormoner.

Et av de hormonene som disse kjemikaliene antar likhet med, er det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. En undersøkelse som er blitt offentliggjort i legetidsskriftet Pediatrics, viser at økt utbredelse av tidlig pubertet hos mange jenter kan knyttes til hårprodukter som inneholder østrogen, og til kjemikalier i miljøet som antar likhet med østrogen.

Når et dyr av hankjønn blir utsatt for påvirkning fra visse kjemikalier i en avgjørende fase av sin utvikling, kan virkningen være den motsatte. En artikkel i bladet Discover sier: «Eksperimenter har vist at når man tilfører PCB i en bestemt fase av utviklingen, kan hannene hos skilpadder og alligatorer forvandle seg til hunner eller til individer som er en mellomting av hanner og hunner.»

Kjemiske giftstoffer svekker dessuten immunsystemet, slik at dyrene blir mer utsatt for virusinfeksjoner. Ja, det ser ut til at virusinfeksjonene sprer seg lenger og raskere enn noen gang, særlig hos dyr som er høyt oppe i næringskjeden, for eksempel delfiner og sjøfugler.

Hos mennesker er det barn som er mest utsatt for påvirkning fra kjemikalier som antar likhet med hormoner. Barn som ble født av japanske kvinner som for noen år siden fikk i seg PCB-forurenset risolje, «led av fysisk og mental utviklingshemming, atferdsproblemer, for eksempel hypoaktivitet og hyperaktivitet, abnormt små peniser og en IQ på fem poeng under gjennomsnittet,» melder bladet Discover. Tester som er foretatt på nederlandske og nordamerikanske barn som er blitt utsatt for påvirkning fra høye doser av PCB, har avdekket en lignende skadelig innvirkning på barnas fysiske og mentale utvikling.

Noe som ifølge WHO også kan knyttes til disse kjemikaliene, er økningen i «hormonelt påvirkelige» krefttyper hos menn og kvinner, for eksempel brystkreft, testikkelkreft og prostatakreft. I tillegg kan den vedvarende nedgangen i det gjennomsnittlige sædcelleantallet og den gjennomsnittlige sædkvaliteten hos menn i en rekke land knyttes til økningen i bruken av kjemikalier. I noen land er det gjennomsnittlige sædcelleantallet nesten blitt halvert på 50 år.

I den forrige artikkelen siterte vi en lege som sa at vi er «en eksperimenterende generasjon». Det ser ut til at hun har rett. Sant nok har mange kjemiske produkter vært til gagn for oss, men andre har ikke vært det. Vi gjør derfor klokt i å unngå å utsette oss for unødig stor påvirkning fra kjemikalier som er potensielt skadelige for oss. Overraskende nok kan vi finne mange av disse i hjemmet vårt. Den neste artikkelen tar for seg hva vi kan gjøre for å beskytte oss mot potensielt farlige kjemikalier.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Disse hvalene får i seg så mye gift at de blir betraktet som farlig avfall når de dør

[Rettigheter]

©George Holton, The National Audubon Society Collection/PR