Det kristne syn på myndighet
Det er ingen myndighet uten av Gud.» — ROMERNE 13: 1.
1. Hvordan kan vi si at Jehova er den høyeste myndighet?
DEN høyeste, som har frambrakt hele skaperverket, både levende og livløse ting, er Jehova Gud. Han er den høyeste myndighet. Sanne kristne er av samme oppfatning som de himmelske skapninger som erklærer: «Du er verdig, Jehova, ja, vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11.
2. Hvordan erkjente menneskelige herskere i en fjern fortid på en måte at de ikke hadde noen medfødt rett til å herske over sine medmennesker, og hva sa Jesus til Pontius Pilatus?
2 Det faktum at mange av de tidligste menneskelige herskere forsøkte å legitimere sin myndighet ved å påstå at de var guder eller representerte en gud, var i seg selv en stilltiende erkjennelse av at ikke noe menneske har en medfødt rett til å herske over andre mennesker.a (Jeremia 10: 23) Den eneste legitime kilde til myndighet er Jehova Gud. Kristus sa selv til Pontius Pilatus, den romerske stattholderen i Judea: «Du ville slett ikke ha noen myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg ovenfra.» — Johannes 19: 11.
«Ingen myndighet uten av Gud»
3. Hva sa apostelen Paulus om «de høyere myndigheter», og hvilke spørsmål oppstår angående Jesu og Paulus’ uttalelser?
3 Apostelen Paulus skrev følgende til de kristne som var underlagt Romerrikets herredømme: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» (Romerne 13: 1) Hva mente Jesus da han sa at Pilatus’ myndighet var blitt gitt ham «ovenfra»? Og på hvilken måte mente Paulus at de politiske myndigheter på hans tid var blitt satt i sine stillinger av Gud? Mente de at Jehova personlig står bak utnevnelsen av hver enkelt politisk hersker i denne verden?
4. Hva ble Satan kalt av Jesus og Paulus, og hvilken påstand fra Satans side benektet Jesus ikke?
4 Hvordan kunne det forholde seg slik, når Jesus kalte Satan «denne verdens hersker» og Paulus omtalte ham som «denne tingenes ordnings gud»? (Johannes 12: 31; 16: 11; 2. Korinter 4: 4) Og videre, da Satan fristet Jesus, tilbød han Jesus «myndighet» over «alle rikene på den bebodde jord», idet han hevdet at denne myndigheten var blitt overgitt til ham. Jesus avslo tilbudet, men han benektet ikke at Satan hadde denne myndigheten og kunne gi den videre. — Lukas 4: 5—8.
5. a) Hvordan skal vi forstå Jesu og Paulus’ ord om verdslige myndigheter? b) I hvilken forstand kan vi si at de høyere myndigheter «er satt i sine relative stillinger av Gud»?
5 Jehova overlot herredømmet over denne verden til Satan ved å la ham leve etter at han hadde gjort opprør, og etter at han hadde fristet Adam og Eva og fått dem også til å gjøre opprør mot Guds overherredømme. (1. Mosebok 3: 1—6; jevnfør 2. Mosebok 9: 15, 16.) Jesu og Paulus’ uttalelser må derfor bety at Jehova — etter at det første menneskepar i Eden hadde avvist teokratiet, Guds styre — lot fremmedgjorte mennesker få skape myndighetsstrukturer som ville gjøre det mulig for dem å leve i et ordnet samfunn. For å gjennomføre sin hensikt har Jehova ved noen anledninger fått visse herskere eller riker til å falle. (Daniel 2: 19—21) Andre har han latt beholde makten. Om herskere som Jehova lar fortsette å eksistere, kan man si at de «er satt i sine relative stillinger av Gud».
De første kristne og de romerske myndigheter
6. Hvordan så de første kristne på de romerske myndigheter, og hvorfor?
6 De første kristne sluttet seg ikke til de jødiske sektene som konspirerte og kjempet mot Israels romerske okkupanter. For så vidt som de romerske myndigheter gjennom sitt lovverk og rettsapparat opprettholdt ro og orden til lands og til sjøs, bygde mange nyttige vannledninger, veier og broer og i det store og hele handlet til beste for fellesskapet, anså de kristne dem for å være ’Guds tjener til gagn for dem’. (Romerne 13: 3, 4) Når det hersket lov og orden, lå forholdene til rette for at de kristne kunne forkynne det gode budskap vidt og bredt, slik Jesus hadde befalt. (Matteus 28: 19, 20) De kunne med god samvittighet betale de skattene romerne påla dem, selv om noen av pengene ble brukt til formål som Gud ikke godkjente. — Romerne 13: 5—7.
7, 8. a) Hva forstår vi når vi leser nøye igjennom Romerne 13: 1—7, og hva viser sammenhengen? b) Når handlet de romerske myndigheter ikke som «Guds tjener», og hvilken holdning inntok de første kristne under slike omstendigheter?
7 Når vi leser nøye igjennom de første sju versene i Romerne, kapittel 13, ser vi at de politiske «høyere myndigheter» var «Guds tjener» som ville rose dem som gjorde det gode, og straffe dem som praktiserte det som er ondt. Sammenhengen viser at det er Gud, ikke de høyere myndigheter, som avgjør hva som er godt, og hva som er ondt. Hvis derfor den romerske keiser eller noen annen politisk myndighet krevde noe som Gud forbød, eller forbød noe som Gud krevde, handlet han ikke lenger som Guds tjener. Jesus sa: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Hvis den romerske stat forlangte noe som tilhørte Gud, for eksempel tilbedelse eller et menneskes liv, fulgte de sanne kristne apostlenes veiledning: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.
8 De første kristne ble forfulgt fordi de ikke ville tilbe keiseren, dyrke avguder, forsømme sine kristne møter og slutte å forkynne det gode budskap. Det er alminnelig antatt at apostelen Paulus ble henrettet på befaling av keiser Nero. Også andre keisere, særlig Domitian, Marcus Aurelius, Septimius Severus, Decius og Diokletian, forfulgte de første kristne. Når disse keiserne og deres underordnede myndigheter forfulgte de kristne, opptrådte de avgjort ikke som «Guds tjener».
9. a) Hva kan vi si om de politiske høyere myndigheter, og hvem får det politiske dyret sin makt og myndighet fra? b) I hvilken forstand underordner de kristne seg under de høyere myndigheter?
9 Alt dette bidrar til å vise at de politiske høyere myndigheter fortsetter å være en del av den verdslige tingenes ordning som har Satan til gud, selv om de i noen henseender tjener som «Guds ordning» for å opprettholde et ordnet menneskelig samfunn. (1. Johannes 5: 19) De tilhører den verdensomfattende politiske organisasjon som blir symbolsk omtalt som «villdyret» i Åpenbaringen 13: 1, 2. Dette dyret får sin makt og myndighet fra «den store drage», Satan Djevelen. (Åpenbaringen 12: 9) De kristne underordner seg derfor under slike myndigheter i relativ, ikke absolutt, forstand. — Jevnfør Daniel 3: 16—18.
Den rette respekt for myndighet
10, 11. a) Hvordan viste Paulus at vi bør opptre respektfullt overfor myndighetspersoner? b) Hvordan og hvorfor kan vi be «angående konger og alle dem som er i høye stillinger»?
10 Dette betyr imidlertid ikke at de kristne bør innta en uforskammet og fiendtlig holdning til de politiske høyere myndigheter. Mange av disse makthaverne fortjener riktignok ikke særlig stor respekt for sitt privatliv, og kanskje heller ikke for sitt offentlige liv. Men apostlene viste både ved sitt eksempel og ved sin veiledning at myndighetspersoner skal behandles med respekt. Da Paulus trådte fram for kong Herodes Agrippa II, som var skyldig i incest, benyttet han en tilbørlig respektfull tiltaleform. — Apostlenes gjerninger 26: 2, 3, 25.
11 Paulus sa til og med at det er passende å nevne verdslige myndigheter i våre bønner, spesielt når de blir anmodet om å treffe avgjørelser som berører vårt liv og vår kristne virksomhet. Han skrev: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir frambåret påkallelser, bønner, forbønner, takksigelser angående alle slags mennesker, angående konger og alle dem som er i høye stillinger, for at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor. Dette er godt og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han som vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1. Timoteus 2: 1—4) Vår respektfulle holdning overfor slike myndigheter kan føre til at de innrømmer oss større frihet til å fortsette vårt arbeid for å forsøke å frelse «alle slags mennesker».
12, 13. a) Hvilken likevektig veiledning kom Peter med angående forholdet til myndighetene? b) Hvordan kan vi motvirke «ufornuftige menneskers uforstandige snakk» som skaper fordommer mot Jehovas vitner?
12 Apostelen Peter skrev: «For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig skapning: enten det er en konge, som den høyerestående, eller det er stattholdere, som dem som blir sendt av ham for å straffe ugjerningsmenn, men rose dem som gjør det gode. For dette er Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode kan få ufornuftige menneskers uforstandige snakk til å forstumme. Vær som frie mennesker; ha imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er ondt, men som slaver for Gud. Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» (1. Peter 2: 13—17) For en likevektig veiledning! Vi skal underordne oss fullstendig under Gud som hans slaver, men på en relativ og respektfull måte underordne oss under politiske myndigheter som blir sendt for å straffe dem som gjør det som er ondt.
13 Det har vist seg at mange verdslige myndigheter har de merkeligste misoppfatninger om Jehovas vitner. Det skyldes vanligvis at de er blitt feilinformert av ondsinnete fiender av Guds folk. Eller det kan være at det eneste de vet om oss, er det de har fått vite gjennom massemediene, som ikke alltid er upartiske i sin framstilling. Noen ganger kan vi bryte ned disse fordommene ved vår respektfulle holdning og, hvis det er mulig, ved å gi myndighetene et korrekt bilde av Jehovas vitners arbeid og tro. Travle representanter for embetsverket kan finne en kortfattet orientering i brosjyren Jehovas vitner i det 20. århundre. Hvis de ønsker en grundigere redegjørelse, kan de få boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, et godt hjelpemiddel som fortjener en plass i alle offentlige biblioteker.
Myndighet i kristne hjem
14, 15. a) Hva er grunnlaget for den lederskapsordning som gjelder i en kristen familie? b) Hvilken holdning bør kristne hustruer ha til sin ektemann, og hvorfor?
14 Når Gud krever at de kristne skal vise tilbørlig respekt for verdslige myndigheter, er det innlysende at de også bør respektere den myndighetsstruktur Gud har fastlagt for kristne familier. Apostelen Paulus gir en konsis beskrivelse av det prinsipp for lederskap som gjelder for Jehovas folk. Han skriver: «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.» (1. Korinter 11: 3) Dette er det prinsipp som gjelder innenfor teokratiet, Guds styre. Hva innebærer det?
15 Respekten for teokratiet begynner i hjemmet. En kristen hustru som ikke viser tilbørlig respekt for sin manns myndighet — enten han er en medtroende eller ikke — er ikke teokratisk. Paulus kom med følgende veiledning til de kristne: «Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. Hustruene skal underordne seg under sine menn som under Herren, for en mann er sin hustrus hode, slik Kristus også er menighetens hode, idet han er dette legemes frelser. Ja, liksom menigheten underordner seg under Kristus, slik skal hustruene også underordne seg under sine menn i alt.» (Efeserne 5: 21—24) Kristne menn må underordne seg under Kristi lederskap, og kristne kvinner bør likeledes erkjenne visdommen i å underordne seg under sin manns gudgitte myndighet. Det vil gi dem en dyp, indre tilfredshet og, noe som er enda viktigere, Jehovas velsignelse.
16, 17. a) Hvordan kan barn som blir oppdratt i kristne hjem, skille seg ut fra mange unge i vår tid, og hva er det som ansporer dem? b) Hvordan var Jesus et godt eksempel for unge i vår tid, og hva blir de oppfordret til å gjøre?
16 Teokratiske barn viser med glede den rette respekt for sine foreldre. Det er forutsagt om dem som tilhører den yngre generasjon i de siste dager, at de skulle være «ulydige mot foreldre». (2. Timoteus 3: 1, 2) Men til kristne barn sier Guds inspirerte Ord: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i alt, for dette er velbehagelig i Herren.» (Kolosserne 3: 20) Respekt for foreldremyndigheten behager Jehova og fører til hans velsignelse.
17 Dette blir belyst gjennom noe som skjedde med Jesus. I Lukas’ beretning står det: «Han drog ned sammen med dem [sine foreldre] og kom til Nasaret, og han fortsatte å underordne seg under dem. . . . Og Jesus gikk stadig framover i visdom og i fysisk vekst og i yndest hos Gud og mennesker.» (Lukas 2: 51, 52) Jesus var 12 år gammel den gangen, og den greske verbalformen som blir benyttet her, tjener til å understreke at han «fortsatte å underordne seg» under sine foreldre. Han sluttet ikke å underordne seg da han ble tenåring. De unge som ønsker å gå framover i åndelighet og i yndest hos Jehova og gudfryktige mennesker, vil vise respekt for myndighet i og utenfor hjemmet.
Myndighet i menigheten
18. Hvem er hodet for den kristne menighet, og hvem har han delegert myndighet til?
18 Paulus skrev følgende om nødvendigheten av at det hersket orden i den kristne menighet: «Gud er ikke en uordens Gud, men en freds Gud. . . . La alt skje sømmelig og med orden.» (1. Korinter 14: 33, 40) For at alt skal skje med orden, har Kristus, den kristne menighets hode, delegert myndighet til trofaste menn. Vi leser: «Han gav noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning . . . Men la oss, idet vi taler sannheten, ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus.» — Efeserne 4: 11, 12, 15.
19. a) Hvem har Kristus satt over alt det han eier på jorden, og hvem har han gitt spesiell myndighet? b) Hvilken delegering av myndighet finner sted i den kristne menighet, og hva krever det av oss?
19 Nå i endens tid har Kristus satt den kollektive «tro og kloke slave» over «alt det han eier», Rikets interesser på jorden. (Matteus 24: 45—47) Akkurat som i det første århundre er denne slaven representert ved et styrende råd av salvede kristne menn som Kristus har gitt myndighet til å treffe avgjørelser og utnevne andre tilsynsmenn. (Apostlenes gjerninger 6: 2, 3; 15: 2) I sin tur delegerer det styrende råd myndighet til utvalgene ved avdelingskontorene, område- og kretstilsynsmennene og de eldste i alle de over 73 000 menighetene av Jehovas vitner over hele jorden. Alle disse oppofrende kristne mennene fortjener vår støtte og respekt. — 1. Timoteus 5: 17.
20. Hvilket eksempel viser at Jehova ser med mishag på kristne som mangler respekt for andre kristne som har myndighet?
20 Når det gjelder den respekt vi skylder dem som har myndighet i den kristne menighet, kan vi foreta en interessant sammenligning med den lydighet vi skylder verdslige myndigheter. Når et menneske bryter en verdslig lov som Gud anerkjenner, er den straffen som blir utmålt av ’dem som hersker’, faktisk indirekte et uttrykk for Guds vrede over «den som praktiserer det som er ondt». (Romerne 13: 3, 4) Jehova er altså vred når noen bryter verdslige lover og mangler den rette respekt for verdslige myndigheter. Tenk da hvor mye større hans misnøye må være hvis en innviet kristen krenker bibelske prinsipper og viser manglende respekt for andre kristne som har myndighet!
21. Hvilken bibelsk veiledning vil vi med glede følge, og hva skal vi se på i den neste artikkelen?
21 Vi vil ikke pådra oss Guds mishag ved å anta en opprørsk eller uavhengig holdning, men heller følge Paulus’ råd til de kristne i Filippi: «Derfor, mine elskede, på samme måte som dere alltid har vært lydige, ikke bare under mitt nærvær, men nå mye mer villig under mitt fravær, skal dere fortsette å arbeide på deres egen frelse med frykt og beven; for Gud er den som, for sitt velbehags skyld, virker i dere, for at dere skal både ville og virke. Fortsett å gjøre alt uten murring og motsigelser, for at dere kan bli uklanderlige og uskyldige, Guds barn uten lyte midt i en uredelig og vrang generasjon, som dere skinner blant som lysspredere i verden.» (Filipperne 2: 12—15) I motsetning til den nåværende uredelige og vrange generasjon, som viser stor ringeakt for myndighet, er Jehovas folk villig til å underordne seg under dem som har myndighet. Det høster de store fordeler av, som vi skal se i den neste artikkelen.
[Fotnote]
a Se den forrige artikkelen.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvem er den høyeste myndighet, og hvorfor er hans myndighet legitim?
◻ På hvilken måte kan man si at de høyere myndigheter «er satt i sine relative stillinger av Gud»?
◻ Når opphører de høyere myndigheter å være «Guds tjener»?
◻ Hvordan er myndighetsstrukturen i kristne familier?
◻ Hvilken delegering av myndighet finner sted i den kristne menighet?
[Bilde på side 18]
Jesus sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er»