Kirkefedrene — forsvarere av Bibelens sannhet?

Enten du bekjenner deg til kristendommen eller ikke, kan det godt tenkes at ditt syn på Bibelens Gud, Jesus og kristendommen er blitt påvirket av dem. En av dem ble kalt «gullmunnen»; en annen «den store». Som gruppe betraktet er de blitt beskrevet som «selve legemliggjørelsen av Kristi liv». Hvem er de? De er oldtidens religiøse tenkere, skribenter, teologer og filosofer, med andre ord, kirkefedrene, som har øvd innflytelse på mye av vår tids «kristne» tenkning.

«BIBELEN er ikke Guds ord i sin helhet,» hevder den gresk-ortodokse professoren i religionsforskning, Demetrios J. Constantelos. «Den hellige ånd, som åpenbarer Guds ord, kan ikke begrenses til sidene i en bok.» Hva kunne være en annen pålitelig kilde til guddommelige åpenbaringer? Constantelos hevder i sin bok Understanding the Greek Orthodox Church: «Den hellige tradisjon og De hellige skrifter [blir] sett på som to sider av samme sak.»

Grunnlaget for denne «hellige tradisjon» omfatter kirkefedrenes lære og skrifter. Disse fremtredende teologene og «kristne» filosofene levde mellom det andre og det femte århundre e.v.t. I hvor høy grad har de påvirket vår tids «kristne» tenkning? Holdt de seg til Bibelen i sin lære? Hvilket solid grunnlag bør den kristne sannhet ha for en etterfølger av Jesus Kristus?

Den historiske bakgrunnen

I midten av det andre århundre e.v.t. forsvarte de som bekjente seg til kristendommen, sin tro overfor romerske forfølgere og kjettere. Dette var imidlertid en tid med altfor mange teologiske meninger. Religiøse debatter om Jesu «guddom» og den hellige ånds natur og virksomhet var årsak til mer enn bare intellektuell uenighet. Bitre uoverensstemmelser og uopprettelige splittelser som skyldtes «kristne» læresetninger, spredte seg til politiske og kulturelle områder og førte noen ganger til opptøyer, opprør, indre stridigheter og til og med krig. Historikeren Paul Johnson skriver: «[Den frafalne] kristendommen begynte med forvirring, uoverensstemmelser og splittelse, og slik fortsatte den. . . . I det første og det andre århundre AD [e.v.t.] var det sentrale og det østlige middelhavsområdet oversvømt av en mengde religiøse ideer som kjempet for å utbre seg selv. . . . Fra begynnelsen av fantes det følgelig utallige variasjoner av kristendommen som hadde lite til felles.»

I denne perioden begynte skribenter og tenkere som mente at det var nødvendig å tolke «kristne» læresetninger i filosofiske vendinger, å ha framgang. For å overbevise skolerte hedninger som nylig hadde omvendt seg til «kristendommen», satte slike religiøse skribenter sin lit til eldre gresk og jødisk litteratur. Fra og med Justinus martyr (cirka 100—165 e.v.t.), som skrev på gresk, ble de som bekjente seg til kristendommen, stadig mer spissfindige etter hvert som de assimilerte den greske kulturs filosofiske arv.

Denne tendensen resulterte i skriftene til Origenes (cirka 185—254 e.v.t.), en gresk forfatter fra Alexandria. Origenes’ avhandling De principiis var det første systematiske forsøket på å forklare de viktigste læresetningene i den «kristne» teologi ved hjelp av uttrykk fra gresk filosofi. Kirkemøtet i Nikaia (325 e.v.t.), hvor man forsøkte å redegjøre for og fastlegge læren om Kristi «guddom», var den begivenheten som satte ny fart i fortolkningen av det «kristne» dogmet. Dette kirkemøtet markerte begynnelsen på en epoke hvor man på store kirkemøter forsøkte å definere dogmer mer presist.

Skribenter og talere

Evsebios fra Cæsarea, som skrev på den tiden det første kirkemøtet i Nikaia ble holdt, sluttet seg til den romerske keiser Konstantin. Omkring 100 år etter kirkemøtet i Nikaia, utformet teologer i en lang og innbitt debatt det som skulle komme til å bli den mest fremtredende læresetningen i kristenheten, nemlig treenighetslæren. De fleste av dem skrev på gresk, og de fremste blant dem var Athanasius, den dogmatiske biskopen av Alexandria, og tre kirkeledere i Kappadokia i Lilleasia — Basileios den store, hans bror Gregor fra Nyssa og deres venn, Gregor fra Nazianz.

Skribenter og talere på den tiden var svært veltalende. Gregor fra Nazianz og Johannes Khrysostomos (som betyr «gullmunn», eller «den veltalende»), som talte på gresk, foruten Ambrosius fra Milano og Augustin fra Hippo, som talte på latin, var uovertrufne talere, mestere innen den mest respekterte og utbredte kunstform på deres tid. Augustin var den mest innflytelsesrike skribenten på den tiden. Hans teologiske avhandlinger har i høyeste grad formet den «kristne» tenkning i vår tid. Det var i første rekke Hieronymus, den mest fremtredende blant de lærde den gangen, som var ansvarlig for at den latinske bibeloversettelsen Vulgata ble oversatt fra grunnspråkene.

Men noen viktige spørsmål er: Holdt disse kirkefedrene seg nøye til Bibelen? Var deres undervisning i samsvar med de inspirerte skrifter? Er deres skrifter en pålitelig veileder til nøyaktig kunnskap om Gud?

Guds lære eller menneskers lære?

Nylig skrev den gresk-ortodokse erkebiskopen Methodius i Pisidia boken The Hellenic Pedestal of Christianity for å vise at gresk kultur og filosofi utgjorde grunnlaget for vår tids «kristne» tenkning. I denne boken innrømmer han uten å nøle: «Så å si alle de fremtredende kirkefedrene betraktet de greske elementene som svært nyttige, og de lånte dem fra den greske klassiske oldtiden og brukte dem som et middel til å kunne forstå og til korrekt å uttrykke de kristne sannheter.»

Ta for eksempel tanken om at Faderen, Sønnen og den hellige ånd utgjør en treenighet. I tiden etter kirkemøtet i Nikaia ble mange av kirkefedrene ivrige tilhengere av treenigheten. Deres skrifter og redegjørelser var avgjørende for at treenighetslæren ble en sentral lære i kristenheten. Men finnes denne læren i Bibelen? Nei. Hvor fikk kirkefedrene den fra? Et verk om religionskunnskap (A Dictionary of Religious Knowledge) bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». Og en bok om hedendom og kristendom (The Paganism in Our Christianity) sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk».a — Johannes 3: 16; 14: 28.

Tenk også på læren om sjelens udødelighet, en lære som går ut på at en del av mennesket lever videre etter at kroppen dør. På ny medvirket kirkefedrene til at denne forestillingen ble innført i en religion som ikke hadde noen lære om en sjel som lever videre etter døden. Bibelen viser tydelig at sjelen kan dø: «Den sjel som synder — den skal dø.» (Esekiel 18: 4) Hvilket grunnlag hadde kirkefedrene for å tro på en udødelig sjel? «Den kristne forestilling om en åndelig sjel som er skapt av Gud og inngitt i legemet ved unnfangelsen for at mennesket skal bli til et levende hele, er frukten av en langvarig utvikling innen kristen filosofi. Først med Origenes i Østen og St. Augustin i Vesten ble det fastslått at sjelen er en åndelig substans og et filosofisk begrep dannet av sin natur. . . . [Augustins lære] . . . hadde fått mye (også visse feil) fra nyplatonismen,» sier New Catholic Encyclopedia. Og bladet Presbyterian Life sier: «Sjelens udødelighet er en gresk forestilling som ble utformet i gamle mysteriekultuser og utarbeidet i detalj av filosofen Platon.»b

Det solide grunnlaget for den kristne sannhet

Selv etter denne korte gjennomgangen av kirkefedrenes historiske bakgrunn og opprinnelsen til deres læresetninger er det passende å spørre: Bør en oppriktig kristen basere sin tro på kirkefedrenes lære? La Bibelen svare på det.

For det første utelukket Jesus Kristus bruken av den religiøse tittelen «Far». Han sa: «[Dere skal] ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske.» (Matteus 23: 9) Å bruke ordet «Far» om en hvilken som helst religiøs person er ukristent og ikke i samsvar med Bibelen. Guds skrevne Ord ble fullført omkring år 98 med apostelen Johannes’ skrifter. Sanne kristne trenger følgelig ikke å se hen til noe menneske som kilden til inspirerte åpenbaringer. De passer på at de ikke ’gjør Guds ord ugyldig’ på grunn av menneskers tradisjoner. Det å la menneskers tradisjoner tre i stedet for Guds Ord fører til åndelig død. Jesus advarte: «Når en blind leder en blind, vil begge falle i en grop.» — Matteus 15: 6, 14.

Har en kristen behov for noen åpenbaring i tillegg til Guds ord, som finnes i Bibelen? Nei. Åpenbaringsboken advarer mot å føye noe til den inspirerte beretning: «Hvis noen legger noe til disse ting, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bokrullen.» — Åpenbaringen 22: 18.

Guds skrevne Ord, Bibelen, inneholder den kristne sannhet. (Johannes 17: 17; 2. Timoteus 3: 16; 2. Johannes 1—4) Den korrekte forståelsen av den er ikke avhengig av verdslig filosofi. Når det gjelder mennesker som prøvde å benytte seg av menneskelig visdom for å forklare guddommelige åpenbaringer, er det passende å gjenta apostelen Paulus’ spørsmål: «Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er debattanten i denne tingenes ordning? Har ikke Gud gjort verdens visdom dåraktig?» — 1. Korinter 1: 20.

Den sanne kristne menighet er dessuten «en sannhetens søyle og støtte». (1. Timoteus 3: 15) Menighetens tilsynsmenn passer på at den undervisningen de gir i menigheten, er ren, og at ikke noen urene læresetninger får innpass. (2. Timoteus 2: 15—18, 25) De utelukker ’falske profeter, falske lærere og ødeleggende sekter’ fra menigheten. (2. Peter 2: 1) Etter apostlenes død tillot kirkefedrene at «villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer» fikk slå rot i den kristne menighet. — 1. Timoteus 4: 1.

Følgene av dette frafallet er tydelig i kristenheten i dag. Kristenhetens trosoppfatninger og skikker er svært forskjellige fra Bibelens sannhet.

[Fotnoter]

[Ramme på side 18]

DE KAPPADOKISKE KIRKEFEDRE

«Den ortodokse kirke . . . har en spesiell ærefrykt for skribentene på 300-tallet, og særlig for dem som de kaller ’de tre store hierarkene’, Gregor fra Nazianz, Basileios den store og Johannes Khrysostomos,» sier skribenten og munken Kallistos. Baserte disse kirkefedrene sin lære på de inspirerte skrifter? Når det gjelder Basileios den store, sier boken The Fathers of the Greek Church: «Skriftene hans viser at han gjennom hele livet bevarte et fortrolig forhold til Platon, Homer, historikerne og retorikerne, og de påvirket så avgjort hans stil. . . . Basileios forble en ’greker’.» Det samme var tilfellet med Gregor fra Nazianz. «Slik han så det, ville kirkens seier og overlegenhet best framgå ved at den fullstendig antok tradisjonene i den klassiske kultur.»

Professor Panagiotis K. Christou skriver om alle tre: «Selv om de en gang iblant advarer mot ’filosofi og tomt bedrag’ [Kolosserne 2: 8] — for å være i harmoni med budene i Det nye testamente — er de samtidig ivrig opptatt med å studere filosofi og relevante regler og anbefaler til og med andre å studere dem.» Det er tydelig at disse kirkefedrene mente at Bibelen ikke i tilstrekkelig grad støttet deres oppfatninger. Betyr det at de søkte til andre autoriteter, at deres lære var fremmed for Bibelen? Apostelen Paulus advarte de kristne hebreerne: «Bli ikke revet med av forskjellige og fremmede lærdommer.» — Hebreerne 13: 9.

[Rettigheter]

© Archivo Iconografico, S.A./CORBIS

[Ramme på side 20]

KYRILLOS AV ALEXANDRIA EN OMSTRIDT KIRKEFAR

En av de mest omstridte skikkelser blant kirkefedrene er Kyrillos av Alexandria (cirka 375—444 e.v.t.). Kirkehistorikeren Hans von Campenhausen beskriver ham som «dogmatisk, voldsom og utspekulert, sterkt preget av sitt høye kall og betydningen av sitt embete» og legger til at «han aldri betraktet noe som rett, unntatt når det kunne fremme hans makt og autoritet . . . De brutale og skruppelløse metodene han brukte, hemmet ham aldri». Da Kyrillos var biskop av Alexandria, benyttet han seg av bestikkelse, bakvaskelse og sladder for å få avsatt biskopen av Konstantinopel. Han regnes for å være ansvarlig for det brutale drapet i 415 e.v.t. på en berømt filosof som het Hypatia. Når det gjelder Kyrillos’ teologiske skrifter, sier Campenhausen: «Han startet praksisen med å avgjøre spørsmål om tro ikke bare på grunnlag av Bibelen, men også ved hjelp av passende sitater og samlinger av sitater fra anerkjente autoriteter.»

[Bilde på side 19]

Hieronymus

[Rettigheter]

Garo Nalbandian