Vil vi dele med våre medmennesker — eller vil vi la dem sulte?

VERDENS nyhetsmedia bringer stadig oftere bilder av mennesker som sulter. Hungersnød er selvfølgelig ikke noe nytt, men omfanget av dette problemet i vår tid er det. En artikkel i New York Times uttrykker det slik:

«Beretninger om hungersnød både her og der går helt tilbake til Bibelens tid. Det som er nytt, er at muligheten for mangel på mat ikke er begrenset til bestemte steder og tider. En permanent krise truer flere hundre millioner mennesker i store deler av verden.»

Det er anslått at omkring 500 millioner mennesker — hvorav de fleste er barn — befinner seg på randen av sultedøden. Bibelens profeti om at «det skal være hunger . . . både her og der», blir sannelig oppfylt. — Matt. 24: 7.

Hvem av oss kan se bilder av mennesker som sulter, uten å føle seg tilskyndt til å hjelpe? Men hva kan vi gjøre?

På det lokale plan er det ikke så vanskelig. Vi vil uvilkårlig hjelpe våre naboer som midlertidig er kommet i en nødsituasjon, for eksempel på grunn av en naturkatastrofe. Folk reagerer ofte da ved å vise stor hjelpsomhet og gavmildhet. Situasjonen er imidlertid en helt annen i en verdensomfattende sammenheng. Hvorfor?

For det første er situasjonen i dag ikke så enkel som en kanskje skulle tro. Det kan se ut som om jorden ikke produserer nok mat til jordens befolkning. Men det er i virkeligheten ikke det som er problemet. De kornavlinger som nå høstes, er store nok til å brødfø alle mennesker som lever på jorden, hvis kornet ble distribuert likelig, og hvis det ble spist direkte i form av brød, grøt eller lignende produkter.

Men det blir det ikke. En vesentlig del av verdens kornhøst blir brukt av de rike nasjoner til dyrefôr og dermed til produksjon av kjøtt, melk og egg. Det kan gå med inntil sju kilo korn for å produsere ett kilo kjøtt. Dette er en av grunnene til at industrilandene, som bare har en tredjedel av jordens befolkning, bruker mer korn enn de øvrige og fattigere to tredjedeler til sammen. Det samme er tilfelle med olje og kunstgjødsel, som begge deler er nøkkelfaktorer i moderne landbruk.

Men er det ikke industrilandene som forsyner store deler av verden med korn? Det er riktig at land som USA, Canada, Australia og Argentina eksporterer millioner av tonn korn årlig. Problemet er bare det at de fattige nasjoner finner det stadig vanskeligere å betale det det koster. Den stadig stigende inflasjonen svekker deres evne til å betale for mat, olje og kunstgjødsel. Dertil kommer at deres befolkning fortsetter å øke. Hvert år blir det over 80 millioner flere munner å mette — hovedsakelig i land som allerede er hjemsøkt av hunger.

Hva er løsningen?

Hva er så løsningen på problemet? Innbyrdes motstridende forslag framsettes. Industrilandenes ledere sier at de fattige nasjoner må gjøre seg større anstrengelser for å begrense befolkningstilveksten. I disse landene dør imidlertid mange barn i ung alder. Ektepar ønsker seg derfor store familier, i håp om at noen av barna vil overleve, slik at de kan sørge for foreldrene når de blir gamle. De fattige landene sier til de rike landene: ’Hvorfor kjøper dere våre råmaterialer til lave priser og selger oss deres produkter til høye priser? Hvorfor lever og spiser dere ikke mer beskjedent, slik at deres lands overflod kan komme flere til gode?’

Hva kan så vi som enkeltpersoner gjøre i denne situasjonen? Det er tydelig at det at en selv spiser mindre, ikke automatisk vil føre til at folk i andre land får mer å spise. Kan en stole på at nasjonale regjeringer eller andre organisasjoner vil sørge for at det en sparer, vil komme sultende mennesker i verden til gode?

Det er dessverre mange ting som kan virke uheldig på folks ønske om å gjøre noe. De legger merke til at forholdene forverrer seg trass i de store beløp som blir gitt. Det er flere mennesker som sulter i dag enn noen gang. Regjeringer som får hjelp, bruker kanskje pengene til kostbart militært utstyr i stedet for til mat. Korrupsjon, svartebørs og svinn tærer hardt på matvareforsyningene og reduserer dem til nesten ingenting før de når fram til dem som sulter.

En artikkel i tidsskriftet BioScience sier:

«En vis og kompetent regjering legger til side av overskuddet av produksjonen i gode år med tanke på dårlige år som helt sikkert vil komme. Dette er ikke noen ny tanke. Bibelen forteller at Josef lærte Farao i Egypt denne politikken for over 2000 år siden. Ikke desto mindre er det en kjensgjerning at det store flertall av regjeringene i verden i dag ikke følger en slik politikk. De mangler enten visdom eller kompetanse, eller begge deler.»

Det viser seg ofte at industrilandene ikke har noe virkelig ønske om at det skal bli overskudd av matvarer. Hvorfor ikke? Fordi prisene da vil synke, og fortjenesten bli mindre. Produksjonen blir regulert med tanke på å holde prisene på verdensmarkedet høye. Mat blir til og med brukt for å oppnå politiske fordeler.

På den annen side hører vi ofte verdens ledere hevde at de betrakter alle mennesker som brødre, og de snakker om «folkenes brorskap». Men når store deler av jordens befolkning hjemsøkes av sult, viser det seg gang på gang at nasjonalistiske og kommersielle interesser går foran menneskenes behov.

For lenge siden skrev apostelen Johannes under inspirasjon: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? . . . la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1 Joh. 3: 17, 18) Det som gjelder enkeltpersoner, gjelder også hele nasjoner. Trass i sine religiøse påstander, viser nasjonene at de mangler kjærlighet til Gud.

Det som tydeligvis trengs, er en fullstendig ny ordning, som vil sette en stopper for selvisk nasjonalisme og hensynsløs kommersiell konkurranse og i stedet behandle alle mennesker likt, og som vil fremme samarbeid, sann gavmildhet og nestekjærlighet. Bibelen har ikke bare forutsagt vår tids hunger, men også den kommende, nye ordning. Den viser at Guds rike ved hans Sønn om kort tid fullstendig vil overta herredømmet over jordens anliggender og befri jorden for alle systemer som nå fører lidelser over menneskene. — Matt. 6: 9, 10; Dan. 2: 44.

Som enkeltpersoner kan vi ikke forandre de forhold som nå eksisterer. Men det rettferdiggjør ikke at vi viser likegyldighet overfor andre menneskers lidelser. Benytter vi oss av de anledninger vi har, til å hjelpe andre? Ordspråkene 22: 9 gir oss følgende forsikring: «Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han ga den fattige av sitt brød.»

Jehovas vitner bestreber seg på å vise at de har kjærlighet til Gud, ved å hjelpe trengende brødre i alle land uten hensyn til nasjonalitet, rase, hudfarge eller sosiale stilling. Ikke minst viktig er de anstrengelser de gjør seg for å hjelpe mennesker overalt til å få kunnskap om og tro på Guds lovte nye ordning, hvor ingen skal sulte.

[Bilde på side 99]

«Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? . . . la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 17, 18.