Trofasthet mot den ekteskapelige pakt tilskynder Gud til å vise barmhjertighet
«Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet, og jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne [Jehova].» — Hos. 2: 19, 20.
1. Hvilke spørsmål kan en nå i det 20. århundre stille med hensyn til hvordan en ektemann ville handle overfor en hustru som hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd?
EN UTRO hustru, en hustru som har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, har liten grunn til å vente barmhjertighet fra sin lovformelige ektemann. Hun har heller ikke noe virkelig grunnlag for å stole på at hennes elskere skal sørge for henne hele tiden. Selv lidenskapelige elskere kan etter at de i lengre tid har fått tilfredsstilt sitt seksuelle begjær hos en slik horkvinne, en slik ekteskapsbryterske, gå trett av henne og vende seg til en annen. Hvor skal hun i så tilfelle gå? Et ønske om å være trofast mot den ekteskapelige kontrakt burde tilskynde henne til å vende tilbake til sin ektemann. Men vil han vise barmhjertighet og ta sin utro hustru tilbake? Hvor ofte hender noe slikt i vår ubarmhjertige verden, nå i det 20. århundre?
2. Hvem tenker og handler på et høyere plan enn vi mennesker, og hva gjorde han derfor for sitt paktsfolk i 537 f. Kr.?
2 Det finnes imidlertid en som sier til menneskene: «Mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier . . . som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» Hvem er det som tenker og handler på en slik opphøyd måte? Det er Han som står himmelhøyt over oss mennesker. Den som uttalte de ovenstående ordene, omtaler seg som Jehova, og han gjør det gjennom Esaias, Amos’ sønn, som var hans profet i gammel tid. (Es. 55: 8, 9; 1: 1) Jehova uttalte disse ordene da han forutsa at hans landflyktige paktsfolk skulle vende tilbake fra det hedenske landet Babylon til sitt gudgitte land i Midtøsten. Stikk i strid med en menneskelig tankegang eller et menneskelig resonnement sørget Gud i sin barmhjertighet for at dette fant sted i år 537 f. Kr.
3. Hva slags problem tok Jehova seg av i denne forbindelse, og hvilken tilknytning hadde Sinai berg i Arabia til det?
3 Det at et landflyktig folk fikk lov til å vende tilbake til sitt fjerntliggende hjemland, som hadde vært uten innbyggere i 70 år, var en følge av at Jehova tok seg av et ekteskapelig problem som han hadde. Nesten 1000 år tidligere hadde han inngått ekteskap med dette landflyktige folket, Israels folk. Ekteskapet ble inngått i nærheten av Sinai berg i den sørvestlige delen av den arabiske halvøy. Den mann som forrettet ved inngåelsen av dette ekteskapet, var profeten Moses, som tjente som mellommann mellom de to parter, mellom Gud og menneskene. Gud kunngjorde at de grunnleggende lover som skulle følges i dette ekteskapelige forhold, skulle være De ti bud, og det første av disse budene sier: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» — 2 Mos. 20: 1—3.
4. Hvem tilhørte egentlig disse utfridde 12 Israels stammer, hvilket forhold ønsket de å tre inn i, og hvordan?
4 Ved å utfri Israels 12 stammer av den urettferdige undertrykkelsen og fangenskapet i det gamle Egypt hadde Jehova virkelig kjøpt eller gjenløst denne «hustru», dette folket. (Es. 63: 7—9) Hun tilhørte med rette ham. Som Ektemann og Eier inngikk han en ekteskapelig kontrakt med dette hustru-lignende folket. Denne kontrakten var den høytidelige overenskomst som var basert på Guds lovsamling, og som vanligvis blir omtalt som Moseloven eller lovpakten. For å få del i de velsignelser og erfare den trygghet som fulgte med det å ha Gud som sin himmelske Eier, trådte israelittene inn i dette ekteskapelige forhold. De lovte å være trofaste mot den ekteskapelige kontrakt, mot den mosaiske lovpakt. De ble det eneste paktsfolk Gud hadde på jorden. Som Jehova sa: «Jeg var deres ektemann.» — Jer. 31: 31, 32.
5. Hva fant Israels folk det vanskelig å gjøre i en umoralsk verden, og hvis handlemåte ble billedlig framstilt ved den handlemåte Hoseas’ hustru, Gomer, fulgte?
5 Israels folk fant det svært vanskelig å holde den ekteskapelige pakt eller kontrakt, å bevare sin trofasthet mot Jehova som Gud og Ektemann midt i en umoralsk verden som var sterkt knyttet til Ba’al og mange andre falske guder. Som folk betraktet var israelittene derfor utro mot Jehova og gjorde seg skyldige i åndelig ekteskapsbrudd. (Jak. 4: 4, NW) I 997 f. Kr. fant det sted en splittelse i Israels rike, som besto av 12 stammer. Den utro handlemåte som tistammeriket Israel fulgte, ble billedlig framstilt ved den handlemåte profeten Hoseas’ hustru, Gomer, fulgte.
6, 7. a) Hva var grunnen til at Jehova gikk i rette med tistammeriket Israel? b) Hvem løp dette Israels rike etter uten å nå dem, og hvem ville det ønske å vende tilbake til?
6 Gomer ble en «horkvinne», og hun fikk «horebarn». (Hos. 1: 1—3) Dette viste på en billedlig måte hvordan tistammeriket Israel inngikk politiske forbindelser med de avgudsdyrkende nasjoner. Israel, som ble sammenlignet med en hustru, begynte å sette sin lit til slike hedenske nasjoner i stedet for å sette sin lit til sin Ektemann og Eier, Jehova. Disse verdslige nasjonene, ikke Jehova, fikk æren for landets økonomiske velstand. Israel begynte å tilbe disse nasjonenes guder og brøt åpenlyst sin ekteskapelige pakt med sin Gjenløser og Ektemann, Jehova. Av den grunn gikk Jehova i rette med det i åndelig henseende utro Israel. Ifølge betingelsene i den ekteskapelige pakt hadde han juridisk rett og plikt til å gå til handling mot det frafalne Israel. Til slutt gjorde han også det. Han sa til det:
7 «Se, derfor stenger jeg din vei med torner; jeg reiser en mur foran henne, så hun ikke finner sine stier; når hun løper etter sine elskere, skal hun ikke nå dem, når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann; for dengang hadde jeg det bedre enn nå. Hun skjønte ikke at det var jeg som ga henne kornet og mosten og oljen, og som ga henne sølv og gull i mengdevis, som de brukte til Ba’al [eller som de laget et bilde av Ba’al av, NW, fotnoten i 1971-utgaven].» — Hos. 2: 6—8.
8. Hvem hadde Jehova således til hensikt å tukte, men uten å omgjøre den beslutning han hadde truffet?
8 Ifølge disse ordene hadde Jehova til hensikt å tukte innbyggerne i tistammeriket Israel. Ikke slik å forstå at det ville føre til at dets kongedømme ble bevart, for Jehova kunne ikke handle i strid med det han tidligere hadde sagt i Hoseas’ profeti: «[Jeg vil] . . . gjøre ende på kongedømmet i Israels hus; og det skal skje på den dag at jeg sønderbryter Israels bue i Jisre’els dal.» — Hos. 1: 4, 5.
9. a) Hvem kunne høste gagn av den tukt Israels rike fikk? b) Når ble den ekteskapelige pakt mellom Israel og Jehova oppløst?
9 Enkeltindivider kunne likevel høste gagn av at det frafalne israelittiske folk ble tuktet. Det var for eksempel 7000 israelitter som ikke hadde bøyd kne for Ba’al. (1 Kong. 19: 18; Rom. 11: 1—5) La oss ikke overse denne kjensgjerning: Da Jehova gjorde ende på Israels rike og lot de israelitter som overlevde, bli bortført til Assyria i 740 f. Kr., opphevet han ikke den ekteskapelige pakt med hele Israels folk. Og da Jehova i 607 f. Kr. lot Jerusalem bli ødelagt og de jøder som overlevde, bli bortført til Babylonia, opphevet han ikke den mosaiske lovpakt hvorved Israels 12 stammer hadde trådt inn i et ekteskapelig forhold til ham som den himmelske Ektemann. Det lovformelige, ekteskapelige forhold mellom Jehova og hele Israel ble ikke oppløst før de jødiske ledere sørget for at Jesus Kristus ble henrettet i år 33 e. Kr. — Kol. 2: 14.
10. Hvordan sviktet Israels rikes «elskere» det, men hvem kunne høste gagn av den tukt Jehova ga?
10 Til tross for at tistammeriket Israel søkte hjelp hos de verdslige nasjoner som hadde vært dets lidenskapelige elskere, måtte den tid komme da Jehova krevde Israel til regnskap. Ingen av dets «elskere», som det opptent av begjær hadde gått etter, kunne hjelpe det. Det var som om det var omgitt av et ugjennomtrengelig tornekratt, slik at det ikke kunne søke etter effektiv hjelp. Selv om Israels tidligere elskere ønsket å hjelpe folket, kunne de ikke det. Etter at Israels hovedstad, Samaria, hadde vært beleiret av assyrerne i tre år, falt den, i 740 f. Kr. De israelittene som overlevde, ble bortført til sine erobreres land. Tistammeriket Israel ble aldri gjenopprettet i sitt gudgitte land. Hvem kunne så høste gagn av Jehovas tukt? Bare enkeltindivider blant de landflyktige i Assyria. De kunne tenke over tingene. De kunne tenke på hvor godt det hadde vært den gang deres forfedre tjente Jehova som den himmelske Ektemann og Gud. Når de nå var klar over hva som var best, kunne de vende seg fra tilbedelsen av Ba’al og fornye sitt paktsforhold til Jehova.
11, 12. Når ble muligheten til å vende tilbake til Jehova for å tilbe ham i Jerusalem holdt fram for de israelitter som var i landflyktighet i Assyria, og hvordan skjedde det?
11 Når ble muligheten til å vende tilbake for i forening å tilbe Jehova på det sted han hadde utvalgt, holdt fram for de israelitter som var i landflyktighet i Assyria? Det skjedde først i år 537 f. Kr., da de var blitt underlagt en ny verdensmakt. Hvordan gikk det til? Jo, omkring år 632 f. Kr. falt Assyrias hovedstad, Ninive, for babylonierne, og den babyloniske verdensmakt fikk lederstillingen. De assyriske provinser hvor de landflyktige israelittene befant seg, ble på den måten underlagt det babyloniske verdensrike. Omkring 25 år senere fullbyrdet Jehova sin dom over det nå frafalne Juda rike. I år 607 f. Kr. lot han således byen Jerusalem og dens tempel for tilbedelse bli ødelagt. Flere tusen jøder som overlevde, ble bortført til Babylonia, hvor de sluttet seg til de landflyktige israelittene i de provinsene som tidligere hadde tilhørt Assyria.
12 I det 70. året deretter fant Jehova at hans egensindige, hustru-lignende organisasjon på jorden var blitt tilstrekkelig tuktet. I sin barmhjertighet hadde Jehova oppreist perseren Kyros, som ifølge profetien skulle framstå, og denne hadde inntatt Babylon i år 539 f. Kr. Kort tid deretter, i år 537 f. Kr., tilskyndte Jehova denne Kyros den store til å kunngjøre at de angrende israelittene kunne vende tilbake til sitt kjære hjemland.
13. Hvorfor viste Gud i lys av 5 Mosebok 24: 1—4 på den måten en enestående barmhjertighet overfor sitt hustru-lignende paktsfolk?
13 Viste ikke den himmelske Ektemann på den måten en enestående barmhjertighet overfor sitt paktsfolk, Israels 12 stammer? Jo, for ifølge den mosaiske lovpakt var dette ikke noe som kunne ventes. Vi leser i loven: «Dersom en mann tar seg en hustru og ekter henne, og hun ikke tekkes ham lenger, fordi han har funnet noe hos henne som byr ham imot, og han da skriver henne et skilsmissebrev og gir henne det i hånden og sender henne bort fra sitt hus, og hun, etter å ha flyttet fra ham, går bort og ekter en annen mann, og denne annen mann får uvilje mot henne og skriver henne et skilsmissebrev og gir henne det i hånden og sender henne bort fra sitt hus, eller dersom den annen mann som har tatt henne til hustru, dør, da må ikke hennes første mann, som sendte henne fra seg, ta henne til hustru igjen, etter at hun er blitt uren; for det er en vederstyggelighet for [Jehovas] åsyn, og du skal ikke føre synd over det land [Jehova] din Gud gir deg til arv.» — 5 Mos. 24: 1—4.
14. Hvordan viste Jehova i Jeremias 3: 1 at han hadde grunn til å skille seg fra Israel for evig?
14 På profeten Jeremias’ tid understreket Jehova denne loven for jødene i Juda rike, som hadde brutt pakten. For å understreke at han hadde grunn til å bli skilt fra Israel for evig, inspirerte Jehova Jeremias til å si: «Det heter: Når en mann lar sin hustru fare, og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han da igjen komme tilbake til henne? Ville ikke da landet [Juda] bli vanhelliget? Og du, du har drevet hor med mange venner og skulle enda komme tilbake til meg igjen? sier [Jehova].» — Jer. 3: 1.
15. Når og hvordan kom det til et brudd i det ekteskapelige forhold, og hvordan viste Jehova sin barmhjertighet overfor enkeltindivider blant jødene?
15 I betraktning av dette var det bare Jehovas enestående barmhjertighet som gjorde at hans ekteskapelige pakt med hele Israel fortsatte å stå ved makt i flere hundre år etter at Jerusalem var blitt ødelagt i 607 f. Kr. Men bruddet kom i år 33 e. Kr., da folket forkastet Messias, Jesus, og sørget for at han ble henrettet utenfor Jerusalems murer. Da ble det ekteskapelige forholdet mellom folket og Jehova Gud oppløst. Viser den jødiske historie etter den tiden at det forholdt seg slik? Ja. I sin barmhjertighet lot imidlertid Jehova de jøder som trodde på Messias, Jesus, få lov til å fornye sitt forhold til ham ved å tre inn i en ny pakt, den pakt som ble inngått med Messias, Jesus, som mellommann.
16. Hvorfor vil ikke levningen av de åndelige israelitter bli ødelagt sammen med kristenheten, og hvem vil også få nyte godt av Guds barmhjertighet?
16 Kristenheten i vår tid hevder at den er en av partene i den nye pakt. Trass i sin påstand, trass i den romersk-katolske kirkes hellige år 1975 og trass i forskjellige religiøse vekkelser er imidlertid kristenheten dømt til ødeleggelse i den «store trengsel», som om kort tid vil ramme denne ugudelige verden. I sin kjærlighet og barmhjertighet har imidlertid Jehova kalt en angrende levning av åndelige israelitter ut av den babyloniske kristenhet. På den måten kan disse åndelige israelitter unngå å bli tilintetgjort sammen med den. (Åpb. 18: 4) Men det er ikke bare en levning av åndelige israelitter som er kommet ut av den. En ’stor skare’ av andre får-lignende mennesker har siden året 1935 høstet gagn av den barmhjertighet Jehova har vist. De som utgjør denne skaren, er kommet ut av alle deler av Babylon den store og har sluttet seg til levningen i dens udelte hengivenhet for Jehova. — Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 16.
Straffen for åndelig ekteskapsbrudd
17, 18. a) Hvorfor må kristenheten bli straffet av Gud? b) Hva sa Jehova i Hoseas 2: 9—13 som en advarsel om dette?
17 Ettersom kristenhetens religiøse organisasjoner hevder at de står i et paktsforhold til Bibelens Gud, må de ta straffen for at de har gjort seg til prostituerte ved å pleie vennskap med politikerne og militaristene. De bør huske at det gamle Israel måtte lide den straff Gud hadde fastsatt for brudd på den mosaiske lovpakt, som det hadde inngått med Jehova, den hustrulignende organisasjons himmelske Ektemann. Som en advarsel om dette sa Jehova videre gjennom Hoseas:
18 «Derfor vil jeg ta mitt korn tilbake, når dets tid kommer, og min most, når tiden er inne, og jeg vil ta bort min ull og mitt lin, som tjener til å skjule hennes blusel. Ja, nå vil jeg avdekke hennes visne kropp for hennes elskeres øyne, og ingen skal rive henne ut av min hånd. Og jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og hennes sabbater og alle hennes høytider. Og jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, hvorom hun har sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt meg. Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem. Og jeg vil hjemsøke henne for de dager da hun brente røkelse for Ba’alene og prydet seg med nesering og halssmykke og gikk etter sine elskere, men glemte meg, sier [Jehova].» — Hos. 2: 9—13.
19. Hadde Jehova ifølge lovpakten noen forpliktelser overfor et utuktig folk?
19 La oss huske at Israel glemte Jehova. Hvilken behandling gjorde det seg derfor fortjent til? I samsvar med de tydelige advarslene som hans ekteskapelige pakt med Israel inneholdt, var han som den himmelske Ektemann forpliktet til å holde tilbake sine materielle velsignelser på grunn av Israels utroskap mot ham. Han var ikke forpliktet til å sørge for en ekteskapsbryterske, for et folk som hadde brutt sin pakt, som hadde begynt å tilbe Ba’alene, og som hadde utuktige forbindelser med verdslige elskere. Jehova kunne med rette avsløre nasjonens moralske upålitelighet og dens løsaktighet, slik at til og med dens verdslige allierte ville vende seg mot den i forakt.
20. Hvordan ville Jehova gjøre det utuktige folket til en skog, og hva ville ikke kunne forhindre at det ble rammet av Guds dom?
20 Jehova ville gjøre den til en villskog, som ikke ga noen beskyttelse mot ville dyr eller noen trygghet. Folket kunne ikke forlange å unngå å bli straffet bare fordi de nedstammet fra de trofaste patriarkene Abraham, Isak, Jakob (Israel) og de 12 overhodene for de 12 stammer, Jakobs sønner. Kjødelige forbindelser med slike menn ville ikke kunne forhindre at folket ble rammet av Jehovas ugunstige dom.
21. Hva var Israel uverdig til å få del i, trass i sin kjødelige herkomst?
21 Dette betydde ikke at Jehova ikke husket den pakt han hadde inngått med sin venn Abraham i 1943 f. Kr., og ikke holdt den. Jehova hadde svoret ved seg selv og sagt at han aldri ville bryte den, men det utuktige Israel viste seg ikke verdig til å få del i oppfyllelsen av de løfter som var knyttet til pakten, selv om det i kjødelig forstand stammet fra Abraham. Til Abraham, israelittenes forfader, sa Jehova: «Du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos. 12: 2, 3) «[Jeg vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» — 1 Mos. 22: 17, 18.
22. Hvorfor bevarte Jehova Abrahams ætt, selv om han lot Israels rike og Juda rike bli omstyrtet, og hva gjorde han for en levning av folket?
22 Den som i første rekke var Abrahams ætt, nemlig Messias, hadde ikke trådt fram i 740 f. Kr., da Samaria ble ødelagt, og heller ikke i 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt. Og likevel måtte Abrahams messianske etterkommer komme i hans kjødelige slektslinje. Det var nok så at Jehova lot fiendene omstyrte Israels rike og Juda rike, men han måtte likevel bevare Abrahams kjødelige ætt. Hvorfor det? Fordi det var i denne slektslinje Messias, som skulle velsigne alle jordens slekter, skulle komme. (Matt. 1: 1—3; Gal. 3: 8—29) Av den grunn bevarte Jehova i sin barmhjertighet en levning av angrende israelitter gjennom hele den 70 år lange landflyktigheten som fulgte etter at Juda rike med Jerusalem var blitt omstyrtet. Han holdt sin ekteskapelige pakt og var trofast mot denne levning, som var lojal mot ham. Han oppreiste så en som var et forbilde på Messias, nemlig Kyros, Babylons erobrer. Ved hjelp av denne befrieren sørget Jehova for at levningen av Abrahams ætt fikk vende tilbake til Juda land.
23. Hvordan forutsa Jehova i Hoseas 2: 14—16 den forlikelse som skulle finne sted mellom ham og hans hustru-lignende paktsfolk?
23 For å forutsi denne forlikelse mellom ham selv og hans hustru-lignende paktsfolk inspirerte Jehova sin profet Hoseas til å si: «Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne, og så snart hun kommer derfra, vil jeg gi henne hennes vingårder igjen og gjøre Akors dal til en håpets dør for henne; og hun skal takke [svare, eldre norsk overs.] der, som i sin ungdoms dager, som den dag hun dro opp fra Egypts land. Og det skal skje på den dag, sier [Jehova], at du skal rope: Min mann! Og du skal ikke mer rope til meg: Min Ba’al!» (Hos. 2: 14—16) Eller som New World Translation gjengir vers 16: «’Og det skal skje på den dag,’ sier Jehova, ’at du skal kalle meg Min mann [hebraisk: ishi], og du skal ikke lenger kalle meg Min eier [baali].’» — Se også Leeser; Rotherham.
24. Hvordan talte Jehova til sin «hustru», sin organisasjon, i «ørkenen», og hva betydde det at han ville gi henne «hennes vingårder» igjen?
24 Mens israelittene var i landflyktighet i Babylon, var det som om de var i «ørkenen». I sin barmhjertighet ’talte Jehova der vennlig’ til den angrende levning. Han gjorde det ved den kjærlige tukt han ga folket, og ved profetene Esekiel og Daniel. Jehova hadde lovt å gi sin hustru-lignende organisasjon, som var blitt tuktet, ’sine vingårder igjen’. Det betydde at Jehova ville føre sitt folk ut av den babyloniske ’ørken’ og igjen la det bosette seg i Juda land og Jerusalem, som hadde ligget øde i så lang tid.
25. Hva betydde det at Jehova ville gjøre «Akors dal til en håpets dør» for sin hustru-lignende organisasjon?
25 Det at Jehova talte om «Akors dal», ville bringe tanken hen på følgende: Da israelittene dro inn i Kana’ans land og ødela byen Jeriko, ble den griske Akan henrettet ved steining fordi han hadde unnlatt å gi akt på Jehovas befaling. Akan førte på den måten ulykke over Israel ved å følge en selvisk og ulydig handlemåte og ta noe av byttet. Det var derfor passende at den dalen hvor Akan ble steinet, ble kalt «Akordalen», ettersom navnet Akor betyr «ulykke». (Jos. 7: 10—26) Jehovas løfte til sin «hustru», sin organisasjon, om å gjøre «Akors dal til en håpets dør» betydde følgelig at hun ville bli ført tilbake til sitt hjemland, hvor denne dalen lå.
26. Hvordan svarte Jehovas hustru-lignende organisasjon ham i «ørkenen», og hvilket bevis ga Jehova for at det ekteskapelige forhold var blitt fornyet?
26 Hvordan reagerte så de som tilhørte den angrende levning av Jehovas hustrulignende organisasjon? ’Svarte’ de eller reagerte positivt på det at Jehova ’talte vennlig’ til dem? Ja, den bibelske beretning viser at de gjorde det. I sin «ungdoms dager» hadde denne «hustru», Israels folk, ’svart’ eller reagert på en kjærlig måte. Hun hadde tatt imot Jehovas tilbud om å bli hans hustru-lignende organisasjon ved å tre inn i den mosaiske lovpakt sammen med ham. På lignende måte reagerte den angrende levning i det gamle Babylon positivt på tilbudet om å fornye de ekteskapelige bånd mellom seg og den himmelske Ektemann, Jehova. Som et bevis for at han hadde fornyet dette ekteskapelige forhold, førte Jehova ved hjelp av den forbilledlige Messias, Kyros den store, den trofaste israelittiske levning tilbake til Juda land og Jerusalem.
27. Hvilken holdning inntok levningen nå til tilbedelsen av Ba’al, og hva viste den hustru-lignende organisasjon ved å kalle Jehova «Min mann»?
27 Aldri mer begynte den gjenreiste levning av Jehovas paktsfolk å tilbe Ba’al eller andre avguder. Da levningens medlemmer hadde vendt tilbake, gikk de nidkjært inn for å gjenopprette tilbedelsen av Israels himmelske Ektemann som sin Gud i det land han hadde gitt dem. De viste dyp takknemlighet og verdsettelse, akkurat som deres forfedre gjorde da de ble utfridd av Egypt og dets militære hærstyrker. De følte nå at de sto i et nærere, mer fortrolig forhold til sin himmelske Ektemann. Det var derfor naturlig for denne hustru-lignende organisasjon å bruke mer fortrolige og kjærlige uttrykk når den tiltalte Jehova. Den kalte ham derfor åndelig talt «Min mann» i stedet for «Min eier». Denne «hustru» ønsket ikke lenger å føle det som om hun bare var ’eid’, som om hun tilhørte en slaveeier. Hun ønsket å være som en medhjelp for ham, akkurat som den første kvinne, Eva, skulle være en medhjelp for sin mann, Adam. (1 Mos. 2: 19—24) Hvor vakkert var ikke alt dette!
28 Hva i vår tid er like vakkert som dette eksempel på Guds barmhjertighet i fortiden?
28 Parallellen til dette nå i det 20. århundre er også vakker. Hvilke enestående resultater bringer ikke det at Jehovas barmhjertighet i vår tid tilskynder ham til å være trofast mot sin åndelige ekteskapelige pakt! Lykkelige er de som nå er gjenstand for hans barmhjertighet!