Kapittel 14

Uriktig å faste på grunn av Guds fullbyrdede dommer

 1. Når kan det betviles at en bør faste, selv på grunn av ting som hører fortiden til, og hvordan berører det å faste og sørge ens andel i Guds arbeid?

ER DET riktig å faste i en tid med velstand, spesielt når denne velstand kommer fra Skaperen av himmelen og jorden? Når den Gud som blir tilbedt, finner behag i sine tilbedere og gleder seg over dem, er det da rett av dem å sørge, selv om det er fortiden de sørger over? Ville ikke hans tilbedere ha følt seg mer styrket og oppmuntret til å fortsette å utføre det arbeid han hadde tildelt dem, ved å glede seg sammen med ham enn ved å faste og sørge? Nehemias, en stattholder i den persiske provinsen Juda i det femte århundre før Kristus, sa en gang til Jerusalems innbyggere: «Glede i [Jehova] er eders styrke!» — Nehemias 8: 10.

 2. Hvor mange ganger etter at Haggai hadde kommet med sin siste profeti, hadde jødene uten tvil fått en velsignet høst? Begrunn svaret.

² De ovenstående spørsmålene ble stilt i perserkongen Darius I’s fjerde regjeringsår, eller i år 518 f. Kr. To år tidligere, på 20 dager nær, hadde Jehova ved profeten Haggai sagt til de jøder som nettopp hadde gjenopptatt arbeidet på grunnvollen til det annet tempel i Jerusalem: «Legg merke til det som skjer fra denne dag og framover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt! Gi akt! Er det ennå sæd i kornboden? Ennå har hverken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noe. Men fra denne dag vil jeg velsigne.» (Haggai 2: 18, 19, vers 18 fra SSH) Siden den tid hadde de uten tvil to ganger fått en velsignet høst.

 3. Når og hvordan stilte sendemennene fra Betel et spørsmål om hvorvidt det var passende å faste?

³ Nå når dette spørsmålet om å faste og sørge blir reist, svarer Jehova gjennom sin profet Sakarias. Profeten sier: «Så var det i kong Darius’ fjerde år, da kom [Jehovas] ord til Sakarias på den fjerde dag i den niende måned, i måneden kislev. For Betel hadde sendt Sareser og Regem-Melek og hans menn for å bønnfalle [Jehova] og spørre prestene i [Jehovas], hærskarenes Guds hus og profetene: Skal vi gråte og faste i den femte måned, som vi nå har gjort i så mange år?» — Sakarias 7: 1—3.

 4. På grunn av hvilken begivenhet fastet tydeligvis disse innbyggerne i Betel i den femte måned hvert år?

⁴ Betel var en av de byene som var blitt gjenoppbygd i Israel av de jødene som vendte tilbake til landet fra landflyktigheten i Babylon. (Esras 2: 28; 3: 1) Da Sareser og Regem-Melek fra Betel spurte: «Skal vi gråte?», siktet de til alle byens innbyggere. I «så mange år» hadde nå Betels innbyggere holdt faste, avholdt seg fra å spise, i den femte lunarmåned hvert år. Denne fasten ble sannsynligvis holdt på den tiende dag i denne måneden (ab) for å minnes hvordan Nebusaradan, høvdingen over Nebukadnesars livvakt, på den dagen brente ned byen Jerusalem og dens tempel etter å ha inspisert byen i to dager. (Jeremias 52: 12, 13; 2 Kongebok 25: 8, 9) Men skulle innbyggerne i Betel fortsette å holde en slik faste nå når den trofaste jødiske levning var i ferd med å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem og var halvveis ferdig med arbeidet?

 5. Hvilke andre faster holdt disse innbyggerne i Betel hvert år, og hvilke begivenheter mintes de nå den måten?

⁵ Disse innbyggerne i Betel holdt også faste på tre andre dager. Én av dem var den tredje dag i den sjuende lunarmåned (tisjri), som de feiret til minne om snikmordet på stattholderen Gedalja, som tilhørte Davids kongeslekt, og som Nebukadnesar gjorde til stattholder i landet over de fattige jødene som fikk lov til å være igjen der etter Jerusalems ødeleggelse. (2 Kongebok 25: 22—25; Jeremias 40: 13 til 41: 10) En annen faste ble holdt på den tiende dag i den tiende måned (tebet) til minne om den dagen da Nebukadnesar, kongen i Babylon, begynte sin langvarige beleiring av Jerusalem. (2 Kongebok 25: 1, 2; Jeremias 52: 4, 5) En fjerde faste ble holdt på den niende dag i den fjerde måned (tammuz), for det var den dagen babylonierne brøt igjennom Jerusalems murer i 607 f. Kr. og dro inn i byen, som var dømt til undergang. — 2 Kongebok 25: 2—4; Jeremias 52: 6, 7; Sakarias 8: 19.

 6. Hva var de første tre begivenhetene som de på den måten mintes, et uttrykk for, og hvilket spørsmål kan derfor med rette stilles?

⁶ Det som var blitt minnet med faste fram til år 519 f. Kr., nemlig begynnelsen til beleiringen av Jerusalem, det at babylonierne brøt igjennom Jerusalems murer, og de babyloniske hærstyrkers ødeleggelse av byen Jerusalem og dens tempel, hadde alt sammen med fullbyrdelsen av Jehovas dommer å gjøre. Selv om mordet på stattholderen Gedalja, som ble begått av en troløs jøde, ikke var en fullbyrdelse av Guds dom, førte det til at Juda land ble helt forlatt og lagt fullstendig øde, akkurat som Jehova hadde sagt. Alt dette var sørgelige begivenheter for de ulydige jøder. Men skulle de faste og sørge på grunn av at Jehovas dommer var blitt fullbyrdet? Skulle de gråte over at Guds vilje ble fullbyrdet? Var det et onde de burde minnes med sorg?

 7, 8. a) For hvem åpenbarte Jehova sitt syn på spørsmålet? b) Hva burde de ha gjort i stedet for å faste, og når burde de ha gjort det?

⁷ Guds syn på dette spørsmålet ble åpenbart for hans profet Sakarias, ikke for de prestene som hadde sendt Sareser og Regem-Melek fra Betel for å spørre om dette. Sakarias sier under inspirasjon:

⁸ «Da kom [Jehovas], hærskarenes Guds ord til meg, og det lød så: Si til alt folket i landet og til prestene: Når I har fastet og klaget i den femte og i den sjuende måned, og det nå i 70 år, er det da for min skyld I har fastet? Og når I eter og drikker, er det da ikke I selv som eter, og I selv som drikker? Minnes I ikke [Bør dere ikke adlyde, NW] de ord [Jehova] lot utrope ved de forrige profeter, da Jerusalem lå der i ro og fred med sine byer rundt om, og likeså sydlandet og lavlandet?» — Sakarias 7: 4—7.

 9. Hvordan kan en si at de hadde fastet i disse 70 årene og i tiden deretter av samme grunn som de hadde spist og drukket, og hva burde de i stedet ha gjort?

⁹ Når de landflyktige jødene fastet i løpet av de 70 år da Juda land lå øde,a og også i løpet av alle de årene som hadde gått etter at en levning av dem vendte tilbake til sitt hjemland, hadde de da i virkeligheten fastet for Jehova? Var det en faste som han kunne godta? Var det en faste som han hadde pålagt dem? Fastet de ikke på grunn av at ting som han hadde dømt til ødeleggelse, var blitt ødelagt? Når de på den måten avholdt seg fra å spise, var det akkurat som når de spiste og drakk. De spiste for sin egen skyld. De fastet også for sin egen skyld, på grunn av de ulykker som hadde kommet over dem fordi de ikke hadde adlydt de ord som deres Gud hadde uttalt gjennom Jeremias og andre profeter i tidligere tider. Hvordan kunne de høste åndelige velsignelser når de fastet med en slik innstilling? Hvordan kunne det å faste på den måten gjøre dem mer tilbøyelige til å gjøre Guds vilje? Det var bedre at de viste lydighet, enn at de fastet på grunn av de ulykker som hadde kommet over dem fordi de ikke fra begynnelsen av adlød Gud.

10. Ville det å faste hjelpe dem til å komme i et godt forhold til Gud?

¹⁰ Det er ikke det å faste på grunn av de vanskeligheter en har, som kan hjelpe en til å komme i et godt forhold til Gud. For å gjøre det må en slutte å følge en ulydig handlemåte og begynne å gjøre det gode, i samsvar med Guds befalinger. La oss i denne forbindelse merke oss hva Sakarias videre fikk befaling om å si: «Og [Jehovas] ord kom til Sakarias, og det lød så: Så sa [Jehova], hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre, og undertrykk ikke enker og farløse, fremmede og arminger, og tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! Men de ville ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, og sitt hjerte gjorde de hardt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord [Jehova], hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennom de forrige profeter; derfor kom det en stor vrede fra [Jehova], hærskarenes Gud.

11. Hva gjorde Jehova med dem fordi de nektet å høre når han ropte på dem, og hvilken virkning hadde det på landet?

¹¹ Og liksom han ropte, og de ikke hørte, således, sa [Jehova], hærskarenes Gud, skal de rope, og jeg vil ikke høre, men jeg vil spre dem som i en stormvind blant alle hedningefolkene, som de ikke kjenner, og landet skal ligge øde etter dem, så ingen drar fram eller tilbake der. Og således gjorde de det herlige land til en ørken.» — Sakarias 7: 8—14.

12. Hvordan kunne de hjemvendte jødene nå bli værende i landet?

¹² Det var et tydelig svar Sareser, Regem-Melek og de mennene som var med dem fra Betel, fikk. Deres kjære hjemland hadde ligget øde i 70 år på grunn av innbyggernes ondskap og deres ulydighet mot Guds lov, som krevde rettferdighet og sannhet, miskunnhet og barmhjertighet. Nå når de var kommet tilbake fra Babylon, lå landet ikke lenger øde. De kunne bli værende i dette landet hvis de ikke handlet som sine forfedre, men var lydige. Det at de fastet for å minnes ulykkene, ville ikke være til noen hjelp. Lydighet innebar at de arbeidet videre på templet.

13. Hvorfor ville det ikke være passende å faste på grunn av sørgelige begivenheter som Jehovas folk opplevde under den første verdenskrig, og hva bør vi gjøre for å følge en rett handlemåte?

¹³ Skal vi i vår tid sørge eller faste på årsdagen for de ulykker eller sørgelige begivenheter som Jehovas tilbedere opplevde under den første verdenskrig? Når dette var dommer som ble fullbyrdet av Jehova på grunn av urette handlinger som hans organiserte folk hadde gjort seg skyldig i, var det da ikke riktig at disse dommene ble fullbyrdet? Det er ikke rett å sørge eller faste på grunn av at Guds rettferdige dommer blir fullbyrdet. Vi bør ikke sørge eller faste på grunn av det vi derved har måttet lide. Det ville være et tegn på selvopptatthet — det ville ikke være å faste for Jehovas skyld, men vitne om at vi syntes synd på oss selv. La oss ta lærdom av det som skjedde i fortiden, og handle i samsvar med det! Da kan vi med øyne som er fri for tårer, glede oss over at vi har gjenvunnet Jehovas gunst, og med iver fortsette i hans tempelarbeid!

[Fotnote]