Det er større lykke ved å gi

NÅR vi er unge, er vi tilbøyelige til å bedømme alle ting etter deres utseende. Men etter hvert som vi blir mer modne, eldre og klokere, blir vi klar over sannheten i det ordspråket som sier at «det er ikke gull alt som glimrer». Hvis vi ikke hadde Guds Ord som kunne veilede oss, ville vi fortsette å ha mange feilaktige oppfatninger.

En av disse feilaktige oppfatningene har å gjøre med vår søken etter lykke. Ettersom det å få gaver av andre gir oss så stor glede, er vi tilbøyelige til å overse det faktum at det også finnes andre kilder til lykke, for eksempel det å utrette noe, det å utføre en vanskelig oppgave på en dyktig måte. Det er ikke bra å overse dette, for hvis vi legger for stor vekt på det å få, vil vår lykke være avhengig av at andre gir oss noe.

Det var imidlertid ikke vår vise og kjærlige Skapers mening at vår lykke skulle være avhengig av gaver fra andre. Hvordan kan en si det? Jo, for vi vil oppnå en større lykke ved å gi, akkurat som Guds Sønn, Jesus Kristus, lærte oss da han sa: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» — Ap. gj. 20: 35, NW.

Hvorfor er det større lykke ved å gi enn det er ved å ta imot? Fordi den beste av alle egenskaper er kjærlighet, og det at vi legger den for dagen, gjør oss lykkelige. Dette skyldes at vi er skapt i Guds bilde, og om ham blir det sagt: «Gud er kjærlighet.» Ettersom det å gi resulterer i lykke, hvor lykkelig må ikke da Skaperen, Jehova Gud, være i betraktning av at han er giveren av «all god gave og all fullkommen gave»! Han blir med rette kalt «den lykkelige Gud». I samme grad som vi bestreber oss på å etterligne ham hva dette angår, vil vi få erfare den større lykke som Jesus talte om. Jesus Kristus og apostelen Paulus var to som gjorde alt de kunne for å etterligne sin Skaper hva dette angår. De vigde sitt liv til det å gi. Ja, de ble selv fattige for å kunne berike andre. — 1 Joh. 4: 8; Jak. 1: 17; 1 Tim. 1: 11, NW; 2 Kor. 6: 10; 8: 9.

Ettersom det følger større lykke med å gi, melder dette spørsmålet seg: Hvorfor blir det ikke lagt større gavmildhet for dagen? Grunnen til det er våre første foreldres synd. Som følge av at de med forsett var ulydige, ble alle deres etterkommere født med egenkjærlige tilbøyeligheter, og derfor er vi tilbøyelige til å overse betydningen av å vise kjærlighet og gi noe til andre. — 1 Mos. 8: 21.

Vår medfødte selvoppholdelsesdrift får oss dessuten til å legge en viss forsiktighet og frykt for dagen. Denne driften som i seg selv er gagnlig, hemmer oss i å vise gavmildhet, hvis den ikke blir holdt under kontroll. Når vi ikke lar den få større makt over oss enn nødvendig, vil vi seire over vår selviske frykt, over vår overdrevne bekymring hva framtiden angår. Hvis vi gir trass i at vi ikke rår over så store midler, viser det at vi har en slik tillit til Gud at vi kan være gavmilde i dag uten at vi kommer til å lide savn i morgen. Da er vi lik den enken som Jesus henledet oppmerksomheten på, og som la alt hun hadde, i tempelkisten. Det at hun ga, viste at hun stolte på at Jehova Gud ville sørge for henne, slik at hun ikke kom til å sulte. En slik tillit til Gud, en slik frihet fra overdreven bekymring, vil bidra til ens lykke. — Luk. 21: 1—4.

Dette prinsippet om at det er større lykke ved å gi enn det er ved å ta imot, er ikke begrenset til det å gi penger. Hvis det hadde vært det, ville materielle rikdommer være det som kunne gjøre en mest lykkelig, men det er ikke tilfelle. Vi kan gi av alle de goder vi har, og som andre trenger. En av disse godene er vår tid. Når noen besøker oss eller tar seg tid til å hjelpe oss på en eller annen måte, gjør det oss lykkelige, ikke sant? For å kunne oppnå en enda større lykke må vi derfor gi andre av vår tid. Jesus roste «fårene» på sin høyre side for at de ikke bare hadde gitt ham mat og drikke, klær og husly, men også hadde gitt av sin tid, idet de så til ham da han var syk, og kom til ham da han var i fengsel. Ja, «å se til farløse og enker i deres trengsel» tar tid. — Matt. 25: 34—36; Jak. 1: 27.

Det å gi av sin tid ved å besøke en trengende eller syk venn kan føre til at en får erfare en uventet lykke. Et eksempel på dette har vi i forbindelse med en eldre kvinne som bodde i den østlige delen av USA, og som var sengeliggende, blind og forkrøplet av leddgikt. De som tok seg tid til å besøke henne, følte at de hadde stort utbytte av besøket, på grunn av den dype forståelse, store verdsettelse og livsglade natur hun hadde.

Det er også av stor betydning at vi deler den kunnskap vi har, med andre som trenger den. Er vi ikke alltid glade når vi har kunnet veilede en bilist som har stoppet for å spørre oss om hvordan han kan komme fram til sitt bestemmelsessted? Av samme grunn blir de som har kunnskap om og forståelse av Guds hensikter, så glade når de treffer mennesker som er klar over at de har behov for kunnskap som fører til evig liv. — Joh. 17: 3.

Noe vi heller ikke må overse, er den lykke vi oppnår ved å gi av oss selv. Det kan vi ofte gjøre ved ganske enkelt å smile. Et smil kan være til stor hjelp for en som er sjenert, tilbakeholden, nedslått eller nedtrykt. Ved å si et oppmuntrende ord eller hilse på en vennlig måte kan vi også gi av oss selv og få erfare den større lykke ved å gi.

Har det noen gang hendt at noen har fornærmet deg eller forsyndet seg mot deg? I slike tilfelle har du også en anledning til å erfare den større lykke ved å gi, nemlig ved å tilgi ham. Ja, fortsett å tilgi sytti ganger sju ganger hvis det er nødvendig! Det er ingenting som kan berøve oss mer lykke enn det å bære nag til noen og unnlate å tilgi dem. Det er med rette blitt sagt at «den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet». Og husk at det er en spesiell grunn til at det å tilgi gir lykke, for vi kan da med god samvittighet be Gud om at han må tilgi oss. — Ordspr. 17: 9; Matt. 6: 14; 18: 22.

Vi kan ikke komme utenom det. Guds prinsipper er sunne. Det å få gir lykke, men for å oppnå den større lykke, må du på forskjellige måter gi av deg selv og være oppmerksom på hva andre trenger.

Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet. — Joh. 13: 34, 35.