De kristne og håpet om tusenårsriket
«La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» — Matt. 6: 10.
1. a) Hvordan omtaler kristenheten håpet om tusenårsriket? b) Hvorfor lar Jehovas vitner seg ikke forstyrre av dette?
DEN romersk-katolske kirke og de fleste av de store protestantiske religionssamfunn nevner aldri håpet om tusenårsriket for sine kirkegjengere. De snakker hånlig om dette håpet som «millianisme» og om dem som har det, som «millennister». Men Jehovas vitner skammer seg ikke over at de tror på tusenårsriket, for det finnes ugjendrivelige, historiske beviser for at de første kristne gjorde det.
DE FØRSTE KRISTNE BLE KALT «MILLENNISTER»
2. Hva sier to oppslagsverk angående de første kristnes tro på tusenårsriket?
2 The Encyclopedia Americana sier om de kristne som tror på Kristi tusenårsrike: «De som har en slik oppfatning, blir kalt millennister eller kiliaster, og deres lære blir kalt kiliasme (gresk: khilioi, tusen). Det innrømmes fra alle hold at denne oppfatningen var, om ikke generell, så i det minste svært vanlig i oldkirken.» Det franske oppslagsverket Encyclopædia Universalis sier: «I Vestens kristenhet var millianismen svært livskraftig i jødekristendommen i de første 300 år. . . . Millianismen var dypt rotfestet i de første århundrer av kristendommen.»
3, 4. a) Hva er det som viser at de kristne ikke behøvde å vente på Åpenbaringsboken før de fikk håpet om tusenårsriket? b) Hva sier noen angående håpet om tusenårsriket?
3 Det finnes beviser for at de kristne trodde på Kristi tusenårige styre før Johannes fikk sin åpenbaring i slutten av det første århundre etter Kristus. Når de leste det som var nedskrevet av de jødiske profetene, fikk de et glimt av det vidunderlige håpet om tusenårsriket som Kristus senere framsatte i Åpenbaringen, kapitlene 20 og 21. Det er interessant å merke seg at The Encyclopædia Britannica (1966-utgaven) bekrefter dette med denne uttalelsen: «Blant de første kristne hadde tanken om millianismen . . . hovedsakelig sin opprinnelse i jødenes eskatologiske forventninger [forventningene om verdens og menneskehetens endelige skjebne].» New Encyclopædia Britannica (1977), som er på 30 bind, sier følgende om dette: «I Åpenbaringsboken var den jødiske apokalyptisisme [forventningen om den endelige ødeleggelse av det onde og det godes seier] fullt ut opptatt i kristendommen. . . . I de første 100 år av den kristne historie [fra 33 til 133 e. Kr.] var denne form for millianisme eller kiliasme (fra det greske ordet for tusen) en lære som ble framholdt og godtatt av kirken.» — Uthevet av oss.
4 Til dette vil kanskje noen si: ’Det er mulig, men når det gjaldt de første kristne, hadde deres håp om tusenårsriket ingen tilknytning til jorden. Det var et himmelsk håp.’ Men hva viser de historiske kjensgjerninger og Bibelen? La oss se.
ET PARADIS PÅ JORDEN FORTSATT ET HÅP
5, 6. Hvilken oppfatning hadde ifølge forskjellige autoriteter de kristne i det første århundre?
5 Det finnes mange beviser for at de første kristne aldri trodde at alle profetiene og løftene i de hebraiske skrifter om gjenopprettelsen av paradiset på jorden var blitt opphevet ved Messias’ eller Kristi komme. Dictionnaire de Théologie Catholique sier: «Opprinnelsen til millianismen går tilbake til tiden før den kristne æra. Troen på Messias’ jordiske styre hadde sin begynnelse i Israels forhåpninger.»
6 I A History of Christianity sier historikeren Kenneth Scott Latourette om de første kristne som håpet på Kristi annet komme: «Mange hadde den oppfatning at før historiens endelige avslutning og den fullstendige gjennomføringen av Guds hensikt, som gikk ut på at hans vilje skulle skje fullt ut — et håp som var felles for alle kristne — skulle Kristus komme tilbake, opprette sitt rike på jorden og herske i 1000 år. . . . Forestillingen om en tid eller tider av 1000 års varighet var ikke begrenset til de kristne, men fantes også i jødedommen.»
7. Hva er det som viser at de første kristne ikke forvekslet paradiset med himmelen?
7 Det finnes altså mange beviser for at de første kristne var «millennister», i den forstand at dette navnet ble anvendt på dem som håpet på Kristi tusenårige styre. Jesus hadde åpenbart at han skulle herske fra himmelen, men han opphevet ikke det opprinnelige messianske håp som jødene hadde, nemlig gjenopprettelsen av paradiset på jorden under tusenårsriket. Det er interessant å merke seg at det katolske oppslagsverket Supplément au Dictionnaire de la Bible innrømmer at «i jødiske skrifter og i tidlig kristen litteratur er ordet paradis ikke vanligvis synonymt med himmelen». — Uthevet av oss.
KRISTUS OPPHEVET IKKE HÅPET OM TUSENÅRSRIKET
8. a) Hva var Jesu komme en garanti for? b) Hvordan viser Bibelen at paradiset vil bli gjenopprettet på jorden?
8 I sin berømte bergpreken sa Jesus: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt. 5: 17) Eller som den siste setningen blir gjengitt i Nytt liv: «Jeg er kommet for å oppfylle dem, for at de skal bli satt ut i livet.» Ettersom Jesus kom for å sørge for at profetenes lære ble satt ut i livet, var hans komme en garanti for at deres profetier om gjenopprettelsen av paradiset på jorden ville bli oppfylt. Her følger noen få av disse profetiene: Salme 37: 11, 29; 72: 1—8, 16—19; 115: 16; Jesaja 9: 6, 7; 11: 1—10; 45: 18, EN; Daniel 2: 34, 35, 44, 45; 7: 13, 14.
9. Hvordan knytter Fadervår Riket sammen med håpet om tusenårsriket?
9 I Bergprekenen viste Jesus også helt tydelig at jorden kommer til å spille en rolle i gjennomføringen av Guds vilje eller hensikt. Han lærte sine etterfølgere å be: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matt. 6: 9, 10) Han knyttet gjennomføringen av Guds vilje på jorden sammen med Guds rikes komme. Dette rike er ikke noe annet enn det messianske rike. Bønnen Fadervår, som katolikker og protestanter har gjentatt millioner av ganger i århundrenes løp, er i virkeligheten blant annet en bønn om at de messianske løfter som er forbundet med håpet om tusenårsriket, må bli oppfylt.
HÅPET OM TUSENÅRSRIKET FULLSTENDIG ÅPENBART
10. a) Når og hvordan åpenbarte Jesus fullt ut håpet om tusenårsriket? b) Hvilke nærmere detaljer kom han inn på?
10 Et kvart århundre etter at Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. (noe som gjorde ende på jødenes forhåpninger om en nasjonal utfrielse ved en politisk Messias), åpenbarte Jesus, den sanne Messias, fullstendig det sanne håp om tusenårsriket. I sin beretning om den åpenbaring som apostelen Johannes mottok fra Gud gjennom Jesus Kristus, skriver han:
«Jeg så nå en engel som steg ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep draken, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. . . .
Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. . . . Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske [herske som konger, LB] med ham i tusen år.
Og jeg så en ny himmel og en ny jord . . . Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: ’Se Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, . . . Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.’» — Åp. 20: 1—6; 21: 1—4.
EN ’HEMMELIGHET’ BLIR FORKLART
11. Hvordan har det håp om tusenårsriket som Jesus åpenbarte, sammenheng med jødenes opprinnelige messianske håp?
11 Kan du ikke se likheten mellom denne beskrivelsen av Kristi tusenårige styre og jødenes opprinnelige messianske håp, «håpet om en ideell messiansk framtid . . . den gylne tidsalder med paradisiske velsignelser . . . en verden med fullkommen fred og harmoni blant alle skapninger . . . ’nye himler og en ny jord’», for igjen å sitere The Jewish Encyclopedia?a
12, 13. Hva er det som viser at Jesu disipler fortsatt ventet på Messias’ jordiske rike?
12 Det kan imidlertid ikke benektes at det var viktige detaljer angående det messianske rike som jødene ikke forstod, og som også de 12 apostlene og andre av Kristi første disipler hadde vanskelig for å fatte. Kort tid etter at Jesus hadde holdt Bergprekenen, hvor han lærte sine disipler å be om Guds rikes komme og om at Guds vilje måtte skje på jorden som i himmelen, sa han til disiplene: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser.» — Mark. 4: 11.
13 Under hele sin jordiske tjeneste lærte Jesus sine disipler mange ting om det messianske rike. Ja, selv etter sin død og like til han fór opp til sin himmelske Far, fortsatte han å fortelle dem «om det som har med Guds rike å gjøre». Men til tross for dette var det aller siste spørsmålet de stilte ham: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» De viste derved at de fortsatt ventet at Messias skulle gjenreise Israels jordiske rike. (Apg. 1: 3, 6) De hadde rett når de tenkte at det messianske rike hadde å gjøre med et herredømme, en regjering, men de tok feil når de mente at Messias skulle herske på jorden, og at hans regjering utelukkende skulle være jødisk.
14. a) Hva var det som hjalp Kristi disipler til å frigjøre seg fra sitt feilaktige håp? b) Hvilke viktige trekk ved «hemmeligheten» fikk de første kristne gradvis forståelse av?
14 Først etter at den hellige ånd var blitt utgytt på pinsedagen, klarte Kristi disipler å frigjøre seg fra forestillingen om et nasjonalistisk messiansk rike. De fikk da forståelse av et nytt og viktig trekk ved «hemmeligheten om Guds rike». Et trekk ved denne «hemmeligheten» var at Messias skulle være en himmelsk konge, og at hans regjering skulle være i himmelen. (Joh. 18: 36; Apg. 2: 32—36; 1. Tim. 3: 16) Andre trekk ved denne «hemmeligheten» — sannheter som var nye og revolusjonerende for trofaste jøder hvis sinn var formet i samsvar med Skriften og ikke i samsvar med gresk filosofi — var at et begrenset antall mennesker skulle bli utvalgt som de «hellige» som skulle være sammen med Messias i hans rike, at de skulle regjere med ham i himmelen, og at de skulle bli utvalgt ikke bare fra jødene, men også fra hedningene eller dem som var ikke-jøder. — Dan. 7: 13, 14, 27; Luk. 12: 32; 22: 28—30; Joh. 14: 1—3; Ef. 3: 2—6; Kol. 1: 26, 27.
ET REVOLUSJONERENDE NYTT HÅP
15. Hvorfor var selve tanken om å komme til himmelen revolusjonerende for den trofaste jødiske levning?
15 Alt dette var noe helt nytt. Som vi allerede har sett i artikkelen «Opprinnelsen til håpet om tusenårsriket», var jødenes opprinnelige messianske håp et jordisk håp, og det var først under påvirkning av falske religiøse tradisjoner og filosofi at noen av dem på et svært sent tidspunkt i deres historie begynte å tro på en udødelig sjel. Den trofaste jødiske levning som holdt fast ved de inspirerte hebraiske skrifter og godtok Jesus som den sanne Messias, trodde ikke på iboende udødelighet. For dem var tanken om en Messias som styrte jorden fra himmelen, og om at de selv skulle være medregenter sammen med ham i himmelen, enda mer revolusjonerende.
16. Hva skrev Peter om dette revolusjonerende nye håp?
16 I et brev til de første kristne, som hadde fått dette høyst spesielle kallet til å bli prester og konger sammen med den himmelske Messias, skrev apostelen Peter: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere . . . Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap.» — 1. Pet. 1: 3, 4; 2: 9.
17. Hvordan viste Paulus at kallet til himmelsk liv var noe nytt?
17 Apostelen Paulus skrev også om dette usedvanlige kallet til himmelsk liv og sa: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, . . . som nå er blitt åpenbart da vår frelser, Kristus Jesus, kom til jord. Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset.» (2. Tim. 1: 9, 10) Hvis liv i himmelen hadde vært den trofaste jødiske levnings håp, hvorfor måtte da Kristus føre det ’hellige kall’ til udødelighet «fram i lyset»? Dette kallet til himmelsk liv var tydeligvis noe helt nytt for disse første kristne, som var blitt utvalgt både fra jødene og fra hedningene.
DET HIMMELSKE HÅP FOR ET BEGRENSET ANTALL ’UTVALGTE’
18, 19. Forklar hvordan Paulus’ annet brev til Timoteus og Peters første brev viser at ikke alle som håper å få leve evig, vil bli konger og prester sammen med Kristus i himmelen. (Åp. 5: 9, 10, NW)
18 Men får alle de som tar imot Kristus og håper å få leve evig, dette ’hellige kall’ til udødelig liv i himmelen? Paulus viser at dette spesielle kallet bare gjelder et begrenset antall ’utvalgte’, og sier: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal nå fram til frelsen i Kristus Jesus og få evig herlighet. Dette er et troverdig ord: For døde vi med ham, skal vi også leve med ham. Holder vi ut, skal vi også herske med ham» som konger. — 2. Tim. 2: 10—12.
19 Hvis alle som blir frelst, blir kalt til «evig herlighet» for å herske som konger sammen med Kristus Jesus, hvem skal de da herske over? Og hvis alle skal være «et kongelig presteskap», hvem skal de da tjene som kongelige prester for?
20. Hvordan viser Paulus i brevet til galaterne og i brevet til romerne at tallet på de åndelige israelitter er begrenset?
20 Tenk over følgende: I sitt brev til galaterne sier Paulus om kristne som er utvalgt blant jøder og blant ikke-jøder som er «døpt til Kristus», at de er «Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet», og han kaller dem «Guds Israel». (Gal. 3: 26—29; 6: 16) Og i sitt brev til romerne taler den samme apostelen om «en hemmelighet» angående de ikke-jøder som Gud kalte på grunn av mange jøders «vantro», og tilføyer — «inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall». Han sier at «på denne måten», det vil si, ved at hedninger blir kalt til å fylle det bestemte antall, «skal hele Israel bli frelst». Dette sikter tydeligvis til det åndelige Israel, ’de utvalgte’ blant jøder og ikke-jøder, som er det ’virkelige Israel’. — Rom. 11: 7, 17—26; 9: 6; 2: 28, 29.
21. a) Hvor mange åndelige israelitter er det? b) Hvilket skriftsted viser at de ikke er utvalgt blant englene?
21 Ettersom ikke-jøder bare ville bli kalt med «et hellig kall» inntil de som skulle utgjøre «Guds Israel», hadde kommet inn «i fullt tall», er det logisk at antallet av de åndelige israelitter er begrenset. Hva er så dette tallet? Slå opp i Åpenbaringen 7: 1—8. Det blir der vist at bare et begrenset antall skal utgjøre det åndelige Israel. Åpenbaringen 14: 1—4 viser at dette begrensede antall ikke blir utvalgt blant englene, for det sies der at dette antallet «er frikjøpt fra jorden»; «det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet».
22. Hva slags håp har de 144 000 ifølge Bibelen?
22 Disse 144 000 åndsavlede, salvede kristne har et himmelsk håp, som er basert på Bibelen. Etter at de har fått del i «den første oppstandelse», skal de «være Guds og Kristi prester og herske [herske som konger, LB] med ham i tusen år». — Åp. 20: 6.
23. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med ordene «en første frukt og «konger»?
23 Men hvis disse ’utvalgte’ er «en første frukt», er det logisk at de vil bli etterfulgt av en annen frukt. Og hvis de skal «herske som konger», hvem skal så være deres undersåtter, og hvilket håp har de? Det skal vi få se når vi fortsetter å undersøke disse spørsmålene i den neste artikkelen.
[Fotnote]
a Se artikkelen «Opprinnelsen til håpet om tusenårsriket» i dette nummer.
[Ramme på side 14]
Papias, biskop av Hierapolis, Irenaeus, biskop av Lyon, og Justinus martyr fra Roma — «helgener» og «kirkefedre» som levde i det annet århundre, og som den katolske kirke anerkjenner — var alle millennister. — The Catholic Encyclopedia.
[Ramme på side 15]
For å bekjempe håpet om tusenårsriket nedlot den romerske presbyteren Gaius og «Sankt» Dionysios seg til å bestride ektheten av Åpenbaringen, som ble gitt til apostelen Johannes. — Dictionnaire de Théologie Catholique.
[Bilde på side 17]
Under tusenårsriket skal Jesus herske fra himmelen over et gjenopprettet paradis på jorden