La oss leve opp til vår innvielse «dag etter dag»
«Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl dag etter dag og stadig følge meg.» — LUKAS 9: 23.
1. Hva kan være et mål for hvor gode resultater vi oppnår som kristne?
«HAR vi virkelig viet oss til vår gjerning?» Ifølge John F. Kennedy, De forente staters 35. president, er svaret på dette spørsmålet et mål for hvor gode resultater en statsmann vil oppnå. Med dypere mening kan spørsmålet tjene som en prøve på hvor gode resultater vi som kristne forkynnere oppnår.
2. Hvordan definerer en ordbok ordene «vie» og «innvie»?
2 Men hva vil det egentlig si å vie seg til noe? Ordet «vie» er nær beslektet med å «innvie», og disse ordene blir blant annet definert som å ’hellige, bestemme til det eller det formål’ og ’vie til guddommen ved religiøs seremoni’. Uttrykket «vie seg til» kan bety å «ofre seg for, gå (helt) opp i», og det var tydeligvis det John F. Kennedy mente. (Norsk Riksmålsordbok) For de kristne innebærer det å innvie seg noe langt mer.
3. Hva innebærer en kristen innvielse?
3 Jesus Kristus sa til sine disipler: «Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) En innvielse til Gud innebærer mer enn bare å tilbe ham om søndagen eller når en er i kirken. Det berører hele ens livsførsel. En som er kristen, fornekter seg selv i tjenesten for den Gud som Jesus Kristus tjente, Jehova. Dessuten tar han opp sin «torturpæl» ved å utholde de lidelser han måtte bli utsatt for fordi han er en Kristi etterfølger.
Det fullkomne eksempel
4. Hva symboliserte Jesu dåp?
4 Da Jesus var på jorden, viste han hva det vil si å være innviet til Jehova. Han uttalte: «Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg.» Så fortsatte han: «Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.» (Hebreerne 10: 5—7) Fordi han tilhørte en innviet nasjon, var han innviet til Jehova fra fødselen av. Ved begynnelsen av sin tjeneste på jorden lot han seg likevel døpe som et symbol på at han framstilte seg for å gjøre Jehovas vilje. For ham ville det innebære å gi sitt liv som et gjenløsningsoffer. Dermed viste han ved sitt eksempel at de kristne må gjøre hva som enn måtte være Jehovas vilje.
5. Hvordan var Jesus et eksempel ved sitt syn på materielle ting?
5 Etter dåpen fulgte Jesus en kurs i livet som endte med at han led offerdøden. Han var ikke interessert i å tjene penger eller leve et makelig liv. Nei, livet hans dreide seg om tjenesten. Han formante disiplene til å ’fortsette å søke først riket og hans rettferdighet’, og han levde selv etter disse ordene. (Matteus 6: 33) En gang sa han: «Revene har hi, og himmelens fugler har soveplasser, men Menneskesønnen har ikke noe sted hvor han kan hvile sitt hode.» (Matteus 8: 20) Han kunne ha lagt opp sin undervisning med tanke på å presse penger av dem som fulgte ham. Som tømmermann kunne han ha tatt seg fri for å lage et pent møbel som han kunne selge, og dermed tjene noen ekstra sølvstykker. Men han brukte ikke sine evner til å søke materiell velstand. Vi som er innviede tjenere for Gud, etterligner vi Jesus ved å ha det rette syn på materielle ting? — Matteus 6: 24—34.
6. Hvordan kan vi etterligne Jesus som en innviet tjener for Gud?
6 Jesus satte tjenesten for Gud på førsteplassen og søkte aldri sine egne interesser. I de tre og et halvt årene av sin offentlige tjeneste levde han et liv i selvoppofrelse. Ved en anledning, etter en travel dag og uten engang å ha tatt seg tid til å spise, var Jesus villig til å undervise mennesker som var «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». (Matteus 9: 36; Markus 6: 31—34) Han tok initiativet til å snakke med en samaritansk kvinne som kom til Jakobs kilde i Sykar, selv om han «var sliten etter reisen». (Johannes 4: 6, 7, 13—15) Han satte alltid andres beste foran sitt eget. (Johannes 11: 5—15) Vi kan etterligne Jesus ved at vi villig gir avkall på egne interesser for å kunne tjene Gud og andre. (Johannes 6: 38) Når vi tenker på hvordan vi fullt ut kan behage Gud, og ikke på bare å oppfylle et minstekrav, lever vi opp til vår innvielse.
7. Hvordan kan vi etterligne Jesu måte å ære Jehova på?
7 Jesus prøvde ikke på noen måte å henlede oppmerksomheten på seg selv når han hjalp folk. Han var innviet til Gud for at han skulle gjøre hans vilje. Derfor sørget han alltid for at hans Far, Jehova, fikk all æren for det han gjorde. Da en styresmann tiltalte ham med «Gode Lærer» og dermed brukte ordet «god» som en tittel, korrigerte Jesus ham ved å si: «Ingen er god uten én, Gud.» (Lukas 18: 18, 19; Johannes 5: 19, 30) Er vi i likhet med Jesus snar til å lede oppmerksomheten bort fra oss selv og mot Jehova?
8. a) Hvordan skilte Jesus seg ut fra verden som en innviet tjener? b) Hvordan kan vi etterligne ham?
8 Gjennom hele sitt liv som en innviet tjener på jorden viste Jesus at han hadde satt seg selv til side for å tjene Gud. Han holdt seg ren og kunne derfor framstille seg som «et lyteløst og plettfritt lam» som kunne være et gjenløsningsoffer. (1. Peter 1: 19; Hebreerne 7: 26) Han holdt alle forskriftene i Moseloven og oppfylte dermed Loven. (Matteus 5: 17; 2. Korinter 1: 20) Han levde i samsvar med sin egen morallære. (Matteus 5: 27, 28) Ingen kunne med rette anklage ham for å ha dårlige motiver. Det kunne virkelig sies at han «hatet lovløshet». (Hebreerne 1: 9) La oss som Guds slaver etterligne Jesus ved å leve et liv som er rent i Guds øyne, og bevare rene motiver.
Advarende eksempler
9. Hvilket advarende eksempel henviste Paulus til, og hvorfor bør vi se nærmere på det?
9 Som en kontrast til Jesu eksempel har vi et advarende eksempel i israelittene. De gjorde ikke Jehovas vilje, selv ikke etter at de hadde erklært at de skulle gjøre alt det han hadde sagt. (Daniel 9: 11) Apostelen Paulus oppfordret de kristne til å lære av det som skjedde med israelittene. La oss se nærmere på noen hendelser som Paulus henviste til i sitt første brev til korinterne. De viser hvilke fallgruver innviede tjenere for Gud må unngå i vår tid. — 1. Korinter 10: 1—6, 11.
10. a) På hvilken måte ’begjærte israelittene skadelige ting’? b) Hvorfor hadde israelittene et større ansvar den andre gangen de murret på grunn av mat, og hva kan vi lære av dette advarende eksemplet?
10 Først sa Paulus at vi ikke må ’begjære skadelige ting’. (1. Korinter 10: 6) Det minner deg kanskje om den gangen da israelittene klaget over at de bare hadde manna å spise. Jehova sendte vaktler til dem. Noe lignende hadde skjedd omkring et år tidligere i Sin-ørkenen, kort tid før israelittene kunngjorde at de innviet seg til Jehova. (2. Mosebok 16: 1—3, 12, 13) Men situasjonen var ikke nøyaktig den samme. Da Jehova sendte vaktler den første gangen, krevde han ikke israelittene til regnskap for at de hadde murret mot ham. Denne gangen var det annerledes. «Mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygd ferdig, flammet [Jehovas] vrede opp mot folket. Han slo dem ned, og det ble et veldig mannefall.» (4. Mosebok 11: 4—6, 31—34) Hva var det som hadde forandret seg? Som en innviet nasjon ble de nå holdt ansvarlige. Mangel på verdsettelse av Jehovas gaver fikk dem til å klage mot ham, trass i at de hadde lovt å gjøre alt det han hadde sagt. Slik er det også når noen klager over Jehovas bord i dag. De verdsetter ikke Jehovas åndelige gaver gjennom «den tro og kloke slave». (Matteus 24: 45—47) Men husk at vår innvielse krever at vi med takknemlighet tenker på det Jehova har gjort for oss, og tar imot den åndelige føden han gir oss.
11. a) Hvordan ble israelittenes tilbedelse av Jehova besmittet med avgudsdyrkelse? b) På hvilken måte kunne vi bli berørt av en form for avgudsdyrkelse?
11 Videre formante Paulus: «Bli heller ikke avgudsdyrkere, som noen av dem ble.» (1. Korinter 10: 7) Her siktet Paulus tydeligvis til den kalvedyrkelsen som fant sted rett etter at israelittene hadde inngått pakten med Jehova ved Sinai-fjellet. Du sier kanskje: «Som en innviet tjener for Jehova kommer jeg aldri til å drive avgudsdyrkelse.» Men legg merke til at israelittene ut fra sitt eget synspunkt ikke sluttet å tilbe Jehova. Ikke desto mindre deltok de altså i kalvedyrkelse — noe avskyelig for Gud. Hvordan foregikk denne tilbedelsen? Folket frambar ofre for kalven, og de «satte seg ned for å spise og drikke, og så stod de opp for å danse». (2. Mosebok 32: 4—6) I vår tid er det noen som riktignok hevder at de tilber Jehova, men livet deres dreier seg kanskje ikke først og fremst om tilbedelsen av Jehova. Det kan være at denne verdens fornøyelser kommer først i deres liv, og de prøver å innrette tjenesten for Jehova etter slike ting. Dette er riktignok ikke så ekstremt som å bøye seg ned for en gullkalv, men i prinsippet er ikke forskjellen så stor. De som gjør sine egne lyster til en gud, lever slett ikke opp til sin innvielse til Jehova. — Filipperne 3: 19.
12. Hva lærer vi av det som skjedde med israelittene i forbindelse med Ba’al-Peor, om det å fornekte seg selv?
12 Det neste advarende eksemplet Paulus nevnte, var også knyttet til en form for forlystelser. «La oss heller ikke praktisere utukt, slik noen av dem drev utukt, bare for å falle, tjuetre tusen av dem på én dag.» (1. Korinter 10: 8) Israelittene lot seg friste av umoralske moabittiske kvinner og begynte å tilbe Ba’al-Peor i Sjittim. (4. Mosebok 25: 1—3, 9) Å fornekte seg selv for å gjøre Jehovas vilje innebærer å godta hans normer for hva som er moralsk rent. (Matteus 5: 27—30) Vi lever i en tid med moralsk forfall, så vi trenger å bli minnet om at vi må holde oss rene for alle former for umoralsk oppførsel, og at vi må underkaste oss under Jehovas rett til å bestemme hva som er godt, og hva som er ondt. — 1. Korinter 6: 9—11.
13. Hvordan hjelper Pinhas’ eksempel oss til å forstå hva som ligger i det å være innviet til Jehova?
13 Mange falt på grunn av umoral i Sjittim, men det var noen som levde opp til nasjonens innvielse til Jehova. Av dem skilte Pinhas seg ut ved sin nidkjærhet. Da han fikk se en israelittisk høvding føre en midjanittisk kvinne inn i teltet sitt, grep han straks et spyd og stakk det gjennom dem. Jehova sa til Moses: «Pinhas . . . har vendt min harme bort fra Israels sønner ved at han ikke har tolerert noen som helst rivalisering med meg i deres midte, slik at jeg ikke har utryddet Israels sønner på grunn av mitt krav om udelt hengivenhet.» (4. Mosebok 25: 11, NW) Pinhas tolererte ikke noen som helst rivalisering med Jehova — det er det som ligger i å være innviet til ham. Vi kan ikke tillate noe å ta den plassen i vårt hjerte som innvielsen til Jehova bør ha. Vår nidkjærhet for Jehova får oss også til å holde menigheten ren ved at vi sier ifra til de eldste om grov umoral, og ikke tolererer det.
14. a) På hvilken måte satte israelittene Jehova på prøve? b) Hvordan vil en fullstendig innvielse til Jehova hjelpe oss til ikke å ’bli utålmodige’ og ’gå trett’?
14 Paulus viste til enda et advarende eksempel: «La oss heller ikke sette Jehova på prøve, slik noen av dem satte ham på prøve, bare for å omkomme på grunn av slangene.» (1. Korinter 10: 9) Her snakket Paulus om den gangen da israelittene klaget mot Gud og Moses fordi de ’ble utålmodige’. (4. Mosebok 21: 4) Hender det at du gjør den samme feilen? Da du innviet deg til Jehova, trodde du da at Harmageddon var like om hjørnet? Har Jehovas tålmodighet vært større enn du hadde ventet? Husk at vi ikke har innviet oss til Jehova bare for en viss tid eller bare til Harmageddon. Vår innvielse varer evig. La oss derfor «ikke gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett». — Galaterne 6: 9.
15. a) Hvem murret israelittene mot? b) På hvilken måte får vår innvielse til Jehova oss til å respektere teokratisk myndighet?
15 Til slutt advarte Paulus mot å «murre» mot utnevnte tjenere for Jehova. (1. Korinter 10: 10) Israelittene murret høylytt mot Moses og Aron da ti av de tolv speiderne som var blitt sendt ut for å undersøke Kanaans land, avla en negativ rapport. De snakket til og med om å velge en ny leder istedenfor Moses og vende tilbake til Egypt. (4. Mosebok 14: 1—4) Godtar vi det lederskap vi har fått ved Jehovas hellige ånds virksomhet i vår tid? Det bugnende åndelige bord som den tro og kloke slave-klasse har tilveiebrakt, viser tydelig hvem Jesus bruker til å dele ut «mat i rette tid». (Matteus 24: 45) En helhjertet innvielse til Jehova krever at vi viser respekt for hans utnevnte tjenere. Måtte vi aldri bli slike som billedlig talt murrer og vender seg til en annen leder for å bli ført tilbake til verden.
Gjør jeg mitt ytterste?
16. Hvilke spørsmål kan innviede tjenere for Gud stille seg selv?
16 Israelittene ville ikke ha begått slike alvorlige feil hvis de hadde husket at de hadde innviet seg uforbeholdent til Jehova. Til forskjell fra disse troløse israelittene levde Jesus Kristus opp til sin innvielse helt til enden. Som etterfølgere av Kristus etterligner vi hans eksempel og lever «ikke mer . . . for menneskers begjær, men for Guds vilje». (1. Peter 4: 2; jevnfør 2. Korinter 5: 15.) Jehovas vilje i dag er at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Timoteus 2: 4) Med det for øye må vi forkynne «dette gode budskap om riket» før enden kommer. (Matteus 24: 14) Hvor store anstrengelser gjør vi oss i denne tjenesten? Vi kan spørre oss selv: Gjør jeg mitt ytterste? (2. Timoteus 2: 15) Omstendighetene er forskjellige. Jehova finner glede i at en tjener ham «etter det en har, ikke etter det en ikke har». (2. Korinter 8: 12; Lukas 21: 1—4) Ingen må dra i tvil dybden og oppriktigheten av andres innvielse. Hver enkelt bør selv vurdere i hvilken grad han har viet seg til Jehova. (Galaterne 6: 4) Vår kjærlighet til Jehova bør få oss til å spørre oss selv: «Hvordan kan jeg glede Jehova?»
17. Hvilken forbindelse er det mellom vår hengivenhet for Jehova og vår verdsettelse av ham? Illustrer.
17 Vår hengivenhet for Jehova blir dypere etter hvert som vår verdsettelse av ham øker. En 14 år gammel gutt i Japan innviet seg til Jehova og symboliserte det ved vanndåpen. Senere fikk han lyst til å ta en høyere utdannelse og bli vitenskapsmann. Han tenkte aldri på heltidstjenesten, men som en innviet tjener hadde han ikke noe ønske om å forlate Jehova og hans synlige organisasjon. Han begynte på universitetet for å realisere sitt ønske om å gjøre karriere. Der så han hvordan studenter etter sine avsluttende eksamener ble tvunget til å vie hele sitt liv til firmaet eller studiene. Han tenkte: «Hva gjør jeg her? Hvordan kan jeg strebe etter å leve som dem og vie meg til et verdslig arbeid? Har jeg ikke allerede viet mitt liv til Jehova?» Fornyet verdsettelse fikk ham til å begynne som alminnelig pioner. Han fikk en dypere forståelse av sin innvielse, og det fikk ham til å bestemme seg for å dra hvor det enn måtte være behov for ham. Han gjennomgikk tjenesteopplæringsskolen og fikk i oppdrag å tjene som misjonær i et annet land.
18. a) Hva innebærer vår innvielse til Jehova? b) Hvilken lønn kan vår innvielse til Jehova føre til?
18 Vår innvielse berører alle sider av livet. Vi må fornekte oss selv og «dag etter dag» følge Jesu gode eksempel. (Lukas 9: 23) Etter å ha fornektet oss selv ber vi ikke Jehova om permisjon eller tjenestefri. Vi innretter vårt liv etter de prinsippene Jehova har gitt dem som tjener ham. Også på områder hvor vi kan treffe personlige valg, gjør vi vel i å tenke over hvorvidt vi gjør vårt beste for å leve et liv som er viet til Jehova. Når vi tjener ham dag etter dag og gjør vårt ytterste for å behage ham, vil vi oppnå gode resultater som kristne. Vi vil dessuten bli godkjent av Jehova, den eneste som er verdig vår helhjertete innvielse.
Kan du forklare dette?
◻ Hva innebar det for Jesus Kristus å være innviet til Jehova?
◻ Hvorfor må vi ikke murre mot Jehova?
◻ Hvordan kan vi hindre at avgudsdyrkelse på en snikende måte får innpass i vårt liv?
◻ Hva bør vi huske for ikke å ’gå trett’ med hensyn til å gjøre Guds vilje?
[Bilde på side 17]
Innviede kristne ’gir ikke opp med hensyn til å gjøre det som er godt’