Esekiel

3 Han sa til meg: «Menneskesønn, spis det som er foran deg.* Spis denne bokrullen, og gå og tal til Israels hus.»+

2 Da åpnet jeg munnen, og han ga meg den bokrullen jeg skulle spise. 3 Så sa han til meg: «Menneskesønn, spis denne bokrullen som jeg gir deg, og fyll magen med den.» Jeg begynte å spise den, og den smakte søtt som honning i munnen min.+

4 Han sa til meg: «Menneskesønn, gå til Israels hus og tal mine ord til dem. 5 For det er ikke til et folk som snakker et uforståelig eller ukjent språk, du blir sendt, men til Israels hus. 6 Du blir ikke sendt til mange folk som snakker et uforståelig eller ukjent språk, og som bruker ord du ikke forstår. Hvis det var dem jeg sendte deg til, ville de høre på deg.+ 7 Men Israels hus vil nekte å høre på deg, for de vil ikke høre på meg.+ Alle de som er av Israels hus, har harde panner og harde hjerter.*+ 8 Se, jeg har gjort ditt ansikt like hardt som deres ansikt og din panne like hard som deres panne.+ 9 Jeg har gjort din panne hard som diamant, hardere enn flint.+ Vær ikke redd for dem, og bli ikke skremt av ansiktene deres+ – de er jo et opprørsk folk.»

10 Han sa videre til meg: «Menneskesønn, alt det jeg sier til deg, skal du lytte til og legge deg på hjertet. 11 Gå til dem av ditt folk* som er i eksil,+ og tal til dem. Du skal si: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier’, enten de vil høre eller ikke.»+

12 En ånd bar meg så av sted,+ og bak meg hørte jeg en kraftig, drønnende lyd og en stemme som sa: «Måtte Jehovas herlighet bli lovprist fra hans sted.» 13 Jeg hørte lyden av de levende skapningene når vingene deres rørte ved hverandre,+ og lyden av hjulene ved siden av dem+ og lyden av kraftig buldring. 14 Og ånden løftet meg opp og tok meg med. Bitter og opprørt gikk jeg av sted, og Jehovas hånd hvilte over meg med kraft. 15 Så gikk jeg til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven,+ og jeg ble der. Jeg ble hos dem i sju dager, helt lamslått.+

16 Etter de sju dagene kom Jehovas ord til meg:

17 «Menneskesønn, jeg har utnevnt deg til vaktmann for Israels hus.+ Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg.+ 18 Når jeg sier til en som er ond: ‘Du skal dø’, men du ikke advarer ham og ikke taler til ham for å advare ham så han kan vende om fra sin onde vei og få bli i live,+ da skal han dø på grunn av sin synd, siden han er ond.+ Men hans blod skal jeg kreve tilbake av deg.*+ 19 Hvis du derimot advarer den onde og han ikke vender om fra sin ondskap og fra sin onde vei, da skal han dø på grunn av sin synd, men du har reddet livet.+ 20 Men når en som er rettferdig, vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør det som er galt, legger jeg en snublestein foran ham, og han skal dø.+ Hvis du ikke har advart ham, skal han dø på grunn av sin synd, og hans rettferdige gjerninger skal ikke bli husket. Men hans blod skal jeg kreve tilbake av deg.*+ 21 Hvis du derimot har advart den rettferdige mot å synde og han ikke synder, da skal han få bli i live fordi han lot seg advare,+ og du har reddet livet.»

22 Jehovas hånd kom over meg der, og han sa til meg: «Reis deg og gå ut på dalsletten. Der skal jeg tale med deg.» 23 Da reiste jeg meg og gikk ut på dalsletten. Og se! Der var Jehovas herlighet,+ den samme herligheten som jeg hadde sett ved Kebar-elven,+ og jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden. 24 Deretter kom det ånd inn i meg, og den fikk meg til å reise meg opp på føttene.+ Han talte til meg og sa:

«Gå og steng deg inne i huset ditt. 25 Og du, menneskesønn, de kommer til å binde deg med tau, slik at du ikke kan gå ut blant dem. 26 Jeg skal få tungen din til å klistre seg til ganen, og du kommer til å bli stum, ute av stand til å irettesette dem, for de er et opprørsk folk. 27 Men når jeg taler med deg, skal jeg åpne din munn, og du skal si til dem:+ ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier.’ La den som hører, høre,+ og la den som ikke vil høre, la det være – de er jo et opprørsk folk.+