Forkynneren
1 Ord av forsamleren,*+ Davids sønn, konge i Jerusalem.+
2 «Fullstendig meningsløst!»* sier forsamleren.
«Fullstendig meningsløst! Alt er tomt og meningsløst!»+
5 Solen står opp,* og solen går ned,
og så skynder den seg* tilbake til det stedet der den står opp igjen.+
6 Vinden blåser mot sør og dreier mot nord.
Rundt og rundt blåser den stadig, vinden fortsetter sin rundgang.
7 Alle elvene* renner ut i havet, men havet blir ikke fullt.+
Til det stedet som elvene renner ut fra, dit vender de tilbake for å strømme ut igjen.+
8 Alt er slitsomt,
man er ikke engang i stand til å snakke om det.
Øyet ser, men blir ikke mett,
og øret hører, men blir ikke fullt.
9 Det som har skjedd, vil skje igjen,
og det som er blitt gjort, vil bli gjort igjen.
Det er ikke noe nytt under solen.+
10 Hvis det er noe som får en til å si: «Se på dette – det er nytt»,
så har det allerede vært til i lang tid,
det eksisterte lenge før vår tid.
11 Ingen husker dem som levde før,
og ingen vil huske dem som kommer senere.
De vil bli glemt av dem som kommer enda senere.+
12 Jeg, forsamleren, ble konge over Israel i Jerusalem.+ 13 Og jeg gikk inn for å bruke min visdom+ til å studere og utforske alt som er blitt gjort under himmelen+ – det frustrerende arbeidet som Gud har gitt menneskene, og som de holder på med.
15 Det som er krokete, kan ikke gjøres rett,
og det som mangler, kan umulig telles.
16 Jeg sa i mitt hjerte: «Jeg har skaffet meg stor visdom, mer enn alle som var i Jerusalem før meg,+ ja, mitt hjerte har fått mye visdom og kunnskap.»+ 17 Jeg gikk inn for å lære hva som er visdom, og hva som er galskap og tåpelighet,+ og også dette er som å jage etter vind.