2. Samuelsbok

12 Jehova sendte nå Nạtan+ til David. Han kom da inn til ham+ og sa til ham: «Det var to menn i en by; den ene var rik, og den andre satt i små kår. 2 Den rike hadde en stor mengde sauer og kveg;+ 3 men den som satt i små kår, hadde ikke annet enn et eneste lite søyelam, som han hadde kjøpt.+ Og han holdt det i live, og det vokste opp hos ham og sønnene hans, hos dem alle. Det pleide å spise av brødbiten hans, og det pleide å drikke av begeret hans, og det pleide å ligge i hans favn, og det ble som en datter for ham. 4 Etter en tid kom det en besøkende til den rike mannen, men han fikk seg ikke til å ta noe blant sine egne sauer og sitt eget kveg for å gjøre det i stand for den veifarende som var kommet til ham. Han tok da småkårsmannens søyelam og gjorde det i stand for mannen som var kommet til ham.»+

5 Da blusset Davids vrede voldsomt opp mot mannen,+ så han sa til Nạtan: «Så sant Jehova lever,+ den mannen som gjør dette, fortjener å dø!*+ 6 Og søyelammet skal han erstatte+ med fire,+ ettersom han har gjort dette, og fordi han ikke hadde medynk.»+

7 Da sa Nạtan til David: «Du er mannen! Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Det var jeg som salvet+ deg til konge over Israel, og det var jeg som utfridde+ deg av Sauls hånd. 8 Og jeg var villig til å gi deg din herres hus+ og din herres hustruer+ i din favn og til å gi deg Israels og Judas hus.*+ Og hvis det ikke var nok, var jeg villig til å gi deg mer av slike ting så vel som av andre ting.+ 9 Hvorfor har du foraktet Jehovas ord ved å gjøre det som er ondt+ i hans øyne? Hetitten Ụria slo du i hjel med sverdet,+ og hans hustru tok du deg til hustru,+ og ham drepte du med Ạmmons sønners sverd. 10 Og nå vil sverdet+ til uavgrenset tid ikke vike fra ditt hus,+ ettersom du foraktet meg og tok hetitten Ụrias hustru, så hun ble din hustru.’ 11 Dette er hva Jehova har sagt: ’Se, jeg lar ulykke reise seg mot deg fra ditt eget hus;+ og jeg vil ta dine hustruer for øynene på deg og gi dem til din neste,+ og han kommer i sannhet til å ligge med dine hustruer for denne solens øyne.+ 12 Du handlet i det skjulte,+ men jeg for min del skal gjøre dette framfor hele Israel+ og framfor solen.’»+

13 David sa+ nå til Nạtan: «Jeg har syndet mot Jehova.»+ Da sa Nạtan til David: «Så lar Jehova virkelig din synd gå forbi.+ Du skal ikke dø.+ 14 Men fordi du avgjort har handlet respektløst overfor Jehova*+ i denne saken, skal din sønn, han som nettopp er født deg, visselig dø.»+

15 Deretter gikk Nạtan til sitt eget hus.

Og Jehova slo+ så barnet som Ụrias hustru hadde født David, slik at det ble sykt. 16 Og David begynte å søke den sanne Gud for guttens skyld, og David underkastet seg en streng faste+ og gikk inn og la seg på jorden+ for natten. 17 Da stilte de eldste i hans hus seg over ham for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke brød*+ sammen med dem. 18 Og det skjedde på den sjuende dagen at barnet til sist døde. Og Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet hadde dødd; for de sa: «Se, mens barnet fortsatt levde, talte vi jo til ham, og han lyttet ikke til vår røst; så hvordan kan vi si til ham: ’Barnet har dødd’? Da kommer han sikkert til å gjøre noe ondt.»

19 Da David så at tjenerne hans hvisket seg imellom, begynte David å forstå at barnet hadde dødd. David sa derfor til sine tjenere: «Har barnet dødd?» Til det sa de: «Han har dødd.» 20 David reiste seg så opp fra jorden og vasket seg og gned seg inn+ med olje og skiftet sine kapper og gikk til Jehovas hus+ og kastet seg ned.+ Deretter gikk han inn i sitt eget hus og bad om mat, og de satte straks brød fram for ham, og han begynte å spise. 21 Da sa hans tjenere til ham: «Hva betyr dette som du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt uopphørlig for dets skyld; men så snart barnet døde, stod du opp og begynte å spise brød.» 22 Til dette sa han: «Mens barnet ennå levde, fastet+ jeg og gråt+ uopphørlig, for jeg sa til meg selv: ’Hvem vet om ikke Jehova viser meg sin gunst, så barnet får leve?’+ 23 Nå som han er død, hvorfor skulle jeg da faste? Er jeg i stand til å bringe ham tilbake igjen?+ Jeg går til ham,+ men han vender ikke tilbake til meg.»+

24 Og David begynte å trøste sin hustru Batsẹba.+ Og han gikk inn til henne og lå med henne. Med tiden fødte hun en sønn,+ og han fikk navnet Salomo.*+ Og Jehova elsket ham.+ 25 Han sendte derfor bud ved profeten Nạtan+ og gav ham navnet Jedịdja,* for Jehovas skyld.

26 Og Jọab+ fortsatte å kjempe mot Rạbba,+ som tilhørte Ạmmons sønner, og inntok så kongedømmets by.* 27 Da sendte Jọab sendebud til David og sa: «Jeg har kjempet mot Rạbba.+ Jeg har også inntatt vannbyen. 28 Og nå, kall sammen resten av folket og slå leir mot byen og innta den, for at det ikke skal være jeg som inntar byen, og mitt navn som må nevnes over den.»

29 Da samlet David alt folket og drog til Rạbba og kjempet mot byen og inntok den. 30 Og han tok så kronen av Mạlkams* hode+ — den hadde en vekt på en talent* gull, samt edelstener; og den kom på Davids hode. Og byttet+ fra byen, det som han førte ut, var meget stort. 31 Og folket som var i den, førte han ut for å sette dem til steinsaging og til arbeid med skarpe jernredskaper+ og med jernøkser, og han lot dem arbeide* med å lage teglstein. Og slik gjorde han siden med alle de byene som tilhørte Ạmmons sønner. Til slutt vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.