1. Samuelsbok

25 Med tiden døde Samuel,+ og hele Israel tok til å samle seg og holde klage+ over ham og begrave ham ved hans hus* i Rạma.+ Så brøt David opp og drog ned til Pạran-ødemarken.*+

2 Nå var det en mann i Mạon+ som hadde sitt virke i Kạrmel.*+ Og mannen var meget stor,* og han hadde tre tusen sauer og tusen geiter; og han holdt på med å klippe+ sauene sine i Kạrmel. 3 Og mannens navn var Nạbal,+ og hans hustrus navn var Ạbigajil.+ Og hustruen hadde god forstand+ og en vakker skikkelse, men mannen var hard og ond i sine gjerninger;+ og han var kalebitt.+ 4 Og David fikk høre i ødemarken at Nạbal holdt på med å klippe+ sauene sine. 5 David sendte da ti unge menn av sted, og David sa til de unge mennene: «Dra opp til Kạrmel, og dere skal gå til Nạbal og spørre ham i mitt navn om det står vel til med ham.+ 6 Og dette er hva dere skal si til min bror:* ’Måtte det gå vel med deg,+ og måtte det også gå vel med din husstand, og måtte det gå vel med alt du har. 7 Og nå har jeg hørt at du har saueklippere. Nå var det slik at de hyrdene som tilhører deg, var sammen med oss.+ Vi gjorde dem ikke fortred,+ og slett ingen ting ble borte av det som var deres, alle de dagene de var i Kạrmel. 8 Spør dine egne unge menn, og de vil fortelle deg det — for at mine unge menn* kan finne velvilje for dine øyne, for det var på en god dag vi kom. Men jeg ber deg: Gi dine tjenere og din sønn David det din hånd måtte finne.’»+

9 Da kom Davids unge menn og talte til Nạbal i Davids navn i samsvar med alle disse ordene, og så ventet de. 10 Men Nạbal svarte Davids tjenere og sa: «Hvem er David,+ og hvem er Ịsais sønn? Nå til dags er det blitt mange tjenere som river seg løs, hver og én fra sin herre.*+ 11 Og er jeg nødt til å ta mitt brød+ og mitt vann* og mitt slaktekjøtt, det som jeg har slaktet til mine saueklippere, og gi det til menn som jeg ikke engang vet hvor er fra?»+

12 Da snudde Davids unge menn og gikk sin vei og drog tilbake, og de kom og avla rapport til ham i samsvar med alle disse ordene. 13 Straks sa David til sine menn: «Spenn sverdet om dere, alle sammen!»+ Så spente de hver især sitt sverd om seg, og David spente også sitt sverd om seg; og de begynte å dra opp etter David, omkring fire hundre mann, mens to hundre ble ved oppakningen.+

14 I mellomtiden fortalte en av de unge mennene det til Ạbigajil, Nạbals hustru, og sa: «Se, David sendte noen sendebud fra ødemarken for å ønske vår herre alt godt,* men han skrek skjellsord+ mot dem. 15 Og mennene var meget gode mot oss, og de gjorde oss ikke fortred, og vi savnet ikke noe som helst alle de dagene da vi vandret omkring med dem mens vi var ute i marken.+ 16 De viste seg å være en mur+ omkring oss både natt og dag, alle de dagene da vi var sammen med dem og gjette småfeet. 17 Og tenk nå etter og se hva du skal gjøre, for en ulykke er blitt bestemt+ mot vår herre og mot hele hans hus, siden han er en så udugelig mann*+ at en ikke kan tale til ham.»

18 Straks skyndte Ạbigajil+ seg og tok to hundre brød og to store krukker med vin+ og fem sauer som var gjort i stand,+ og fem sea-mål* ristet+ korn og hundre kaker av rosiner+ og to hundre kaker av pressede fikener+ og la det på eslene. 19 Så sa hun til sine unge menn: «Dra i forveien for meg.+ Se, jeg kommer etter dere.» Men til sin mann Nạbal fortalte hun ingenting.

20 Og det skjedde at mens hun kom ridende på eselet+ og var på vei nedover fjellet i det skjulte, se, da kom David og hans menn henne i møte på vei ned, slik at hun møtte dem. 21 Men David hadde sagt: «Det førte bare til skuffelse at jeg voktet alt som tilhører denne mannen i ødemarken, og slett ingen ting av alt det som tilhører ham, ble borte,+ og likevel gjengjelder han meg med ondt for godt.+ 22 Måtte Gud gjøre slik mot Davids fiender,* og måtte han slik føye mer til,+ hvis jeg lar noen av alle som tilhører ham, og som urinerer mot veggen,*+ bli tilbake til i morgen tidlig.»+

23 Da Ạbigajil fikk se David, skyndte hun seg og steg ned av eselet og falt på sitt ansikt foran David og bøyde seg+ til jorden. 24 Så falt hun ned for hans føtter+ og sa: «La misgjerningen hvile på meg,+ min herre; og jeg ber deg, la din slavekvinne tale for dine ører,+ og lytt til din slavekvinnes ord. 25 Jeg ber deg, la ikke min herre vende sitt hjerte mot denne udugelige+ mannen Nạbal, for som hans navn er, slik er han. Nạbal* er hans navn, og uforstand* er det hos ham.+ Men jeg, din slavekvinne, jeg så ikke min herres unge menn, dem som du sendte. 26 Og nå, min herre, så sant Jehova lever,+ og så sant din sjel lever:+ Jehova har hindret+ deg i å pådra deg blodskyld*+ og i å la din egen hånd komme deg til frelse.*+ Og måtte nå dine fiender og de som søker å skade min herre, bli som Nạbal.+ 27 Og nå, med hensyn til denne velsignelsesgaven+ som din tjenestekvinne har tatt med til min herre, så skal den bli gitt til de unge menn som vandrer i min herres spor.+ 28 Jeg ber deg, tilgi din slavekvinnes overtredelse,+ for Jehova kommer med sikkerhet til å reise et varig hus* for min herre,+ ettersom det er Jehovas kriger min herre utkjemper;+ og noe ondt kommer ikke til å finnes hos deg alle dine dager.*+ 29 Når et menneske reiser seg for å forfølge deg og søke etter din sjel, skal min herres sjel i sannhet vise seg å være innsvøpt i livets pose+ hos Jehova din Gud;+ men når det gjelder dine fienders sjel, så kommer han til å slynge den bort som innenfra slyngens hulning.+ 30 Og det skal skje, fordi Jehova kommer til å gjøre alt det gode mot min herre som han har talt om, at han med sikkerhet kommer til å bemyndige deg til å være leder for Israel.+ 31 Og la ikke dette bli en årsak til vakling* for deg eller en snublestein for min herres hjerte, både ved å utgyte blod uten grunn+ og ved å la min herres egen hånd* komme ham til frelse.+ Og Jehova kommer i sannhet til å gjøre godt mot min herre, og du må huske+ på din slavekvinne.»

32 Da sa David til Ạbigajil: «Velsignet være Jehova, Israels Gud,+ som på denne dag har sendt deg for å møte meg! 33 Og velsignet være din fornuft,+ og velsignet være du som på denne dag har hindret meg i å pådra meg blodskyld+ og i å la min egen hånd komme meg til frelse.+ 34 Men hvis ikke — så sant Jehova, Israels Gud lever, han som har hindret meg i å volde deg skade+ — hvis ikke du hadde skyndt deg å komme meg i møte,+ da ville det sannelig ikke ha blitt noen som urinerer mot en vegg,* tilbake hos Nạbal til det ble lyst i morgen tidlig.»+ 35 Så tok David imot av hennes hånd det hun hadde tatt med til ham, og han sa til henne: «Dra opp til ditt hus i fred.+ Se, jeg har lyttet til din røst og skal ta hensyn+ til din person.»

36 Senere kom Ạbigajil hjem til Nạbal, og se, han hadde en fest i sitt hus som var som festen hos kongen;+ og Nạbals hjerte var vel til mote i ham, og han var så drukken+ som han kunne bli; og hun fortalte ham ingenting, verken lite eller stort, før det ble lyst om morgenen. 37 Og det skjedde om morgenen, da vinrusen hadde forlatt Nạbal, at hans hustru begynte å fortelle ham om disse ting. Og hans hjerte+ døde inni ham, og selv ble han som en stein. 38 Deretter gikk det omkring ti dager, og så slo+ Jehova Nạbal, slik at han døde.

39 Da David fikk høre at Nạbal var død, sa han: «Velsignet være Jehova, som har ført min skams+ rettssak+ for å utfri meg av Nạbals hånd og holdt sin tjener tilbake fra ondt,+ og Nạbals ondskap har Jehova latt komme tilbake over hans eget hode!»+ Så sendte David bud og fridde til Ạbigajil for å ta henne til hustru.+ 40 Og Davids tjenere kom til Ạbigajil i Kạrmel og talte til henne og sa: «David selv har sendt oss til deg fordi han vil ta deg til hustru.» 41 Straks reiste hun seg og bøyde seg med ansiktet mot jorden+ og sa: «Her er din slavekvinne, som en tjenestekvinne som skal vaske føttene+ til min herres tjenere.»+ 42 Så skyndte Ạbigajil+ seg og brøt opp og red+ av sted på eselet med fem av sine tjenestepiker gående etter seg;* og hun fulgte med* Davids sendebud og ble så hans hustru.

43 David hadde også tatt Akịnoam+ fra Jịsre’el+ til ekte; og kvinnene, ja begge to, ble hans hustruer.+

44 Men Saul hadde gitt sin datter Mịkal,+ Davids hustru, til Pạlti,+ sønn av Lạjisj, som var fra Gạllim.+