2. Korinter

12 Jeg må rose meg selv. Det er ikke til noen nytte, men jeg skal nå gå over til å snakke om overnaturlige syner+ og åpenbaringer fra Herren.+ 2 Jeg kjenner et menneske som er forent med Kristus, og som for 14 år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om det var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. 3 Ja, jeg kjenner et slikt menneske – om det var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – 4 som ble rykket bort til paradiset og hørte ord som ikke kan sies, og som et menneske ikke har lov til å uttale. 5 Et slikt menneske kan jeg være stolt av, men jeg vil ikke være stolt av meg selv, unntatt av mine svakheter. 6 For selv om jeg skulle ønske å snakke stolt om meg selv, vil jeg ikke være ufornuftig, for jeg vil si sannheten. Men jeg lar være å rose meg selv, for at ingen skal tenke høyere om meg* enn det de gjør når de ser eller hører meg, 7 bare fordi jeg har fått så spesielle åpenbaringer.

For at jeg ikke skal føle meg altfor opphøyd, har jeg fått en torn i kroppen,+ en Satans engel, som stadig skal slå meg, slik at jeg ikke skal føle meg altfor opphøyd. 8 Tre ganger bønnfalt jeg Herren om at den måtte bli fjernet fra meg. 9 Men han sa til meg: «Min ufortjente godhet er nok for deg, for min kraft blir gjort fullkommen i svakhet.»+ Jeg vil derfor med den største glede snakke stolt om mine svakheter, for at Kristi kraft kan være over meg som et telt. 10 Ja, for Kristi skyld gleder jeg meg over svakheter, fornærmelser, forfølgelser, vanskeligheter og tider med nød. For når jeg er svak, da er jeg sterk.+

11 Jeg er blitt ufornuftig. Dere tvang meg til det, for jeg burde ha blitt anbefalt av dere. Jeg står jo ikke tilbake for disse «superapostlene» i noe som helst, selv om jeg ikke er noe.+ 12 Dere så jo tegnene på at jeg er en apostel – jeg viste stor utholdenhet+ og gjorde mirakler og undere* og kraftige gjerninger.+ 13 På hvilken måte ble dere mindre privilegerte enn de andre menighetene? Det måtte i så fall være det at jeg ikke ble en belastning for dere.+ Vær så snill og tilgi meg denne uretten.

14 Det er nå den tredje gangen jeg er klar til å komme til dere, og jeg vil ikke bli en belastning for dere. For jeg er ikke interessert i det dere eier,+ men i dere. Det er jo ikke barna+ som skal spare til foreldrene, men foreldrene som skal spare til barna. 15 Jeg vil med den største glede bruke alt jeg har, og selv bli helt brukt opp for deres skyld.*+ Når jeg elsker dere så høyt, skal jeg da elskes mindre? 16 Uansett har jeg ikke vært en belastning for dere.+ Likevel sier dere at jeg var «slu» og fanget dere «med list». 17 Jeg har ikke utnyttet dere gjennom noen av dem som jeg sendte til dere, har jeg vel? 18 Jeg ba Titus reise til dere og sendte en annen bror sammen med ham. Har vel Titus utnyttet dere på noen måte?+ Har vi ikke hatt den samme innstillingen* og vandret i de samme fotsporene?

19 Har dere nå hele tiden tenkt at vi har forsvart oss for dere? Det er framfor Gud vi sier dette, som slike som er forent med Kristus. Og alt det vi gjør, mine kjære, gjør vi for å bygge dere opp. 20 Jeg er nemlig redd for at dere, når jeg kommer, ikke skal være slik som jeg skulle ønske, og for at jeg ikke skal være slik som dere skulle ønske. Jeg er redd for at det i stedet vil være konflikter, misunnelse, raseriutbrudd, krangling, baktalelse, sladder,* stolthet og uro. 21 Når jeg kommer igjen, vil min Gud kanskje ydmyke meg blant dere, og kanskje blir jeg nødt til å sørge over de mange som tidligere har syndet, og som ikke har angret at de har praktisert urenhet, seksuell umoral* og skamløs oppførsel.*