Andre Mosebok (Ẹksodus)
1 Og dette er navnene* på Israels sønner som kom til Egypt sammen med Jakob; de kom, hver mann med sin husstand:+ 2 Ruben,+ Sịmeon,+ Levi+ og Juda,+ 3 Jịssakar,+ Sẹbulon+ og Bẹnjamin,+ 4 Dan+ og Nạftali,+ Gad+ og Ạsjer.+ 5 Og alle de sjeler som utgikk fra Jakobs lend,+ ble sytti* sjeler, men Josef var allerede i Egypt.+ 6 Til slutt døde Josef,+ og også alle hans brødre og hele den generasjonen. 7 Og Israels sønner ble fruktbare, og det begynte å vrimle av dem; og de ble stadig mer tallrike og mektige, usedvanlig hurtig, slik at landet ble fylt av dem.+
8 Med tiden stod det fram en ny konge over Egypt, en som ikke kjente Josef.+ 9 Og han sa til sitt folk: «Se, Israels sønners folk er mer tallrikt og mektig enn vi.+ 10 Kom! La oss handle klokt overfor dem,*+ så de ikke blir enda mer tallrike og det viser seg, dersom vi skulle bli rammet av krig,* at de også blir føyd til dem som hater oss, og kjemper mot oss og drar opp fra landet.»
11 Så satte de oppsynsmenn for tvangsarbeid over dem for å undertrykke dem mens de bar sine byrder,+ og de gikk i gang med å bygge byer som forrådssteder for farao, nemlig Pịtom og Ra’ạmses.+ 12 Men jo mer de undertrykte dem, desto mer tallrike ble de, og desto mer bredte de seg utover, slik at de følte en knugende redsel på grunn av Israels sønner.+ 13 Egypterne satte da Israels sønner til å utføre slavearbeid under tyranni.+ 14 Og de fortsatte å gjøre livet bittert for dem med hardt slavearbeid med leirmørtel+ og teglstein* og med enhver form for slavearbeid på marken,+ ja enhver form for slavearbeid som de brukte dem til som slaver under tyranni.+
15 Senere sa Egypts konge til de hebraiske jordmødrene+ — den enes navn var Sjịfra, og den andres navn var Pụa — 16 ja, han gikk så langt som til å si: «Når dere hjelper de hebraiske kvinnene til å føde og dere ser dem på fødestolen, så skal dere, hvis det er en sønn, drepe ham; men hvis det er en datter, så skal hun leve.» 17 Jordmødrene fryktet imidlertid den sanne Gud,+ og de gjorde ikke som Egypts konge hadde sagt til dem,+ men de lot guttebarna leve.+ 18 Etter en tid tilkalte Egypts konge jordmødrene og sa til dem: «Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?»+ 19 Da sa jordmødrene til farao: «Fordi de hebraiske kvinnene ikke er som de egyptiske kvinnene. Ettersom de er livskraftige, har de allerede født før jordmoren rekker å komme inn til dem.»
20 Da handlet Gud vel mot jordmødrene;+ og folket ble stadig mer tallrikt og ble etter hvert svært mektig. 21 Og fordi jordmødrene hadde fryktet den sanne Gud, skjenket han dem senere etterkommere.*+ 22 Til sist gav farao hele sitt folk en befaling, idet han sa: «Hver nyfødt sønn skal dere kaste i Nilen, men hver datter skal dere la leve.»+
2 I mellomtiden gikk en mann av Levis hus bort og tok en Levis datter til ekte.+ 2 Og kvinnen ble gravid og fødte en sønn. Da hun så hvor vakker han var, holdt hun ham skjult+ i tre månemåneder.+ 3 Da hun ikke lenger kunne skjule ham,+ tok hun en kiste* av papyrus til ham og smurte den inn med asfalt og bek+ og la barnet i den og satte den i sivet+ ved bredden av Nilen. 4 Hans søster stilte seg så et stykke unna for å finne ut hva som ville bli gjort med ham.+
5 Etter en stund kom faraos datter ned for å bade i Nilen, og tjenestepikene hennes gikk langsmed Nilen. Og hun fikk se kisten midt inne i sivet. Straks sendte hun slavekvinnen sin for å hente den.+ 6 Da hun åpnet den, fikk hun se barnet, og se, gutten gråt. Da følte hun medynk med ham,+ skjønt hun sa: «Dette er et av hebreernes barn.» 7 Så sa hans søster til faraos datter: «Skal jeg gå og tilkalle en amme for deg blant de hebraiske kvinnene, så hun kan amme barnet for deg?» 8 Faraos datter sa da til henne: «Gå av sted!» Den unge piken gikk straks og kalte på barnets mor.+ 9 Faraos datter sa så til henne: «Ta dette barnet med deg og am det for meg, og jeg skal selv gi deg din lønn.»+ Kvinnen tok da barnet og ammet det. 10 Og barnet vokste opp. Så førte hun ham til faraos datter, slik at han ble som en sønn for henne;+ og hun gav ham navnet Moses* og sa: «Det er fordi jeg har dratt ham opp av vannet.»+
11 Nå skjedde det i de dager, da Moses var i ferd med å bli voksen,* at han gikk ut til sine brødre for å se på de byrder de bar;+ og han fikk se en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre.+ 12 Han vendte seg da hit og dit og så at ingen var i sikte. Så slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.+
13 Han gikk imidlertid ut dagen etter, og se, det var to hebraiske menn som sloss. Han sa da til ham som hadde urett: «Hvorfor slår du din neste?»+ 14 Til dette sa han: «Hvem har satt deg til å være fyrste og dommer over oss?+ Har du tenkt å drepe meg,* akkurat som du drepte egypteren?»*+ Moses ble nå redd og sa: «Sannelig, det er blitt kjent!»+
15 Senere fikk farao høre om dette, og han forsøkte å drepe Moses;+ men Moses flyktet+ fra farao for å bo i* Mịdjans+ land; og han satte seg ved en brønn. 16 Nå hadde presten+ i Mịdjan sju døtre, og de kom som vanlig og drog opp vann og fylte rennene for å vanne sin fars småfe.+ 17 Og hyrdene kom som vanlig og drev dem bort. Da reiste Moses seg og hjalp kvinnene* og gav småfeet deres vann.+ 18 Da de så kom hjem til Rẹ’uel,+ sin far, utbrøt han: «Hvordan har det seg at dere er kommet så snart hjem i dag?» 19 Til det sa de: «En egypter+ utfridde oss av hyrdenes hånd, og dessuten drog han opp vann for oss, så han kunne vanne småfeet.» 20 Da sa han til døtrene sine: «Men hvor er han? Hvorfor har dere latt mannen bli igjen? Be ham komme, så han kan få spise brød.»*+ 21 Etter dette viste Moses seg villig til å bo hos mannen, og han gav sin datter Sippọra+ til Moses. 22 Senere fødte hun en sønn, og han gav ham navnet Gẹrsjom,*+ for, sa han: «En fastboende utlending er jeg blitt i et fremmed land.»+
23 Og det skjedde i løpet av disse mange dagene at Egypts konge til slutt døde,+ men Israels sønner fortsatte å sukke på grunn av slavearbeidet og å utstøte klagerop,+ og deres rop om hjelp steg stadig opp til den sanne Gud på grunn av slavearbeidet.+ 24 Med tiden hørte+ Gud deres stønn,+ og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.+ 25 Gud så da til Israels sønner, og Gud la merke til det som skjedde.*
3 Og Moses ble hyrde for småfeet til Jẹtro,+ presten i Mịdjan, som han var svigersønn til.*+ Mens han drev småfeet mot vestsiden av ødemarken, kom han til slutt til den sanne Guds fjell,+ til Họreb.+ 2 Da viste Jehovas* engel seg for ham i en flammende ild midt i en tornebusk.+ Og mens han så på, se, da brant tornebusken med ilden, og likevel ble tornebusken ikke fortært. 3 Da sa Moses: «La meg bare bøye av så jeg kan se nærmere på dette storslåtte fenomenet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.»+ 4 Da Jehova* så at han bøyde av for å se nærmere på dette, ropte Gud straks til ham midt inne fra tornebusken og sa: «Moses! Moses!» Da sa han: «Her er jeg.»+ 5 Så sa han: «Kom ikke hit bort. Dra sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.»+
6 Og han sa videre: «Jeg er din fars* Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.»+ Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på den sanne Gud.* 7 Og Jehova tilføyde: «Jeg har virkelig sett nøden hos mitt folk, som er i Egypt, og jeg har hørt deres rop på grunn av dem som driver dem til arbeidet; for jeg kjenner godt til de smerter de lider.+ 8 Og jeg skal nå stige ned for å utfri dem av egypternes hånd+ og for å føre dem opp fra det landet til et land som er godt og vidstrakt, til et land som flyter med melk og honning,+ til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes og perisittenes og hevittenes og jebusittenes område.+ 9 Og nå, se, Israels sønners rop har nådd meg, og jeg har også sett den undertrykkelse egypterne undertrykker dem med.+ 10 Så kom nå og la meg sende deg til farao, og før mitt folk, Israels sønner, ut av Egypt.»+
11 Men Moses sa til den sanne Gud: «Hvem er jeg, siden jeg skulle gå til farao, og siden jeg må føre Israels sønner ut av Egypt?»+ 12 Til dette sa han: «Fordi jeg skal vise meg å være med deg;+ og dette er det tegn du skal ha på at det er jeg som har sendt deg:+ Etter at du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene* den sanne Gud på dette fjellet.»+
13 Moses sa likevel til den sanne Gud: «Sett at jeg nå kommer til Israels sønner og jeg sier til dem: ’DERES forfedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ’Hva er hans navn?’+ Hva skal jeg da si til dem?» 14 Da sa Gud til Moses: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.»*+ Og han tilføyde: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.’»+ 15 Da sa Gud enda en gang til Moses:
«Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid,*+ og dette er mitt minnenavn* fra generasjon til generasjon.+ 16 Gå av sted; og du skal samle Israels eldste,* og du skal si til dem: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg+ og sagt: «Jeg vil sannelig rette min oppmerksomhet+ mot dere og mot det som blir gjort mot dere i Egypt. 17 Og derfor sier jeg: Jeg skal føre dere opp fra den nød+ egypterne påfører dere, til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes+ og perisittenes og hevittenes og jebusittenes land,+ til et land som flyter med melk og honning.»’+
18 Og de skal visselig lytte til din røst,+ og du skal gå til Egypts konge, du og Israels eldste, og dere skal si til ham: ’Jehova, hebreernes+ Gud, har satt seg i forbindelse med oss,+ og nå vil vi gjerne dra tre dagsreiser ut i ødemarken,* og vi vil ofre til Jehova vår Gud.’+ 19 Og jeg — jeg vet godt at Egypts konge ikke kommer til å gi dere lov til å dra uten ved en sterk hånd.+ 20 Og jeg vil måtte rekke ut min hånd+ og slå Egypt med alle mine underfulle gjerninger som jeg skal gjøre i dets midte; og deretter kommer han til å sende dere ut.+ 21 Og jeg vil la dette folket finne velvilje for egypternes øyne; og når dere drar av sted, skal det i sannhet vise seg at dere ikke drar tomhendt.+ 22 Og hver kvinne skal be sin nabokone og kvinnen som bor som fremmed i hennes hus, om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper, og dere skal legge dem på DERES sønner og DERES døtre; og dere skal ta bytte fra egypterne.»+
4 Moses svarte imidlertid og sa: «Men sett at de ikke tror meg og ikke lytter til min røst+ fordi de sier: ’Jehova har ikke vist seg for deg.’» 2 Da sa Jehova til ham: «Hva er det du har i hånden?» Og han sa: «En stav.»+ 3 Så sa han: «Kast den på jorden.» Da kastet han den på jorden, og den ble til en slange;+ og Moses begynte å flykte fra den. 4 Jehova sa nå til Moses: «Rekk ut din hånd og grip den i halen.» Han rakte da ut hånden og grep fatt i den, og den ble til en stav i hånden hans. 5 «For at,» sa han, «de skal tro at Jehova, deres forfedres Gud,+ Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har vist seg for deg.»+
6 Så sa Jehova videre til ham: «Jeg ber deg, stikk din hånd inn i brystfolden på din kledning.» Han stakk da hånden inn i brystfolden på sin kledning. Da han drog den ut, se, da var hånden angrepet av spedalskhet og var som snø!+ 7 Han sa så: «Stikk din hånd tilbake i brystfolden på din kledning.» Han stakk da hånden tilbake i brystfolden på sin kledning. Da han drog den ut av brystfolden på sin kledning, se, da var den igjen blitt som resten av hans kjøtt!+ 8 «Og det skal skje,» sa han, «at hvis de ikke tror deg og ikke lytter til det første tegnets røst, så kommer de i alle fall til å tro det siste tegnets røst.+ 9 Men hvis de ikke engang tror disse to tegnene og ikke lytter til din røst,+ da skal du ta noe vann fra Nilen og helle det ut på det tørre land; og det vannet som du tar fra Nilen, skal visselig, ja i sannhet, bli til blod på det tørre land.»+
10 Moses sa nå til Jehova:* «Ha meg unnskyldt, Jehova, men jeg er ingen veltalende mann; jeg var det ikke i går og ikke før det og er det heller ikke etter at du har talt til din tjener, for jeg er sen med munnen og sen med tungen.»+ 11 Da sa Jehova til ham: «Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller klartseende eller blind? Er det ikke jeg, Jehova?+ 12 Så gå nå; og jeg skal selv vise meg å være med din munn, og jeg vil lære deg det du bør si.»+ 13 Men han sa: «Ha meg unnskyldt, Jehova,* men jeg ber deg: Send bud ved dens hånd som du kommer til å sende.»* 14 Da ble Jehovas vrede opptent mot Moses, og han sa: «Er ikke levitten Aron din bror?+ Jeg vet at han virkelig kan tale. Og se, han er dessuten på vei ut for å møte deg. Når han ser deg, vil han sannelig glede seg i sitt hjerte.+ 15 Og du skal tale til ham og legge ordene i hans munn;+ og jeg skal selv vise meg å være med din munn og hans munn,+ og jeg vil lære dere hva dere skal gjøre.+ 16 Og han skal tale til folket for deg; og det skal skje at han skal tjene som munn for deg,+ og du skal tjene som Gud* for ham.+ 17 Og denne staven skal du ta i din hånd, så du kan gjøre tegnene med den.»+
18 Så gikk Moses, og han vendte tilbake til Jẹtro,* sin svigerfar, og sa til ham:+ «Jeg vil gjerne få dra av sted og vende tilbake til mine brødre som er i Egypt, så jeg kan se om de fortsatt er i live.»+ Da sa Jẹtro til Moses: «Gå i fred.»+ 19 Deretter sa Jehova til Moses i Mịdjan: «Gå av sted, vend tilbake til Egypt, for alle de menn som jaget din sjel,* er døde.»+
20 Da tok Moses sin hustru og sine sønner og lot dem ri på et esel, og han gav seg på vei tilbake til Egypts land. Moses tok dessuten den sanne Guds stav i hånden.+ 21 Og Jehova sa videre til Moses: «Når du har dratt av sted og er vendt tilbake til Egypt, se da til at du virkelig gjør alle de mirakler som jeg har gitt i din hånd, framfor farao.+ Men jeg skal la hans hjerte bli forherdet;*+ og han kommer ikke til å sende folket bort.+ 22 Og du skal si til farao: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Israel er min sønn, min førstefødte.+ 23 Og jeg sier deg: Send min sønn bort, så han kan tjene meg.* Men skulle du nekte å sende ham bort, se, da dreper jeg din sønn, din førstefødte.»’»+
24 Nå skjedde det på veien, på overnattingsstedet,+ at Jehova* kom imot ham+ og søkte en måte å slå ham i hjel på.+ 25 Til slutt tok Sippọra+ en flintstein og skar av sin sønns forhud+ og lot den røre ved hans føtter og sa: «Det er fordi du er en blodbrudgom* for meg.»* 26 Så slapp han ham. Den gang sa hun: «En blodbrudgom», på grunn av omskjærelsen.*
27 Da sa Jehova til Aron: «Gå og møt Moses i ødemarken.»+ Dermed gikk han og møtte ham på den sanne Guds fjell+ og kysset ham. 28 Og Moses fortalte så Aron om alle ordene fra Jehova, som hadde sendt ham,+ og om alle de tegn som han hadde befalt ham å gjøre.*+ 29 Deretter gikk Moses og Aron og samlet alle de eldste blant Israels sønner.+ 30 Så talte Aron alle de ord som Jehova hadde talt til Moses,+ og han gjorde tegnene+ for øynene på folket. 31 Da trodde folket.+ Da de hørte at Jehova hadde vendt sin oppmerksomhet+ mot Israels sønner, og at han hadde sett deres nød,+ da bøyde de seg og kastet seg ned.+
5 Deretter gikk Moses og Aron inn og sa til farao:+ «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Send mitt folk bort, så de kan holde høytid for meg i ødemarken.’»+ 2 Men farao sa: «Hvem er Jehova,+ så jeg skulle adlyde* hans røst og sende Israel bort?+ Jeg kjenner slett ikke Jehova,+ og hva mer er, jeg kommer ikke til å sende Israel bort.»+ 3 Men de sa videre: «Hebreernes Gud har satt seg i forbindelse med oss.+ Vi vil gjerne dra tre dagsreiser ut i ødemarken* og ofre til Jehova vår Gud;+ ellers vil han kanskje slå oss med pest* eller med sverd.»+ 4 Da sa Egypts konge til dem: «Hvorfor, Moses og Aron, får dere* folket til å unndra seg sine arbeidsoppgaver?+ Gå av sted og bær DERES byrder!»+ 5 Og farao fortsatte: «Se, folket i landet er nå tallrikt,+ og dere får dem til å holde opp med* å bære sine byrder.»+
6 Straks samme dag gav farao dem som drev folket til arbeidet, og deres oppsynsmenn+ en befaling og sa: 7 «Dere skal ikke samle strå for å gi til folket så de kan lage teglstein,+ slik som før. La dem selv gå og samle seg strå. 8 Videre skal dere fortsatt pålegge dem den fastsatte mengde teglstein som de laget tidligere. Dere skal ikke gjøre det lettere for dem, for de er slappe.+ Det er derfor de roper og sier: ’Vi vil dra, vi vil ofre til vår Gud!’+ 9 La tjenesten ligge tungt på mennene og la dem arbeide med den, og la dem ikke gi akt på falske ord.»+
10 De som drev folket til arbeidet,+ og deres oppsynsmenn gikk da ut og sa til folket: «Dette er hva farao har sagt: ’Jeg gir dere ikke mer strå. 11 Dere skal selv gå og hente dere strå der dere måtte finne det, for DERES tjenesteoppgaver skal ikke reduseres det minste.’»+ 12 Folket spredte seg da ut over hele Egypts land for å samle halm til å bruke som strå. 13 Og de som drev dem til arbeidet, fortsatte å presse på,+ og de sa: «Fullfør DERES arbeidsoppgaver, hver og én sin arbeidsoppgave, dag for dag, akkurat som da det var strå å få.»+ 14 Senere ble Israels sønners oppsynsmenn+ slått,+ de som faraos arbeidsfogder* hadde satt over dem, og disse sa: «Hvorfor har dere ikke fullført DERES foreskrevne arbeid med å lage teglstein+ som før, verken i går eller i dag?»+
15 Israels sønners oppsynsmenn+ gikk derfor inn og begynte å rope til farao og si: «Hvorfor handler du slik mot dine tjenere? 16 Dine tjenere får ikke strå, og likevel sier de til oss: ’Lag teglstein!’ Og se, dine tjenere blir slått, mens dine egne folk har skylden.»+ 17 Men han sa: «Dere er slappe, dere er slappe!+ Det er derfor dere sier: ’Vi vil dra, vi vil ofre til Jehova.’+ 18 Så gå nå og utfør DERES tjeneste! Selv om dere ikke får strå, skal dere likevel levere den fastsatte mengde teglstein.»+
19 Israels sønners oppsynsmenn så nå at de var ille ute, da det ble sagt:+ «Dere skal ikke trekke det minste fra noens daglige kvote med teglstein.»+ 20 Deretter traff de Moses og Aron,+ som stod der for å møte dem da de kom ut fra farao. 21 Straks sa de til dem: «Måtte Jehova se på dere og dømme,+ siden dere har gjort oss til en stank+ framfor farao og framfor hans tjenere, slik at dere har lagt et sverd i deres hånd til å drepe oss med.»+ 22 Da vendte Moses seg til Jehova+ og sa: «Jehova,* hvorfor har du voldt dette folket ondt?+ Hvorfor har du sendt meg?+ 23 For fra den stund jeg gikk inn til farao for å tale i ditt navn,+ har han gjort ondt mot dette folket,+ og du har slett ikke utfridd ditt folk.»+
6 Da sa Jehova til Moses: «Nå skal du få se hva jeg skal gjøre med farao,+ for på grunn av en sterk hånd vil han sende dem bort, og på grunn av en sterk hånd vil han drive dem ut av sitt land.»+
2 Og Gud* talte videre til Moses og sa til ham: «Jeg er Jehova.+ 3 Og jeg pleide å vise meg for Abraham,+ Isak+ og Jakob+ som Gud Den Allmektige,*+ men med hensyn til mitt navn Jehova*+ gjorde jeg meg ikke kjent+ for dem.* 4 Og jeg opprettet også min pakt med dem om å gi dem Kạnaans land, det landet hvor de hadde sine bosteder som utlendinger, der hvor de bodde som utlendinger.+ 5 Og jeg, ja jeg, har hørt stønningen fra Israels sønner,+ som egypterne holder i slaveri, og jeg kommer min pakt+ i hu.
6 Si derfor til Israels sønner: ’Jeg er Jehova, og jeg skal i sannhet føre dere ut fra de byrder egypterne har lagt på dere, og utfri dere fra slavearbeidet under dem,+ og jeg skal virkelig kreve dere tilbake med utrakt arm og med store straffedommer.+ 7 Og jeg skal i sannhet ta dere til meg som et folk,*+ og jeg skal virkelig vise meg å være Gud* for dere;*+ og dere skal sannelig kjenne* at jeg er Jehova DERES Gud, som fører dere ut fra de byrder Egypt har lagt på dere.+ 8 Og jeg skal i sannhet føre dere inn i det landet som jeg med løftet hånd avla ed+ på at jeg skulle gi Abraham, Isak og Jakob; og jeg skal virkelig gi dere det som en eiendom.+ Jeg er Jehova.’»+
9 Deretter sa Moses dette til Israels sønner, men de hørte ikke på Moses, på grunn av motløshet* og på grunn av det harde slavearbeidet.+
10 Da talte Jehova til Moses og sa: 11 «Gå inn og si til farao, Egypts konge,+ at han skal sende Israels sønner bort fra sitt land.»+ 12 Men Moses talte framfor Jehova og sa: «Se, Israels sønner har ikke hørt på meg;+ så hvordan skulle farao noensinne høre på meg,+ jeg som har uomskårne lepper?»*+ 13 Men Jehova fortsatte å tale til Moses og Aron og å gi befaling ved dem til Israels sønner og til farao, Egypts konge, for å føre Israels sønner ut av Egypts land.+
14 Dette er overhodene for deres fedrehus: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte,+ var Hạnok og Pạllu, Hẹsron og Kạrmi.+ Dette er Rubens slekter.+
15 Og Sịmeons sønner var Jẹmuel og Jạmin og Ọhad og Jạkin og Sọhar og Sjạ’ul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne.+ Dette er Sịmeons slekter.+
16 Og dette er navnene på Levis+ sønner, etter deres avstamning:+ Gẹrsjon og Kẹhat og Merạri.+ Og Levis leveår var hundre og trettisju år.
17 Gẹrsjons sønner var Lịbni og Sjịme’i,+ etter deres slekter.+
18 Og Kẹhats sønner var Ạmram og Jịshar og Hẹbron og Ụssiel.+ Og Kẹhats leveår var hundre og trettitre år.
19 Og Merạris sønner var Mạhli og Mụsji.+
Dette var levittenes slekter, etter deres avstamning.+
20 Og Ạmram tok Jọkebed, sin fars søster, til hustru.+ Senere fødte hun ham Aron og Moses.+ Og Ạmrams leveår var hundre og trettisju år.
21 Og Jịshars sønner var Kọrah+ og Nẹfeg og Sịkri.
22 Og Ụssiels sønner var Mịsjael og Ẹlsafan og Sịtri.+
23 Og Aron tok Elisjẹba, Amminạdabs datter, Nạhsjons+ søster, til hustru. Senere fødte hun ham Nạdab og Ạbihu, Eleạsar og Ịtamar.+
24 Og Kọrahs sønner var Ạssir og Elkạna og Abiạsaf.+ Dette var korahittenes slekter.+
25 Og Eleạsar, Arons sønn,+ tok seg en av Pụtiels døtre til hustru. Senere fødte hun ham Pịnehas.+
Dette er overhodene for levittenes fedre,* etter deres slekter.+
26 Dette er den Aron og den Moses som Jehova sa følgende til:+ «FØR Israels sønner ut av Egypts land etter deres hærer.»*+ 27 Det var de som talte til farao, Egypts konge, for å føre Israels sønner ut av Egypt.+ Dette er den Moses og den Aron.
28 Og det skjedde den dagen da Jehova talte til Moses i Egypts land,+ 29 at Jehova fortsatte å tale til Moses og sa: «Jeg er Jehova.+ Si til farao, Egypts konge, alt det jeg sier til deg.» 30 Da sa Moses framfor Jehova: «Se, jeg har uomskårne lepper, så hvordan skulle farao noensinne høre på meg?»+
7 Da sa Jehova til Moses: «Se, jeg har gjort deg til Gud* for farao,+ og Aron, din egen bror, skal bli din profet.+ 2 Du — du skal si alt det jeg befaler deg;+ og din bror Aron skal tale til farao,+ og han skal sende Israels sønner bort fra sitt land.+ 3 Og jeg for min del skal la faraos hjerte bli forherdet,*+ og jeg skal virkelig la mine tegn og mine mirakler bli tallrike i Egypts land.+ 4 Og farao kommer ikke til å høre på dere;+ og jeg vil måtte legge min hånd på Egypt og føre mine hærer,+ mitt folk,+ Israels sønner,+ ut av Egypts land med store straffedommer.+ 5 Og egypterne skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg rekker ut min hånd mot Egypt,+ og jeg skal i sannhet føre Israels sønner ut fra deres midte.»+ 6 Og Moses og Aron gikk i gang med å gjøre som Jehova hadde befalt dem.+ Akkurat slik gjorde de.+ 7 Og Moses var åtti år gammel, og Aron var åttitre år gammel da de talte til farao.+
8 Jehova sa nå til Moses og Aron: 9 «Hvis farao taler til dere og sier: ’Dere må gjøre et mirakel’,+ da skal du si til Aron: ’Ta din stav+ og kast den ned foran farao.’ Den skal bli* til en stor slange.»+ 10 Moses og Aron gikk så inn til farao og gjorde nøyaktig som Jehova hadde befalt. Og Aron kastet staven sin ned foran farao og hans tjenere, og den ble til en stor slange. 11 Men farao tilkalte også vismennene og trollmennene;+ og også Egypts magipraktiserende prester gav seg til å gjøre det samme med sine magiske kunster.+ 12 De kastet altså ned hver sin stav, og de ble til store slanger; men Arons stav slukte deres staver. 13 Likevel ble faraos hjerte forherdet,+ og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.
14 Da sa Jehova til Moses: «Faraos hjerte er uimottagelig.*+ Han har nektet å sende folket bort.+ 15 Gå til farao i morgen tidlig. Se, han går ut til vannet.+ Og du skal stille deg opp for å møte ham ved bredden av Nilen,+ og staven som ble til en slange, skal du ta i hånden.+ 16 Og du skal si til ham: ’Jehova, hebreernes Gud, har sendt meg til deg+ og sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene* meg i ødemarken»,+ men se, du har ikke adlydt ennå. 17 Dette er hva Jehova har sagt:+ «Ved dette skal du kjenne at jeg er Jehova.+ Se, med staven som er i min hånd, slår jeg på vannet som er i Nilen,+ og det skal sannelig bli til blod.+ 18 Og fisken som er i Nilen, skal dø,+ og Nilen skal stinke,+ og egypterne skal rett og slett ikke orke å drikke vann fra Nilen.»’»+
19 Deretter sa Jehova til Moses: «Si til Aron: ’Ta din stav og rekk din hånd+ ut over Egypts vann, over deres elver, over deres Nil-kanaler og over deres sivgrodde dammer+ og over alt deres oppdemte vann,* så det blir til blod.’ Og det skal i sannhet være blod i hele Egypts land og i trekarene og i steinkarene.» 20 Straks gjorde Moses og Aron dette,+ akkurat som Jehova hadde befalt,+ og han løftet staven og slo på vannet som var i Nilen, for øynene på farao og hans tjenere,+ og alt vannet som var i Nilen, ble til blod.+ 21 Og fisken som var i Nilen, døde,+ og Nilen begynte å stinke; og egypterne kunne ikke drikke vann fra Nilen;+ og blodet fantes etter hvert i hele Egypts land.
22 Ikke desto mindre gikk Egypts magipraktiserende prester i gang med å gjøre det samme med sine hemmelige kunster,+ slik at faraos hjerte forble forherdet,+ og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.+ 23 Farao vendte seg så om og gikk inn i sitt hus, og han innstilte ikke sitt hjerte på å gi akt på dette heller.+ 24 Og alle egypterne begynte å grave rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke noe av vannet i Nilen.+ 25 Og sju dager gikk til ende etter at Jehova hadde slått Nilen.
8* Så sa Jehova til Moses: «Gå inn til farao, og du skal si til ham: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.+ 2 Og hvis du fortsatt nekter å sende dem bort, se, da plager jeg hele ditt område med frosker.+ 3 Og det skal formelig vrimle av frosk i Nilen, og de skal sannelig krype opp og komme inn i ditt hus og ditt indre soverom og på din seng og inn i dine tjeneres hus og på ditt folk og inn i dine ovner og opp i dine deigtrau.+ 4 Og froskene skal krype opp på deg og på ditt folk og på alle dine tjenere.»’»+
5* Senere sa Jehova til Moses: «Si til Aron: ’Rekk din hånd med din stav+ ut over elvene, Nil-kanalene og de sivgrodde dammene, og få froskene til å krype opp over Egypts land.’» 6 Dermed rakte Aron hånden ut over Egypts vann, og froskene begynte å krype opp og dekke Egypts land. 7 De magipraktiserende prestene gjorde imidlertid det samme med sine hemmelige kunster og fikk froskene til å krype opp over Egypts land.+ 8 Etter en tid tilkalte farao Moses og Aron og sa: «Bønnfall Jehova+ om at han må ta froskene bort fra meg og mitt folk, for jeg vil sende folket bort, så de kan ofre til Jehova.»+ 9 Da sa Moses til farao: «Ha selv den ære framfor meg å si* når jeg skal be inntrengende for deg og dine tjenere og ditt folk for at froskene skal bli fjernet fra deg og dine hus. Bare i Nilen skal de bli tilbake.» 10 Til dette sa han: «I morgen.» Så sa han: «Det skal skje etter ditt ord, så du kan vite at ingen er som Jehova vår Gud,+ 11 for froskene skal visselig forsvinne fra deg og dine hus og dine tjenere og ditt folk. Bare i Nilen skal de bli tilbake.»+
12 Moses og Aron gikk så ut fra farao, og Moses ropte til Jehova+ på grunn av froskene som Han hadde ført over farao. 13 Da gjorde Jehova etter Moses’ ord,+ og froskene begynte å dø bort fra husene, gårdsplassene og markene. 14 Og de gav seg til å legge dem i dynger, haug på haug, og landet begynte å stinke.+ 15 Da farao så at det var blitt lettere, gjorde han sitt hjerte uimottagelig;*+ og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.+
16 Jehova sa nå til Moses: «Si til Aron: ’Rekk ut din stav+ og slå på jordens støv, og det skal bli til mygg i hele Egypts land.’» 17 Og de gav seg til å gjøre dette. Aron rakte altså ut sin hånd med sin stav og slo på jordens støv, og myggene* kom over mennesker og dyr. Alt støvet på jorden ble til mygg i hele Egypts land.+ 18 Og de magipraktiserende prestene forsøkte å gjøre det samme med sine hemmelige kunster+ for å frambringe mygg, men de kunne ikke.+ Og myggene kom over mennesker og dyr. 19 Da sa de magipraktiserende prestene til farao: «Det er Guds+ finger!»+ Men faraos hjerte var fortsatt forherdet,+ og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.
20 Så sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp foran farao.+ Se, han går ut til vannet. Og du skal si til ham: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.*+ 21 Men hvis du ikke sender mitt folk bort, se, da sender jeg brems*+ over deg og dine tjenere og ditt folk og inn i dine hus; og husene i Egypt skal være fulle av brems, og likeså den jord de står på. 22 Og den dagen skal jeg visselig skille ut landet Gọsen, hvor mitt folk er, slik at det ikke finnes brems der,+ for at du skal kjenne at jeg er Jehova midt i landet.*+ 23 Og jeg skal i sannhet gjøre en avgrensning mellom mitt folk og ditt folk.+ I morgen skal dette tegnet finne sted.»’»
24 Og Jehova gikk i gang med å gjøre dette; og store svermer av brems begynte å trenge inn i faraos hus og hans tjeneres hus og hele Egypts land.+ Landet ble ødelagt på grunn av brems.+ 25 Til slutt tilkalte farao Moses og Aron og sa: «Gå av sted og ofre til DERES Gud* her i landet.»+ 26 Men Moses sa: «Det går ikke an å gjøre det, for vi ville ofre noe som er vederstyggelig for egypterne,+ til Jehova vår Gud.+ Sett at vi ofret noe som er vederstyggelig for egypterne, for øynene på dem; ville de ikke da steine oss? 27 Vi skal dra tre dagsreiser ut i ødemarken,* og vi skal avgjort ofre til Jehova vår Gud, akkurat som han har sagt til oss.»+
28 Farao sa nå: «Jeg — jeg skal sende dere bort,+ og dere skal sannelig ofre til Jehova deres Gud i ødemarken.+ Men når dere drar, dra da ikke så langt bort. Be inntrengende for meg.»+ 29 Da sa Moses: «Se, jeg går nå bort fra deg, og jeg skal i sannhet bønnfalle Jehova, og hver brems skal sannelig forsvinne fra farao, hans tjenere og hans folk i morgen. Måtte farao bare ikke føre oss bak lyset igjen ved ikke å sende folket bort for å ofre til Jehova.»+ 30 Deretter gikk Moses ut fra farao og bønnfalt Jehova.+ 31 Så gjorde Jehova etter Moses’ ord,+ og hver brems forsvant fra farao, hans tjenere og hans folk.+ Ikke én var tilbake. 32 Men farao gjorde sitt hjerte uimottagelig denne gangen også og sendte ikke folket bort.+
9 Jehova sa derfor til Moses: «Gå inn til farao, og du skal si til ham:+ ’Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg. 2 Men hvis du fortsatt nekter å sende dem bort og du fremdeles holder på dem,+ 3 se, da kommer Jehovas hånd+ over din buskap+ som er på marken. Over hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet skal det komme en forferdelig pest.+ 4 Og Jehova skal i sannhet gjøre forskjell på Israels buskap og Egypts buskap, og ikke noe av alt det som tilhører Israels sønner, skal dø.»’»+ 5 Jehova angav dessuten en fastsatt tid og sa: «I morgen skal Jehova gjøre dette i landet.»+
6 Jehova gjorde så dette neste dag, og all slags buskap* i Egypt begynte å dø;+ men ikke ett dyr av Israels sønners buskap døde. 7 Da sendte farao bud, og se, ikke så mye som ett dyr av Israels buskap hadde dødd. Likevel fortsatte faraos hjerte å være uimottagelig,+ og han sendte ikke folket bort.
8 Deretter sa Jehova til Moses og Aron: «Ta begge hendene deres fulle av sot fra en brennovn,+ og Moses skal kaste det mot himmelen for faraos øyne. 9 Og det skal bli til støv over hele Egypts land, og det skal bli til byller som bryter ut med blemmer+ på mennesker og dyr i hele Egypts land.»
10 Så tok de sot fra en brennovn og trådte fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til byller med blemmer,+ som brøt ut på mennesker og dyr. 11 Og de magipraktiserende prestene kunne ikke stå framfor Moses på grunn av byllene, for byllene hadde kommet på de magipraktiserende prestene og på alle egypterne.+ 12 Men Jehova lot faraos hjerte bli forherdet, og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt til Moses.+
13 Da sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp foran farao,+ og du skal si til ham: ’Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «Send mitt folk bort, så de kan tjene meg.+ 14 For denne gangen sender jeg alle mine slag mot ditt hjerte og over dine tjenere og ditt folk, for at du skal vite at det ikke er noen som er lik meg på hele jorden.+ 15 For nå kunne jeg ha rakt ut min hånd for å slå deg og ditt folk med pest og for at du kunne bli utslettet fra jorden.+ 16 Men nettopp av denne grunn har jeg latt deg bli i live:*+ for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.*+ 17 Opptrer du fortsatt hovmodig* mot mitt folk ved ikke å sende dem bort?+ 18 Se, i morgen omtrent på denne tiden lar jeg et svært kraftig haglvær regne ned, et som det ikke har vært maken til i Egypt fra den dag landet ble grunnlagt, inntil nå.+ 19 Og send nå bud og bring hele din buskap og alt som er ditt på marken, i ly. Alle mennesker og dyr som befinner seg på marken og ikke er samlet i huset, dem skal haglet+ komme ned over, og de skal dø.»’»
20 Alle som fryktet Jehovas ord blant faraos tjenere, fikk sine tjenere og sin buskap til å flykte inn i husene,+ 21 men de som ikke innstilte sitt hjerte på å gi akt på Jehovas ord, lot sine tjenere og sin buskap være igjen ute på marken.+
22 Jehova sa nå til Moses: «Rekk ut din hånd+ mot himmelen, slik at det kommer hagl+ over hele Egypts land, over mennesker og dyr og alle plantene på marken i Egypts land.» 23 Moses rakte da sin stav mot himmelen; og Jehova sendte torden og hagl,+ og ild fór ned til jorden, og Jehova fortsatte å la det regne ned hagl over Egypts land. 24 Det kom altså hagl, og ild flimret inniblant haglet. Haglværet var svært kraftig; ja, det hadde ikke vært dets like i hele Egypts land siden det ble en nasjon.+ 25 Og haglet slo etter hvert ned på hele Egypts land. Haglet slo ned alt som var på marken, både mennesker og dyr, og alle slags planter* på marken; og det knuste alle slags trær* på marken.+ 26 Bare i landet Gọsen, hvor Israels sønner var, kom det ikke noe hagl.+
27 Til slutt sendte farao bud og tilkalte Moses og Aron og sa til dem: «Jeg har syndet denne gangen.+ Jehova er rettferdig,+ og jeg og mitt folk har urett.* 28 Bønnfall Jehova om at det må ha kommet nok av Guds torden og hagl.+ Så er jeg villig til å sende dere bort, og dere skal ikke bli værende lenger.» 29 Da sa Moses til ham: «Så snart jeg går ut av byen, skal jeg bre mine hender ut mot Jehova.+ Tordenen skal stanse, og haglet skal ikke fortsette lenger, for at du skal vite at jorden tilhører Jehova.+ 30 Men om deg og dine tjenere vet jeg allerede at dere ikke engang da kommer til å vise frykt for Jehova Gud.»+
31 Linet og byggen var nå blitt slått ned, for byggen stod i aks, og linet stod i knopp.+ 32 Men hveten og spelten*+ var ikke blitt slått ned, for de kom senere. 33 Moses gikk nå bort fra farao og ut av byen og bredte sine hender ut mot Jehova, og tordenen og haglet begynte å avta, og det strømmet ikke lenger regn ned på jorden.+ 34 Da farao fikk se at regnet og haglet og tordenen hadde stanset, begynte han igjen å synde og å gjøre sitt hjerte uimottagelig,+ både han og hans tjenere. 35 Og faraos hjerte forble forherdet, og han sendte ikke Israels sønner bort, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Moses.*+
10 Da sa Jehova til Moses: «Gå inn til farao, for jeg — jeg har latt hans hjerte og hans tjeneres hjerter bli uimottagelige,+ for at jeg skal kunne gjøre disse mine tegn rett foran ham,*+ 2 og for at du skal kunne forkynne for din sønns og din sønnesønns ører hvor strengt jeg har gått fram mot Egypt, og mine tegn som jeg har satt i verk blant dem;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»+
3 Moses og Aron gikk da inn til farao og sa til ham: «Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: ’Hvor lenge skal du nekte å underordne deg under meg?+ Send mitt folk bort, så de kan tjene meg. 4 For hvis du fortsatt nekter å sende mitt folk bort, se, da bringer jeg gresshopper inn over dine grenser i morgen.+ 5 Og de skal dekke jordens synlige overflate,* og det vil ikke bli mulig å se jorden; og de skal rett og slett spise opp resten av det som har sluppet unna, det som dere har igjen etter haglet, og de skal sannelig spise opp hvert spirende tre dere har på marken.+ 6 Og dine hus og alle dine tjeneres hus og husene i hele Egypt skal bli fylt i en grad som dine fedre og dine fedres fedre ikke har sett fra den dag de ble til på jorden, inntil denne dag.’»+ Dermed snudde han seg og gikk ut fra farao.+
7 Deretter sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen vise seg å være som en snare for oss?+ Send mennene bort, så de kan tjene Jehova sin Gud. Forstår du ennå ikke at Egypt har gått til grunne?»+ 8 Moses og Aron ble så ført tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Jehova DERES Gud.+ Nøyaktig hvem* er det som skal dra?» 9 Da sa Moses: «Med våre unge og våre gamle skal vi dra. Med våre sønner og døtre,+ med våre sauer og vårt kveg skal vi dra,+ for vi har en høytid for Jehova.»+ 10 Han sa deretter til dem: «Måtte det vise seg at Jehova er med dere når* jeg sender dere og DERES små barn bort!+ Se, dere har tvert imot noe ondt for øye.*+ 11 Slik blir det ikke! Vær så god og dra, dere som er sunne og sterke menn,* og tjen Jehova; det er jo det dere søker å oppnå.» Dermed ble de drevet ut fra farao.+
12 Jehova sa nå til Moses: «Rekk+ din hånd ut over Egypts land etter gresshoppene, slik at de kommer inn over Egypts land og spiser opp alle planter i landet, alt som haglet har latt bli tilbake.»+ 13 Straks rakte Moses sin stav ut over Egypts land, og Jehova lot en østavind*+ blåse over landet hele den dagen og hele natten. Morgenen kom, og østavinden førte gresshoppene med seg. 14 Og gresshoppene begynte å komme inn over hele Egypts land og å slå seg ned på hele Egypts område.+ De var en svært tyngende plage.+ Før dem var det aldri på den måten kommet gresshopper som dem, og etter dem vil det aldri komme noen på den måten. 15 Og de dekket etter hvert hele landets synlige overflate,+ og landet ble mørkt;+ og de gav seg til å spise opp alle plantene i landet og all frukten på de trærne som haglet hadde latt bli tilbake;+ og det var ikke noe grønt igjen på trærne eller på plantene på marken i hele Egypts land.+
16 Farao skyndte seg da å tilkalle Moses og Aron og sa: «Jeg har syndet mot Jehova DERES Gud og mot dere.+ 17 Og tilgi+ nå min synd bare denne ene gangen, det ber jeg dere om, og BØNNFALL+ Jehova DERES Gud om at han må vende denne dødbringende plagen* bort fra meg.» 18 Så gikk han ut fra farao og bønnfalt Jehova.+ 19 Da lot Jehova det slå om til en meget stiv vestavind, og den førte gresshoppene bort og drev dem ut i Rødehavet.* Ikke en eneste gresshoppe ble latt tilbake i hele Egypts område. 20 Jehova lot imidlertid faraos hjerte bli forherdet,+ og han sendte ikke Israels sønner bort.
21 Jehova sa da til Moses: «Rekk din hånd ut mot himmelen,+ slik at det kommer mørke over Egypts land og en kan ta på mørket.» 22 Moses rakte straks hånden ut mot himmelen, og det kom så et tykt mørke over hele Egypts land i tre dager.+ 23 De kunne ikke se hverandre, og ingen av dem reiste seg fra sin plass på tre dager; men for alle Israels sønner viste det seg å være lys der de bodde.+ 24 Deretter tilkalte farao Moses og sa: «GÅ og tjen Jehova.+ Bare sauene og kveget DERES vil bli holdt tilbake. DERES små barn kan også dra sammen med dere.»+ 25 Men Moses sa: «Du selv skal også gi oss slaktofre og brennofre i våre hender, ettersom vi må frambære dem for Jehova vår Gud.+ 26 Og vår buskap skal også bli med oss.+ Ikke en klov skal få bli igjen, for det er av dem vi skal ta noen når vi skal tilbe* Jehova vår Gud,+ og vi vet selv ikke hva vi skal frambære i tilbedelsen av Jehova, før vi kommer dit.»+ 27 Da lot Jehova faraos hjerte bli forherdet, og han gikk ikke med på å sende dem bort.+ 28 Så farao sa til ham: «Gå ut fra meg!+ Vokt deg! Forsøk ikke å se mitt ansikt igjen, for den dag du ser mitt ansikt, skal du dø.»+ 29 Til dette sa Moses: «Slik har du talt. Jeg skal ikke forsøke å se ditt ansikt igjen.»+
11 Og Jehova sa videre til Moses: «Én plage til skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter kommer han til å sende dere bort herfra.+ Når han sender dere bort for godt, kommer han formelig til å drive dere ut herfra.+ 2 Si nå for folkets ører at de skal be, hver mann sin venn og hver kvinne sin venninne,* om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull.»+ 3 Så lot Jehova folket finne velvilje for egypternes øyne.+ Mannen Moses var dessuten meget stor i Egypts land, i faraos tjeneres øyne og i folkets øyne.+
4 Og Moses sa så: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Omkring midnatt går jeg midt gjennom Egypt,+ 5 og alle førstefødte+ i Egypts land skal dø, fra den førstefødte sønn av farao som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av tjenestekvinnen som er ved håndkvernen, og alle førstefødte blant husdyrene.+ 6 Og det skal i sannhet lyde et stort skrik i hele Egypts land som det hittil aldri har lydt maken til, og som det aldri vil bli framkalt maken til igjen.+ 7 Men ikke en hund kommer til å bevege tungen ivrig* mot noen av Israels sønner, verken mot mennesker eller mot husdyr;+ så dere kan vite at Jehova kan gjøre forskjell på egypterne og Israels sønner.’*+ 8 Og alle disse dine tjenere skal visselig komme ned til meg og kaste seg ned for meg+ og si: ’Dra, du og hele folket som følger i dine spor.’ Og deretter skal jeg dra ut.» Dermed gikk han ut fra farao i brennende vrede.
9 Da sa Jehova til Moses: «Farao kommer ikke til å høre på dere,+ for at mine mirakler skal økes i Egypts land.»+ 10 Og Moses og Aron gjorde alle disse miraklene framfor farao;+ men hver gang lot Jehova faraos hjerte bli forherdet, slik at han ikke sendte Israels sønner bort fra sitt land.+
12 Jehova sa nå til Moses og Aron i Egypts land: 2 «Denne måneden skal være månedenes begynnelse for dere. Den skal være den første av årets måneder for dere.+ 3 Tal til hele Israels forsamling og si: ’På den tiende dagen i denne måneden skal de ta seg hver sin sau*+ for fedrehuset, en sau for hvert hus. 4 Men hvis det viser seg at husstanden er for liten til en sau, da skal han og hans nærmeste nabo ta den inn i sitt hus etter antall sjeler;* dere skal regne hver enkelt etter det han spiser, med hensyn til sauen. 5 Sauen dere tar, skal være lytefri,+ et hanndyr, ett år gammel.+ Dere kan ta av de unge værene* eller av geitene. 6 Og den skal være i forvaring hos dere til den fjortende dagen i denne måneden,+ og hele menigheten av Israels forsamling skal slakte den mellom de to kveldene.*+ 7 Og de skal ta noe av blodet og stenke* det på de to dørstolpene* og dørbjelken* i de husene hvor de skal spise den.+
8 Og de skal spise kjøttet denne natten.+ De skal spise det stekt over ild og med usyrede brød*+ sammen med bitre urter.+ 9 Spis ikke noe av det rått* eller kokt, kokt i vann, men stekt over ild, hodet sammen med skankene og de indre delene. 10 Og dere skal ikke la noe av det bli igjen til neste morgen, men det som blir igjen av det til neste morgen, skal dere brenne opp med ild.+ 11 Og slik skal dere spise det: med belte spent om hoftene,+ sandaler+ på føttene og DERES stav i hånden; og dere skal spise det i hast. Det er Jehovas påske.*+ 12 Og jeg skal gå gjennom Egypts land i denne natt+ og slå i hjel hver førstefødt i Egypts land, både mennesker og husdyr;+ og over alle Egypts guder* skal jeg fullbyrde straffedommer.+ Jeg er Jehova.+ 13 Og blodet skal tjene som DERES tegn på de husene dere er i; og jeg skal se blodet og gå forbi dere,+ og plagen skal ikke komme over dere til ødeleggelse når jeg retter et slag mot Egypts land.
14 Og denne dagen skal tjene som en minnedag for dere, og dere skal feire den som en høytid for Jehova* i generasjon etter generasjon. Som en forskrift til uavgrenset tid skal dere feire den. 15 I sju dager skal dere spise usyrede brød. Ja, den første dagen skal dere ta bort surdeigen* fra husene DERES; for den som spiser noe som er syret, fra den første dagen og inntil den sjuende,+ den sjelen skal avskjæres* fra Israel.+ 16 Og den første dagen skal det være en hellig sammenkomst* for dere, og den sjuende dagen en hellig sammenkomst.+ Det skal ikke gjøres noe arbeid på dem.+ Kun det hver enkelt sjel trenger for å spise, bare det kan gjøres for dere.+
17 Og dere skal holde de usyrede brøds høytid,+ for på nettopp denne dag skal jeg føre DERES hærer ut av Egypts land. Og dere skal feire denne dagen i generasjon etter generasjon som en forskrift til uavgrenset tid. 18 I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, om kvelden, skal dere spise usyrede brød, inntil den tjueførste dagen i måneden, om kvelden.+ 19 I sju dager skal det ikke finnes surdeig i husene DERES, for den som smaker noe som er syret, enten han er en fastboende utlending eller en innfødt i landet,+ den sjelen skal avskjæres fra Israels forsamling.+ 20 Ikke noe som er syret, skal dere spise. I alle DERES boliger skal dere spise usyrede brød.’»
21 Straks tilkalte Moses alle Israels eldste+ og sa til dem: «Velg ut og ta dere småfe* etter DERES familier, og slakt påskeofferet.+ 22 Og dere skal ta et knippe isop+ og dyppe* det i blodet i en skål og stryke noe av blodet som er i skålen, på dørbjelken og på de to dørstolpene; og ingen av dere må gå ut av inngangen til sitt hus før om morgenen. 23 Når Jehova så går gjennom landet for å slå egypterne med plagen og ser blodet på dørbjelken og på de to dørstolpene, skal Jehova visselig gå forbi inngangen, og han skal ikke la ødeleggelsen få komme inn i DERES hus for å slå dere med plagen.+
24 Og dere skal overholde dette som en forordning+ for deg og dine sønner til uavgrenset tid.+ 25 Og det skal skje at når dere kommer inn i det landet som Jehova skal gi dere, slik som han har sagt, da skal dere ta vare på denne tjenesten.*+ 26 Og det skal skje at når DERES sønner sier til dere: ’Hva betyr denne tjenesten for dere?’,+ 27 da skal dere si: ’Det er påskeofferet for Jehova,+ som gikk forbi husene til Israels sønner i Egypt da han slo egypterne med plagen, men utfridde våre hus.’»
Da bøyde folket seg og kastet seg ned.+ 28 Deretter gikk Israels sønner bort og gjorde slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron.+ Akkurat slik gjorde de.
29 Og det skjedde ved midnatt at Jehova slo i hjel alle førstefødte i Egypts land,+ fra den førstefødte sønn av farao som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen som var i fangehullet,* og alle førstefødte blant husdyrene.+ 30 Da stod farao opp om natten, han og alle hans tjenere og alle andre egyptere; og det begynte å stige opp et stort skrik blant egypterne,+ for det var ikke et hus hvor det ikke var en som var død. 31 Straks tilkalte han+ Moses og Aron om natten og sa: «Bryt opp, dra bort fra mitt folks midte, både dere og de andre av Israels sønner, og dra av sted og tjen Jehova, slik som dere har sagt.+ 32 Ta med dere både DERES småfe og DERES storfe, slik som dere har sagt,+ og dra av sted. Velsign dessuten også meg.»
33 Og egypterne begynte å legge et sterkt press på folket for å få sendt dem ut av landet i hast,+ «for,» sa de, «vi er alle så godt som døde!»+ 34 Folket bar derfor med seg deigen før den var syret, med deigtrauene sine innsvøpt i sine kapper på skulderen. 35 Og Israels sønner gjorde etter Moses’ ord og gav seg til å be egypterne om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper.+ 36 Og Jehova lot folket finne velvilje for egypternes øyne,+ slik at disse gav dem det de bad om;+ og de tok bytte fra egypterne.+
37 Og Israels sønner gav seg til å bryte opp fra Rạmeses+ for å dra til Sụkkot+ i et antall av seks hundre tusen sunne og sterke menn* til fots, foruten små barn.+ 38 Og en stor blandet flokk*+ drog også opp sammen med dem, og småfe og storfe, en svært tallrik buskap. 39 Og de begynte å bake ut deigen som de hadde tatt med ut av Egypt, til runde kaker, usyrede brød, for den var ikke syret, ettersom de var blitt drevet ut av Egypt og ikke hadde kunnet drøye, og de hadde heller ikke gjort i stand proviant til seg.+
40 Og botiden til Israels sønner,* som hadde bodd*+ i Egypt,+ var fire hundre og tretti år.+ 41 Og det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas hærer drog ut av Egypts land.+ 42 Det er en natt som skal høytideligholdes med henblikk på Jehova fordi han førte dem ut av Egypts land. Med henblikk på Jehova er dette en natt som skal høytideligholdes av alle Israels sønner i generasjon etter generasjon.+
43 Og Jehova sa videre til Moses og Aron: «Dette er forskriften for påskeofferet:+ Ingen fremmed* kan spise av det.+ 44 Men der hvor det finnes en mannlig slave som er kjøpt for penger, skal du omskjære ham.+ Først da kan han være med på å spise det. 45 En innvandrer* og en leiekar kan ikke spise av det. 46 I ett hus skal det spises. Du må ikke ta noe av kjøttet ut av huset til et sted utenfor. Og dere må ikke bryte et ben på det.+ 47 Hele Israels forsamling skal feire påsken.+ 48 Og hvis en fastboende utlending bor som utlending hos deg og han virkelig vil feire påske for Jehova, la da enhver av mannkjønn hos ham bli omskåret.*+ Først da kan han nærme seg og feire den; og han skal bli som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret mann kan spise av det. 49 Én og samme lov skal gjelde for den innfødte og for den fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere.»+
50 Alle Israels sønner gjorde da slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron. Akkurat slik gjorde de.+ 51 Og det skjedde den samme dagen at Jehova førte Israels sønner ut av Egypts land sammen med deres hærer.+
13 Og Jehova talte videre til Moses og sa: 2 «Du skal hellige til meg hver førstefødt av hankjønn som åpner hvert morsliv blant Israels sønner, blant mennesker og husdyr. Det er mitt.»+
3 Og Moses sa videre til folket: «Kom i hu* denne dagen da dere drog ut av Egypt,+ av slavehuset, for ved sin hånds styrke førte Jehova* dere ut herfra.+ Derfor må det ikke spises noe som er syret.+ 4 I dag drar dere ut, i måneden ạbib.*+ 5 Og det skal skje at når Jehova har ført deg inn i kanaaneernes og hetittenes og amorittenes og hevittenes og jebusittenes land,+ som han sverget overfor dine forfedre at han skulle gi deg,+ et land som flyter med melk og honning,+ da skal du utføre denne tjeneste* i denne måneden. 6 I sju dager skal du spise usyrede brød,+ og den sjuende dagen er det en høytid for Jehova.+ 7 Det skal spises usyrede brød i de sju dagene;+ og ikke noe som er syret, må ses hos deg,+ og ingen surdeig må ses hos deg innenfor alle dine grenser.+ 8 Og du skal fortelle din sønn om det den dagen og si: ’Det er på grunn av det Jehova gjorde for meg da jeg kom ut av Egypt.’+ 9 Og det skal tjene som et tegn for deg på din hånd og som et minnetegn mellom dine øyne,+ så Jehovas lov kan vise seg å være i din munn;+ for med sterk hånd førte Jehova deg ut av Egypt.+ 10 Og du skal overholde denne forskrift til dens fastsatte tid fra år til år.*+
11 Og det skal skje når Jehova fører deg inn i kanaaneernes land,+ slik som han har sverget overfor deg og dine forfedre,+ og når han virkelig gir det til deg, 12 at du da skal vie alle som åpner et morsliv, til Jehova,*+ og hvert førstefødt dyr, et husdyrs avkom,+ som blir ditt. De av hankjønn tilhører Jehova.+ 13 Og hvert førstefødt esel skal du løskjøpe med en sau, og hvis du ikke løskjøper det, da må du bryte nakken på det.+ Og hver førstefødt av mennesker blant dine sønner skal du løskjøpe.+
14 Og det skal skje, dersom din sønn senere spør deg+ og sier: ’Hva betyr dette?’, at du da skal si til ham: ’Ved sin hånds styrke førte Jehova oss ut av Egypt,+ av slavehuset.+ 15 Og det skjedde at farao viste seg forherdet når det gjaldt å sende oss bort,+ og Jehova* gikk i gang med å drepe alle førstefødte i Egypts land,+ både den førstefødte av mennesker og den førstefødte av husdyrene.+ Det er derfor jeg ofrer til Jehova alle av hankjønn som åpner et morsliv,+ og hver førstefødt av mine sønner løskjøper jeg.’+ 16 Og det skal tjene som et tegn på din hånd og som et pannebånd mellom dine øyne,+ for ved sin hånds styrke førte Jehova oss ut av Egypt.»+
17 Og det skjedde da farao sendte folket bort, at Gud ikke ledet dem på veien til filisternes land bare fordi den var nær, for Gud sa: «Det kan være at folket føler anger når de ser krig, og rett og slett vender tilbake til Egypt.»+ 18 Derfor fikk Gud folket til å ta en omvei langs veien til ødemarken ved Rødehavet.+ Men det var i stridsformasjon* Israels sønner drog opp fra Egypts land.+ 19 Og Moses tok Josefs ben med seg, for han hadde fått Israels sønner til å sverge høytidelig, idet han sa: «Gud skal visselig vende sin oppmerksomhet mot dere,+ og dere skal ta mine ben med dere opp herfra.»+ 20 Og de brøt så opp fra Sụkkot og slo leir ved Ẹtham, i utkanten av ødemarken.+
21 Og Jehova gikk foran dem — om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien,+ og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå om dagen og om natten.+ 22 Skystøtten flyttet seg ikke fra sin plass foran folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten.+
14 Jehova* talte nå til Moses og sa: 2 «Tal til Israels sønner og si at de skal snu om og slå leir framfor Pi-Hạkirot, mellom Mịgdol og havet, overfor Bạ’al-Sẹfon.+ Foran det skal dere slå leir, ved havet. 3 Da kommer farao sannelig til å si om Israels sønner: ’De flakker forvirret omkring i landet. Ødemarken har lukket dem inne.’+ 4 Så skal jeg visselig la faraos hjerte bli forherdet,+ og han kommer med sikkerhet til å sette etter dem, og jeg skal vinne meg ære ved hjelp av farao og alle hans militære styrker;+ og egypterne skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.»+ Da gjorde de akkurat slik.
5 Senere ble det meldt Egypts konge at folket hadde flyktet. Straks ble faraos og hans tjeneres hjerte forandret med hensyn til folket,+ slik at de sa: «Hva er det vi har gjort, i og med at vi har sendt Israel bort fra slavearbeidet+ for oss?» 6 Så satte han i gang med å gjøre klar stridsvognene sine, og han tok sitt folk med seg.+ 7 Og han tok så seks hundre utvalgte vogner+ og alle de andre vognene i Egypt og krigere* på hver og én av dem. 8 Slik lot Jehova* faraos, egypterkongens, hjerte bli forherdet,+ og han satte så etter Israels sønner, mens Israels sønner var på vei ut med løftet hånd.+ 9 Og egypterne satte etter dem, og alle faraos vognhester og hans hestfolk+ og hans militære styrker var i ferd med å innhente dem mens de lå i leir ved havet, ved Pi-Hạkirot, overfor Bạ’al-Sẹfon.+
10 Da farao kom nærmere, begynte Israels sønner å løfte sine øyne, og se, egypterne var på marsj etter dem; og Israels sønner ble svært redde og begynte å rope til Jehova.+ 11 Og de begynte å si til Moses: «Er det fordi det slett ikke finnes noen gravsteder i Egypt, at du har ført oss hit, for at vi skal dø i ødemarken?+ Hva er det du har gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt? 12 Er ikke dette det ord vi talte til deg i Egypt, da vi sa: ’La oss være, så vi kan tjene egypterne’? For det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ødemarken.»+ 13 Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde.+ Stå fast og se Jehovas frelse, som han skal tilveiebringe for dere i dag.+ For de egypterne som dere ser i dag, skal dere ikke se igjen, nei aldri mer.+ 14 Jehova skal selv kjempe for dere,+ og dere skal være tause.»*
15 Jehova sa nå til Moses: «Hvorfor fortsetter du å rope til meg?+ Si til Israels sønner at de skal bryte leir. 16 Og du, løft din stav+ og rekk din hånd ut over havet og kløv det i to,+ så Israels sønner kan gå midt gjennom havet på tørt land.+ 17 Og jeg, se, jeg lar egypternes hjerter bli forherdet,+ så de går inn etter dem, og så jeg kan vinne meg ære ved hjelp av farao og alle hans militære styrker, hans stridsvogner og hans hestfolk.+ 18 Og egypterne skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, når jeg vinner meg ære ved hjelp av farao, hans stridsvogner og hans hestfolk.»+
19 Da brøt den sanne Guds engel,+ som gikk foran Israels leir, opp og flyttet seg bak dem, og skystøtten brøt opp fra plassen foran dem og stilte seg bak dem.+ 20 Den kom altså mellom egypternes leir og Israels leir.+ På den ene side viste den seg å være en sky sammen med mørke. På den annen side lyste den hele tiden opp natten.+ Og den ene gruppen kom ikke nær den andre hele natten.
21 Moses rakte nå hånden ut over havet;+ og Jehova begynte å få havet til å trekke seg tilbake ved hjelp av en sterk østavind som varte hele natten, og å forvandle havbassenget til tørt land,+ og vannmassene ble kløvd i to.+ 22 Etter en stund gikk Israels sønner midt gjennom havet på tørt land,+ mens vannmassene var en mur for dem på deres høyre og på deres venstre side.+ 23 Og egypterne tok opp forfølgelsen, og alle faraos hester, hans stridsvogner og hans hestfolk begynte å gå uti etter dem,+ midt ut i havet. 24 Og det skjedde under morgenvakten* at Jehova begynte å se ut over egypternes leir inne fra ild- og skystøtten,+ og han gav seg til å forårsake forvirring+ i egypternes leir. 25 Og han slo stadig hjul av vognene deres, slik at de hadde vanskeligheter med å kjøre dem;+ og egypterne begynte å si: «La oss flykte fra enhver befatning med Israel, for Jehova kjemper i sannhet for dem mot egypterne.»+
26 Til slutt sa Jehova til Moses: «Rekk din hånd ut over havet,+ så vannmassene kan vende tilbake over egypterne, deres stridsvogner og deres hestfolk.» 27 Moses rakte straks hånden ut over havet, og havet begynte å vende tilbake til sitt normale leie da morgenen nærmet seg. Hele tiden flyktet egypterne for ikke å møte det, men Jehova ristet egypterne av midt i havet.+ 28 Og vannmassene fortsatte å vende tilbake.+ Til sist dekket de stridsvognene og hestfolket som tilhørte alle faraos militære styrker, og som hadde fulgt etter dem ut i havet.+ Ikke en eneste av dem ble latt tilbake.+
29 Men Israels sønner gikk på tørt land midt på havbunnen,+ og vannmassene var en mur for dem på deres høyre og på deres venstre side.+ 30 Slik frelste Jehova den dagen Israel fra egypternes hånd,+ og Israel fikk se egypterne ligge døde på stranden.+ 31 Israel fikk også se den store hånd* som Jehova anvendte mot egypterne; og folket begynte å frykte Jehova og å tro på Jehova og på hans tjener Moses.+
15 Da begynte Moses og Israels sønner å synge denne sangen for Jehova og å si følgende:+
«La meg synge for Jehova, for han er blitt høyt opphøyd.+
Hesten og dens rytter har han styrtet i havet.+
2 Min styrke og min kraft* er Jah,*+ for han er til frelse for meg.+
Dette er min Gud, og jeg skal prise ham,+ min fars Gud,+ og jeg skal opphøye ham.+
3 Jehova er en stridsmann.+ Jehova er hans navn.+
4 Faraos vogner og hans militære styrker har han kastet i havet,+
og de ypperste av hans krigere er blitt senket i Rødehavet.+
5 De brusende vann* begynte å dekke dem;+ ned i dypet gikk de som en stein.+
6 Din høyre hånd, Jehova, viser seg mektig i dyktighet,+
din høyre hånd, Jehova, kan knuse en fiende.+
7 Og i din store overhøyhet kan du styrte dem som reiser seg mot deg;+
du sender ut din brennende vrede, den fortærer dem som halmstrå.+
8 Og ved et pust* fra dine nesebor*+ hopet vannene seg opp;
de stod stille som en demning av strømmende vann;
de brusende vann stivnet i havets hjerte.
9 Fienden sa: ’Jeg skal forfølge dem!+ Jeg skal innhente dem!+
Jeg skal dele bytte!+ Min sjel skal bli fylt av dem!
12 Du rakte ut din høyre hånd,+ jorden begynte å oppsluke dem.+
13 Du har i din kjærlige godhet* ledet det folk som du har vunnet tilbake;*+
du skal i din styrke visselig føre dem til ditt hellige tilholdssted.+
15 På den tiden skal Ẹdoms sjeiker sannelig bli forferdet;
og Mọabs voldsherrer skal bli grepet av skjelving.+
Alle Kạnaans innbyggere skal sannelig miste motet.+
16 Skrekk og redsel skal falle over dem.+
På grunn av din arms storhet skal de bli urørlige som en stein,
inntil ditt folk+ går forbi, Jehova,
17 Du kommer til å føre dem inn og plante dem på din arvs* fjell,+
et grunnfestet sted som du har beredt deg til å bo på,+ Jehova,
18 Jehova skal herske som konge til uavgrenset tid, ja for evig.+
19 Da faraos hester+ med hans stridsvogner og hans hestfolk gikk ut i havet,+
da førte Jehova havets vannmasser tilbake over dem,+
mens Israels sønner gikk på tørt land midt gjennom havet.»+
20 Og profetinnen Mịrjam, Arons søster,+ tok så en tamburin i hånden;+ og alle kvinnene begynte å gå ut sammen med henne med tamburiner og i dans.*+ 21 Og Mịrjam svarte hele tiden mennene* i vekselsang:+
22 Senere lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de drog ut til Sjur-ødemarken+ og gikk videre i tre dager i ødemarken, men de fant ikke vann.+ 23 Til slutt kom de til Mạrah,+ men de kunne ikke drikke vannet fra Mạrah, for det var bittert. Derfor gav han stedet navnet Mạrah.*+ 24 Og folket begynte å murre mot Moses+ og sa: «Hva skal vi drikke?» 25 Da ropte han til Jehova.+ Jehova ledet ham så til et tre, og han kastet det i vannet, og vannet ble søtt.*+
Der fastsatte Han en forordning og et rettsmønster for dem,* og der satte han dem på prøve.+ 26 Og han sa videre: «Hvis du hører nøye på Jehova din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, og virkelig lytter til hans bud og overholder alle hans forordninger,+ skal jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne;+ for jeg er Jehova, som helbreder deg.»+
27 Deretter kom de til Ẹlim, hvor det var tolv vannkilder og sytti palmetrær.+ Så slo de leir der, ved vannet.
16 Senere brøt de opp fra Ẹlim,+ og hele forsamlingen av Israels sønner kom til slutt til Sin-ødemarken,+ som ligger mellom Ẹlim og Sịnai, på den femtende dagen i den andre måneden etter at de var kommet ut av Egypts land.
2 Og hele forsamlingen av Israels sønner begynte å murre mot Moses og Aron i ødemarken.+ 3 Og Israels sønner sa stadig til dem: «Om vi bare hadde dødd+ for Jehovas hånd i Egypts land mens vi satt ved kjøttgrytene,+ mens vi spiste oss mette på brød, for dere har ført oss ut i denne ødemarken for å la hele denne menighet dø av sult.»+
4 Da sa Jehova til Moses: «Se, jeg lar det regne ned brød til dere fra himlene;+ og folket skal gå ut og sanke sammen hver og én sin mengde dag for dag,+ så jeg kan sette dem på prøve med hensyn til hvorvidt de vil vandre etter min lov eller ikke.+ 5 Og det skal skje på den sjette dagen+ at de skal lage til det de samler inn, og det skal vise seg å være det dobbelte av det de pleier å sanke sammen dag for dag.»+
6 Moses og Aron sa da til alle Israels sønner: «I kveld skal dere sannelig kjenne at det er Jehova som har ført dere ut av Egypts land.+ 7 Og i morgen tidlig skal dere visselig se Jehovas herlighet,+ for han har hørt DERES murring mot Jehova. Og hva er vi, så dere skulle murre mot oss?» 8 Og Moses fortsatte: «Det skal skje når Jehova i kveld gir dere kjøtt å spise og i morgen tidlig brød til dere blir mette, for Jehova har hørt DERES murring, at dere murrer mot ham. Og hva er vi? DERES murring er ikke rettet mot oss, men mot Jehova.»+
9 Og Moses sa deretter til Aron: «Si til hele forsamlingen av Israels sønner: ’Tre fram for Jehova, for han har hørt DERES murring.’»+ 10 Da skjedde det at så snart Aron hadde talt til hele forsamlingen av Israels sønner, snudde de seg og stod med ansiktet mot ødemarken, og se, Jehovas herlighet viste seg i skyen.+
11 Og Jehova talte videre til Moses og sa: 12 «Jeg har hørt Israels sønners murring.+ Tal til dem og si: ’Mellom de to kveldene* skal dere spise kjøtt, og i morgen tidlig skal dere få brød til dere blir mette;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova DERES Gud.’»+
13 Så skjedde det om kvelden at vaktlene+ begynte å komme opp og dekke leiren, og om morgenen hadde det dannet seg et lag av dugg rundt omkring leiren.+ 14 Etter hvert fordampet* laget med dugg, og se, på ødemarkens overflate var det noe fint fnuggaktig,*+ fint som rimfrost+ på jorden. 15 Da Israels sønner fikk se det, begynte de å si til hverandre: «Hva er det?»* For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brød som Jehova har gitt dere til mat.+ 16 Dette er det ord som Jehova har befalt: ’Sank sammen noe av det, hver og én i forhold til det han spiser. Dere skal ta et omer-mål*+ for hver person* etter det antall sjeler som hver av dere har i sitt telt.’» 17 Og Israels sønner begynte å gjøre dette; og de gav seg til å sanke det sammen — noen sanket mye, og noen sanket lite. 18 Når de målte det med omeren, hadde den som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ikke noe.+ De sanket det sammen hver og én i forhold til det han spiste.
19 Da sa Moses til dem: «Ingen må la noe av det bli igjen til i morgen tidlig.»+ 20 Men de hørte ikke på Moses. Når noen menn lot noe av det bli igjen til morgenen etter, gikk det mark i det, og det stinket;+ Moses ble da harm på dem.+ 21 Og de sanket det sammen morgen+ etter morgen, hver og én i forhold til det han spiste. Når solen ble het, smeltet det.
22 Og det skjedde på den sjette dagen at de sanket sammen dobbelt så mye brød,+ to omer-mål for én person. Alle forsamlingens høvdinger* kom da og fortalte det til Moses. 23 Da sa han til dem: «Det er som Jehova har sagt. I morgen skal det være en sabbatshøytid, en hellig sabbat for Jehova.+ Det dere kan bake, skal dere bake, og det dere kan koke, skal dere koke,+ og alt som blir til overs, skal dere legge til side som noe som skal oppbevares til i morgen tidlig.» 24 De la det da til side til neste morgen, akkurat som Moses hadde befalt; og det stinket ikke, og det gikk heller ikke mark i det.+ 25 Så sa Moses: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat+ for Jehova. I dag kommer dere ikke til å finne det på marken. 26 Seks dager skal dere sanke det sammen, men på den sjuende dagen er det sabbat.+ På den vil det ikke dannes noe.» 27 Men det skjedde på den sjuende dagen at noen av folket likevel gikk ut for å sanke, men de fant ikke noe.
28 Da sa Jehova til Moses: «Hvor lenge skal dere nekte å holde mine bud og mine lover?+ 29 Merk dere at Jehova har gitt dere sabbaten.+ Det er derfor han på den sjette dagen gir dere brød for to dager. Bli hver og én på sin egen plass.+ La ingen gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.» 30 Og folket begynte å holde sabbaten* på den sjuende dagen.+
31 Og Israels hus begynte å kalle det med navnet «manna».* Og det var hvitt som korianderfrø, og smaken var som av flate kaker med honning.+ 32 Da sa Moses: «Dette er det ord som Jehova har befalt: ’Fyll et omer-mål med det, som noe som skal oppbevares i generasjon etter generasjon,+ så de kan se det brød som jeg lot dere spise i ødemarken da jeg førte dere ut av Egypts land.’»+ 33 Så sa Moses til Aron: «Ta en krukke og legg en full omer med manna i den, og still den framfor Jehova som noe som skal oppbevares i generasjon etter generasjon.»+ 34 Slik som Jehova hadde befalt Moses, stilte Aron den så foran Vitnesbyrdet*+ som noe som skulle oppbevares. 35 Og Israels sønner spiste manna i førti år,+ inntil de kom til et land som var bebodd.+ Manna var det de spiste inntil de kom til grensen til Kạnaans land.+ 36 En omer er for øvrig en tiendedel av et ẹfa-mål.*
17 Og hele forsamlingen av Israels sønner begynte å bryte opp fra Sin-ødemarken+ og gikk i etapper i samsvar med Jehovas befaling,*+ og de slo så leir ved Rẹfidim.+ Men det fantes ikke vann som folket kunne drikke.
2 Og folket gav seg til å trette med Moses og å si:+ «Gi oss vann å drikke.» Men Moses sa til dem: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere stadig Jehova på prøve?»+ 3 Og folket tørstet fortsatt etter vann der, og folket murret stadig mot Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og våre sønner og vår* buskap dø av tørst?»+ 4 Til slutt ropte Moses til Jehova og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Litt til, så steiner de meg!»+
5 Da sa Jehova til Moses: «Gå fram foran folket+ og ta med deg noen av Israels eldste og din stav, som du slo på Nilen med.+ Ta den i hånden og gå videre. 6 Se, jeg står foran deg der på klippen i Họreb.* Og du skal slå på klippen, og det skal komme vann ut av den, og folket skal drikke det.»+ Deretter gjorde Moses slik for øynene på Israels eldste. 7 Så gav han stedet navnet Mạssah*+ og Merịba,*+ på grunn av Israels sønners tretting og fordi de hadde satt Jehova på prøve+ og sagt: «Er Jehova midt iblant oss eller ikke?»+
8 Så kom amalekittene*+ og begynte å kjempe mot Israel i Rẹfidim.+ 9 Da sa Moses til Josva:*+ «Velg ut noen menn for oss og dra ut+ og kjemp mot amalekittene. I morgen stiller jeg meg på toppen av høyden med den sanne Guds stav i hånden.»+ 10 Så gjorde Josva slik som Moses hadde sagt til ham,+ for å kjempe mot amalekittene; og Moses, Aron og Hur+ gikk opp til toppen av høyden.
11 Og det gikk slik at når Moses løftet hånden, viste israelittene seg å være overlegne;+ men når han senket hånden, viste amalekittene seg å være overlegne. 12 Da Moses’ hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den; og Aron og Hur støttet hendene hans, den ene på den ene siden og den andre på den andre siden, slik at hendene hans var støe* helt til solen gikk ned. 13 Josva beseiret derfor Ạmalek og hans folk med sverdets egg.+
14 Jehova sa nå til Moses: «Skriv dette i boken så det huskes,+ og legg det fram for Josvas ører: ’Jeg skal fullstendig utslette minnet om Ạmalek under himlene.’»+ 15 Og Moses gikk i gang med å bygge et alter og gav det så navnet Jehova-Nịssi* 16 og sa: «Fordi en hånd er rettet mot Jahs+ trone,+ skal Jehova føre krig* mot Ạmalek fra generasjon til generasjon.»+
18 Nå fikk Jẹtro, presten i Mịdjan, Moses’ svigerfar,*+ høre om alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, hvordan Jehova hadde ført Israel ut av Egypt.+ 2 Jẹtro, Moses’ svigerfar, tok da med seg Sippọra, Moses’ hustru, etter at hun var blitt sendt bort, 3 og hennes to sønner+ — den enes navn var Gẹrsjom,*+ «for,» sa han, «en fastboende utlending er jeg blitt i et fremmed land»; 4 og den andres navn var Eliẹser,*+ «for,» som han sa, «min fars Gud er min hjelper i og med at han utfridde meg fra faraos sverd».+
5 Jẹtro, Moses’ svigerfar, og hans sønner og hans hustru kom da til Moses ute i ødemarken hvor han lå i leir, ved den sanne Guds fjell.+ 6 Så sendte han bud til Moses: «Jeg,* din svigerfar,* Jẹtro,+ er kommet til deg, og likeså din hustru og hennes to sønner sammen med henne.» 7 Straks gikk Moses ut for å møte sin svigerfar, og så kastet han seg ned og kysset ham;+ og de begynte begge å spørre hvordan det gikk med den andre. Deretter gikk de inn i teltet.
8 Og Moses gikk i gang med å fortelle sin svigerfar om alt det Jehova hadde gjort med farao og Egypt for Israels skyld,+ og om alle de besværligheter som hadde rammet dem på veien,+ og likevel hadde Jehova stadig utfridd dem.+ 9 Da gledet Jẹtro seg over alt det gode som Jehova hadde gjort for Israel, idet han hadde utfridd dem* av Egypts hånd.+ 10 Så sa Jẹtro: «Velsignet være Jehova, som har utfridd dere av Egypts hånd og av faraos hånd, og som har utfridd folket fra å være under Egypts hånd.+ 11 Nå vet jeg virkelig at Jehova er større enn alle de andre gudene,*+ på grunn av denne saken, da de handlet formastelig mot dem.»* 12 Da tok Jẹtro, Moses’ svigerfar, et brennoffer og slaktofre til Gud;+ og Aron og alle Israels eldste kom for å spise brød* sammen med Moses’ svigerfar framfor den sanne Gud.+
13 Og det skjedde neste dag at Moses som vanlig satte seg for å tjene som dommer for folket,+ og folket ble stående foran Moses fra morgen til kveld. 14 Og Moses’ svigerfar fikk se alt det han gjorde for folket. Da sa han: «Hva er dette for en virksomhet som du utfører for folket? Hvorfor fortsetter du å sitte alene mens hele folket fortsetter å stille seg opp foran deg fra morgen til kveld?» 15 Da sa Moses til sin svigerfar: «Fordi folket stadig kommer til meg for å spørre Gud.+ 16 Når det oppstår en sak hos dem,+ skal den legges fram for meg, og jeg skal dømme mellom den ene parten og den andre, og jeg skal gjøre kjent den sanne Guds avgjørelser og hans lover.»+
17 Da sa Moses’ svigerfar til ham: «Den måten du gjør det på, er ikke god. 18 Du kommer helt sikkert til å bli utslitt, både du og dette folket som er med deg, for denne virksomheten er en altfor stor byrde for deg.+ Du kan ikke klare det alene.+ 19 Lytt nå til min røst.+ Jeg skal gi deg råd, og Gud skal vise seg å være med deg.+ Tjen selv som representant for folket overfor den sanne Gud,+ og du selv skal legge sakene fram for den sanne Gud.+ 20 Og du skal gjøre dem oppmerksom på hva forordningene og lovene går ut på,+ og du skal gjøre dem kjent med den vei de skal vandre på, og det arbeid* de skal gjøre.+ 21 Men selv bør du velge ut blant hele folket dyktige menn+ som frykter Gud,+ pålitelige* menn+ som hater urett vinning;+ og du skal sette disse over dem som førere* for tusen,*+ førere for hundre,* førere for femti og førere for ti.*+ 22 Og de skal dømme folket ved enhver passende anledning; og hver stor sak skal de komme til deg med,+ men hver liten sak skal de selv behandle som dommere. Gjør det derved lettere for deg selv, og de skal bære byrden sammen med deg.+ 23 Hvis du gjør nettopp dette, og Gud har befalt deg det, da skal du i sannhet kunne holde ut, og dessuten skal hele dette folket komme til sitt eget sted i fred.»+
24 Straks lyttet Moses til sin svigerfars røst og gjorde alt det han hadde sagt.+ 25 Og Moses gikk i gang med å velge ut dyktige menn fra hele Israel og å gi dem stillinger som overhoder for folket,+ som førere for tusen, førere for hundre, førere for femti og førere for ti. 26 Og de dømte folket ved enhver passende anledning. En vanskelig sak kom de til Moses med,+ men hver liten sak behandlet de selv som dommere. 27 Deretter tok Moses avskjed med sin svigerfar,+ og han drog sin vei til sitt land.
19 I den tredje måneden etter at Israels sønner var kommet ut av Egypts land,+ på den samme dagen, kom de inn i Sịnai-ødemarken.+ 2 Og de begynte å bryte opp fra Rẹfidim+ og kom så inn i Sịnai-ødemarken og slo leir i ødemarken;+ og Israel leiret seg der foran fjellet.+
3 Og Moses gikk opp til den sanne Gud,* og Jehova begynte å rope til ham fra fjellet,+ idet han sa: «Dette er hva du skal si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels sønner: 4 ’Dere har selv sett hva jeg gjorde med egypterne,+ for at jeg kunne bære dere på ørnevinger og føre dere til meg.+ 5 Og hvis dere nå nøye vil adlyde*+ min røst og holde min pakt,+ da skal dere i sannhet bli* min spesielle eiendom blant alle andre folk,+ for hele jorden hører meg til.+ 6 Og dere — dere skal bli et kongerike av prester og en hellig nasjon for meg.’+ Dette er de ord som du skal tale til Israels sønner.»
7 Moses kom da og tilkalte folkets eldste*+ og la fram for dem alle disse ord som Jehova hadde befalt ham.+ 8 Deretter svarte hele folket alle som én og sa: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.»+ Straks brakte Moses folkets ord tilbake til Jehova.+ 9 Da sa Jehova til Moses: «Se, jeg kommer til deg i en mørk sky,+ så folket kan høre når jeg taler med deg,+ og så de kan tro også på deg til uavgrenset tid.»+ Så meddelte Moses folkets ord til Jehova.
10 Og Jehova sa videre til Moses: «Gå til folket, og du skal hellige dem i dag og i morgen, og de skal vaske sine kapper.+ 11 Og de må vise seg å være klare til den tredje dagen, for på den tredje dagen skal Jehova stige ned for hele folkets øyne på Sịnai-fjellet.+ 12 Og du skal sette en grense for folket rundt omkring og si: ’Vokt dere for å gå opp på fjellet, og rør ikke ved randen av det. Enhver som rører ved fjellet, skal visselig lide døden.+ 13 Ingen hånd må røre ved ham, for han skal visselig steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det ikke leve.’+ Når det blåses i værhornet,*+ kan de selv komme opp til fjellet.»
14 Så gikk Moses ned fra fjellet til folket, og han begynte å hellige folket; og de gikk i gang med å vaske kappene sine.+ 15 Og han sa til folket: «Gjør dere klare+ i løpet av de tre dagene. Dere menn, kom ikke nær en kvinne.»+
16 Og da det ble morgen den tredje dagen, skjedde det at det begynte å komme torden og lyn+ og en tung sky+ over fjellet og en svært kraftig lyd av et horn,+ slik at hele folket som var i leiren, begynte å skjelve.+ 17 Moses førte nå folket ut av leiren for at de skulle møte den sanne Gud, og de gikk og stilte seg opp ved foten av fjellet.+ 18 Og hele Sịnai-fjellet stod i røyk,+ fordi Jehova steg ned på det i ild;+ og røyken fra det fortsatte å stige opp som røyken fra en brennovn,+ og hele fjellet skalv kraftig.+ 19 Mens lyden av hornet hele tiden ble sterkere og sterkere, begynte Moses å tale, og den sanne Gud begynte å svare ham med en røst.+
20 Så steg Jehova ned på Sịnai-fjellet, til toppen av fjellet. Da kalte Jehova Moses til toppen av fjellet, og Moses gikk dit opp.+ 21 Jehova sa nå til Moses: «Gå ned, advar folket, så de ikke forsøker å bryte igjennom til Jehova for å se, slik at mange av dem må falle.+ 22 Og la også prestene som regelmessig trer fram for Jehova, hellige seg,+ for at Jehova ikke skal bryte ut mot dem.»+ 23 Da sa Moses til Jehova: «Folket kan ikke komme opp på Sịnai-fjellet, for du har selv allerede advart oss og sagt: ’Sett en grense for fjellet og gjør det hellig.’»*+ 24 Men Jehova sa til ham: «Gå, stig ned, og du skal komme opp, du og Aron sammen med deg; men la ikke prestene og folket bryte igjennom for å komme opp til Jehova, så han ikke skal bryte ut mot dem.»+ 25 Moses gikk så ned til folket og sa dette til dem.+
20 Og Gud begynte å tale alle disse ord,* idet han sa:+
2 «Jeg er Jehova din Gud,*+ som har ført deg ut av Egypts land, ut av slavehuset.+ 3 Du skal ikke ha noen andre guder*+ imot mitt ansikt.*
4 Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe oppe i himlene eller nede på jorden eller i vannene under jorden.+ 5 Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg forlede til å tjene dem,*+ for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet,*+ som lar straff for fedres misgjerning komme over sønner,* over tredje generasjon og over fjerde generasjon,* når det gjelder dem som hater meg,+ 6 men som viser kjærlig godhet* mot den tusende generasjon* når det gjelder dem som elsker meg og holder mine bud.*+
7 Du skal ikke bruke* Jehova din Guds navn på en uverdig måte,*+ for Jehova kommer ikke til å la den være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.+
8 Idet du kommer sabbatsdagen i hu* for å holde den hellig,+ 9 skal du utføre tjeneste* og gjøre alt ditt arbeid i seks dager.+ 10 Men den sjuende dagen er en sabbat* for Jehova din Gud.+ Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne eller ditt husdyr eller din fastboende utlending som er innenfor dine porter.+ 11 For på seks dager dannet Jehova himlene og jorden, havet og alt som er i dem,+ og han begynte å hvile* på den sjuende dag.+ Derfor velsignet Jehova sabbatsdagen og begynte å hellige den.*+
12 Ær din far og din mor,+ så dine dager kan bli mange på den jord som Jehova din Gud gir deg.+
14 Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.*+
16 Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd som vitne mot din neste.*+
17 Du skal ikke begjære* din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru+ eller hans slave eller hans slavekvinne eller hans okse eller hans esel eller noe som helst som tilhører din neste.»*+
18 Hele folket så* nå tordenbrakene og lynglimtene og lyden av hornet og det rykende fjellet. Da folket fikk se det, skalv de og stod langt borte.+ 19 Og de begynte å si til Moses: «Tal med oss du, og la oss lytte; men la ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø.»+ 20 Moses sa da til folket: «Vær ikke redde, for det er for å sette dere på prøve den sanne Gud er kommet,+ og for at frykten for ham kan fortsette å være for DERES ansikt, så dere ikke skal synde.»+ 21 Og folket ble stående langt borte, men Moses nærmet seg den mørke skymassen hvor den sanne Gud var.+
22 Og Jehova sa videre til Moses:+ «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Dere har selv sett at det var fra himlene jeg talte med dere.+ 23 Dere skal ikke lage guder* av sølv ved siden av meg, og dere skal ikke lage dere guder av gull.+ 24 Et alter av jord+ skal du lage for meg, og på det skal du ofre dine brennofre og dine fellesskapsofre,* ditt småfe og ditt storfe.+ På hvert sted hvor jeg skal la mitt navn bli husket, skal jeg komme til deg og visselig velsigne deg.+ 25 Og om du skulle lage et alter av steiner for meg, må du ikke bygge dem opp som tilhogde steiner. Hvis du bruker din meisel på steinen, da vanhelliger du den.+ 26 Og du skal ikke gå opp til mitt alter på trappetrinn, for at dine kjønnsdeler* ikke skal bli blottet over det.’
21 Og dette er de rettslige avgjørelser* som du skal legge fram for dem:+
2 Dersom du kjøper en hebraisk slave,+ skal han være slave i seks år, men i det sjuende skal han dra bort som frigitt uten å betale for det.+ 3 Hvis han kommer alene, skal han dra bort alene. Hvis han eier en hustru, da skal hans hustru dra bort sammen med ham. 4 Hvis hans herre gir ham en hustru og hun føder ham sønner eller døtre, skal hustruen og hennes barn tilhøre hennes herre,*+ og han skal dra bort alene.+ 5 Men hvis slaven sier bestemt: ’Jeg elsker virkelig min herre,* min hustru og mine sønner; jeg vil ikke dra bort som frigitt’,+ 6 da skal hans herre føre ham fram for den sanne Gud og stille ham opp mot døren eller dørstolpen; og hans herre skal gjennombore øret hans med en syl, og han skal være hans slave til uavgrenset tid.+
7 Og dersom en mann selger sin datter som slavekvinne,+ skal hun ikke dra bort slik som de mannlige slavene drar bort. 8 Hvis hun vekker mishag i sin herres øyne, slik at han ikke utser henne til medhustru,+ men lar henne bli løskjøpt, da skal han ikke ha rett til å selge henne til et fremmed folk, idet han handler forrædersk mot henne. 9 Og hvis det er for sin sønn han utser henne, skal han behandle henne i samsvar med døtres lovlige rett.+ 10 Hvis han tar seg en annen hustru, skal hennes kost, hennes klær+ og hennes ekteskapelige rett+ ikke reduseres. 11 Hvis han ikke gir henne disse tre ting, skal hun dra bort for intet, uten betaling.
12 En som slår en mann så han dør, skal ubetinget lide døden.+ 13 Men hvis vedkommende ikke ligger på lur og den sanne Gud lar det skje for hans hånd,*+ da skal jeg fastsette et sted for deg som han kan flykte til.+ 14 Og dersom en mann blir så opphisset mot sin neste at han dreper ham med list,+ skal du ta ham, om det så er fra mitt alter, for at han skal dø.+ 15 Og en som slår sin far og sin mor, skal ubetinget lide døden.+
16 Og en som bortfører en mann,+ enten han selger ham+ eller han blir funnet i hans hånd, skal ubetinget lide døden.+
17 Og en som nedkaller ondt over sin far og sin mor, skal ubetinget lide døden.+
18 Og dersom noen menn begynner å trette og én slår sin neste med en stein eller en hakke* og han ikke dør, men må holde sengen — 19 hvis han står opp og går omkring utendørs med noe å støtte seg til, da skal den som slo ham, slippe straff; han skal yte erstatning bare for den arbeidstid vedkommende har tapt, inntil han har sørget for at han blir fullstendig helbredet.
20 Og dersom en mann slår+ sin slave eller sin slavekvinne med en stokk og vedkommende dør for hans hånd, da skal denne ubetinget bli hevnet.+ 21 Men hvis han forblir i live* en dag eller to dager, skal han ikke bli hevnet, for han er hans penger.*
22 Og dersom noen menn slåss med hverandre og de skader en gravid kvinne og hennes barn+ kommer ut,* men det ikke skjer noen dødsulykke, da skal han ubetinget ilegges skadeserstatning i samsvar med det kvinnens eier måtte pålegge ham; og han skal gi den gjennom dommerne.+ 23 Men hvis det skjer en dødsulykke, da skal du gi sjel* for sjel,+ 24 øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot,+ 25 brannsår for brannsår, sår for sår, slag for slag.+
26 Og dersom en mann slår sin slave i øyet eller sin slavekvinne i øyet og ødelegger det, skal han sende ham bort som frigitt som erstatning for øyet.+ 27 Og hvis det er sin slaves tann eller sin slavekvinnes tann han slår ut, skal han sende ham bort som frigitt som erstatning for tannen.
28 Og dersom en okse stanger en mann eller en kvinne og vedkommende dør, skal oksen ubetinget steines,+ men dens kjøtt skal ikke spises; og eieren av oksen skal slippe straff. 29 Men hvis en okse tidligere har pleid å stange og eieren er blitt advart, men ikke har passet på den, og den dreper en mann eller en kvinne, da skal oksen steines, og dens eier skal også lide døden. 30 Hvis han blir pålagt en løsepenge,* da skal han gi løskjøpelsessummen for sin sjel i samsvar med alt det som måtte bli pålagt ham.+ 31 Enten den stanget en sønn eller den stanget en datter, skal det gjøres med ham i samsvar med denne rettslige avgjørelsen.+ 32 Hvis det var en slave eller en slavekvinne oksen stanget, skal han gi et beløp på tretti sekel+ til vedkommendes herre, og oksen skal steines.
33 Og dersom en mann åpner en fallgrav,* eller dersom en mann graver en fallgrav og ikke dekker den til og en okse eller et esel faller ned i den,+ 34 skal eieren av fallgraven yte erstatning.+ Beløpet skal han gi til dyrets eier, og det døde dyret skal bli hans. 35 Og dersom en manns okse skader en annens okse og den dør, da skal de selge den levende oksen og dele det beløpet som blir betalt for den; og også det døde dyret skal de dele.+ 36 Eller hvis det var kjent at en okse tidligere pleide å stange, men eieren ikke passet på den,+ da skal han ubetinget erstatte+ okse for okse, og det døde dyret skal bli hans.
22 Dersom en mann stjeler en okse eller en sau og han slakter den eller selger den, skal han som erstatning gi fem dyr av storfeet for oksen og fire dyr av småfeet for sauen.*+
2 (Hvis en tyv+ blir grepet mens han bryter seg inn,+ og han blir slått og dør, er det ingen blodskyld* for ham.+ 3 Hvis solen har strålt fram over ham, er det blodskyld for ham.)
Han skal ubetinget yte erstatning. Hvis han ikke har noe, da skal han selges til vederlag for de ting han stjal.+ 4 Hvis det som er stjålet, vitterlig blir funnet levende i hans hånd, enten det er en okse eller et esel eller en sau, skal han yte dobbelt erstatning.
5 Hvis en mann lar en mark eller en vingård bli avbeitet* og han slipper ut sine lastedyr og lar dem beite på* en annen mark, skal han yte erstatning+ med det beste fra sin egen mark eller med det beste fra sin egen vingård.
6 Dersom en ild griper om seg og den antenner torner, og kornband eller stående korn eller en mark blir fortært,+ skal brannstifteren ubetinget yte erstatning for det som ble brent opp.
7 Dersom en mann gir sin neste penger eller gjenstander til oppbevaring+ og det blir stjålet fra mannens hus, skal tyven, hvis han blir funnet, yte dobbelt erstatning.+ 8 Hvis tyven ikke blir funnet, da skal husets eier føres fram for den sanne Gud+ for at en kan se om han ikke la sin hånd på sin nestes eiendom. 9 I ethvert tilfelle av en overtredelse+ i forbindelse med en okse, et esel, en sau, et klesplagg, hva som helst som noen har mistet, og som han kan si følgende om: ’Dette er det!’, skal begges sak komme fram for den sanne Gud.*+ Den som Gud* erklærer ond,* skal yte sin neste dobbelt erstatning.+
10 Dersom en mann gir sin neste et esel eller en okse eller en sau eller et hvilket som helst husdyr for at han skal ta vare på det, og det dør eller blir lemlestet eller blir ført bort uten at noen ser det, 11 da skal det avlegges en ed+ ved Jehova mellom dem begge på at han ikke har lagt sin hånd på sin nestes eiendom;+ og dyrets eier* må godta det, og den andre skal ikke yte erstatning. 12 Men hvis det er tydelig at det er stjålet fra ham, skal han yte erstatning til dets eier.*+ 13 Hvis det er tydelig at det er revet i stykker av et vilt dyr,+ skal han legge det fram som bevis.+ For noe som er revet i stykker av et vilt dyr, skal han ikke yte erstatning.
14 Men dersom noen ber om noe fra* sin neste+ og det blir lemlestet eller dør mens eieren ikke er sammen med det, skal han ubetinget yte erstatning.+ 15 Hvis eieren er sammen med det, skal han ikke yte erstatning. Hvis det er leid, skal det inngå i leien for det.
16 Om nå en mann forfører en jomfru som ikke er forlovet, og han ligger med henne,+ skal han ubetinget erverve seg henne som sin hustru for kjøpesummen.+ 17 Hvis hennes far blankt avslår å gi henne til ham, skal han betale det beløp som tilsvarer kjøpesummen for jomfruer.+
18 Du skal ikke la en trollkvinne leve.+
19 Enhver som ligger med et dyr, skal visselig lide døden.+
20 En som ofrer til noen andre guder enn Jehova alene, skal vies til tilintetgjørelse.*+
21 Og du skal ikke behandle en fastboende utlending* dårlig eller undertrykke ham,+ for dere ble selv fastboende utlendinger i Egypts land.+
22 Dere skal ikke plage en enke eller en farløs gutt.+ 23 Hvis du på noen måte plager ham, da skal jeg, hvis han bare roper til meg, visselig høre hans rop,+ 24 og min vrede skal virkelig blusse opp,+ og jeg skal i sannhet drepe dere med sverdet, og DERES hustruer skal bli enker og DERES sønner farløse gutter.+
25 Hvis du låner penger til mitt folk, til den nødstilte ved din side,+ skal du ikke bli som en ågerkar mot ham. Dere skal ikke pålegge ham rente.+
26 Hvis du i det hele tatt tar din nestes kledning som pant,+ skal du gi den tilbake til ham ved solnedgang. 27 For den er det eneste han har å dekke seg med.+ Den er hans kappe til hans hud. Hva skal han ellers legge seg i? Og det skal skje at han kommer til å rope til meg, og jeg skal visselig høre, for jeg er nådig.+
28 Du skal ikke nedkalle ondt over Gud*+ eller forbanne en høvding* blant ditt folk.+
29 Din rikelige avkastning og overfloden fra din presse skal du ikke gi nølende.+ Den førstefødte av dine sønner skal du gi meg.+ 30 Slik skal du gjøre med din okse og din sau:+ Sju dager skal den være hos moren.+ På den åttende dagen skal du gi den til meg.
31 Og dere skal vise dere å være hellige menn for meg;+ og dere skal ikke spise kjøtt på marken, noe som er revet i stykker av et vilt dyr.+ Dere skal kaste det til hundene.+
23 Du skal ikke spre et usant rykte.+ Samarbeid ikke med en som er ond, ved å bli et vitne som planlegger vold.+ 2 Du skal ikke følge etter mengden* mot onde mål;+ og du skal ikke vitne slik i et tvistemål at du bøyer av med mengden for å fordreie retten.*+ 3 Og den ringe skal du ikke favorisere i et tvistemål han har.+
4 Skulle du komme over din fiendes okse eller hans esel som streifer omkring, skal du ubetinget føre dyret tilbake til ham.+ 5 Skulle du se eselet til en som hater deg, ligge der under sin bør, da skal du ikke gå fra ham. Sammen med ham skal du ubetinget løsgjøre det.+
6 Du skal ikke fordreie den rettslige avgjørelsen for den fattige hos deg i hans tvistemål.+
7 Du skal holde deg langt borte fra et falskt ord.+ Og drep ikke den uskyldige og den rettferdige, for jeg kommer ikke til å erklære den onde rettferdig.+
8 Du skal ikke ta imot bestikkelse,* for bestikkelsen gjør klartseende blinde og kan fordreie rettferdiges ord.+
9 Og du skal ikke undertrykke en fastboende utlending,+ ettersom dere selv har kjent den fastboende utlendings* sjel,* for dere ble fastboende utlendinger i Egypts land.+
10 Og i seks år skal du tilså ditt land, og du skal samle inn dets grøde.+ 11 Men det sjuende året skal du la det være udyrket, og du skal la det ligge brakk,+ og de fattige i ditt folk skal spise av det; og det som er igjen etter dem, skal markens ville dyr spise.+ Slik skal du gjøre med din vingård og din olivenlund.
12 Seks dager skal du gjøre ditt arbeid;+ men på den sjuende dagen skal du avstå fra det,* så din okse og ditt esel kan hvile og din slavekvinnes sønn og den fastboende utlending kan hente ny styrke.+
13 Og dere skal ta dere i vare når det gjelder alt det jeg har sagt dere;+ og dere skal ikke nevne andre guders navn. Det skal ikke høres fra din munn.+
14 Tre ganger i året skal du holde høytid for meg.+ 15 Du skal holde de usyrede brøds høytid.+ Du skal spise usyrede brød+ i sju dager, slik som jeg har befalt deg, til fastsatt tid i måneden ạbib,+ for i den kom du ut av Egypt. Og de må ikke tre* tomhendt fram for meg.+ 16 Dessuten høytiden for innhøstningen av de første modne frukter+ av ditt strev, av det du sår på marken;+ og innsamlingshøytiden ved utgangen av året, når du samler inn frukten av ditt strev fra marken.+ 17 Tre ganger i året skal alle menn hos deg tre fram for den sanne Herres,* Jehovas,* ansikt.+
18 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe som er syret. Og fettet fra min høytid skal ikke ligge natten over, til neste morgen.+
19 Det beste* av den første modne grøde av din jord skal du bringe til Jehova din Guds hus.+
Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.+
20 Se, jeg sender en engel+ foran deg for å bevare deg på veien og for å føre deg til det sted som jeg har beredt.+ 21 Ta deg i akt på grunn av ham og adlyd hans røst. Sett deg ikke opp mot ham, for han kommer ikke til å tilgi DERES overtredelse;+ for mitt navn er i ham.* 22 Men hvis du nøye adlyder hans røst og gjør alt det jeg skal si,+ da skal jeg visselig være fiendtlig mot dine fiender og plage dem som plager deg.+ 23 For min engel skal gå foran deg og skal i sannhet føre deg til amorittene og hetittene og perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg skal visselig utslette dem.+ 24 Du skal ikke bøye deg for deres guder eller la deg forlede til å tjene dem, og du skal ikke lage noe som ligner deres verk,+ men du skal ubetinget rive dem ned, og du skal ubetinget knuse deres hellige støtter.*+ 25 Og dere skal tjene Jehova DERES Gud,+ og han skal visselig velsigne ditt brød og ditt vann,+ og jeg skal i sannhet fjerne sykdom fra din midte.+ 26 Verken en kvinne som aborterer, eller en ufruktbar kvinne skal finnes i ditt land.+ Jeg skal gjøre dine dagers antall fullt.+
27 Og skrekk for meg skal jeg sende foran deg,+ og jeg skal visselig forårsake forvirring blant alle de folk som du kommer til, og jeg skal i sannhet gi deg alle dine fienders nakke.*+ 28 Og jeg vil sende en følelse av mismot* foran deg,+ og den skal rett og slett drive hevittene, kanaaneerne og hetittene ut foran deg.+ 29 Jeg skal ikke drive dem ut foran deg på ett år, for at ikke landet skal bli en ødslig ødemark og markens ville dyr skal bli altfor mange for deg.+ 30 Litt etter litt skal jeg drive dem ut foran deg, inntil du blir fruktbar og virkelig tar landet i eie.+
31 Og jeg vil fastsette din grense fra Rødehavet til filisternes hav og fra ødemarken til Elven;*+ for jeg skal gi landets innbyggere i DERES hånd, og du* skal visselig drive dem ut foran deg.+ 32 Du skal ikke slutte pakt med dem eller deres guder.+ 33 De skal ikke bo i ditt land, for at de ikke skal få deg til å synde mot meg. Dersom du tjener* deres guder, vil det bli en snare for deg.»+
24 Og til Moses sa han: «Gå opp til Jehova, du og Aron, Nạdab og Ạbihu+ og sytti+ av Israels eldste, og dere skal bøye dere ned* på avstand. 2 Og Moses alene skal nærme seg Jehova; men de skal ikke nærme seg, og folket skal ikke gå opp sammen med ham.»+
3 Så kom Moses og gjengav for folket alle Jehovas ord og alle de rettslige avgjørelsene,+ og hele folket svarte med én røst og sa: «Alle de ord som Jehova har talt, vil vi følge.»+ 4 Da skrev Moses ned alle Jehovas ord.+ Så stod han tidlig opp om morgenen og bygde et alter ved foten av fjellet og reiste tolv støtter som svarte til Israels tolv stammer.+ 5 Deretter sendte han noen unge menn av Israels sønner, og de frambar brennofre og ofret okser som slaktofre, som fellesskapsofre+ til Jehova. 6 Så tok Moses halvparten av blodet og helte det i skåler,+ og halvparten av blodet stenket han på alteret.+ 7 Til slutt tok han paktsboken*+ og leste den for folkets ører.+ Så sa de: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre og være lydige mot.»+ 8 Moses tok da blodet og stenket det på folket+ og sa: «Dette er paktens blod,+ den pakt som Jehova har sluttet med dere angående alle disse ord.»
9 Og Moses og Aron, Nạdab og Ạbihu og sytti av Israels eldste gikk så opp, 10 og de fikk se Israels Gud.+ Og under hans føtter var det noe som så ut som et arbeid av safirheller og som himlene selv i renhet.+ 11 Og han rakte ikke sin hånd ut mot de fremtredende menn blant Israels sønner,+ men de fikk et syn av den sanne Gud+ og spiste og drakk.+
12 Jehova sa nå til Moses: «Kom opp til meg på fjellet og bli der, for jeg vil gi deg steintavlene og loven og budet som jeg skal skrive opp for å undervise dem.»+ 13 Da brøt Moses og hans tjener* Josva* opp, og Moses gikk opp på den sanne Guds fjell.+ 14 Men til de eldste hadde han sagt: «VENT på oss på dette sted inntil vi vender tilbake til dere.+ Og se, Aron og Hur+ er hos dere. Den som har en rettssak,* skal tre fram for dem.»+ 15 Moses gikk altså opp på fjellet, mens skyen dekket fjellet.+
16 Og Jehovas herlighet+ hvilte fortsatt* over Sịnai-fjellet,+ og skyen fortsatte å dekke det i seks dager. Til sist, på den sjuende dagen, ropte han til Moses midt ut av skyen.+ 17 Og for Israels sønners øyne var Jehovas herlighet å se til som en fortærende ild+ på fjelltoppen. 18 Så gikk Moses inn i skyen og fortsatte opp på fjellet.+ Og Moses ble på fjellet i førti dager og førti netter.+
25 Og Jehova begynte å tale til Moses,+ idet han sa: 2 «Tal til Israels sønner, så de kan samle inn et bidrag* til meg: Fra hver mann som blir tilskyndt av sitt hjerte, skal dere samle inn bidraget til meg.+ 3 Og dette er det bidrag dere skal samle inn blant dem: gull+ og sølv+ og kobber,+ 4 og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale* og fint lin og geitehår+ 5 og rødfargede værskinn, og selskinn* og akasietre;+ 6 olje til lyskilden,+ balsamolje+ til salvingsoljen+ og til velluktende røkelse;+ 7 og onykssteiner og innfatningssteiner til ẹfoden*+ og til bryststykket.+ 8 Og de skal lage en helligdom for meg, for jeg skal bo i telt midt iblant dem.+ 9 I samsvar med alt det jeg viser deg som mønster for tabernaklet* og som mønster for alt dets utstyr, slik skal dere lage det.+
10 Og de skal lage en Ark* av akasietre,+ to og en halv alen* lang og halvannen alen bred og halvannen alen høy. 11 Og du skal kle den med rent gull.+ Innvendig og utvendig skal du kle den, og du skal lage en bord av gull hele veien rundt på den.+ 12 Og du skal støpe fire ringer av gull til den og sette dem over dens fire føtter, med to ringer på den ene siden av den og to ringer på den andre siden.+ 13 Og du skal lage stenger av akasietre og kle dem med gull.+ 14 Og du skal stikke stengene gjennom ringene på sidene av Arken for å bære Arken med dem. 15 I ringene på Arken skal stengene forbli. De må ikke fjernes fra den.+ 16 Og i Arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg skal gi deg.+
17 Og du skal lage et lokk* av rent gull, to og en halv alen langt og halvannen alen bredt.+ 18 Og du skal lage to kjeruber av gull. I hamret arbeid skal du lage dem på begge ender av lokket.+ 19 Og lag én kjerub på den ene enden og én kjerub på den andre enden.+ På lokket skal dere lage kjerubene ved dets to ender. 20 Og kjerubene skal holde sine to vinger utbredt oppover, idet de skjermer over lokket med vingene, med ansiktene mot hverandre.+ Mot lokket skal kjerubenes ansikter være vendt. 21 Og du skal sette lokket+ oppå Arken, og i Arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg skal gi deg. 22 Og jeg vil gi meg til kjenne for deg der og tale med deg fra stedet over lokket,+ fra stedet mellom de to kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, ja om alt det jeg skal befale deg angående Israels sønner.+
23 Og du skal lage et bord+ av akasietre, to alen langt og en alen bredt og halvannen alen høyt. 24 Og du skal kle det med rent gull, og du skal lage en bord av gull til det hele veien rundt.+ 25 Og du skal lage en list til det på en håndsbredd* hele veien rundt, og du skal lage en bord av gull til listen hele veien rundt.+ 26 Og du skal lage fire ringer av gull til det og sette ringene på de fire hjørnene som er ved de fire føttene.+ 27 Ringene skal sitte like ved listen som holdere for stengene til å bære bordet med.+ 28 Og du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull, og de skal bære* bordet med dem.+
29 Og du skal lage dets fat og dets begre og dets kanner og dets skåler, som de skal utøse drikkofre med.* Du skal lage dem av rent gull.+ 30 Og du skal stadig legge skuebrødet* på bordet framfor meg.+
31 Og du skal lage en lampestake av rent gull. I hamret arbeid skal lampestaken lages.+ Dens fot,* dens armer, dens begre, dens knopper og dens blomster skal gå ut fra den. 32 Og seks armer går ut fra dens sider, tre av lampestakens armer fra den ene siden og tre av lampestakens armer fra den andre siden.+ 33 På den ene armgruppen er det tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster, og på den andre armgruppen er det tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster.+ Slik er det med de seks armene som går ut fra lampestaken. 34 Og på lampestaken er det fire begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster.+ 35 Og knoppen under to av armene utgår fra den, og knoppen under de to neste armene utgår fra den, og knoppen under de to siste armene utgår fra den; dette gjelder de seks armene som går ut fra lampestaken.+ 36 Deres knopper og deres armer skal gå ut fra den. Alt sammen er ett stykke i hamret arbeid, av rent gull.+ 37 Og du skal lage sju lamper til den; og lampene skal tennes, og de skal lyse opp området foran den.+ 38 Og dens veketenger og dens fyrfat er av rent gull.+ 39 Av en talent* rent gull skal han lage den med alle disse redskapene til den. 40 Og se til at du lager dem etter deres mønster, det som ble vist deg på fjellet.+
26 Og tabernaklet* skal du lage av ti teltduker,+ av fint tvinnet lingarn og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale.+ Med kjeruber,+ en broderers arbeid, skal du lage dem. 2 Lengden på hver teltduk er tjueåtte alen, og bredden på hver teltduk er fire alen. Det er ett og samme mål for alle teltdukene.+ 3 Fem teltduker skal danne en rekke med den ene føyd til den andre, og fem teltduker en rekke med den ene føyd til den andre.+ 4 Og du skal lage løkker av blå tråd langs kanten av den ene teltduken i enden av rekken; og du skal gjøre det samme langs kanten av den ytterste teltduken ved det andre sammenføyningsstedet.+ 5 Du skal lage femti løkker på den ene teltduken, og femti løkker skal du lage på enden av den teltduken som er ved det andre sammenføyningsstedet, slik at løkkene sitter midt imot hverandre.+ 6 Og du skal lage femti kroker av gull og føye teltdukene sammen, den ene til den andre, ved hjelp av krokene, og det skal bli ett tabernakel.+
7 Og du skal lage duker av geitehår+ til teltet over tabernaklet. Du skal lage elleve teltduker. 8 Lengden på hver teltduk er tretti alen,+ og bredden på hver teltduk er fire alen. Det er ett og samme mål for de elleve teltdukene. 9 Og du skal føye sammen fem teltduker for seg og seks teltduker for seg,+ og du skal legge den sjette teltduken dobbelt på forsiden av teltet. 10 Og du skal lage femti løkker langs kanten av den ene teltduken, den ytterste i rekken, og femti løkker langs kanten av teltduken ved det andre sammenføyningsstedet. 11 Og du skal lage femti kroker av kobber+ og hekte krokene i løkkene og føye teltet sammen, og det skal bli ett.+ 12 Og det som er til overs av teltdukene, er et overheng. Halvparten av teltduken som er til overs, skal henge ned over baksiden av tabernaklet. 13 Og den alen på den ene siden og den alen på den andre siden som er til overs av lengden på teltdukene, skal tjene som et overheng på tabernaklets sider, for å dekke det på den ene siden og på den andre.
14 Og du skal lage et dekke til teltet av rødfargede værskinn og et dekke av selskinn øverst.
15 Og du skal lage fagverksrammene*+ til tabernaklet av akasietre; de skal være opprettstående. 16 Ti alen er lengden av en fagverksramme, og halvannen alen er bredden av hver fagverksramme. 17 Hver fagverksramme har to tapper som er forbundet med hverandre. Slik skal du gjøre med alle tabernaklets fagverksrammer. 18 Og du skal lage fagverksrammene til tabernaklet, tjue fagverksrammer til den siden som vender mot Nẹgev, mot sør.
19 Og du skal lage førti sølvsokler med tapphull+ under de tjue fagverksrammene, to sokler med tapphull under én fagverksramme med dens to tapper, og to sokler med tapphull under den neste fagverksrammen med dens to tapper. 20 Og til den andre siden av tabernaklet, nordsiden, tjue fagverksrammer+ 21 og deres førti sølvsokler med tapphull, to sokler med tapphull under én fagverksramme og to sokler med tapphull under den neste fagverksrammen.+ 22 Og til de bakre delene av tabernaklet, mot vest, skal du lage seks fagverksrammer.+ 23 Og du skal lage to fagverksrammer som hjørnestolper i tabernaklet+ ved dets to bakre deler. 24 Og de skal være dobbelte nederst, og sammen skal de være dobbelte opp til den øvre enden av hver av dem, ved den første ringen. Slik skal det være med dem begge. De skal tjene som to hjørnestolper. 25 Og det skal være åtte fagverksrammer og deres sølvsokler med tapphull, seksten sokler, to sokler med tapphull under én fagverksramme og to sokler med tapphull under den neste fagverksrammen.
26 Og du skal lage tverrstenger av akasietre,+ fem til fagverksrammene på den ene siden av tabernaklet 27 og fem tverrstenger til fagverksrammene på den andre siden av tabernaklet og fem tverrstenger til fagverksrammene på siden av tabernaklet for de to bakre delene mot vest.+ 28 Og den mellomste tverrstangen, midt på fagverksrammene, går helt igjennom fra ende til ende.
29 Og du skal kle fagverksrammene med gull,+ og deres ringer skal du lage av gull som holdere for tverrstengene; og du skal kle tverrstengene med gull. 30 Og du skal sette opp tabernaklet i samsvar med planen for det, som er blitt vist deg på fjellet.+
31 Og du skal lage et forheng+ av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn. Han skal lage det med kjeruber,+ en broderers arbeid. 32 Og du skal henge det på fire stolper av akasie kledd med gull. Deres knagger er av gull. De står på fire sølvsokler med tapphull. 33 Og du skal henge forhenget under krokene og føre vitnesbyrdets ark+ dit inn, innenfor forhenget; og forhenget skal danne et skille for dere mellom Det hellige+ og Det aller helligste.*+ 34 Og du skal legge lokket på vitnesbyrdets ark i Det aller helligste.
35 Og du skal sette bordet utenfor forhenget, og lampestaken+ midt imot bordet, mot sørsiden av tabernaklet; og bordet skal du sette mot nordsiden. 36 Og du skal lage en avskjerming+ til inngangen til teltet av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn, en kunstvevers arbeid. 37 Og du skal lage fem stolper av akasie til avskjermingen og kle dem med gull. Deres knagger er av gull. Og du skal støpe fem kobbersokler med tapphull til dem.
27 Og du skal lage alteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt. Alteret+ skal være firkantet og tre alen høyt. 2 Og du skal lage dets horn+ på dets fire hjørner. Hornene skal gå ut fra det, og du skal kle det med kobber.+ 3 Og du skal lage spann til det, til å fjerne fettasken* med, og dets skuffer og dets skåler og dets gafler og dets fyrfat; og du skal lage alle dets redskaper* av kobber.+ 4 Og du skal lage et gitter til det, et nettverk+ av kobber; og du skal lage fire ringer av kobber på nettet, på de fire endene.* 5 Og du skal plassere det nedi alteret, under kanten, og nettet skal nå til midt på alteret.+ 6 Og du skal lage stenger til alteret, stenger av akasietre, og du skal kle dem med kobber.+ 7 Og dets stenger skal stikkes inn i ringene, og stengene skal være på de to sidene av alteret når det bæres.+ 8 Som en hul kiste av planker skal du lage det. Slik som han viste deg det* på fjellet, slik skal de lage det.+
9 Og du skal lage forgården+ til tabernaklet. På den siden som vender mot Nẹgev, mot sør, har forgården omheng av fint tvinnet lingarn;+ hundre alen er lengden på den ene siden. 10 Og dens tjue stolper og deres tjue sokler med tapphull er av kobber. Knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker* er av sølv.+ 11 Slik er det også med nordsiden når det gjelder lengden: Omhengene er for en lengde på hundre alen, og dens tjue stolper og deres tjue sokler med tapphull er av kobber, knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker er av sølv.+ 12 Og når det gjelder forgårdens bredde, er omhengene på vestsiden på femti alen; deres stolper er ti og deres sokler med tapphull ti.+ 13 Og forgårdens bredde på østsiden, mot soloppgangen, er femti alen.+ 14 Og det er femten alen med omheng på den ene siden;* deres stolper er tre og deres sokler med tapphull tre.+ 15 Og på den andre siden er det femten alen med omheng; deres stolper er tre og deres sokler med tapphull tre.+
16 Og til forgårdens port er det en avskjerming, tjue alen lang, av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn, en kunstvevers arbeid;+ deres stolper er fire og deres sokler med tapphull fire.+ 17 Alle forgårdens stolper hele veien rundt har festeanordninger av sølv, og deres knagger er av sølv, men deres sokler med tapphull er av kobber.+ 18 Forgårdens lengde er hundre alen+ og bredden femti alen* og høyden fem alen, av fint tvinnet lingarn, og deres sokler med tapphull er av kobber. 19 Og alle tabernaklets redskaper* til all tjenesten der, og alle dets teltplugger og alle pluggene til forgården er av kobber.+
20 Og du — du skal befale Israels sønner å skaffe deg ren olje av støtt oliven til lyskilden, for å la lampene lyse til enhver tid.+ 21 I møteteltet, utenfor forhenget+ som er ved Vitnesbyrdet, skal Aron og hans sønner gjøre den i stand* fra kveld til morgen framfor Jehova.+ Det er en forskrift til uavgrenset tid for deres generasjoner,+ som skal overholdes av Israels sønner.+
28 Og du, la din bror Aron og hans sønner med ham komme fram for deg fra Israels sønners midte, så han kan tjene som prest for meg,+ Aron+ og Arons sønner Nạdab og Ạbihu,+ Eleạsar og Ịtamar.+ 2 Og du skal lage hellige klær til din bror Aron, til ære og pryd.+ 3 Og selv skal du tale til alle som er vise og har et hjerte som jeg har fylt med visdommens ånd,+ og de skal lage Arons klær for å hellige ham, så han kan tjene som prest for meg.+
4 Og dette er de klær som de skal lage: et bryststykke+ og en ẹfod+ og en ermeløs overkledning+ og en kjortel av rutete tøy, en turban+ og et skjerf;*+ og de skal lage de hellige klærne til din bror Aron og hans sønner, så han kan tjene som prest for meg. 5 Og de skal selv ta imot gullet og den blå tråden og den purpurrødfargede ullen og det kermesrøde materialet og det fine linet.
6 Og de skal lage ẹfoden av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull, kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn, en broderers arbeid.+ 7 Og den skal ha to skulderstykker som kan føyes sammen ved dens to ender, og den skal føyes sammen.+ 8 Og beltet,+ som er på den til å binde den med så den sitter stramt, skal være i samme utførelse og av de samme materialer som den, av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn.
9 Og du skal ta to onykssteiner*+ og inngravere+ navnene på Israels sønner på dem,+ 10 seks av deres navn på den ene steinen og de seks øvriges navn på den andre steinen, i den rekkefølge de ble født.+ 11 Med en kunsthåndverkers arbeid i stein, med seglgraveringer, skal du inngravere navnene på Israels sønner på de to steinene.+ Innsatt i innfatninger av gull skal du lage dem.+ 12 Og du skal sette de to steinene på ẹfodens skulderstykker som minnesteiner for Israels sønner;+ og Aron skal bære deres navn framfor Jehova på sine to skulderstykker som et minne. 13 Og du skal lage innfatninger av gull 14 og to kjeder av rent gull.+ Som snorer skal du lage dem, i reiplignende utførelse; og du skal feste de reiplignende kjedene til innfatningene.+
15 Og du skal lage domsbryststykket+ i en broderers arbeid. I samme utførelse som ẹfoden skal du lage det. Av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn skal du lage det.+ 16 Det skal være firkantet når det er lagt dobbelt, ett fingerspann* langt og ett fingerspann bredt.+ 17 Og du skal fylle det med en besetning av steiner, fire rader med steiner.+ En rad med rubin,+ topas+ og smaragd+ er den første raden. 18 Og den andre raden er turkis,+ safir+ og jaspis.+ 19 Og den tredje raden er lẹsjem-stein,* agat*+ og ametyst.+ 20 Og den fjerde raden er krysolitt*+ og onyks+ og jade. Innfattet i gull skal de være i sine fyllinger.+ 21 Og steinene skal svare til navnene på Israels sønner, de tolv etter deres navn.+ Seglgraveringer skal de ha, hver i samsvar med sitt navn, for de tolv stammene.+
22 Og på bryststykket skal du lage snodde kjeder, i reiplignende utførelse, av rent gull.+ 23 Og du skal lage to ringer av gull på bryststykket,+ og du skal sette de to ringene i bryststykkets to ender. 24 Og du skal stikke de to gullreipene gjennom de to ringene ved bryststykkets ender.+ 25 Og du skal stikke de to endene av de to reipene gjennom de to innfatningene, og du skal sette dem på ẹfodens skulderstykker, på forsiden av den.+ 26 Og du skal lage to ringer av gull og sette dem i bryststykkets to ender, i kanten av det, den som vender inn mot ẹfoden.+ 27 Og du skal lage to ringer av gull og sette dem på ẹfodens to skulderstykker nedentil, på forsiden av den, nær det stedet hvor den er sammenføyd, ovenfor ẹfodens belte.+ 28 Og de skal binde bryststykket ved hjelp av dets ringer til ẹfodens ringer med en blå snor, så det blir sittende ovenfor ẹfodens belte og bryststykket ikke forskyver seg fra sin plass utenpå ẹfoden.+
29 Og Aron skal bære navnene på Israels sønner på domsbryststykket over sitt hjerte når han går inn i Det hellige, som et minne framfor Jehova til enhver tid. 30 Og du skal legge Ụrim+ og Tụmmim* i domsbryststykket, og de skal være over Arons hjerte når han går inn framfor Jehova; og Aron skal bestandig bære Israels sønners dommer*+ over sitt hjerte framfor Jehova.
31 Og du skal lage ẹfodens ermeløse overkledning av blå tråd helt igjennom.+ 32 Og det skal være en åpning øverst på den,* midt på den. Det skal være en bord rundt hele åpningen, en vevers arbeid. Åpningen på den skal være som på en panserskjorte, så den ikke blir revet i stykker.+ 33 Og på falden på den skal du lage granatepler av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale, på falden hele veien rundt, og bjeller+ av gull mellom dem hele veien rundt — 34 en bjelle av gull og et granateple, en bjelle av gull og et granateple på falden* på den ermeløse overkledningen, hele veien rundt.+ 35 Og Aron skal ha den på seg så han kan gjøre tjeneste, og lyden av ham skal høres når han går inn i helligdommen* framfor Jehova, og når han kommer ut, for at han ikke skal dø.+
36 Og du skal lage en skinnende plate av rent gull og inngravere på den med seglgraveringer: ’Hellighet hører Jehova til.’+ 37 Og du skal feste den med en blå snor, og den skal være på turbanen.+ På forsiden av turbanen skal den være. 38 Og den skal være på Arons panne, og Aron skal svare for den misgjerning som blir begått mot de hellige ting,+ dem som Israels sønner kommer til å hellige, det vil si alle deres hellige gaver; og den skal bestandig være på hans panne, så det kan oppnås godkjennelse for dem+ framfor Jehova.
39 Og du skal veve kjortelen av fint lin i rutemønster og lage en turban av fint lin,+ og du skal lage et skjerf,+ en kunstvevers arbeid.
40 Og til Arons sønner skal du lage kjortler,+ og du skal lage skjerf til dem, og du skal lage hodeplagg+ til dem til ære og pryd.+ 41 Og med dem skal du kle din bror Aron og hans sønner med ham, og du skal salve dem+ og fylle deres hånd med makt*+ og hellige dem, og de skal tjene som prester for meg. 42 Og lag underbenklær av lin til dem for å dekke deres nakne kropp.+ Fra hoftene og til lårene skal de nå. 43 Og Aron og hans sønner skal ha dem på når de går inn i møteteltet, og når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste på det hellige sted, for at de ikke skal pådra seg skyld for misgjerning og dø. Det er en forskrift til uavgrenset tid for ham og hans avkom etter ham.+
29 Og dette er det som du skal gjøre med dem for å hellige dem til å tjene som prester for meg: Ta en ung okse* og to værer,+ lytefrie dyr,+ 2 og usyret brød og usyrede ringformede kaker fuktet med olje og usyrede tynnkaker smurt med olje.+ Av fint hvetemel skal du lage dem. 3 Og du skal legge dem i en kurv og frambære dem i kurven,+ og dessuten føre fram oksen og de to værene.
4 Og du skal føre Aron og hans sønner fram til inngangen+ til møteteltet, og du skal vaske dem med vann.+ 5 Så skal du ta klærne+ og kle Aron med kjortelen og ẹfodens ermeløse overkledning og med ẹfoden og bryststykket, og du skal binde den stramt om ham med ẹfodens belte.+ 6 Og du skal sette turbanen på hans hode og feste det hellige innvielsestegnet* på turbanen.+ 7 Og du skal ta salvingsoljen+ og helle den ut over hans hode og salve ham.+
8 Så skal du føre fram hans sønner, og du skal kle dem med kjortlene.+ 9 Og du skal binde skjerfene om dem, både Aron og hans sønner, og du skal vikle hodeplagget om dem; og prestedømmet skal bli deres som en forskrift til uavgrenset tid.*+ Så skal du fylle Arons hånd og hans sønners hånd med makt.+
10 Du skal nå føre oksen fram til møteteltet, og Aron og hans sønner skal legge hendene på oksens hode.+ 11 Og du skal slakte oksen framfor Jehova, ved inngangen til møteteltet.+ 12 Og du skal ta noe av oksens blod+ og stryke det med fingeren på alterets horn,+ og alt det øvrige blodet skal du helle ut ved foten av alteret.+ 13 Og du skal ta alt fettet+ som dekker innvollene,+ og vedhenget på leveren,+ og begge nyrene og fettet som er på dem, og du skal la det ryke på alteret.+ 14 Men oksens kjøtt og dens hud og dens tarminnhold skal du brenne opp med ild utenfor leiren.+ Det er et syndoffer.
15 Så skal du ta den ene væren,+ og Aron og hans sønner skal legge hendene på værens hode.+ 16 Og du skal slakte væren og ta dens blod og stenke det på alteret, hele veien rundt.+ 17 Og du skal dele væren opp i dens stykker, og du skal vaske innvollene+ og skankene og legge stykkene mot hverandre og opp mot hodet. 18 Og du skal la hele væren ryke på alteret. Det er et brennoffer+ til Jehova, en formildende duft.+ Det er et ildoffer* til Jehova.
19 Så skal du ta den andre væren, og Aron og hans sønner skal legge hendene på værens hode.+ 20 Og du skal slakte væren og ta noe av dens blod og stryke det på Arons høyre øreflipp og på hans sønners høyre øreflipp og på tommelfingeren på deres høyre hånd og stortåen på deres høyre fot,+ og du skal stenke blodet på alteret, hele veien rundt. 21 Og du skal ta noe av blodet som er på alteret, og noe av salvingsoljen,+ og du skal stenke det på Aron og hans klær og på hans sønner og klærne til hans sønner med ham. Så kan han og hans klær og hans sønner og klærne til hans sønner med ham virkelig være hellige.+
22 Og av væren skal du ta fettet og fetthalen+ og fettet som dekker innvollene, og vedhenget på leveren, og begge nyrene og fettet som er på dem, og det høyre lårstykket,+ for det er en innsettelsesvær;*+ 23 dessuten et rundt brød og en ringformet kake av oljebrød og en tynnkake fra kurven med usyrede brød som står framfor Jehova.+ 24 Og du skal legge alle sammen i Arons hender og i hans sønners hender,+ og du skal svinge dem fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova.+ 25 Og du skal ta dem fra deres hender og la dem ryke på alteret, oppå brennofferet, som en formildende duft framfor Jehova.+ Det er et ildoffer til Jehova.+
26 Og du skal ta brystet av innsettelsesværen,+ som er for Aron, og svinge det fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova, og det skal bli din andel. 27 Og du skal hellige svingeofferbrystet+ og den hellige andelens* lårstykke som ble svingt, og som ble gitt som bidrag fra innsettelsesværen,+ fra det som var for Aron, og fra det som var for hans sønner. 28 Og det skal tilhøre Aron og hans sønner ved en forordning til uavgrenset tid som skal overholdes av Israels sønner, fordi det er en hellig andel;+ og det skal bli en hellig andel som skal ytes av Israels sønner. Av deres fellesskapsofre*+ er det deres hellige andel for Jehova.
29 Og de hellige klærne+ som tilhører Aron, skal tjene hans sønner+ etter ham for at de skal salves+ i dem og få sin hånd fylt med makt i dem.+ 30 I sju dager+ skal den presten som etterfølger ham blant hans sønner, og som går inn i møteteltet for å gjøre tjeneste på det hellige sted, ha dem på seg.
31 Og du skal ta innsettelsesværen, og du skal koke dens kjøtt på et hellig sted.+ 32 Og Aron og hans sønner skal spise+ kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved inngangen til møteteltet. 33 Og de skal spise de ting det er blitt gjort soning med* for å fylle deres hånd med makt, for å hellige dem.+ Men en fremmed* kan ikke spise dem, for de er noe hellig.+ 34 Og hvis noe av kjøttet av innsettelsesofferet og noe av brødet blir igjen til neste morgen, da skal du brenne opp det som er igjen, med ild.+ Det skal ikke spises, for det er noe som er hellig.
35 Og slik skal du gjøre med Aron og hans sønner, i samsvar med alt det jeg har befalt deg.+ Du skal bruke sju dager til å fylle deres hånd med makt.+ 36 Og du skal ofre syndofferoksen hver dag til soning,+ og du skal rense alteret for synd ved at du gjør soning for det, og du skal salve+ det for å hellige det. 37 Du skal bruke sju dager til å gjøre soning for alteret, og du skal hellige+ det, for at det virkelig skal bli et høyhellig alter.+ Enhver som rører ved* alteret, skal være hellig.+
38 Og dette er hva du skal ofre på alteret: unge værer, ett år gamle, alltid to om dagen.+ 39 Og du skal ofre den ene unge væren* om morgenen,+ og du skal ofre den andre unge væren mellom de to kveldene.*+ 40 Og en tiendedels ẹfa-mål* fint mel,+ fuktet med en fjerdedels hin* olje av støtt oliven, og et drikkoffer+ på en fjerdedels hin vin skal høre med til den første unge væren. 41 Og du skal ofre den andre unge væren mellom de to kveldene. Med et kornoffer+ likt det om morgenen og med et tilsvarende drikkoffer skal du frambære det som en formildende duft, et ildoffer til Jehova. 42 Det er et stadig+ brennoffer, fra generasjon til generasjon, ved inngangen til møteteltet framfor Jehova, hvor jeg skal gi meg til kjenne for dere for å tale til deg der.+
43 Og der vil jeg gi meg til kjenne for Israels sønner, og det* skal visselig bli helliget* ved min herlighet.+ 44 Og jeg vil hellige møteteltet og alteret; og jeg skal hellige+ Aron og hans sønner for at de skal tjene som prester for meg. 45 Og jeg vil bo i telt* midt iblant Israels sønner, og jeg vil vise meg å være deres Gud.+ 46 Og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud, som førte dem ut av Egypts land for å bo i telt midt iblant dem.+ Jeg er Jehova deres Gud.+
30 Og du skal lage et alter som et sted til å brenne røkelse på;+ av akasietre skal du lage det. 2 Det skal være en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høyt. Dets horn utgår fra det.+ 3 Og du skal kle det med rent gull, den øvre flaten og sidene* hele veien rundt og hornene; og du skal lage en bord av gull til det hele veien rundt.+ 4 Du skal også lage to ringer av gull til det. Nedenfor borden på to av sidene skal du lage dem, på to motsatte sider av det, for de skal tjene som holdere for stengene som det skal bæres med.+ 5 Og du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull.+ 6 Og du skal sette det foran forhenget som er nær ved vitnesbyrdets ark,+ foran lokket som er over Vitnesbyrdet, hvor jeg skal gi meg til kjenne for deg.+
7 Og Aron skal la velluktende røkelse+ ryke på det.+ Morgen etter morgen, når han steller lampene,+ skal han la den ryke. 8 Og når Aron tenner lampene mellom de to kveldene, skal han la den ryke. Den er en røkelse framfor Jehova for bestandig, fra generasjon til generasjon. 9 Dere skal ikke ofre ulovlig* røkelse+ eller et brennoffer eller et kornoffer* på det; og dere skal ikke utøse et drikkoffer på det. 10 Og Aron skal gjøre soning på dets horn én gang i året.+ Med noe av blodet av soningssyndofferet+ skal han gjøre soning for det én gang i året i generasjon etter generasjon. Det er høyhellig for Jehova.»
11 Og Jehova fortsatte å tale til Moses og sa: 12 «Når du foretar en opptelling av Israels sønner som et manntall over dem,*+ da skal hver og én av dem gi Jehova en løsepenge* for sin sjel* når* det tas opp manntall over dem,+ for at det ikke skal komme noen plage over dem når det tas opp manntall over dem.+ 13 Dette skal alle som går over til de opptelte, gi: en halv sekel etter det hellige steds sekel.*+ Tjue gẹra* svarer til en sekel. En halv sekel er bidraget til Jehova.+ 14 Alle som går over til de registrerte, fra tjueårsalderen og oppover, skal gi Jehovas bidrag.+ 15 Den rike skal ikke gi mer, og den ringe skal ikke gi mindre enn den halve sekelen,+ for at dere skal gi Jehovas bidrag, slik at dere kan gjøre soning for DERES sjeler.+ 16 Og du skal ta soningssølvpengene fra Israels sønner og gi dem til tjenesten ved møteteltet,+ så de virkelig kan tjene som et minne framfor Jehova for Israels sønner, for å gjøre soning for DERES sjeler.»
17 Og Jehova talte videre til Moses og sa: 18 «Du skal lage et vaskekar av kobber og dets understell av kobber,+ og du skal sette det mellom møteteltet og alteret og ha vann i det.+ 19 Og Aron og hans sønner skal vaske hendene og føttene ved det.+ 20 Når de går inn i møteteltet, skal de vaske seg med vann for at de ikke skal dø, og likeledes når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste og la et ildoffer ryke for Jehova.+ 21 Og de skal vaske hendene og føttene, for at de ikke skal dø,+ og det skal tjene som en forordning til uavgrenset tid for dem, for ham og hans avkom i generasjon etter generasjon.»+
22 Og Jehova fortsatte å tale til Moses og sa: 23 «Og du, ta deg de mest utsøkte velluktende stoffer:+ stivnede myrradråper,*+ fem hundre enheter, og velluktende kanel,+ halvparten så mye, to hundre og femti enheter, og velluktende kalmus,+ to hundre og femti enheter, 24 og kassia,+ fem hundre enheter etter det hellige steds sekel,+ og olivenolje, en hin.+ 25 Av dette skal du så lage en hellig salvingsolje, en salve, en blanding som er en salvelagers arbeid.+ Det skal være en hellig salvingsolje.+
26 Og med den skal du salve møteteltet+ og vitnesbyrdets ark 27 og bordet og alle dets redskaper og lampestaken og dens redskaper og røkelsesalteret 28 og brennofferalteret og alle dets redskaper og karet og dets understell. 29 Og du skal hellige disse ting, for at de virkelig skal bli høyhellige.+ Enhver som rører ved* dem, skal være hellig.+ 30 Og du skal salve Aron+ og hans sønner,+ og du skal hellige dem til å tjene som prester for meg.+
31 Og du skal tale til Israels sønner og si: ’Dette skal fortsette å være en hellig salvingsolje for meg i generasjon etter generasjon.+ 32 Den skal ikke gnis inn på kroppen til noe menneske, og dere skal ikke lage noe som er maken til den, med dens sammensetning. Den er noe som er hellig. Den skal fortsette å være noe som er hellig for dere. 33 Den som lager en salve som er maken til den, og som har noe av den på en fremmed,* skal avskjæres fra sitt folk.’»+
34 Og Jehova sa videre til Moses: «Ta deg velluktende stoffer:+ staktedråper og røkelsesonyks og velluktende galbanum og ren virak.+ Det skal være like mye av hvert. 35 Og du skal lage en røkelse+ av det, en krydderblanding, en salvelagers arbeid, saltet,+ ren, hellig. 36 Og du skal støte noe av det til fint pulver og legge noe av det foran Vitnesbyrdet i møteteltet,+ hvor jeg skal gi meg til kjenne for deg.+ Det skal være høyhellig for dere. 37 Og den røkelsen som du skal lage med denne sammensetningen, skal dere ikke lage til dere selv.+ For deg skal den fortsette å være noe som er hellig for Jehova.+ 38 Den som lager noe som er maken til den, for å nyte duften av den, skal avskjæres+ fra sitt folk.»
31 Og Jehova fortsatte å tale til Moses og sa: 2 «Se, jeg kaller herved Bẹsalel+ ved navn, sønn av Ụri, Hurs sønn, av Juda stamme.+ 3 Og jeg skal fylle ham med Guds ånd når det gjelder visdom og forstand og kunnskap og dyktighet i all slags kunsthåndverk,+ 4 til å utforme ting, til å arbeide i gull og sølv og kobber,+ 5 og når det gjelder bearbeiding av stein til innfatning+ og bearbeiding av tre til framstilling av gjenstander av alle slag.+ 6 Og jeg, se, jeg setter* herved Ohọliab, Akisạmaks sønn, av Dans stamme, til å være med ham,+ og enhver som har et vist hjerte, gir jeg herved visdom i hjertet, så de kan lage alt det jeg har befalt deg:+ 7 møteteltet+ og Arken+ til vitnesbyrdet og lokket som er på den,+ og alle teltets redskaper, 8 og bordet og dets redskaper,+ og lampestaken av rent gull og alle dens redskaper,+ og røkelsesalteret,+ 9 og brennofferalteret og alle dets redskaper,+ og karet og dets understell,+ 10 og klærne i forseggjort arbeid* og de hellige klærne til presten Aron og klærne til hans sønner når de skal tjene som prester;+ 11 og salvingsoljen og den velluktende røkelsen til helligdommen.+ I samsvar med alt det jeg har befalt deg, skal de gjøre.»*
12 Og Jehova sa videre til Moses: 13 «Og du, tal til Israels sønner og si: ’Især mine sabbater skal dere holde,+ for det er et tegn mellom meg og dere i generasjon etter generasjon, så dere kan vite at jeg, Jehova, helliger dere.*+ 14 Og dere skal holde sabbaten, for den er noe som er hellig for dere.+ En som vanhelliger den, skal visselig lide døden.+ Dersom noen gjør noe arbeid på den, da skal den sjelen avskjæres fra sitt folks midte.+ 15 I seks dager kan det arbeides, men på den sjuende dagen er det sabbat med fullstendig hvile.*+ Den er noe som er hellig for Jehova. Enhver som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. 16 Og Israels sønner skal holde sabbaten, så de feirer sabbaten i generasjon etter generasjon. Det er en pakt til uavgrenset tid.+ 17 Mellom meg og Israels sønner er den et tegn til uavgrenset tid,+ for på seks dager dannet Jehova himlene og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han* og begynte å forfriske seg.’»+
18 Så snart han nå var ferdig med å tale med Moses på Sịnai-fjellet, gav han ham så Vitnesbyrdets to tavler,+ steintavler som det var skrevet på med Guds finger.+
32 Imens så folket at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet.+ Folket samlet seg da om Aron og sa til ham: «Stå opp og lag en gud* til oss som kan gå foran oss,+ for denne Moses, den mannen som førte oss opp fra Egypts land+ — vi vet virkelig ikke hva som har hendt med ham.» 2 Da sa Aron til dem: «Riv av de øreringene av gull+ som DERES hustruer, DERES sønner og DERES døtre har i ørene, og kom til meg med dem.» 3 Og hele folket begynte å rive av de øreringene av gull som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem. 4 Så tok han gullet* fra deres hender, og han formet det+ med en meisel og gikk i gang med å lage det til en støpt billedstøtte av en kalv.+ Og de* begynte å si: «Dette, Israel, er din Gud,* som førte deg opp fra Egypts land.»+
5 Da Aron så dette, gikk han i gang med å bygge et alter foran den. Til slutt ropte Aron og sa: «Det er høytid for Jehova i morgen.» 6 Neste dag stod de så tidlig opp, og de begynte å ofre brennofre og frambære fellesskapsofre. Etterpå satte folket seg ned for å spise og drikke. Så stod de opp for å more seg.+
7 Jehova sa nå til Moses: «Gå, stig ned, for ditt folk, som du førte opp fra Egypts land, har handlet fordervelig.+ 8 De har hurtig veket av fra den vei jeg har befalt dem å vandre.+ De har laget seg en støpt billedstøtte av en kalv og holder på med å bøye seg ned for den og ofre til den og si: ’Dette, Israel, er din Gud,* som førte deg opp fra Egypts land.’»+ 9 Og Jehova sa videre til Moses: «Jeg har betraktet dette folket, og se, det er et stivnakket folk.+ 10 Så la meg nå være, så min vrede kan blusse opp mot dem og jeg kan utrydde dem,+ og la meg gjøre deg til en stor nasjon.»+
11 Og Moses begynte å gjøre Jehova sin Guds ansikt+ mildere stemt og å si: «Hvorfor, Jehova, skulle din vrede+ blusse opp mot ditt folk, som du førte ut av Egypts land med stor makt og med sterk hånd? 12 Hvorfor skulle egypterne+ si: ’I en ond hensikt førte han dem ut, for å drepe dem blant fjellene og utrydde dem fra jordens overflate’?+ Vend deg fra din brennende vrede+ og føl beklagelse+ med hensyn til dette onde mot ditt folk. 13 Kom i hu Abraham, Isak og Israel, dine tjenere, som du gav en ed ved deg selv,+ idet du sa til dem: ’Jeg skal gjøre DERES ætt* så tallrik som himlenes stjerner,+ og hele dette landet som jeg har utpekt, skal jeg gi DERES ætt,+ så de i sannhet kan ta det i eie til uavgrenset tid.’»+
14 Og Jehova begynte å føle beklagelse med hensyn til det onde som han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.+
15 Deretter vendte Moses seg og gikk ned fra fjellet+ med Vitnesbyrdets to tavler+ i hånden, tavler som det var skrevet på på begge sider. På den ene og på den andre siden var det skrevet på dem. 16 Og tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, risset inn på tavlene.+ 17 Og Josva* begynte å høre larmen fra folket på grunn av ropingen deres, og han sa så til Moses: «Det er stridslarm+ i leiren.» 18 Men han sa:
«Det er ikke lyden av sang om en veldig gjerning,+
og det er ikke lyden av sang om nederlag;
det er lyden av en annen sang jeg hører.»
19 Og det skjedde, så snart Moses nærmet seg leiren og kunne se kalven+ og dansingen, at hans vrede begynte å blusse opp, og straks kastet han tavlene ut av sine hender og knuste dem ved foten av fjellet.+ 20 Så tok han kalven som de hadde laget, og brente den opp med ild og knuste den til fint støv,+ og deretter strødde han det ut over vannenes+ overflate og fikk Israels sønner til å drikke det.+ 21 Dernest sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort mot deg, siden du har ført en stor synd over det?» 22 Til det sa Aron: «La ikke min herres vrede blusse opp. Du kjenner selv folket godt og vet at de er tilbøyelige til det onde.+ 23 Og de sa til meg: ’Lag en gud* til oss som kan gå foran oss,+ for denne Moses, den mannen som førte oss opp fra Egypts land — vi vet virkelig ikke hva som har hendt med ham.’ 24 Da sa jeg til dem: ’Hvem har noe gull? De skal rive det av seg, så de kan gi det til meg.’ Og jeg gikk i gang med å kaste det på ilden, og så kom denne kalven ut.»
25 Og Moses så at folket opptrådte tøylesløst, for Aron hadde latt dem opptre tøylesløst,+ til skjensel blant deres motstandere.+ 26 Da stilte Moses seg i porten til leiren og sa: «Hvem er på Jehovas side?* Kom til meg!»+ Og alle Levis sønner begynte å samle seg om ham. 27 Så sa han til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Spenn hver især sitt sverd ved siden. Gå gjennom leiren og vend tilbake, fra port til port, og drep enhver sin bror og enhver sin neste og enhver den som står ham nær.’»+ 28 Og Levis sønner+ gikk i gang med å gjøre som Moses hadde sagt, slik at det falt omkring tre* tusen mann av folket den dagen. 29 Og Moses sa videre: «Fyll i dag DERES hånd med makt* for Jehova,+ fordi hver og én av dere er imot sin egen sønn og sin egen bror+ — og for at han kan gi dere en velsignelse i dag.»+
30 Og det skjedde alt neste dag at Moses sa til folket: «Dere — dere har syndet og begått en stor synd,+ og nå skal jeg gå opp til Jehova. Kanskje jeg kan gjøre soning for DERES synd.»+ 31 Moses vendte da tilbake til Jehova og sa: «Akk, men dette folket har syndet og begått en stor synd ved at de har laget seg en gud* av gull!+ 32 Men om du nå vil tilgi deres synd+ — og hvis ikke, stryk meg da ut,+ det ber jeg om, fra din bok+ som du har skrevet.» 33 Jehova sa imidlertid til Moses: «Hver den som har syndet mot meg, ham skal jeg stryke ut av min bok.+ 34 Og kom nå, før folket til det sted jeg har fortalt deg om. Se, min engel skal gå foran deg,+ og på den dag da jeg straffer, skal jeg visselig la straff komme over dem for deres synd.»+ 35 Og Jehova begynte å slå folket med en plage fordi de hadde laget kalven, den som Aron hadde laget.+
33 Og Jehova sa videre til Moses: «Gå av sted, dra opp herfra, du og det folket som du har ført opp fra Egypts land,+ til det landet jeg sverget om overfor* Abraham, Isak og Jakob, idet jeg sa: ’Til din ætt skal jeg gi det.’+ 2 Og jeg vil sende en engel foran deg+ og drive ut kanaaneerne, amorittene og hetittene og perisittene, hevittene og jebusittene;+ 3 til et land* som flyter med melk og honning,+ ettersom jeg ikke skal dra opp midt iblant deg, for du er et stivnakket folk,+ for at jeg ikke skal utrydde deg på veien.»+
4 Da folket fikk høre dette onde* ord, begynte de å sørge;+ og ingen av dem tok på seg smykkene sine. 5 Og Jehova sa videre til Moses: «Si til Israels sønner: ’Dere er et stivnakket folk.+ På et øyeblikk+ kunne jeg dra opp midt iblant deg og visselig utrydde deg. Så legg nå smykkene dine fra deg, for jeg vil vite hva jeg skal gjøre med deg.’»+ 6 Og Israels sønner tok så av seg smykkene sine fra Họreb-fjellet+ av.
7 Moses på sin side gikk i gang med å fjerne sitt telt,* og han slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren; og han kalte det et møtetelt. Og det var slik at alle som søkte svar+ hos Jehova, gikk ut til møteteltet, som var utenfor leiren. 8 Og det skjedde når Moses gikk ut til teltet, at hele folket reiste seg,+ og de stilte seg hver og én ved inngangen til sitt eget telt, og de stirret etter Moses inntil han gikk inn i teltet. 9 Det skjedde også, når Moses var gått inn i teltet, at skystøtten+ senket seg, og den stod ved inngangen til teltet, og han talte+ med Moses. 10 Og hele folket så skystøtten+ stå ved inngangen til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg ned, hver og én ved inngangen til sitt eget telt.+ 11 Og Jehova talte til Moses ansikt til ansikt,+ slik som en mann taler til sin neste. Når han vendte tilbake til leiren, gikk hans tjener+ Josva, Nuns sønn,+ som medhjelper,* ikke bort fra teltets midte.
12 Nå sa Moses til Jehova: «Se, du sier til meg: ’Før dette folket opp’, men du selv har ikke latt meg få vite hvem du skal sende med meg. Og du har selv sagt: ’Jeg kjenner deg ved navn,+ og du har dessuten funnet velvilje for mine øyne.’ 13 Og nå, hvis jeg da har funnet velvilje for dine øyne,+ gjør meg kjent med dine veier,+ det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg, for at jeg kan finne velvilje for dine øyne. Og tenk på* at denne nasjonen er ditt folk.»+ 14 Da sa han: «I egen person* skal jeg gå med,*+ og jeg skal i sannhet gi deg ro.»*+ 15 Han sa da til ham: «Hvis du ikke går med i egen person,* så før oss ikke opp herfra. 16 Og hvordan skal det nå bli kjent at jeg har funnet velvilje for dine øyne, jeg og ditt folk? Er det ikke ved at du går med oss,+ siden jeg og ditt folk er blitt skilt ut fra ethvert annet folk som er på jordens overflate?»+
17 Og Jehova sa så til Moses: «Også dette, som du har talt om, skal jeg gjøre,+ for du har funnet velvilje for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.» 18 Da sa han: «Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.»+ 19 Men han sa: «Jeg selv skal la all min godhet gå forbi ditt ansikt,+ og jeg vil kunngjøre* Jehovas navn framfor deg;+ og jeg vil vise gunst mot den som jeg skal vise gunst, og jeg vil vise barmhjertighet mot den* som jeg skal vise barmhjertighet.»+ 20 Og han tilføyde: «Du kan ikke se mitt ansikt, for ikke noe menneske* kan se meg og likevel leve.»+
21 Og Jehova sa videre: «Her er et sted hos meg, og du skal stille deg på klippen. 22 Og det skal skje at mens min herlighet går forbi, plasserer jeg deg i et hull i klippen, og jeg skal legge min hånd over deg som en skjerm inntil jeg har gått forbi. 23 Deretter skal jeg ta min hånd bort, og du skal i sannhet få se min rygg.* Men mitt ansikt kan ingen få se.»+
34 Så sa Jehova til Moses: «Hogg deg ut to steintavler lik de første,+ og jeg skal skrive på tavlene de ord* som stod på de første tavlene,+ som du knuste.+ 2 Og gjør deg klar til i morgen tidlig, for i morgen tidlig skal du gå opp på Sịnai-fjellet og stille deg hos meg der, på toppen av fjellet.+ 3 Men ingen får gå opp sammen med deg, og la heller ingen annen bli sett noe sted på fjellet.+ Dessuten må ikke noe småfe eller storfe beite foran dette fjellet.»+
4 Moses hogg da ut to steintavler lik de første og stod tidlig opp om morgenen og gikk opp på Sịnai-fjellet, slik som Jehova hadde befalt ham, og han hadde de to steintavlene i hånden. 5 Og Jehova kom så ned+ i skyen og stilte seg hos ham der og kunngjorde* Jehovas navn.+ 6 Og Jehova begynte å gå forbi foran hans ansikt og kunngjøre:* «Jehova, Jehova er en barmhjertig+ og nådig+ Gud,* sen til vrede+ og rik på kjærlig godhet*+ og sannhet;*+ 7 han bevarer kjærlig godhet mot tusener+ og tilgir misgjerning og overtredelse og synd,+ men han kommer slett ikke til å frita for straff, idet han lar straff+ for fedres misgjerning komme over sønner og over sønnesønner, over tredje generasjon og over fjerde generasjon.»*+
8 Da skyndte Moses seg å bøye seg til jorden og kaste seg ned.+ 9 Så sa han: «Hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne, Jehova,* måtte da Jehova,* det ber jeg om, dra med oss i vår midte,+ for det er et stivnakket folk,+ og du må tilgi vår misgjerning og vår synd,+ og du må gjøre oss til din eiendom.»+ 10 Da sa han: «Se, jeg slutter en pakt: Framfor hele ditt folk skal jeg gjøre underfulle ting som aldri er blitt skapt noe sted på jorden eller blant noen av nasjonene;+ og hele det folket som du er midt iblant, skal i sannhet se Jehovas verk, for det er noe fryktinngytende jeg gjør med deg.+
11 Hold du det som jeg befaler deg i dag.+ Se, jeg driver ut foran deg amorittene og kanaaneerne og hetittene og perisittene og hevittene og jebusittene.+ 12 Vokt deg så du ikke slutter en pakt med innbyggerne i det landet som du er på vei til,+ for at det ikke skal vise seg å være en snare i din midte.+ 13 Men deres altere skal dere rive ned, og deres hellige støtter* skal dere knuse, og deres hellige pæler* skal dere hogge ned.+ 14 For du skal ikke kaste deg ned for en annen gud,*+ for Jehova, som har navnet Nidkjær,* han er en nidkjær Gud*+ — 15 så du ikke slutter en pakt med innbyggerne i landet, for de kommer med sikkerhet til å ha umoralsk omgang* med sine guder*+ og ofre til sine guder,+ og noen kommer sikkert til å innby deg, og du kommer sikkert til å spise noe av hans offer.+ 16 Da vil du måtte ta noen av deres* døtre til dine sønner,+ og deres døtre kommer med sikkerhet til å ha umoralsk omgang* med sine guder og få dine sønner til å ha umoralsk omgang med deres guder.+
17 Du skal ikke lage deg støpte avguder.+
18 De usyrede brøds høytid skal du holde.+ Du skal spise usyrede brød, slik som jeg har befalt deg, i sju dager til den fastsatte tid i måneden ạbib,*+ for det var i måneden ạbib du kom ut av Egypt.
19 Alt som åpner et morsliv, er mitt,+ og når det gjelder all din buskap, den førstefødte av hankjønn av okse og av sau.+ 20 Og et esels førstefødte føll skal du løskjøpe med en sau.+ Men hvis du ikke løskjøper det, da skal du bryte nakken på det. Hver førstefødt av dine sønner skal du løskjøpe.+ Og de skal ikke tre tomhendt fram for meg.+
21 I seks dager skal du arbeide,* men på den sjuende dagen skal du holde sabbat.*+ I pløyetiden og i innhøstningen skal du holde sabbat.+
22 Og du skal holde din ukehøytid* med den første modne grøde av hvetehøsten,+ og innsamlingshøytiden* ved årsskiftet.+
23 Tre ganger i året skal alle menn hos deg tre fram+ for den sanne Herre, Jehova,* Israels Gud. 24 For jeg skal drive nasjonene bort foran deg,+ og jeg vil gjøre ditt område vidstrakt;+ og ingen skal begjære ditt land mens du drar opp for å se Jehova din Guds ansikt tre ganger i året.+
25 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe som er syret.+ Og påskehøytidens slaktoffer skal ikke ligge natten over, til om morgenen.+
26 Det beste av den første modne grøde+ av din jord skal du bringe til Jehova din Guds hus.+
Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.»+
27 Og Jehova sa videre til Moses: «Skriv du ned disse ord,+ for det er i samsvar med disse ord jeg slutter en pakt med deg og Israel.»+ 28 Og han ble værende der hos Jehova i førti dager og førti netter. Han spiste ikke brød og drakk ikke vann.+ Og han* begynte å skrive paktens ord på tavlene, De ti ord.*+
29 Nå var det slik, da Moses kom ned fra Sịnai-fjellet, at Moses hadde Vitnesbyrdets to tavler i hånden da han kom ned fra fjellet,+ og Moses visste ikke at huden i ansiktet hans strålte fordi han hadde talt med ham.+ 30 Da Aron og alle Israels sønner fikk se Moses, se, da strålte huden i ansiktet hans, og de ble redde for å gå bort til ham.+
31 Og Moses tok til å kalle på dem. Aron og alle høvdingene* i forsamlingen kom så tilbake til ham, og Moses begynte å tale til dem. 32 Først da gikk alle Israels sønner bort til ham, og han begynte å gi dem befaling om alt det Jehova hadde talt med ham om på Sịnai-fjellet.+ 33 Hver gang Moses var ferdig med å tale med dem, la han et slør over ansiktet.+ 34 Men når Moses gikk inn framfor Jehova for å tale med ham, tok han sløret bort inntil han gikk ut igjen.+ Og han gikk ut og talte til Israels sønner det han fikk befaling om.+ 35 Og Israels sønner så Moses’ ansikt, at huden i Moses’ ansikt strålte;+ og Moses la sløret over ansiktet igjen inntil han gikk inn for å tale med ham.+
35 Senere kalte Moses hele forsamlingen av Israels sønner sammen og sa til dem: «Dette er de ord* som Jehova har gitt dere befaling om å følge:+ 2 Seks dager kan det utføres arbeid,+ men på den sjuende dagen skal det være noe som er hellig for dere, en sabbat med fullstendig hvile for Jehova. Enhver som gjør noe arbeid på den, skal lide døden.+ 3 Dere skal ikke tenne opp ild på noen av DERES bosteder på sabbatsdagen.»
4 Og Moses sa videre til hele forsamlingen av Israels sønner: «Dette er det ord som Jehova har befalt, idet han sa: 5 ’Samle inn et bidrag til Jehova blant dere.+ La enhver som er villig av hjertet,+ levere det inn som Jehovas bidrag: gull og sølv og kobber+ 6 og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint lin og geitehår+ 7 og rødfargede værskinn, og selskinn og akasietre 8 og olje til lyskilden og balsamolje til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen+ 9 og onykssteiner og innfatningssteiner til ẹfoden+ og til bryststykket.+
10 Og la alle med et vist hjerte+ blant dere komme og lage alt det som Jehova har befalt: 11 tabernaklet med dets telt og dets dekke, dets kroker og dets fagverksrammer,* dets tverrstenger, dets stolper og dets sokler med tapphull; 12 Arken+ og dens stenger,+ lokket+ og forhenget+ til avskjerming; 13 bordet+ og dets stenger og alle dets redskaper og skuebrødet;*+ 14 og lampestaken+ til belysning og dens redskaper og dens lamper og oljen+ til belysning;* 15 og røkelsesalteret+ og dets stenger; og salvingsoljen og den velluktende røkelsen;+ og avskjermingen for inngangen, for inngangen til tabernaklet; 16 brennofferalteret+ og kobbergitteret som hører til det, dets stenger og alle dets redskaper; karet*+ og dets understell; 17 omhengene til forgården,+ dens stolper og dens sokler med tapphull; og avskjermingen for porten til forgården; 18 teltpluggene til tabernaklet og teltpluggene til forgården og deres snorer;+ 19 klærne+ i forseggjort arbeid* til tjenesten i helligdommen, de hellige klærne+ til presten Aron og klærne til hans sønner når de skal tjene som prester.’»
20 Hele forsamlingen av Israels sønner gikk da bort fra Moses. 21 Så kom alle som ble drevet av sitt hjerte;+ og alle som ble tilskyndt av sin ånd, hadde med seg Jehovas bidrag til arbeidet på møteteltet og til all tjenesten der og til de hellige klærne. 22 Og de fortsatte å komme, både mennene og kvinnene, enhver som var villig av hjertet. De hadde med seg brosjer* og øreringer og ringer og kvinnesmykker, alle slags gjenstander av gull, ja enhver som frambar svingeofferet av gull for Jehova.+ 23 Og alle som hadde blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint lin og geitehår og rødfargede værskinn, og selskinn, kom med det.+ 24 Alle som gav bidraget av sølv og kobber, kom med Jehovas bidrag, og alle som hadde akasietre til tjenestens arbeid, kom med det.
25 Og alle de kvinnene som hadde et vist hjerte,+ spant med sine hender, og de kom stadig med garn av den blå tråden og den purpurrødfargede ullen, det kermesrøde materialet og det fine linet. 26 Og alle de kvinnene som ble tilskyndt av sitt hjertes visdom, spant geitehåret.
27 Og høvdingene kom med onykssteiner og innfatningssteiner til ẹfoden og bryststykket,+ 28 og balsamoljen og oljen til belysning og til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen.+ 29 Enhver mann og kvinne som ble tilskyndt av sitt hjerte til å komme med noe til alt det arbeidet som Jehova ved Moses hadde befalt dem å utføre, gjorde det; Israels sønner kom med en frivillig offergave til Jehova.+
30 Så sa Moses til Israels sønner: «Se, Jehova har kalt Bẹsalel+ ved navn, sønn av Ụri, Hurs sønn, av Juda stamme. 31 Og han begynte å fylle ham med Guds ånd når det gjelder visdom, forstand og kunnskap og dyktighet i all slags kunsthåndverk 32 og til å utforme ting, til å arbeide i gull og sølv og kobber,+ 33 og når det gjelder bearbeiding av stein til innfatning og bearbeiding av tre til framstilling av kunstferdige gjenstander av alle slag.+ 34 Og han har gitt ham i hjertet at han skal undervise, han og Ohọliab,+ Akisạmaks sønn, av Dans stamme. 35 Han har fylt dem med visdom i hjertet+ til å utføre alt det arbeid som gjøres av en kunsthåndverker og en broderer+ og av en kunstvever, i blå tråd og purpurrødfarget ull, med kermesrødt materiale og fint lin, og av en vever, menn som utfører all slags arbeid og utformer ting.
36 Og Bẹsalel skal arbeide, og dessuten Ohọliab+ og enhver mann med et vist hjerte som Jehova har gitt visdom+ og forstand+ når det gjelder disse ting, så de kan vite hvordan de skal utføre alt arbeidet i forbindelse med den hellige tjeneste, i samsvar med alt det Jehova har befalt.»+
2 Og Moses tilkalte så Bẹsalel og Ohọliab og enhver mann med et vist hjerte som Jehova hadde gitt visdom i hjertet,+ alle som ble drevet av sitt hjerte til å gå i gang med arbeidet for å utføre det.+ 3 Så tok de framfor Moses hele det bidraget+ som Israels sønner hadde kommet med til arbeidet i forbindelse med den hellige tjeneste, for å utføre det, og hva disse angår, så kom de fortsatt til ham med en frivillig offergave morgen etter morgen.
4 Og alle de vise som utførte alt det hellige arbeidet, begynte å komme, den ene etter den andre, fra det arbeid som de holdt på med, 5 og å si til Moses: «Folket kommer med mye mer enn det som trengs til tjenesten i forbindelse med det arbeid som Jehova har befalt skal utføres.» 6 Moses befalte da at de skulle la følgende kunngjøring gå gjennom leiren: «Menn og kvinner, kom ikke med mer materiale til det hellige bidrag.» Dermed ble folket holdt tilbake fra å komme med mer. 7 Og det viste seg å være nok materiale til alt det arbeid som skulle utføres, ja mer enn nok.
8 Og alle med et vist hjerte+ blant dem som utførte arbeidet, gikk i gang med å lage tabernaklet,+ de ti teltdukene av fint tvinnet lingarn og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale; med kjeruber, en broderers arbeid, laget han* dem. 9 Lengden av hver teltduk var tjueåtte alen, og bredden av hver teltduk fire alen. Det var ett og samme mål for alle teltdukene. 10 Så føyde han sammen fem teltduker, den ene til den andre,+ og de fem andre teltdukene føyde han sammen, den ene til den andre. 11 Deretter laget han løkker av blå tråd langs kanten av den ene teltduken ved sammenføyningsenden. Han gjorde det samme langs kanten av den ytterste teltduken ved det andre sammenføyningsstedet.+ 12 Han laget femti løkker på den ene teltduken, og han laget femti løkker på enden av den teltduken som var ved det andre sammenføyningsstedet, slik at løkkene satt midt imot hverandre.+ 13 Til slutt laget han femti kroker av gull og føyde teltdukene sammen, den ene til den andre, ved hjelp av krokene, slik at det ble ett tabernakel.+
14 Og deretter laget han teltduker av geitehår til teltet over tabernaklet. Elleve teltduker laget han.+ 15 Lengden av hver teltduk var tretti alen, og bredden av hver teltduk fire alen. Det var ett og samme mål for de elleve teltdukene.+ 16 Så føyde han sammen fem teltduker for seg og de seks andre teltdukene for seg.+ 17 Dernest laget han femti løkker langs kanten av den ytterste teltduken ved sammenføyningsstedet, og han laget femti løkker langs kanten av den andre teltduken, som skulle føyes sammen med den.+ 18 Deretter laget han femti kroker av kobber til å føye sammen teltet med, så det kunne bli ett stykke.+
19 Og han gikk i gang med å lage et dekke til teltet av rødfargede værskinn og et dekke av selskinn+ øverst.+
20 Så laget han fagverksrammene til tabernaklet av akasietre;+ de var opprettstående. 21 Ti alen var lengden av en fagverksramme, og halvannen alen bredden av hver fagverksramme.+ 22 Hver fagverksramme hadde to tapper som var avpasset etter hverandre. Slik gjorde han med alle tabernaklets fagverksrammer.+ 23 Så laget han fagverksrammene til tabernaklet, tjue fagverksrammer til den siden som vender mot Nẹgev, mot sør.+ 24 Og han laget førti sølvsokler med tapphull til å ha under de tjue fagverksrammene, to sokler med tapphull under én fagverksramme med dens to tapper, og to sokler med tapphull under den neste fagverksrammen med dens to tapper.+ 25 Og til den andre siden av tabernaklet, nordsiden, laget han tjue fagverksrammer+ 26 og deres førti sølvsokler med tapphull, to sokler med tapphull under én fagverksramme og to sokler med tapphull under den neste fagverksrammen.+
27 Og til de bakre delene av tabernaklet, mot vest,* laget han seks fagverksrammer.+ 28 Og han laget to fagverksrammer som hjørnestolper i tabernaklet ved dets to bakre deler.+ 29 Og de var dobbelte nederst, og sammen var de dobbelte opp til den øvre enden av hver av dem, ved den første ringen. Slik gjorde han med dem begge, med de to hjørnestolpene.+ 30 Det var altså åtte fagverksrammer, og deres sølvsokler med tapphull var seksten, to sokler med tapphull inntil to sokler med tapphull, under hver fagverksramme.+
31 Og han fortsatte ved å lage tverrstenger av akasietre, fem til fagverksrammene på den ene siden av tabernaklet+ 32 og fem tverrstenger til fagverksrammene på den andre siden av tabernaklet og fem tverrstenger til tabernaklets fagverksrammer i de to bakre delene mot vest.+ 33 Så laget han den mellomste tverrstangen, som skulle gå helt igjennom, midt på fagverksrammene, fra den ene enden til den andre.+ 34 Og han kledde fagverksrammene med gull, og han laget deres ringer av gull som holdere for tverrstengene, og han kledde så tverrstengene med gull.+
35 Og han gikk i gang med å lage et forheng+ av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn. Med en broderers arbeid laget han det, med kjeruber.+ 36 Så laget han fire akasiestolper til det og kledde dem med gull — deres knagger var også av gull — og støpte fire sølvsokler med tapphull til dem.+ 37 Og han laget videre en avskjerming for inngangen til teltet av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn, en kunstvevers arbeid,+ 38 og dens fem stolper og deres knagger. Og han kledde de øvre endene og forbindelsesstykkene med gull, men deres fem sokler med tapphull var av kobber.+
37 Bẹsalel+ laget nå Arken+ av akasietre. Den var to og en halv alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høy.+ 2 Så kledde han den med rent gull innvendig og utvendig og laget en bord av gull til den hele veien rundt.+ 3 Deretter støpte han fire ringer av gull til den, som skulle være over dens fire føtter, to ringer på den ene siden av den og to ringer på den andre siden.+ 4 Så laget han stenger av akasietre og kledde dem med gull.+ 5 Deretter stakk han stengene gjennom ringene på sidene av Arken, så Arken kunne bæres.+
6 Og videre laget han lokket*+ av rent gull. Det var to og en halv alen langt og halvannen alen bredt.+ 7 Han laget så to kjeruber av gull. I hamret arbeid laget han dem på begge ender av lokket.+ 8 Den ene kjeruben var på den ene enden, og den andre kjeruben på den andre enden. Han laget kjerubene på lokket, på begge ender av det.+ 9 Og de ble kjeruber som holdt to vinger utbredt oppover og skjermet over lokket med vingene,+ og deres ansikter var vendt mot hverandre. Kjerubenes ansikter var vendt mot lokket.+
10 Og han gikk i gang med å lage bordet av akasietre.+ Det var to alen langt og en alen bredt og halvannen alen høyt.+ 11 Så kledde han det med rent gull og laget en bord av gull til det hele veien rundt.+ 12 Deretter laget han en list til det på en håndsbredd hele veien rundt og laget en bord av gull til listen hele veien rundt.+ 13 Videre støpte han fire ringer av gull til det og satte ringene på de fire hjørnene som var ved de fire føttene.+ 14 Ringene satt like ved listen, som holdere for stengene til å bære bordet med.+ 15 Så laget han stengene til å bære bordet med av akasietre og kledde dem med gull.+ 16 Deretter laget han redskapene som er på bordet, dets fat og dets begre og dets skåler og dets kanner, som det skulle utøses drikkofre med,* av rent gull.+
17 Så laget han lampestaken+ av rent gull. I hamret arbeid laget han lampestaken. Dens sider og dens armer, dens begre, dens knopper og dens blomster gikk ut fra den.+ 18 Og seks armer gikk ut fra dens sider, tre av lampestakens armer fra den ene siden og tre av lampestakens armer fra den andre siden.+ 19 På den ene armgruppen var det tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster; og på den andre armgruppen var det tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. Slik var det med de seks armene som gikk ut fra lampestaken.+ 20 Og på lampestaken var det fire begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster.+ 21 Og knoppen under to av armene utgikk fra den, og knoppen under de to neste armene utgikk fra den, og knoppen under de to siste armene utgikk fra den; dette gjaldt de seks armene som gikk ut fra lampestaken.+ 22 Deres knopper og deres armer gikk ut fra den. Alt sammen var ett stykke i hamret arbeid, av rent gull.+ 23 Så laget han dens sju lamper og dens veketenger og dens fyrfat av rent gull.+ 24 Av en talent rent gull laget han den og alle dens redskaper.
25 Nå laget han røkelsesalteret+ av akasietre.+ Det var en alen* langt og en alen bredt, firkantet, og det var to alen høyt. Dets horn utgikk fra det.+ 26 Så kledde han det med rent gull, den øvre flaten og sidene hele veien rundt og hornene, og han laget en bord av gull til det hele veien rundt.+ 27 Og han laget to ringer av gull til det nedenfor borden på to av sidene, på to motsatte sider av det, som holdere for stengene som det skulle bæres med.+ 28 Deretter laget han stengene av akasietre og kledde dem med gull.+ 29 Han laget også den hellige salvingsoljen+ og den rene, velluktende røkelsen,+ en salvelagers arbeid.
38 Og han laget videre brennofferalteret av akasietre. Det var fem alen langt og fem alen bredt, firkantet, og det var tre alen høyt.+ 2 Så laget han dets horn+ på dets fire hjørner. Hornene gikk ut fra det. Deretter kledde han det med kobber.+ 3 Dernest laget han alle alterets redskaper, spannene og skuffene og skålene, gaflene og fyrfatene. Alle dets redskaper laget han av kobber.+ 4 Videre laget han et gitter til alteret, et nettverk av kobber, under kanten, ned mot midten av det.+ 5 Så støpte han fire ringer på de fire endene,* nær kobbergitteret, som holdere for stengene. 6 Deretter laget han stengene av akasietre og kledde dem med kobber.+ 7 Så stakk han stengene inn i ringene på sidene av alteret, så det kunne bæres med dem.+ Han laget det som en hul kiste av planker.+
8 Så laget han kobberkaret*+ og dets understell av kobber ved å bruke speilene* til de tjenestekvinnene som utførte organisert tjeneste* ved inngangen til møteteltet.+
9 Og han gikk i gang med å lage forgården.+ På den siden som vendte mot Nẹgev, mot sør, var omhengene til forgården av fint tvinnet lingarn, hundre alen.+ 10 Deres tjue stolper og deres tjue sokler med tapphull var av kobber. Knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker* var av sølv.+ 11 Også på nordsiden var det hundre alen. Deres tjue stolper og deres tjue sokler med tapphull var av kobber. Knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker var av sølv.+ 12 Men på vestsiden var omhengene på femti alen. Deres stolper var ti og deres sokler med tapphull ti.+ Knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker var av sølv. 13 Og på østsiden, mot soloppgangen, var det femti alen.+ 14 Omhengene var på femten alen på den ene kanten.* Deres stolper var tre og deres sokler med tapphull tre.+ 15 Og på den andre kanten av porten til forgården, både på den ene og på den andre siden, var omhengene på femten alen. Deres stolper var tre og deres sokler med tapphull tre.+ 16 Alle forgårdens omheng hele veien rundt var av fint tvinnet lingarn. 17 Og soklene med tapphull til stolpene var av kobber. Knaggene på stolpene og deres forbindelsesstykker var av sølv, og deres øvre ender var kledd med sølv, og det var forbindelsesstykker av sølv til alle forgårdens stolper.+
18 Og avskjermingen for porten til forgården var en kunstvevers arbeid, av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn,+ og lengden var tjue alen, og høyden i hele dens utstrekning var fem alen, i likhet med forgårdens omheng.+ 19 Og deres fire stolper og deres fire sokler med tapphull var av kobber. Deres knagger var av sølv, og deres hoder og deres forbindelsesstykker var kledd med sølv. 20 Og alle teltpluggene til tabernaklet og til forgården hele veien rundt var av kobber.+
21 Det følgende er de ting det ble laget en fortegnelse over ved tabernaklet, Vitnesbyrdets+ tabernakel, det som en laget en fortegnelse over på Moses’ befaling, som en del av levittenes tjeneste+ under ledelse av Ịtamar,+ presten Arons sønn. 22 Og Bẹsalel,+ sønn av Ụri, Hurs sønn, av Juda stamme, gjorde alt det Jehova hadde befalt Moses. 23 Og med ham var Ohọliab,+ Akisạmaks sønn, av Dans stamme, en kunsthåndverker og broderer og kunstvever som arbeidet med blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint lin.
24 Alt det gullet* som ble brukt til arbeidet, til alt arbeidet med det hellige sted, kom opp i den mengden som utgjorde svingeofferets gull:+ tjueni talenter og sju hundre og tretti sekel etter det hellige steds sekel.+ 25 Og sølvet fra de registrerte i forsamlingen var hundre talenter og ett tusen sju hundre og syttifem sekel etter det hellige steds sekel. 26 Den halve sekelen* for hver person* var halvparten av en sekel etter det hellige steds sekel, for enhver som gikk over til de registrerte, fra tjueårsalderen og oppover,+ i alt seks hundre og tre tusen fem hundre og femti.+
27 Og det gikk med hundre talenter sølv til støpingen av soklene med tapphull til det hellige sted og soklene med tapphull til forhenget. Hundre sokler med tapphull svarte til hundre talenter, en talent til en sokkel med tapphull.+ 28 Og de ett tusen sju hundre og syttifem sekel* brukte han til å lage knagger til stolpene og til å kle deres øvre ender og forbinde dem med hverandre.
29 Og svingeofferets kobber var sytti talenter og to tusen fire hundre sekel. 30 Og av dette gikk han i gang med å lage soklene med tapphull til inngangen til møteteltet og kobberalteret og kobbergitteret som hørte til det, og alle alterets redskaper 31 og soklene med tapphull til forgården, hele veien rundt, og soklene med tapphull til forgårdens port og alle tabernaklets teltplugger og alle forgårdens teltplugger,+ hele veien rundt.
39 Og av den blå tråden og den purpurrødfargede ullen og det kermesrøde materialet+ laget de klærne+ i forseggjort arbeid* til tjenesten på det hellige sted.+ Og de laget de hellige klærne+ som var til Aron, slik som Jehova hadde befalt Moses.
2 Deretter laget han ẹfoden+ av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn. 3 Så hamret de gullplater tynt ut, og han skar ut tråder til å legge inn mellom den blå tråden og den purpurrødfargede ullen og det kermesrøde materialet og det fine linet, som en broderers arbeid.+ 4 De laget skulderstykker til den, og de ble føyd sammen. Den ble føyd sammen ved de to endene. 5 Og beltet, som var på den til å binde den med så den satt stramt, var av samme materiale, i samme utførelse som den, av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn,+ slik som Jehova hadde befalt Moses.
6 Så laget de onykssteinene,+ innsatt i innfatninger av gull, gravert med seglgraveringer etter navnene på Israels sønner.+ 7 Så satte han dem på ẹfodens skulderstykker som minnesteiner+ for Israels sønner, slik som Jehova hadde befalt Moses. 8 Så laget han bryststykket+ i en broderers arbeid, i samme utførelse som ẹfoden, av gull, blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn.+ 9 Det var firkantet når det var lagt dobbelt. De laget bryststykket slik at det, når det var lagt dobbelt, var et fingerspann langt og et fingerspann bredt.+ 10 Så fylte de det med fire rader av steiner. En rad med rubin, topas og smaragd var den første raden.+ 11 Og den andre+ raden var turkis, safir+ og jaspis.+ 12 Og den tredje+ raden var lẹsjem-stein,* agat* og ametyst. 13 Og den fjerde+ raden var krysolitt* og onyks+ og jade. De var innsatt i innfatninger av gull i sine fyllinger. 14 Og steinene svarte til navnene på Israels sønner. De var tolv i samsvar med deres navn, med seglgraveringer, hver i samsvar med sitt navn, for de tolv stammene.+
15 Og de gikk i gang med å lage snodde kjeder på bryststykket, i reiplignende utførelse, av rent gull.+ 16 Så laget de to innfatninger av gull og to ringer av gull og satte de to ringene i bryststykkets to ender.+ 17 Deretter stakk de de to gullreipene gjennom de to ringene ved bryststykkets ender.+ 18 Og de stakk de to endene av de to reipene gjennom de to innfatningene. Så satte de dem på ẹfodens skulderstykker, på forsiden av den.+ 19 Videre laget de to ringer av gull og satte dem i bryststykkets to ender, i kanten av det, den som vender inn mot ẹfoden.+ 20 Så laget de to ringer av gull og satte dem på ẹfodens to skulderstykker nedentil, på forsiden av den, nær det stedet hvor den er sammenføyd, ovenfor ẹfodens belte.+ 21 Til slutt bandt de bryststykket ved hjelp av dets ringer til ẹfodens ringer med en blå snor, så det skulle bli sittende ovenfor ẹfodens belte og bryststykket ikke skulle forskyve seg fra sin plass utenpå ẹfoden, slik som Jehova hadde befalt Moses.+
22 Så laget han ẹfodens ermeløse overkledning,+ en vevers arbeid, av blå tråd helt igjennom. 23 Og åpningen på den ermeløse overkledningen var midt på den, som åpningen på en panserskjorte. Dens åpning hadde en bord hele veien rundt, så den ikke skulle bli revet i stykker.+ 24 På falden på den ermeløse overkledningen laget de så granatepler av blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale som var tvinnet sammen.+ 25 Videre laget de bjeller av rent gull og satte bjellene mellom granateplene+ på falden på den ermeløse overkledningen, hele veien rundt, mellom granateplene — 26 en bjelle og et granateple, en bjelle og et granateple på falden på den ermeløse overkledningen, hele veien rundt,+ til tjenesten, slik som Jehova hadde befalt Moses.
27 Deretter laget de kjortlene av fint lin,+ en vevers arbeid, til Aron og hans sønner, 28 og turbanen+ av fint lin og hodeplaggene+ til pryd av fint lin og underbenklærne av lin,+ av fint tvinnet lingarn, 29 og skjerfet+ av fint tvinnet lingarn og blå tråd og purpurrødfarget ull og kermesrødt materiale, en kunstvevers arbeid, slik som Jehova hadde befalt Moses.
30 Til slutt laget de den skinnende platen, det hellige innvielsestegnet,* av rent gull og skrev en innskrift på den med seglgraveringer: «Hellighet hører Jehova til.»*+ 31 Så satte de en snor av blå tråd i den for å feste den oppe på turbanen,+ slik som Jehova hadde befalt Moses.
32 Slik ble alt arbeidet* med tabernaklet, møteteltet, fullført, idet Israels sønner stadig gjorde alt det som Jehova hadde befalt Moses.+ Akkurat slik gjorde de.
33 Og de begynte å føre tabernaklet+ til Moses — teltet+ og alle dets redskaper,+ dets kroker,+ dets fagverksrammer,+ dets tverrstenger+ og dets stolper og dets sokler med tapphull,+ 34 og dets dekke av rødfargede værskinn+ og dets dekke av selskinn+ og forhenget til avskjerming,+ 35 og vitnesbyrdets ark+ og dens stenger+ og lokket,*+ 36 bordet,+ alle dets redskaper+ og skuebrødet,* 37 lampestaken+ av rent gull, dens lamper, raden av lamper,+ og alle dens redskaper+ og oljen til belysning,+ 38 og gullalteret+ og salvingsoljen+ og den velluktende røkelsen+ og avskjermingen+ for inngangen til teltet, 39 kobberalteret+ og kobbergitteret+ som hørte til det, dets stenger+ og alle dets redskaper,+ karet+ og dets understell,+ 40 omhengene+ til forgården, dens stolper+ og dens sokler med tapphull+ og avskjermingen+ for porten til forgården, dens teltsnorer+ og dens teltplugger+ og alle redskapene+ til tjenesten i tabernaklet, til møteteltet, 41 klærne+ i forseggjort arbeid* til tjenesten i helligdommen, de hellige+ klærne til presten Aron og klærne til hans sønner når de skulle tjene som prester.+
42 I samsvar med alt det Jehova hadde befalt Moses, slik utførte Israels sønner hele tjenesten.+ 43 Og Moses fikk se alt arbeidet, og se, de hadde gjort det akkurat som Jehova hadde befalt. Slik hadde de gjort det. Da velsignet Moses dem.+
40 Så talte Jehova til Moses og sa: 2 «På den første månedens+ dag, på den første dagen i måneden, skal du sette opp tabernaklet, møteteltet.+ 3 Og du skal sette vitnesbyrdets ark+ i det og sperre adgangen til Arken med forhenget.+ 4 Og du skal føre inn bordet+ og ordne det som skal anrettes på det, og du skal føre inn lampestaken+ og tenne dens lamper.+ 5 Og du skal sette røkelsesalteret+ av gull foran vitnesbyrdets ark og sette avskjermingen for inngangen til tabernaklet på plass.+
6 Og du skal sette brennofferalteret+ foran inngangen til tabernaklet, møteteltet, 7 og du skal sette karet mellom møteteltet og alteret og ha vann i det.+ 8 Og du skal sette opp forgården+ hele veien rundt og sette opp avskjermingen+ for porten til forgården. 9 Og du skal ta salvingsoljen+ og salve tabernaklet og alt som er i det,+ og du skal hellige det og alle dets redskaper, og slik skal det bli noe som er hellig. 10 Og du skal salve brennofferalteret og alle dets redskaper og hellige alteret,+ og slik skal det bli et høyhellig alter.+ 11 Og du skal salve karet og dets understell og hellige det.
12 Så skal du føre Aron og hans sønner fram til inngangen til møteteltet og vaske dem med vann.+ 13 Og du skal kle Aron med de hellige klærne+ og salve ham+ og hellige ham, og så skal han tjene som prest for meg. 14 Deretter skal du føre fram hans sønner, og du skal kle dem med kjortler.+ 15 Og du skal salve dem, slik som du salvet deres far,+ og så skal de tjene som prester for meg, og deres salving skal bestandig tjene for dem til et prestedømme til uavgrenset tid i generasjon etter generasjon.»+
16 Og Moses gikk i gang med å gjøre alt det som Jehova hadde befalt ham.+ Akkurat slik gjorde han.
17 Det skjedde så i den første måneden i det andre året, på den første dagen i måneden, at tabernaklet ble satt opp.+ 18 Da Moses begynte å reise tabernaklet, gikk han i gang med å legge ut dets sokler med tapphull+ og satte så på plass dets fagverksrammer+ og la inn dets tverrstenger+ og satte opp dets stolper.+ 19 Så bredte han ut teltet+ over tabernaklet og la teltets dekke+ over det, slik som Jehova hadde befalt Moses.
20 Deretter tok han Vitnesbyrdet+ og la det i Arken+ og satte stengene+ på Arken og la lokket+ oppå Arken.+ 21 Så førte han Arken inn i tabernaklet og hengte forhenget+ til avskjerming på plass og sperret adgangen til vitnesbyrdets ark,+ slik som Jehova hadde befalt Moses.
22 Videre plasserte han bordet+ i møteteltet, mot nordsiden av tabernaklet, utenfor forhenget, 23 og han ordnet raden med brød+ på det framfor Jehova, slik som Jehova hadde befalt Moses.
24 Så satte han lampestaken+ i møteteltet, foran bordet, mot sørsiden av tabernaklet.* 25 Han tente så lampene+ framfor Jehova, slik som Jehova hadde befalt Moses.
26 Deretter satte han gullalteret+ i møteteltet, foran forhenget, 27 så han kunne* la velluktende røkelse ryke på det,+ slik som Jehova hadde befalt Moses.
28 Til slutt satte han avskjermingen+ for inngangen til tabernaklet på plass.
29 Og han satte brennofferalteret+ ved inngangen til tabernaklet, møteteltet, så han kunne ofre brennofferet+ og kornofferet på det, slik som Jehova hadde befalt Moses.
30 Så satte han karet mellom møteteltet og alteret og hadde vann i det som en skulle vaske seg med.+ 31 Og Moses og Aron og hans sønner vasket hendene og føttene ved det. 32 Når de gikk inn i møteteltet, og når de trådte fram til alteret, vasket de seg,+ slik som Jehova hadde befalt Moses.
33 Til slutt satte han opp forgården+ hele veien rundt tabernaklet og alteret, og han satte opp avskjermingen for porten til forgården.+
Dermed fullførte Moses arbeidet. 34 Og skyen+ begynte å dekke møteteltet, og Jehovas herlighet fylte tabernaklet. 35 Og Moses var ikke i stand til å gå inn i møteteltet, for skyen+ hvilte over det, og Jehovas herlighet fylte tabernaklet.+
36 Og når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt Israels sønner leir under alle etappene på deres ferd.+ 37 Men hvis skyen ikke løftet seg, da brøt de ikke leir, ikke før den dagen da den løftet seg.+ 38 For Jehovas sky var over tabernaklet om dagen, og en ild ble værende over det om natten for øynene på hele Israels hus under alle etappene på deres ferd.+
«Og dette er navnene». Hebr.: We’ẹlleh sjemọth. På hebr. har boken fått navn etter disse innledende ordene; navnet blir noen ganger forkortet til Sjemọth. I LXXVg blir boken kalt «Eksodus», «Utgang» (gr.: Ẹksodos; lat.: Ẹxodus).
«sytti», MVg; LXX: «syttifem». Se fotnoter til 1Mo 46:20, 27.
Bokst.: «ham» el. «det», dvs. det israelittiske folk.
Bokst.: «dersom krig skulle ramme», M; SamLXXSyVg: «dersom krig skulle ramme oss».
Dvs. soltørket teglstein.
Bokst.: «hus», dvs. husstander, familier.
El.: «ark». Hebr.: tẹvath (av tevạh).
Betyr «dratt opp (dvs. reddet opp av vannet)». Se Josefus, Jewish Antiquities (Jødenes oldtidshistorie), bok II, kap. 9, avsn. 6.
El.: «sterk».
Bokst.: «Taler du om å drepe meg?» Hebr.: halhorghẹni ’attạh ’omẹr?
LXX og Apg 7:28 tilføyer «i går».
«for å bo i», M; Sy: «og han drog til».
El.: «og frelste (reddet) kvinnene». Bokst.: «og frelste (reddet) dem [hunkj. på hebr.]». Hebr.: wajjosji‛ạn; første forekomst av det hebr. verbet som betyr «frelse; redde»; her med Moses som den handlende person.
El.: «spise et måltid».
Betyr «en fastboende utlending der».
M lyder bokst.: «og Gud la merke til (gav akt)»; Vg: «og han la merke til dem»; LXX: «og han ble kjent for dem».
El.: «Jetro, . . . hans svigerfar».
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
«Gud», Sam; dvs. Jehovas engel som talte på hans vegne. Se v. 2.
«din fars», MLXXSyVg; Sam: «dine fedres».
Se tillegget, 1F.
«skal dere tjene (tilbe)». Hebr.: ta‛avdhụn; gr.: latreusete, «skal dere yte . . . hellig tjeneste». Se KBL, s. 671, som for verbet ‛avạdh oppgir betydningen «tjene (tilbe) en gud». Se også fotn. til Mt 4:10, «du skal yte hellig tjeneste».
«JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.» Hebr.: אֶהְיֶה אֲשֶׁר אֶהְיֶה (’ehjẹh ’asjẹr ’ehjẹh), den måten Gud beskriver seg selv på. Leeser: «JEG VIL VÆRE DET JEG VIL VÆRE»; Rotherham: «Jeg Skal Bli hva som helst jeg ønsker.» Gr.: Egọ eimi ho on, «Jeg er Den værende», el.: «Jeg er Den eksisterende»; lat.: ẹgo sum qui sum, «Jeg er den jeg er». ’Ehjẹh er en form av det hebr. verbet hajạh, «bli; vise seg å være», nemlig imperfektum, 1. person ent., og betyr «jeg skal bli» el. «jeg skal vise meg å være». Gud sikter ikke til at han eksisterer i kraft av seg selv, men til hva han har i sinne å bli overfor andre. Jf. fotn. til 1Mo 2:4, «Jehova», der det blir vist at en form av det beslektede hebr. verbet hawạh ligger til grunn for Guds navn.
«mitt navn til uavgrenset tid». El.: «mitt navn til evig tid». Hebr.: sjemị le‛olạm. Jf. fotn. til 1Mo 21:33.
«mitt minnenavn». El.: «det navn jeg skal huskes ved». Bokst.: «mitt minne; det jeg skal huskes ved». Hebr.: zikhrị; lat.: memoriạle mẹum.
El.: «eldre menn».
El.: «dra ut i ødemarken, en reise som vil ta tre dager».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Se fotn. til v. 10.
El.: «Send bud ved en annen, hvem du enn vil sende.»
«som Gud». Hebr.: le’lohịm, flt.; gr.: pros ton theọn; lat.: ad Dẹum.
Hebr.: Jẹther.
«din sjel (ditt liv)». Hebr.: nafsjẹkha; gr.: sou ten psykhẹn.
El.: «hardt; gjenstridig».
«så han kan tjene (tilbe) meg». Hebr.: weja‛avdhẹni; gr.: hịna moi latreusei. Se fotn. til 3:12.
«Jehova», MSam; TLXX: «Jehovas engel».
«en blodbrudgom». Hebr.: chathan-damịm. Det hebr. ordet damịm er flt. av dam, «blod».
«og sa: ’Mitt barns omskjærelsesblod har stoppet (er stanset)’», LXX.
Bokst.: «omskjærelsene».
«befalt ham å gjøre», Sy; MLXXVg: «befalt (ham)».
El.: «lytte til».
Se fotn. til 3:18.
El.: «byllepest». LXX: «død (dødbringende plage)».
El.: «vil dere få».
«holde opp med». El.: «hvile (holde sabbat) fra».
El.: «menn som drev dem til arbeidet».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
«Gud», MLXX; SamSyVg: «Jehova».
«som Gud Den Allmektige». Hebr.: be’Ẹl Sjaddai; lat.: in Dẹo omnipotẹnte.
«men med hensyn til mitt navn Jehova [יהוה, JHWH]». Hebr.: usjemị Jehwạh; lat.: et nọmen mẹum Adonại.
El.: «gjorde jeg meg ikke også kjent for dem med hensyn til mitt navn Jehova?» James Washington Watts gjengir det slik: «ved mitt navn Jahweh hadde jeg ikke gjort meg fullt ut forståelig for dem». (A Distinctive Translation of Exodus, 1977)
El.: «anta dere som mitt folk».
Bokst.: «som Gud». Hebr.: lE’lohịm; gr.: theọs.
El.: «vise meg å være DERES Gud».
El.: «vite; innse; erkjenne».
Bokst.: «ånds [hebr.: rụach] korthet; en kort ånd».
«uomskårne lepper», som om leppene hadde forhud og altså var for lange og for tykke til at Moses kunne tale ubesværet.
El.: «fedrehus».
El.: «ordnet i hæravdelinger».
«Gud». Hebr.: ’elohịm; gr.: theọn; lat.: Dẹum.
El.: «jeg skal gjøre faraos hjerte hardt (gjenstridig)».
«og den skal bli», SamLXXSyVg.
Bokst.: «tungt».
Se fotn. til 3:12.
Bokst.: «alle deres vannansamlinger».
I MLXX er dette 7:26.
I MLXX begynner kap. 8 her.
«Ha . . . å si». Muligens: «Gjør tydelig kjent for meg».
«gjorde han . . . uimottagelig», i overensstemmelse med Sam. I M er verbformen infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt).
El.: «moskitoene». Hebr.: hakkinnạm. Historieskriveren Josefus (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], bok II, kap. 14, avsn. 3) mener at det dreier seg om lus, men det er lite sannsynlig, selv om Talmud bruker ordet kinnịm om lus.
«så de kan tjene (tilbe) meg». Hebr.: weja‛avdhụni; gr.: hịna moi latreusosin, «så de kan yte meg hellig tjeneste». Se fotn. til 3:12.
El.: «klegg». LXX: «stikkfluer».
El.: «at jeg, Jehova, er midt i landet (midt på jorden)».
«til DERES Gud». Hebr.: lE’lohekhẹm; TJLXXBagsterSy: «til Jehova DERES Gud».
Se fotn. til 3:18.
El.: «og hele buskapen».
El.: «har jeg bevart deg; har jeg latt deg bestå». Bokst.: «har jeg holdt deg stående». Jf. fotn. til 21:21, «forblir i live».
«Og i denne hensikt er du blitt bevart, for at jeg i forbindelse med deg skal vise min styrke, og for at mitt navn skal bli forkynt på hele jorden», LXX. Jf. Ro 9:17.
«Ennå opphøyer du deg», James Washington Watts, A Distinctive Translation of Exodus, 1977.
El.: «alle plantene».
El.: «alle trærne; hvert tre».
El.: «er de onde».
En gammel hvetesort som ble dyrket i oldtidens Egypt.
Bokst.: «ved Moses’ hånd».
«disse (mine) tegn blant dem», TJSy; LXX: «disse tegn på dem».
Bokst.: «jordens øye».
Bokst.: «Hvem og hvem?»
El.: «hvis».
Bokst.: «noe ondt foran DERES ansikter».
El.: «kraftfulle (våpenføre; voksne) menn».
«-vind». Hebr.: rụach; gr.: ạnemon; lat.: vẹntum. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
Bokst.: «denne døden».
Bokst.: «sivhavet; rørhavet».
Bokst.: «for å tilbe (tjene)». Hebr.: la‛avọdh; gr.: latreusai, «for å yte . . . hellig tjeneste». Se fotn. til 3:12.
«venn . . . venninne». El.: «nabo . . . nabokone».
«ikke en hund kommer til å snerre med tungen», LXX; Vg: «ikke en hund kommer til å gjø». Jf. Jos 10:21.
«Israels sønner». El.: «israelittene».
«sau». Hebr.: seh; gr.: prọbaton; lat.: ạgnum, «lam».
El.: «personer». Hebr.: nefasjọth, flt.; gr.: psykhọn, flt.
El.: «av værlammene».
«mellom de to kveldene». Ifølge noen bibelforskere og ifølge de kareiske jødene og samaritanene refererer dette uttrykket til tidsrommet fra solen gikk ned, og fram til det var helt mørkt. Fariseerne og rabbinistene hadde en annen oppfatning; de mente at det dreide seg om tidsrommet fra solen begynte å dale, og fram til den egentlige solnedgangen.
Bokst.: «gi».
«dørstolpene». Hebr.: hammezuzọth. Den nyere jødiske betegnelsen «mesusa», som svarer til entallsformen av dette uttrykket, blir brukt om et rektangulært stykke pergament der teksten fra 5Mo 6:4–9 og 5Mo 11:13–21 er skrevet inn på hebr. Pergamentstykket blir lagt i en liten kapsel som blir festet på skrå på høyre dørstolpe ved inngangen til ortodokse jøders hjem. Se fotn. til 5Mo 6:9.
El.: «og overliggeren».
«usyrede brød». Dette var flate brød (leiver; kaker) som var bakt uten gjær el. surdeig.
El.: «halvferdig; halvkokt; halvstekt».
Bokst.: «forbigang». Hebr.: pẹsach.
«og over alle . . . guder». Hebr.: uvekhol-’elohẹ, flt. for å betegne flere egyptiske guder.
El.: «feire den som Jehovas høytid».
El.: «gjærdeigen».
El.: «utslettes».
El.: «sammenkalling; forsamling».
El.: «ta dere sauer og geiter».
El.: «døpe». Gr.: bạpsantes.
El.: «tilbedelseshandlingen». Hebr.: ha‛avodhạh; gr.: ten latreian, «hellige tjenesten». Jf. fotn. til 3:12.
El.: «fengselet». Bokst.: «cisternehuset». Se fotn. til 1Mo 40:15.
El.: «kraftfulle (våpenføre; voksne) menn».
El.: «Og mange utlendinger (fremmede)».
Sam tilføyer: «og deres fedre».
«som hadde bodd». På hebr. står verbet her i flt. Det relative pronomenet ’asjẹr, «som», viser snarere tilbake til «Israels sønner» enn til «botiden». LXX: «Men botiden til Israels sønner, den tid de [LXXA tilføyer «og deres fedre»] bodde i Egypts land og i Kanaans land, [var] fire hundre og tretti år»; Sam: «i Kanaans land og i Egypts land». I overensstemmelse med dette skrev Josefus i sin oldtidshistorie (Jewish Antiquities, bok II, kap. 15, avsn. 2): «De forlot Egypt i måneden xantikos [den makedonske måneden som Josefus sidestilte med måneden nisan], . . . 430 år etter at vår forfader Abraham var kommet til Kanaan.» (Loeb Classical Library, ved H. Thackeray, 1967, s. 305.) Det framgår altså av SamLXX og Josefus at de 430 årene blir regnet fra det tidspunkt da Abraham gikk over Eufrat på sin vei til Kanaan, og fram til det tidspunkt da israelittene drog ut av Egypt. Se Ga 3:17.
Bokst.: «sønn av et fremmed (land)».
El.: «fremmed; innflytter».
«la . . . bli omskåret». Den hebr. verbformen er infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person); svarer her til avledningen «omskjæring».
Hebr.: zakhọr, en infinitiv absolutus. Jf. fotn. til 20:8.
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
«abib». Betyr «grønne aks». Aksene var fullt utviklet, men ennå ikke helt modne. Måneden svarer til siste del av mars og første del av april. Etter jødenes landflyktighet i Babylon ble den kalt nisan. Se tillegget, 8B.
El.: «tilbedelseshandling». Hebr.: ha‛avodhạh; gr.: latreian, «hellige tjeneste». Jf. fotn. til 12:25.
Bokst.: «fra dager til dager».
«til Jehova». Hebr.: laJhowạh. Se tillegget, 1A.
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
«i stridsformasjon». Muligens som en hær i fem avdelinger: fortropp, baktropp, hovedstyrke og to flanker.
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
«og krigere». Bokst.: «og tredjemenn». Hebr.: wesjalisjịm; gr.: kai tristạtas. Selv om det vanligvis ikke ses på egyptiske monumenter, var det tre menn i en stridsvogn. En av dem var vognstyrer og holdt tømmene, mens de to andre kjempet fra vognen. På assyriske basrelieffer ses også en tredjemann, enten en våpensvenn eller en som holder en parasoll.
Hebr.: Jehowạh. Se tillegget, 1A.
El.: «skal holde dere i ro».
Den tredje og siste nattevakten hos hebreerne, fra ca. kl. 2 til kl. 6.
El.: «store makt».
«og min kraft». Muligens: «og min sang». Hebr.: wezimrạth; «min» mangler i M, men er med i Sam og 3 hebr. hss.; lat.: et laus mẹa, «og min lovsang».
«Jah». Hebr.: Jah; det første stedet hvor denne kortformen av navnet «Jehova» forekommer. Se tillegget, 1A.
«De brusende vann». Hebr.: tehomọth; lat.: abỵssi. Se fotn. til 1Mo 1:2, «vanndypets».
«Og ved et pust». Hebr.: uverụach; gr.: kai diạ pneumatos. Se fotn. til 1Mo 1:2, «virksomme kraft».
El.: «din vrede».
El.: «fordrive dem; frata dem deres eiendom».
«blant gudene». Hebr.: ba’elịm; ’elịm er flt. av ’el.
El.: «din lojale kjærlighet».
El.: «krevd tilbake; kjøpt tilbake; gjenløst».
El.: «skal visselig høre». Det hebr. verbet står i perfektum.
El.: «ervervet».
El.: «din eiendoms».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
El.: «i ringdanser; i runddanser».
«mennene». Bokst.: «dem», hankj. på hebr.
«Syng», M; LXXVg: «La oss synge».
Betyr «bitterhet».
El.: «friskt».
«for dem», dvs. «for folket». Bokst.: «for ham», el.: «for det».
El.: «I kveld». Se fotn. til 12:6.
Bokst.: «steg [laget med dugg] opp».
El.: «knasende; sprøtt».
«Hva er det (dette)?» Hebr.: man hu’; syr.: manav.
Ca. 2,2 l.
Bokst.: «hodeskalle».
«høvdinger». Hebr.: nesi’ẹ. Jf. fotn. til 1Mo 17:20.
El.: «begynte å hvile».
«manna». Syr.: manna’; MSamLXXVg: man.
El.: «Påminnelsen», dvs. vitnesbyrdets ark (brukt som arkiv til oppbevaring av viktige dokumenter). Se 2Mo 30:6.
En efa tilsvarer 22 l.
Bokst.: «munn».
«oss . . . våre . . . vår». Bokst.: «meg . . . mine . . . min»; viser til «folket».
«Horeb». Her siktes det ikke til det fjellet hvor De ti bud ble gitt, men til fjellområdet rundt Sinai-fjellet, det som også blir kalt Sinai-ødemarken.
Betyr «prøve; prøvelse».
Betyr «tretting; strid».
El.: «Amalek», brukt i kollektiv betydning.
Bokst.: «Jehosjua», som betyr «Jehova er frelse»; gr.: Ἰησοῦ (Iesou, «Jesus»).
Bokst.: «var støhet».
«Jehova-Nissi». Betyr «Jehova er min signalstang», hvis nissị blir betraktet som en avledning av nes, «signalstang». LXX: «Jehova er min tilflukt» (nissị blir der betraktet som en avledning av nus, «flykte; søke tilflukt»); Vg: «Jehova er min opphøyelse» (nissị blir der betraktet som en avledning av nasạs, «opphøye; løfte opp»).
«For med skjult hånd fører Jehova krig [mot Amalek]», LXX; Vgc: «For Jehovas trones hånd og Jehovas krig skal være [mot Amalek]».
El.: «som Moses var svigersønn til».
Betyr «en fastboende utlending der».
Betyr «min Gud er hjelper».
«Jeg», MVg; SamLXXSy: «Se».
El.: «Jeg, den som du er svigersønn til».
El.: «Israel, som han hadde utfridd».
«de andre gudene». Bokst.: «gudene». Hebr.: ha’elohịm, flt.; gr.: tous theous, flt.
«dem», dvs. israelittene.
El.: «spise et måltid».
El.: «den gjerning».
El.: «sannferdige; trofaste».
«førere». Hebr.: sarẹ.
«førere for tusen». Gr.: khiliạrkhous, «kiliarker».
«førere for hundre». Lat.: centuriọnes, «centurioner».
«førere for ti». Lat.: decạnos, «dekaner».
«den sanne Gud». Hebr.: ha’Elohịm. Se tillegget, 1F.
El.: «lytte til».
«da skal dere i sannhet (visselig) bli». Det hebr. verbet står i perfektum.
El.: «eldre menn».
«værhornet». Hebr.: hajjovẹl. Se fotn. til 3Mo 25:10, «et jubelår».
El.: «og du skal hellige det; og erklær det for hellig».
El.: «bud».
El.: «Jeg, Jehova, er din Gud».
«ikke . . . noen andre guder». Hebr.: lo’ . . . ’elohịm ’acherịm; gr.: ouk . . . theoi hẹteroi.
«imot mitt ansikt». El.: «i tross mot (opposisjon til) meg».
«og ikke la deg forlede til å tjene (tilbe) dem». Hebr.: welọ’ tho‛ovdhẹm; gr.: oudẹ me latreuseis autois, «og ikke yte dem hellig tjeneste». Jf. fotn. til 3:12.
El.: «en Gud som er nidkjær; en Gud som ikke tolererer noen rivalisering». Hebr.: ’El qannạ’; gr.: theọs zelotẹs.
El.: «barn».
Bokst.: «inntil de tredje og de fjerde», dvs. etterkommerne i tredje og fjerde ledd. Se fotn. til 1Mo 50:23.
«kjærlig godhet». El.: «lojal kjærlighet». Hebr.: chẹsedh.
Se fotn. til v. 17, siste fotn.
El.: «uttale». Bokst.: «ta (løfte) opp; bære».
«på en uverdig måte». El.: «til (på) noe som er usant (verdiløst)».
«Idet du kommer . . . i hu». Hebr.: zakhọr. Den hebr. verbformen er ikke imperativ, men infinitiv absolutus, som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person). Formen kan også uttrykke en befaling.
El.: «skal du arbeide (streve)». Gr.: ergai.
Hebr.: sjabbạth.
«og han begynte å hvile». På hebr. står verbet i imperfektum, som angir noe vedvarende el. fremadskridende. Se tillegget, 3C.
«og begynte å hellige den». El.: «og gjorde den hellig». Hebr.: wajeqaddesjẹhu; lat.: et sanctificạvit ẹum.
«Du skal ikke myrde.» Hebr.: lo’ tirtsạch (av ratsạch, «myrde»). Legg merke til at det ikke er en form av det hebr. verbet harạgh, «drepe», som blir brukt her. Se fotn. til 2:14, «drepe meg».
«Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.» El.: «Du skal ikke ha seksuell omgang med en annen enn din ektefelle; Du skal ikke være utro mot din ektefelle.» Hebr.: lo’ tin’ạf.
«Du skal ikke stjele.» Hebr.: lo’ tighnọv; gr.: ou klẹpseis.
El.: «din venn; ditt medmenneske». LXXVg: «din neste; din nabo».
«Du skal ikke begjære». Hebr.: lo’ thachmọdh. Se fotn. til 5Mo 5:21.
Denne inndelingen av De ti bud, v. 2–17, er den naturlige. Den stemmer med den inndelingen den jødiske historieskriveren Josefus (1. årh. evt.) har i sin oldtidshistorie (Jewish Antiquities, bok III, kap. 5, avsn. 5), og med den jødiske filosofen Filons inndeling (også det 1. årh. evt.). Ifølge dem utgjør v. 3 det første budet, v. 4–6 det andre budet og v. 17, som forbyr all slags begjær, det tiende budet. Andre, deriblant Augustin, betrakter v. 3–6 som ett bud, men deler v. 17 i to bud – ett mot å begjære sin nestes hus og ett mot å begjære hans levende eiendom. Augustin støttet sin inndeling på den senere parallelle gjengivelsen av De ti bud i 5Mo 5:6–21, der det blir brukt to forskjellige hebraiske verb i vers 21 i forbudet mot å begjære det som tilhører ens neste, mens det samme hebraiske verbet blir brukt begge ganger i 2Mo 20:17. Augustins inndeling ble antatt av den romersk-katolske kirke.
«så». Her blir det brukt en stilfigur som kalles zeugma (gr., eg. «åk; forbindelse»), som innebærer at to el. flere uensartete ledd knyttes til ett verb, selv om det egentlig er påkrevd med to forskjellige verb. Folket «så» lynglimtene og det rykende fjellet, mens de derimot hørte tordenbrakene og lyden av hornet.
«guder». Hebr.: ’elọhe; gr.: theous.
El.: «fredsofre».
Bokst.: «din nakenhet».
El.: «de forskrifter; de rettsbestemmelser».
Bokst.: «tilhøre hennes herrer». Hebr.: la’dhonẹjha, majestetsflt.; Guds lov bruker flertallsform om arbeidsgiveren.
«min herre». Hebr.: ’adhonị, ent.; slavens betegnelse for sin arbeidsgiver.
El.: «den sanne Gud får det til å skje for hans hånd». LXXVg: «Gud har overgitt ham i hans hånd (hender)».
«eller med knyttneven», LXXVg.
Bokst.: «blir stående». Jf. fotn. til 9:16, «har jeg latt deg bli i live».
El.: «han er en som er kjøpt for hans penger».
«kommer ut», dvs. blir født for tidlig.
El.: «liv». Hebr.: nẹfesj; gr.: psykhẹn; lat.: ạnimam.
El.: «en erstatning; en kompensasjon». Bokst.: «noe som dekker».
El.: «grop»; el.: «cisterne».
Her slutter 21:37 i MLXX.
Hebr.: damịm, flt. av dam, «blod».
«Men hvis noen lar sin buskap beite på en mark eller i en vingård», LXX; Vg: «Hvis noen skader en mark eller en vingård».
«beite på». El.: «fortære».
«den sanne Gud». Hebr.: ha’Elohịm; Sam: «Jehova».
«Gud». Hebr.: ’Elohịm; Sam(hebr.): ha’Elohịm; gr.: tou theou. Jf. tillegget, 1F.
«erklærer ond (skyldig)». Dette verbet, som ’Elohịm er subjekt for, står i flt. i M, men i ent. i Sam.
Bokst.: «dets eiere». Hebr.: be‛alạw, flt. som tegn på respekt; verbet står i ent.; gr.: ho kỵrios autou.
Bokst.: «til dets eiere». Hebr.: liv‛alạw, flt. som tegn på respekt; gr.: toi kyrịoi; lat.: dọmino.
«ber om noe fra». El.: «låner et dyr av».
El.: «skal lyses i bann», dvs. skal vies til Jehova ved å bli utryddet.
El.: «en gjest; en innvandrer».
«Gud». MSam(hebr.): ’Elohịm; gr.: theous, «guder»; lat.: dịis, «guder».
«eller . . . en høvding». Hebr.: wenasị’.
«mengden». Bokst.: «mange».
«for å utelukke (hindre) retten», LXX; ordet for «retten» mangler i M; men jf. 5Mo 24:17.
El.: «en gave».
«den fastboende utlendings». Gr.: tou proselỵtou.
El.: «liv; tilværelse». Hebr.: nẹfesj; gr.: ten psykhẹn.
«avstå fra det». El.: «hvile; holde sabbat».
«Du må ikke tre», LXXVg.
«den sanne Herres». Hebr.: ha’Adhọn; gr.: kyrịou. Se tillegget, 1H.
«Jehovas», MSam; LXXSyVgc: «din Guds».
El.: «Det ypperste; Det første». Bokst.: «Begynnelsen».
Dvs. engelen, som handler på Jehovas vegne og taler i hans navn.
«deres hellige støtter». Hebr.: matstsevothehẹm; flt. av matstsevạh, en opprettstående steinstøtte som ble brukt til kultiske formål.
El.: «skal i sannhet få alle dine fiender til å vende ryggen til (flykte) foran deg».
«en følelse av mismot». Gr.: tas sfekịas, «vepsene; geithamsene»; lat.: crabrọnes, «geithamser». Ifølge L. Koehlers bok Kleine Lichter (Zürich 1945) svarer det hebr. ordet tsir‛ạh til et arabisk ord som betyr «mismot; motløshet; ydmykelse». Tidligere har forskere oppfattet det hebr. ordet som en metafor for «sykdommer og ulykker». Se 5Mo 7:20 og Jos 24:12, de eneste andre stedene der ordet forekommer i M.
LXX tilføyer «Eufrat».
«du», MSy; SamLXXVg: «jeg».
El.: «du tilber». Hebr.: tha‛avọdh.
El.: «dere skal tilbe».
«hans tjener (medhjelper)». Hebr.: mesjorthọ; lat.: minịster ẹius.
Se fotn. til 17:9.
Bokst.: «Hvem som enn er en eier av ord», dvs. som vil føre en sak el. få avgjort et stridsspørsmål.
El.: «hadde fortsatt sin bolig; var fortsatt utspent som et telt».
El.: «en hellig andel; et offer som løftes».
El.: «garn».
El.: «og takasskinn». Hebr.: we‛orọth techasjịm.
Tydeligvis et forklelignende klesplagg som bestod av et forstykke og et bakstykke.
El.: «boligen; teltboligen». Hebr.: hammisjkạn.
«en Ark». Hebr.: ’arọn; forskjellig fra tevạth, som blir brukt i 2:3 («kiste») og 1Mo 6:14; lat.: ạrcam.
En alen tilsvarer 44,5 cm.
El.: «et soningslokk; en nådestol». Hebr.: khappọreth; lat.: propitiatọrium. Se fotn. til He 9:5.
Ca. 7,4 cm.
«og de skal bære», SamSy.
Bokst.: «som det [dvs. drikkofferet] skal utøses med».
El.: «Nærværets brød». Hebr.: lẹchem panịm, bokst.: «ansikts brød», dvs. brød som ble lagt foran Guds ansikt; Vg: «framleggelsesbrødene».
El.: «side». Bokst.: «lår».
Ca. 34,2 kg. Se tillegget, 8A.
El.: «boligen; teltboligen».
El.: «veggrammene». Det er snarere snakk om rammer enn om massive planker, som ville ha vært vanskelige å håndtere på grunn av sin størrelse og vekt.
El.: «Det høyhellige». Bokst.: «de helliges (hellige tings; hellige steders) hellige (ting; sted)». Hebr.: Qọdhesj haqQodhasjịm.
«fettasken», dvs. asken av alterveden, gjennomtrukket av dyrefett.
«og du skal lage alle dets redskaper», LXXSy.
El.: «i de fire hjørnene».
«Slik som han viste deg [det]», MSam; LXX: «I samsvar med det som ble vist deg»; Vg: «Slik som det er blitt vist deg».
El.: «ringer; bånd», til fastgjøring el. sammenbinding.
Bokst.: «skulderen».
«femti alen», Sam; MLXXSy: «femti mot femti»; Vg: «femti [alen]». Se tillegget, 8A.
El.: «hele . . . utstyr; alt . . . inventar».
El.: «gjøre den i stand så den kan lyse».
El.: «belte».
El.: «karneolsteiner».
Ca. 22,2 cm.
«lesjem-stein». Hebr.: lẹsjem; det er usikkert hva slags stein dette var; gr.: ligỵrion; lat.: ligỵrius.
«agat», LXXVg; hebr.: sjevọ, en type edelsten.
«krysolitt», LXXVg; hebr.: tarsjịsj.
«Urim og Tummim». Hebr.: ’eth-ha’urịm we’eth-hattummịm; LXX: «forklaringen (åpenbaringen) og sannheten»; Sy: «lyset og fullkommenheten»; Vg: «læren og sannheten». Gjengivelsene i LXXSyVg er antagelig bare basert på gjetninger om hva de hebr. ordene betydde. Urim og Tummim ble brukt når man ønsket å få et hellig utsagn, og kan ha vært steiner som ble brukt som lodd.
«dommer», LXXSy; MVg: «dom».
El.: «en åpning for hans hode».
El.: «den nederste delen».
El.: «Det hellige». Hebr.: haqQọdhesj.
El.: «og bemyndige dem». Bokst.: «og fylle deres hånd».
Bokst.: «én okse, en sønn av storfeet».
El.: «det hellige diademet; hellighetens diadem». Se fotn. til 39:30, «det hellige innvielsestegnet».
«og embetet som prester for meg skal tilhøre dem for evig», LXX. Jf. He 7:28.
«et ildoffer». Den vanlige gjengivelsen av det hebr. ordet når det oppfattes som en avledning av ’esj, «ild». Andre, som betrakter det som en avledning av ’nsj, mener at det betyr «et middel til opprettelse av et vennskapelig forhold til Gud».
«innsettelses-». Bokst.: «fyllings-». Uttrykket henspiller på at prestens hånd skulle fylles med makt, at han skulle bemyndiges.
«den hellige andelens». El.: «bidragets». Jf. fotn. til 25:2.
El.: «Av deres fredsofres slaktofre».
Bokst.: «blitt dekket over med».
El.: «ikke-aronitt», dvs. en som ikke tilhørte Arons slekt.
El.: «Alt som kommer i berøring med».
El.: «det ene værlammet».
Se fotn. til 12:6.
En hin tilsvarer 3,67 l.
«det», M; Vg: «alteret».
«og det skal visselig bli helliget (holdt hellig; behandlet som hellig)». Hebr.: weniqdạsj; lat.: et sanctificạbitur; gr.: kai hagiasthẹsomai, «og jeg skal bli helliget». Se fotn. til Mt 6:9.
El.: «jeg vil ha min bolig».
Bokst.: «veggene».
Bokst.: «fremmed».
Bokst.: «en gave».
El.: «etter de registrerte av dem».
El.: «en godtgjørelse; en erstatning». Bokst.: «noe som dekker». Gr.: lỵtra, flt.
«sin sjel (sitt liv)». Hebr.: nafsjọ; gr.: tes psykhẹs autou.
El.: «fordi».
El.: «etter den hellige sekel». Et standardvektlodd som ble oppbevart i tabernaklet, el. muligens et uttrykk som understreket at vekten skulle være nøyaktig. Jf. fotn. til 2Sa 14:26, «det kongelige steinlodd». For «sekel», MSy, har LXX «didrakme». Se tillegget, 8A.
Se tillegget, 8A.
«stivnede myrradråper». El.: «myrraperler», dvs. gulhvite dråper av myrra som har stivnet og er blitt mørkerøde el. nesten svarte.
El.: «Alt som kommer i berøring med».
«en fremmed», dvs. en ikke-aronitt. Se 29:32, 33.
El.: «gir».
El.: «og de fint vevde klærne»; el.: «og embetsdraktens klær». LXX: «og klærne for den offentlige tjeneste».
El.: «lage det».
El.: «vite at jeg er Jehova, som helliger dere». Se fotn. til 3Mo 20:8.
El.: «sabbat med høytideligholdelse av sabbaten».
El.: «avstod han fra å arbeide». Se fotn. til 1Mo 2:3, «har . . . hvilt».
«en gud». Hebr.: ’elohịm, trolig majestetsflt.; LXXVg: «guder»; også flt. i Apg 7:40, der det åpenbart er LXX som blir sitert. Se fotnoter til v. 4, «Gud», og v. 31.
Ordet «gullet» står ikke i M, men er underforstått og svarer til pronomenet «det» i samme vers.
«de», MSyVg; LXX: «han».
Bokst.: «Disse . . . [er] dine guder». Hebr.: ’ẹlleh ’elohẹjkha. Men ifølge utlegningen i Ne 9:18 betyr det: «Dette er din Gud», hebr.: zeh ’elohẹjkha; der står det hebr. pronomenet (zeh) og det etterfølgende verbet i ent., og ’elohịm må derfor betraktes som majestetsflt. Jf. Sl 106:19–21.
Se fotn. til v. 4, «Gud».
El.: «avkom».
Se fotn. til 17:9.
«en gud». Hebr.: ’elohịm; gr.: theous, «guder»; lat.: dẹos, «guder». Se fotn. til v. 1.
El.: «Hvem er for Jehova?; Hvem tilhører Jehova?»
«tre», MLXXSy; Vgc: «tjuetre».
El.: «Gi i dag dere selv bemyndigelse». Bokst.: «Fyll i dag DERES hånd».
«en gud». Hebr.: ’elohẹ, majestetsflt., her brukt om gullkalven; LXXVg: «guder».
El.: «det landet jeg med ed lovte».
«til et land», M; LXX: «og jeg skal føre deg inn i et land».
El.: «nedslående».
«sitt telt», LXXSy; MVg: «teltet».
«som medhjelper». El.: «en ung mann».
«Og tenk på», MSy; LXX: «og for at jeg kan vite».
«I egen person [skal jeg]». Bokst.: «Mitt ansikt [skal]», M(hebr.: panai)Vg.
«Jeg selv skal gå foran deg», LXX; Sy: «Gå foran meg».
Noen leser de to setningene i spørsmålsform: «Skal jeg i egen person gå med, og skal jeg i sannhet gi deg ro (hvile)?»
Bokst.: «Hvis ditt ansikt ikke går med», M; LXXVg: «Hvis du selv ikke går med».
El.: «forkynne». Bokst.: «påkalle».
«den . . . den», LXXVg. El.: «dem . . . dem».
El.: «menneske av jord; jordmenneske». Hebr.: ha’adhạm.
El.: «få se meg bakfra».
El.: «bud».
El.: «forkynte». Bokst.: «påkalte».
El.: «forkynne».
«en . . . Gud». Hebr.: ’El; gr.: (ho) theọs.
El.: «lojal kjærlighet».
El.: «trofasthet».
Bokst.: «inntil de tredje og de fjerde», dvs. etterkommerne i tredje og fjerde ledd.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Se foregående fotn.
Se fotn. til 23:24.
«hellige pæler». El.: «asjeraer; Asjera-pæler».
«for en . . . gud». Hebr.: le’ẹl.
Bokst.: «Nidkjær [er] hans navn». Hebr.: Qannạ’ sjemọ.
«en nidkjær Gud». El.: «en Gud som krever udelt hengivenhet». Hebr.: ’El qannạ’; gr.: theọs zelotẹs. Se fotn. til 20:5, «udelt hengivenhet».
El.: «å drive utukt».
«sine guder». Hebr.: ’elohehẹm.
Bokst.: «hans», men brukt i kollektiv betydning.
Bokst.: «og [deres døtre] kommer til å drive utukt». Hebr.: wezanụ; gr.: kai ekporneusosin; lat.: fụerint fornicạtae.
Se fotn. til 13:4.
El.: «utføre tjeneste». Gr.: ergai.
El.: «skal du hvile».
El.: «pinsehøytid», den 6. sivan, den 50. dagen etter den 16. nisan. Se tillegget, 8B.
El.: «høytiden for innhøstningen».
«den sanne Herre, Jehova». Hebr.: ha’Adhọn Jehwạh; Vg: «den allmektige Herre». Se tillegget, 1H.
«han». Det siktes tydeligvis til Jehova. Se v. 1.
«De ti ord». Hebr.: ‛asẹreth haddevarịm; gr.: tous dẹka lọgous; dvs. de ti ord el. ting en skulle rette seg etter, dekalogen el. De ti bud. Se fotn. til 5Mo 4:13.
«høvdingene». Hebr.: hannesi’ịm.
El.: «ting . . . [å gjøre]».
Se fotn. til 26:15.
El.: «Nærværets brød». Vg: «framleggelsesbrødene». Se fotn. til 25:30.
El.: «lyskilden; lampen».
El.: «vaskekaret».
El.: «de fint vevde klærne»; el.: «embetsdraktens klær».
El.: «spenner».
«han» refererer trolig til Besalel.
Bokst.: «mot havet», dvs. Middelhavet.
El.: «soningslokket; nådestolen», LXXVg(lat.: propitiatọrium); hebr.: kappọreth. Se fotn. til 25:17.
Bokst.: «som det [dvs. drikkofferet] skulle utøses med».
Ca. 44,5 cm.
El.: «i de fire hjørnene».
El.: «vaskekaret av kobber».
Disse speilene var blankpolerte metallspeil.
Bokst.: «de tjenende kvinnene som tjente». De to hebr. verbene er avledet av samme rot, tsavạ’, som blir brukt om å gjøre krigstjeneste, noe som antyder at disse kvinnene var organisert i grupper.
El.: «ringer; bånd», til fastgjøring el. sammenbinding.
Bokst.: «skulderen».
Bare gullet som ble brukt til tabernaklet, hadde en verdi av ca. 79 millioner kroner (11 269 000 $), med en gullpris beregnet til ca. 79 kr/g (350 $ pr. ounce troyvekt). Jf. fotn. til 1Kr 29:7, «talenter».
Bokst.: «Bekaen», av sølv. LXX: «Én drakme».
Bokst.: «for hodeskallen», dvs. for hvert hode som ble regnet med når det skulle betales en koppskatt («hodeskatt»).
«sekel», LXX.
El.: «de fint vevde klærne»; el.: «embetsdraktens klær».
«lesjem-stein». Hebr.: lẹsjem; lat.: ligỵrius.
«agat», Vg; hebr.: sjevọ, en type edelsten.
«krysolitt», Vg; hebr.: tarsjịsj.
«det hellige innvielsestegnet (det hellige diademet; hellighetens diadem)». Hebr.: nezer-haqqọdhesj.
«Hellighet hører Jehova til.» Hebr.: Qọdhesj laJhwạh.
El.: «hele tjenesten [i forbindelse med]».
El.: «soningslokket; nådestolen». Lat.: propitiatọrium. Se fotn. til 25:17.
El.: «Nærværets brød». Vg: «framleggelsesbrødene». Se fotn. til 25:30.
«klærne i forseggjort arbeid». Se fotn. til v. 1.
Bokst.: «på siden av tabernaklet mot Negev».
El.: «og han begynte å».