Lukas

20 En dag mens han underviste folket i templet og forkynte det gode budskap, kom overprestene og de skriftlærde, sammen med de eldste, 2 og de sa til ham: «Si oss: Hvilken myndighet har du til å gjøre dette? Og hvem har gitt deg denne myndigheten?»+ 3 Han svarte: «Jeg vil også spørre dere om noe. Si meg: 4 Hvor kom Johannes’ myndighet til å døpe fra – fra himmelen eller fra mennesker?»* 5 Da diskuterte de seg imellom og sa: «Hvis vi sier: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ikke på ham da?’ 6 Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, kommer hele folket til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»+ 7 De svarte derfor at de ikke visste hvor den kom fra. 8 Da sa Jesus til dem: «Så vil heller ikke jeg fortelle dere hvilken myndighet jeg har til å gjøre dette.»

9 Deretter fortalte han folket denne illustrasjonen: «En mann plantet en vingård+ og leide den ut til noen vindyrkere. Så reiste han utenlands og skulle være lenge borte.+ 10 Da tiden var inne, sendte han en slave til vindyrkerne for å få noe av avlingen fra vingården. Men vindyrkerne banket opp slaven og sendte ham tomhendt bort.+ 11 Så sendte han en annen slave. Også ham banket de opp og ydmyket og sendte tomhendt bort. 12 Likevel sendte han en tredje slave. Også ham skamslo de, og de kastet ham ut. 13 Da tenkte vingårdens eier: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min kjære sønn.+ Ham vil de sikkert ha respekt for.’ 14 Da vindyrkerne fikk se ham, diskuterte de med hverandre og sa: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, slik at arven kan bli vår.’ 15 Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham.+ Hva skal nå vingårdens eier gjøre med dem? 16 Han skal komme og drepe disse vindyrkerne og gi vingården til andre.»

Da de hørte dette, sa de: «Måtte det aldri skje!» 17 Men han så rett på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen’?*+ 18 Den som faller mot denne steinen, skal bli ødelagt.+ Og den som steinen faller på, skal bli knust.»

19 De skriftlærde og overprestene ville gjerne arrestere ham med det samme, for de skjønte at han tenkte på dem da han fortalte denne illustrasjonen. Men de var redde for folket.+ 20 De holdt øye med ham en stund og sendte så noen menn som de hadde leid i hemmelighet. Disse skulle gi seg ut for å være oppriktige* og prøve å få ham til å si noe som de kunne ta ham for,+ så de kunne overgi ham til myndighetene og til stattholderen. 21 De spurte ham: «Lærer, vi vet at du underviser rett og riktig, og at du ikke gjør forskjell på folk, men lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. 22 Er det tillatt for oss* å betale skatt til keiseren eller ikke?» 23 Men han skjønte hvor utspekulerte de var, og sa til dem: 24 «Vis meg en denạr.* Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» De svarte: «Keiseren.» 25 Han sa til dem: «Gi da keiseren det keiseren har krav på,+ men gi Gud det Gud har krav på.»*+ 26 De klarte ikke å fange ham i ord mens folket hørte på. Og de undret seg over svaret hans og tidde.

27 Men noen av saddukeerne, de som ikke tror på oppstandelsen,+ kom og spurte ham:+ 28 «Lærer, Moses har skrevet: ‘Hvis en mann dør og etterlater seg en kone, men ikke har barn, skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.’+ 29 Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. 30 Også den andre 31 og den tredje giftet seg med enken. Ja, det samme skjedde med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. 32 Til slutt døde også kvinnen. 33 Hvem av dem skal så ha henne som kone i oppstandelsen? Alle sju har jo vært gift med henne.»

34 Jesus sa til dem: «I denne verdensordningen* er det slik at folk gifter seg og blir giftet bort. 35 Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verdensordningen og til å bli oppreist fra døden, verken gifter seg eller blir giftet bort.+ 36 Og de kan faktisk ikke lenger dø, for de er lik englene, og de er Guds barn i og med at de får en oppstandelse.* 37 Men at de døde blir oppreist, har også Moses vist i beretningen om tornebusken, når han kaller Jehova* ‘Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’.+ 38 Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. For de er alle levende for ham.»*+ 39 Dette fikk noen av de skriftlærde til å si: «Lærer, du svarte godt.» 40 For de turte ikke å spørre ham om noe mer.

41 Så spurte han dem: «Hvorfor sier man at Kristus er Davids sønn?+ 42 David selv sier jo i Salmenes bok: ‘Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 43 til jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 44 David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?»

45 Så sa han til disiplene mens hele folket hørte på: 46 «Pass dere for de skriftlærde! De liker å gå rundt i lange kjortler og elsker å få spesielle hilsener på torgene. De vil gjerne ha de fremste* sitteplassene i synagogene og hedersplassene ved kveldsmåltidene.+ 47 Og de raner til seg det enkene eier,* og ber lange bønner for å bli sett av andre. Disse skal få en strengere dom.»