Johannes

11 Nå var det en mann som var syk, Lạsarus* fra Betạnia, fra Marias og hennes søster Martas+ landsby. 2 Det var for øvrig den Maria som gned inn Herren med velluktende olje+ og tørket hans føtter med sitt hår,+ og det var hennes bror, Lạsarus, som var syk. 3 Hans søstre sendte derfor bud til ham og sa: «Herre, se, han som du nærer hengivenhet for,+ er syk.» 4 Men da Jesus hørte det, sa han: «Denne sykdommen har ikke døden som endemål, men Guds herlighet,+ for at Guds Sønn skal bli herliggjort ved den.»

5 Og Jesus elsket Marta og hennes søster og Lạsarus. 6 Men da han hørte at han var syk, da ble han likevel to dager på det stedet hvor han var. 7 Deretter sa han så til disiplene: «La oss dra til Judẹa igjen.» 8 Disiplene sa til ham: «Rabbi,+ ganske nylig søkte judeerne* å steine deg,+ og så drar du dit igjen?» 9 Jesus svarte: «Er det ikke tolv timer med dagslys? Hvis noen vandrer i dagslys,+ støter han ikke mot noe, fordi han ser denne verdens lys. 10 Men hvis noen vandrer om natten,+ støter han mot noe, fordi lyset ikke er i ham.»

11 Han sa disse ting, og deretter sa han til dem: «Lạsarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.»+ 12 Disiplene sa derfor til ham: «Herre, hvis han er gått til hvile, kommer han til å bli frisk.»* 13 Jesus hadde imidlertid talt om hans død. Men de trodde at han talte om søvnens hvile. 14 Da sa Jesus derfor rett ut til dem: «Lạsarus er død,+ 15 og for DERES skyld gleder jeg meg over at jeg ikke var der, for at dere skal tro. Men la oss gå til ham.» 16 Tomas, som ble kalt Tvillingen,* sa derfor til sine meddisipler: «La oss gå, vi også, så vi kan dø sammen med ham.»+

17 Da så Jesus kom fram, fant han at han allerede hadde vært fire dager i minnegraven.+ 18 Nå lå Betạnia i nærheten av Jerusalem, omkring tre kilometer* derfra. 19 Mange av jødene var derfor kommet til Marta og Maria for å trøste+ dem med hensyn til deres bror. 20 Da nå Marta hørte at Jesus var underveis, gikk hun ham i møte; men Maria+ ble sittende hjemme. 21 Marta sa så til Jesus: «Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.+ 22 Og likevel vet jeg nå at alt det du ber Gud om,+ vil Gud gi deg.» 23 Jesus sa til henne: «Din bror skal oppstå.»+ 24 Marta sa til ham: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen+ på den siste dag.» 25 Jesus sa til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet.*+ Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør;+ 26 og enhver som lever og viser tro på meg, skal aldri noensinne dø.+ Tror du dette?» 27 Hun sa til ham: «Ja, Herre; jeg har trodd* at du er KRISTUS, Guds Sønn, Den som skal komme til verden.»+ 28 Og da hun hadde sagt dette, gikk hun bort og kalte på Maria, sin søster, og sa i hemmelighet: «Læreren+ er her og kaller på deg.» 29 Da hun hørte det, reiste hun seg hurtig og gav seg på vei til ham.

30 Jesus var imidlertid ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fortsatt på det stedet hvor Marta hadde møtt ham. 31 Da nå de jødene som var hos Maria i huset,+ og som trøstet henne, så at hun hurtig reiste seg og gikk ut, fulgte de etter henne, for de gikk ut fra at hun skulle gå til minnegraven+ for å gråte der. 32 Og da Maria så kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: «Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.»+ 33 Da nå Jesus så at hun gråt, og at de jødene som kom sammen med henne, gråt, sukket han i ånden og ble opprørt;+ 34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» De sa til ham: «Herre, kom og se.» 35 Jesus lot tårene strømme.+ 36 Jødene begynte derfor å si: «Se, hvilken hengivenhet han nærte for ham!»+ 37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke denne, som åpnet den blindes øyne,+ ha forhindret at denne mannen døde?»

38 Etter at Jesus igjen hadde sukket inni seg, kom han så til minnegraven.+ Det var i virkeligheten en hule, og en stein+ lå opp mot den. 39 Jesus sa: «TA steinen+ bort.» Marta, den dødes søster, sa til ham: «Herre, det lukter sikkert allerede av ham, for det er fjerde dagen.»* 40 Jesus sa til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du ville tro, ville du få se Guds herlighet?»+ 41 De tok da steinen bort. Nå løftet Jesus sine øyne mot himmelen+ og sa: «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg.+ 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg; men for folkemengdens skyld+ som står omkring, talte jeg, for at de skal tro at du har utsendt meg.»+ 43 Og da han hadde sagt disse ting, ropte han med høy røst: «Lạsarus,* kom ut!»+ 44 Han som hadde vært død, kom ut med føttene og hendene ombundet med tøystrimler,+ og hans ansikt var ombundet med et klede. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå.»

45 Mange av de jødene som var kommet til Maria, og som så hva han gjorde, kom da til tro på ham;+ 46 men noen av dem gikk av sted til fariseerne og fortalte dem om de ting Jesus hadde gjort.+ 47 Overprestene og fariseerne samlet da Sanhedrịnet+ og begynte å si: «Hva skal vi gjøre, for dette mennesket gjør mange tegn?+ 48 Hvis vi lar ham holde på slik, kommer de alle til å tro på ham,+ og romerne+ vil komme og ta bort både vårt sted*+ og vår nasjon.» 49 Men en av dem, Kaifas, som var øversteprest det året,+ sa til dem: «Dere vet slett ingen ting, 50 og dere resonnerer ikke som så at det er til gagn for dere at ett menneske dør+ for folket og ikke hele nasjonen blir tilintetgjort.»+ 51 Dette sa han imidlertid ikke av seg selv; men fordi han var øversteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for nasjonen, 52 og ikke bare for nasjonen, men også for at han skulle samle til ett+ de Guds barn som er spredt+ omkring. 53 Fra den dagen av la de så opp råd om å drepe ham.+

54 Jesus gikk derfor ikke lenger offentlig+ omkring blant jødene,+ men han drog derfra til området i nærheten av ødemarken, til en by som kalles Ẹfraim,+ og der ble han sammen med disiplene. 55 Nå var jødenes påske+ nær, og mange drog fra landet opp til Jerusalem før påsken for å rense seg seremonielt.+ 56 De begynte så å lete etter Jesus, og de sa til hverandre, mens de stod rundt om i templet: «Hva mener dere? At han slett ikke vil komme til høytiden?» 57 Overprestene og fariseerne hadde nemlig gitt ordre om at hvis noen fikk vite hvor han var, skulle han melde fra, så de kunne gripe ham.