2. Mosebok
12 Jehova sa nå til Moses og Aron i Egypts land: 2 «Denne måneden skal være månedenes begynnelse for dere. Den skal være den første av årets måneder for dere.+ 3 Tal til hele Israels forsamling og si: ’På den tiende dagen i denne måneden skal de ta seg hver sin sau*+ for fedrehuset, en sau for hvert hus. 4 Men hvis det viser seg at husstanden er for liten til en sau, da skal han og hans nærmeste nabo ta den inn i sitt hus etter antall sjeler;* dere skal regne hver enkelt etter det han spiser, med hensyn til sauen. 5 Sauen dere tar, skal være lytefri,+ et hanndyr, ett år gammel.+ Dere kan ta av de unge værene* eller av geitene. 6 Og den skal være i forvaring hos dere til den fjortende dagen i denne måneden,+ og hele menigheten av Israels forsamling skal slakte den mellom de to kveldene.*+ 7 Og de skal ta noe av blodet og stenke* det på de to dørstolpene* og dørbjelken* i de husene hvor de skal spise den.+
8 Og de skal spise kjøttet denne natten.+ De skal spise det stekt over ild og med usyrede brød*+ sammen med bitre urter.+ 9 Spis ikke noe av det rått* eller kokt, kokt i vann, men stekt over ild, hodet sammen med skankene og de indre delene. 10 Og dere skal ikke la noe av det bli igjen til neste morgen, men det som blir igjen av det til neste morgen, skal dere brenne opp med ild.+ 11 Og slik skal dere spise det: med belte spent om hoftene,+ sandaler+ på føttene og DERES stav i hånden; og dere skal spise det i hast. Det er Jehovas påske.*+ 12 Og jeg skal gå gjennom Egypts land i denne natt+ og slå i hjel hver førstefødt i Egypts land, både mennesker og husdyr;+ og over alle Egypts guder* skal jeg fullbyrde straffedommer.+ Jeg er Jehova.+ 13 Og blodet skal tjene som DERES tegn på de husene dere er i; og jeg skal se blodet og gå forbi dere,+ og plagen skal ikke komme over dere til ødeleggelse når jeg retter et slag mot Egypts land.
14 Og denne dagen skal tjene som en minnedag for dere, og dere skal feire den som en høytid for Jehova* i generasjon etter generasjon. Som en forskrift til uavgrenset tid skal dere feire den. 15 I sju dager skal dere spise usyrede brød. Ja, den første dagen skal dere ta bort surdeigen* fra husene DERES; for den som spiser noe som er syret, fra den første dagen og inntil den sjuende,+ den sjelen skal avskjæres* fra Israel.+ 16 Og den første dagen skal det være en hellig sammenkomst* for dere, og den sjuende dagen en hellig sammenkomst.+ Det skal ikke gjøres noe arbeid på dem.+ Kun det hver enkelt sjel trenger for å spise, bare det kan gjøres for dere.+
17 Og dere skal holde de usyrede brøds høytid,+ for på nettopp denne dag skal jeg føre DERES hærer ut av Egypts land. Og dere skal feire denne dagen i generasjon etter generasjon som en forskrift til uavgrenset tid. 18 I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, om kvelden, skal dere spise usyrede brød, inntil den tjueførste dagen i måneden, om kvelden.+ 19 I sju dager skal det ikke finnes surdeig i husene DERES, for den som smaker noe som er syret, enten han er en fastboende utlending eller en innfødt i landet,+ den sjelen skal avskjæres fra Israels forsamling.+ 20 Ikke noe som er syret, skal dere spise. I alle DERES boliger skal dere spise usyrede brød.’»
21 Straks tilkalte Moses alle Israels eldste+ og sa til dem: «Velg ut og ta dere småfe* etter DERES familier, og slakt påskeofferet.+ 22 Og dere skal ta et knippe isop+ og dyppe* det i blodet i en skål og stryke noe av blodet som er i skålen, på dørbjelken og på de to dørstolpene; og ingen av dere må gå ut av inngangen til sitt hus før om morgenen. 23 Når Jehova så går gjennom landet for å slå egypterne med plagen og ser blodet på dørbjelken og på de to dørstolpene, skal Jehova visselig gå forbi inngangen, og han skal ikke la ødeleggelsen få komme inn i DERES hus for å slå dere med plagen.+
24 Og dere skal overholde dette som en forordning+ for deg og dine sønner til uavgrenset tid.+ 25 Og det skal skje at når dere kommer inn i det landet som Jehova skal gi dere, slik som han har sagt, da skal dere ta vare på denne tjenesten.*+ 26 Og det skal skje at når DERES sønner sier til dere: ’Hva betyr denne tjenesten for dere?’,+ 27 da skal dere si: ’Det er påskeofferet for Jehova,+ som gikk forbi husene til Israels sønner i Egypt da han slo egypterne med plagen, men utfridde våre hus.’»
Da bøyde folket seg og kastet seg ned.+ 28 Deretter gikk Israels sønner bort og gjorde slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron.+ Akkurat slik gjorde de.
29 Og det skjedde ved midnatt at Jehova slo i hjel alle førstefødte i Egypts land,+ fra den førstefødte sønn av farao som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen som var i fangehullet,* og alle førstefødte blant husdyrene.+ 30 Da stod farao opp om natten, han og alle hans tjenere og alle andre egyptere; og det begynte å stige opp et stort skrik blant egypterne,+ for det var ikke et hus hvor det ikke var en som var død. 31 Straks tilkalte han+ Moses og Aron om natten og sa: «Bryt opp, dra bort fra mitt folks midte, både dere og de andre av Israels sønner, og dra av sted og tjen Jehova, slik som dere har sagt.+ 32 Ta med dere både DERES småfe og DERES storfe, slik som dere har sagt,+ og dra av sted. Velsign dessuten også meg.»
33 Og egypterne begynte å legge et sterkt press på folket for å få sendt dem ut av landet i hast,+ «for,» sa de, «vi er alle så godt som døde!»+ 34 Folket bar derfor med seg deigen før den var syret, med deigtrauene sine innsvøpt i sine kapper på skulderen. 35 Og Israels sønner gjorde etter Moses’ ord og gav seg til å be egypterne om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper.+ 36 Og Jehova lot folket finne velvilje for egypternes øyne,+ slik at disse gav dem det de bad om;+ og de tok bytte fra egypterne.+
37 Og Israels sønner gav seg til å bryte opp fra Rạmeses+ for å dra til Sụkkot+ i et antall av seks hundre tusen sunne og sterke menn* til fots, foruten små barn.+ 38 Og en stor blandet flokk*+ drog også opp sammen med dem, og småfe og storfe, en svært tallrik buskap. 39 Og de begynte å bake ut deigen som de hadde tatt med ut av Egypt, til runde kaker, usyrede brød, for den var ikke syret, ettersom de var blitt drevet ut av Egypt og ikke hadde kunnet drøye, og de hadde heller ikke gjort i stand proviant til seg.+
40 Og botiden til Israels sønner,* som hadde bodd*+ i Egypt,+ var fire hundre og tretti år.+ 41 Og det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas hærer drog ut av Egypts land.+ 42 Det er en natt som skal høytideligholdes med henblikk på Jehova fordi han førte dem ut av Egypts land. Med henblikk på Jehova er dette en natt som skal høytideligholdes av alle Israels sønner i generasjon etter generasjon.+
43 Og Jehova sa videre til Moses og Aron: «Dette er forskriften for påskeofferet:+ Ingen fremmed* kan spise av det.+ 44 Men der hvor det finnes en mannlig slave som er kjøpt for penger, skal du omskjære ham.+ Først da kan han være med på å spise det. 45 En innvandrer* og en leiekar kan ikke spise av det. 46 I ett hus skal det spises. Du må ikke ta noe av kjøttet ut av huset til et sted utenfor. Og dere må ikke bryte et ben på det.+ 47 Hele Israels forsamling skal feire påsken.+ 48 Og hvis en fastboende utlending bor som utlending hos deg og han virkelig vil feire påske for Jehova, la da enhver av mannkjønn hos ham bli omskåret.*+ Først da kan han nærme seg og feire den; og han skal bli som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret mann kan spise av det. 49 Én og samme lov skal gjelde for den innfødte og for den fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere.»+
50 Alle Israels sønner gjorde da slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron. Akkurat slik gjorde de.+ 51 Og det skjedde den samme dagen at Jehova førte Israels sønner ut av Egypts land sammen med deres hærer.+